Irrelevant arbeidstrening

[AnonymBruker]

De fleste mennesker har for øvrig ikke så mye kontroll på eget liv og kan gjøre som de vil. Det er nok flere som jobber i for eks kassa, som kunne tenke seg bli lege eller advokat, men som ikke får til det akademiske, er delvis syke, har lærevansker, syk familie eller annet som gjør at de ikke kan gjøre det de har mest lyst til i livet. 

Det er en greie at man blir fortalt at man kan gjøre akkurat det man vil I Norge, siden utdanning er gratis osv. Men det stemmer ikke. Det er mange faktorer som spiller inn på om noen klarer eller har mulighet til å ta utdanning, som ikke handler om penger. Det er flere som kan ta utdanning i Norge enn for eks USA. Men det er ikke slik at alle kan gjøre det, eller at alle er i stand til det. 

Det er en stor andel mennesker som jobber i generiske yrker der de forsøker se det positive ved de og aksepterer at det ikke er en spennende jobb, men det gir mat på bordet og er helt ok. De aller færreste har akkurat det livet de kunne tenke seg. Livet handler om å akseptere det man har, ikke streve etter å oppnå det uoppnåelige som 1% av befolkningen har. 

Anonymkode: ce347...320

[Chriistiinee]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du trenger hjelp til å snu tankemønstrene dine, for de holder deg tilbake og begrenser deg. I innleggene dine leser jeg at du stadig ser begrensninger i stedet for muligheter. 

Anonymkode: 166b6...1aa

Jeg vet det, men jeg har aldri følt at jeg har hatt tid. Jeg har tid fysisk, i og med at livet mitt består av å sitte foran en skjerm, men jeg føler stadig jeg burde gjort noe annet med den. Jeg har vært hos psykolog ørten ganger før, men det ender stort sett med at jeg føler det er bortkastet. Jeg ser ikke mulighetene, fordi jeg bare har møtt motstand i livet.

[Chriistiinee]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De fleste mennesker har for øvrig ikke så mye kontroll på eget liv og kan gjøre som de vil. Det er nok flere som jobber i for eks kassa, som kunne tenke seg bli lege eller advokat, men som ikke får til det akademiske, er delvis syke, har lærevansker, syk familie eller annet som gjør at de ikke kan gjøre det de har mest lyst til i livet. 

Det er en greie at man blir fortalt at man kan gjøre akkurat det man vil I Norge, siden utdanning er gratis osv. Men det stemmer ikke. Det er mange faktorer som spiller inn på om noen klarer eller har mulighet til å ta utdanning, som ikke handler om penger. Det er flere som kan ta utdanning i Norge enn for eks USA. Men det er ikke slik at alle kan gjøre det, eller at alle er i stand til det. 

Det er en stor andel mennesker som jobber i generiske yrker der de forsøker se det positive ved de og aksepterer at det ikke er en spennende jobb, men det gir mat på bordet og er helt ok. De aller færreste har akkurat det livet de kunne tenke seg. Livet handler om å akseptere det man har, ikke streve etter å oppnå det uoppnåelige som 1% av befolkningen har. 

Anonymkode: ce347...320

Jeg streber ikke etter mer enn et A4-liv, eller ganske generisk mtp jobb i hvert fall, men føler ikke engang jeg får det til.

[Chriistiinee]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet jeg ikke situasjonen din, men det er helt normalt å selv finne en arbeidsgiver som du ønsker å ha arbeidstrening hos. På vårt kontor så må brukerne selv gjøre den jobben, det er bare helt unntaksvis at vi finner en arbeidsgiver (da har vi i så i fall arbeidsgivere som har meldt interesse for folk på arbeidstrening med en mulig jobb i bakhånd). Så det er ingenting i veien for å finne en mer passende arbeidsgiver å ha arbeidstrening hos.

Anonymkode: 27199...4c5

Å? Det er faktisk ganske fint. Men hvordan går jeg i så fall frem i møte med arbeidsgiver? Hvordan nevner jeg ønsket for en arbeidsgiver? Nevner jeg det bare i en søknad eller tar jeg i så fall kontakt med NAV så de kan videreformidle forespørselen?

Endret 25. oktober 2020 av Chriistiinee

[AnonymBruker]

Nei, ærlig talt. 24 år og så umoden? Hva slags jobb synes du liksom at er «bra nok» for o-store-deg da? 

Nå vet jeg ikke hvilken utdanning du har, men finnes det ikke jobb innen dette så stiller du likt som de uten noe mer enn VGS.
 

1) alle voksne må ta ansvar for seg selv. Du kan ikke leve av mammaen din på den måten.

2) man tar den jobben man får, og hvis man ikke er fornøyd så kan man fortsette å søke andre jobber mens man jobber der. 

3) får du ikke jobb der du bor må du flytte dit jobbene er.

4) ingen starter i drømmejobben. De fleste må jobbe hele livet i en jobb de ikke nødvendigvis elsker. Vi jobber for å få lønn til å leve, hobbyer kan man drive med på fritiden.

5) har du utdannet deg til noe det ikke finnes jobber innen, så er kiosk strengt tatt fn av de få jobbene du er kompetent til. Slutt å føl deg «bedre» enn andre folk som jobber i kiosk. 

Anonymkode: 2a674...b46

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Chriistiinee skrev:

Å? Det er faktisk ganske fint. Men hvordan går jeg i så fall frem i møte med arbeidsgiver? Hvordan nevner jeg ønsket for en arbeidsgiver? Nevner jeg det bare i en søknad eller tar jeg i så fall kontakt med NAV så de kan videreformidle forespørselen?

Du må ringe eller møte opp hos en potensiell arbeidsgiver, presentere deg selv, og trekk frem hva du kal bidra med. Hvis arbeidsgiver er interessert  så kontakt veileder, så tar de det derifra. Du er ikke den eneste som er i denne situasjonen, mange funksjonsfriske høyt utdanna ungdommer som sliter også. 

Anonymkode: f1a09...909

[AnonymBruker]

Drit i NAV. Dersom du er 24 år, så har du flere år igjen med studiestøtte.

Hva med å ta ny master innen noe du faktisk kan få jobb innen? Selv begynte jeg på ny master i en alder av 26 år etter at oljekrisen inntraff (deler av utdanningen uten støtte) . Nå er jeg i full jobb (relevant og godt betalt), mens andre går fortsatt i urelevante jobber – der det kreves null utdanning – 4 år senere; de sliter psykisk, men var lei av å studere. De begynner så smått å ta fag, men har ingen skikkelig plan. 

Anonymkode: 31f37...98b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Chriistiinee skrev:

Å? Det er faktisk ganske fint. Men hvordan går jeg i så fall frem i møte med arbeidsgiver? Hvordan nevner jeg ønsket for en arbeidsgiver? Nevner jeg det bare i en søknad eller tar jeg i så fall kontakt med NAV så de kan videreformidle forespørselen?

Når jeg har brukere som tar kontakt med meg og ønsker arbeidstrening så snakker vi om hva h*n ønsker og kunne tenkt seg å jobbe med. Så oppmuntrer jeg personen til å ta kontakt med en arbeidsgiver, presentere seg og fortelle at h*n ønsker å jobbe der og om det er mulig å vise seg frem i en arbeidstreningsperiode. Så sier personen fra til meg og jeg tar kontakt med arbeidsgiver. Så lager vi en avtale, som oftest på 3 mnd, men den kan forlenges om det er ønskelig. Om det er behov for tilrettelegging så legges dette inn i avtalen. 

Arbeidsgiver får ikke noen ting fra NAV i en arbeidstreningsperiode. "Lønnen" din er enten ytelsen du allerede har eller tiltakspenger. 

Om det kan være mulig å ansette deg etterpå så er det noen tiltak som kan gis. Midlertidig lønnstilskudd er en av dem, da får arbeidsgiver en de lav lønnen din betalt fra NAV. Inkluderingstilskudd er også mulig om det er utstyr eller tilrettelegging som må til for at du kan starte der ( det er også mulig for arbeidsgiver å søke om i en arbeidstrening for å dekke spesielt utstyr til deg). Mentor om du har behov for ekstra opplæring mm. Det er altså mye som gjøres for å få folk i jobb.

Anonymkode: 27199...4c5

[Crobern]

Dette er ikke kritikk til deg TS, men et spørsmål om hvordan du fremdeles får støtte av NAV. Det er bra du gjør det, men jeg trodde at man mistet støtte hvis man nektet å ta arbeid de fant. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Crobern skrev:

Dette er ikke kritikk til deg TS, men et spørsmål om hvordan du fremdeles får støtte av NAV. Det er bra du gjør det, men jeg trodde at man mistet støtte hvis man nektet å ta arbeid de fant. 

Hvis man har har nedsatt funksjonsevne så skal NAV strekke seg litt lenger.

Anonymkode: f1a09...909

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De fleste mennesker har for øvrig ikke så mye kontroll på eget liv og kan gjøre som de vil. Det er nok flere som jobber i for eks kassa, som kunne tenke seg bli lege eller advokat, men som ikke får til det akademiske, er delvis syke, har lærevansker, syk familie eller annet som gjør at de ikke kan gjøre det de har mest lyst til i livet. 

Det er en greie at man blir fortalt at man kan gjøre akkurat det man vil I Norge, siden utdanning er gratis osv. Men det stemmer ikke. Det er mange faktorer som spiller inn på om noen klarer eller har mulighet til å ta utdanning, som ikke handler om penger. Det er flere som kan ta utdanning i Norge enn for eks USA. Men det er ikke slik at alle kan gjøre det, eller at alle er i stand til det. 

Det er en stor andel mennesker som jobber i generiske yrker der de forsøker se det positive ved de og aksepterer at det ikke er en spennende jobb, men det gir mat på bordet og er helt ok. De aller færreste har akkurat det livet de kunne tenke seg. Livet handler om å akseptere det man har, ikke streve etter å oppnå det uoppnåelige som 1% av befolkningen har. 

Anonymkode: ce347...320

Godt poeng. I tillegg har du dem som liker å stå utenfor det etablerte mainstream-samfunnet. Som liker å kontrollere sin egen tid 100% og ikke vil være i hamsterhjulet.

Dette må gå på bekostning av midler, luksus og overflod, men om man ikke har hang til dette uansett, er det jo vinn-vinn. Vil man ha dette, må man sannsynligvis ha en godt lønnet jobb eller tilgang på såpass midler fra andre steder.

Anonymkode: 40677...cf6

[AnonymBruker]

1 time siden, Chriistiinee skrev:

Nå er det nok negativitet! 
 

Jeg forstår mange anser meg som giddesløs og utakknemlig, at jeg fremstår ynkelig og melodramatisk i møte med en særs krevende voksentilværelse.  
 

Jeg er muligens ynkelig i møte med voksenlivet. Jeg sa meg villig til å gjøre alt for en jobb, men å kjøre kollektivt i syv timer totalt hver dag for et relevant engasjement ville jeg ikke. Jeg har sagt nei til provisjonsarbeid, fordi det er vanskelig å skulle gå dør til dør og bli truet, samtidig som jeg misunner de som kan tjene stort på å bli slått ned i samme jobb. Jeg ønsker ikke å gjøre større enn tilbudene har strukket til, jeg trenger ikke tjene fett på arbeid eller ha masse fritid (jeg har ikke spesielt mye å gjøre på fritiden), men har alltid følt jeg måtte underkaste meg andre. For en gangs skyld ville jeg har den muligheten til å bestemme litt, etter den retten jeg har sett andre mennesker virke å ha. Det finnes alltid hendelser som viser at de kanskje ikke har når det kommer til stykke, men de virker likevel å ha muligheten til ikke å ta en jobb fire timer med tog unna. 
 

Kioskjobben er bare steinkast unna, men jeg ser ikke hva jeg kan bidra med. En bitterhet for at NAV betaler lønnen min i en jobb jeg kanskje ikke mestrer fysisk, i det som burde være en takknemlighet for at de gir meg en sjanse. En sjanse jeg er lei meg for at andre ikke gir meg, samtidig som når de gir det aldri godt nok. 
 

Jeg føler ikke jeg kan kreve noe, samtidig som jeg blir fortalt at jeg kan. Som da jeg avslo engasjementet tre-fire timer unna. Som da jeg avslo provisjonsarbeid. De tilbudene fikk jeg uten hjelp av NAV, og nå klager jeg fordi NAV skal betale lønnen, fordi andre ikke ser en verdi!? 
 

Jeg skjønner jeg virker ynkelig, utakknemlig, men det jeg opplever korrelerer aldri med hva andre rundt meg gjør og det gir meg en følelse av udugelighet. Jeg havner nederst i søkerbunken, fordi jeg er 24 uten arbeidserfaring. De jeg vokste opp med hadde aldri det problemet, og, om jobb var noe de ikke fikk, dugde de på andre områder. Jeg har kun det akademiske å lene meg på; jeg har ingenting annet. Jeg har aldri mestret noe annet enn det på skolebenken, og da vil jeg kunne bruke det til min fordel, men nå føles det ubrukelig å være flink på det område. 

Hvorfor er du 24 uten arbeidserfaring? 
Å være ung og nyutdannet gir minimalt med mulighet til å styre og bestemme, det er likt for alle. De som opplever det annerledes har utrolig flaks! 
 

Større frihet får man ved alder og erfaring. Ett sted må alle begynne, og de fleste høyt utdannede på din alder har vært gjennom kiosk/dagligvarejobbfasen i studietiden. Hvorfor er du bedre og kan forvente mer? Tiden vi lever i gjør ting enda vanskeligere. Om du har tatt en snever i universitetsutdannelse kan du ikke forvente å vandre rett ut i høyt lønnet arbeid med står frihet.

Anonymkode: 53e74...198

[AnonymBruker]

Da jeg var 18 så gikk jeg ut av VGs med stryk 😳 Jeg tenkte da at jeg aldri kom til å få meg en jobb eller noe jobb erfaring innenfor det jeg ville jobbe med.... MEN jeg fant en løsning. 
 

Nav ville også sette meg ut i jobber jeg ikke hadde noe relatert med iforhold til jobb ønsker i fremtiden.... De skulle betale min lønn mens jeg fikk noe jobb erfaring. Jeg heiv med rundt og søkte på jobber som JEG ville ha, og jeg informerte i hver eneste søknad at jeg KUN trengte jobb erfaring og nav skulle betale all lønn. Dette er gull verdt for bedrifter! Det er jo gratis arbeidskraft for dem! Og jeg fikk masse tilbud om jobb, de var interesserte i å ha meg, fordi jeg kostet ikke bedriften 1 krone, for nav betalte jo lønnen min. 
 

Så da fikk jeg en jobb erfaring som var gull verdt på min CV 😄 
 

Du er ikke låst til å velge nav sine alternativer til jobb! Du kan velge å jobbe hvor du vil, og nav betaler lønnen din. Nav sitt mål er jo at du får erfaring, slik at du ikke lenger skal være avhengig av nav. Om du finner et sted som kan ta deg inn for jobberfaring, så er nav pliktig til å tilrettelegge på den arbeids plassen om du har noe fysisk som hemmer deg.
 

Hvilken type jobb er det du ønsker deg? Ossen skole har du på papir? 

Anonymkode: 118d3...64b

[Crobern]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man har har nedsatt funksjonsevne så skal NAV strekke seg litt lenger.

Anonymkode: f1a09...909

Ok. Takk for svar🌸

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Chriistiinee skrev:

Jeg vet det, men jeg har aldri følt at jeg har hatt tid. Jeg har tid fysisk, i og med at livet mitt består av å sitte foran en skjerm, men jeg føler stadig jeg burde gjort noe annet med den. Jeg har vært hos psykolog ørten ganger før, men det ender stort sett med at jeg føler det er bortkastet. Jeg ser ikke mulighetene, fordi jeg bare har møtt motstand i livet.

Du synes synd på deg selv og setter deg selv i offerrollen, det er alvorlig farlig for deg. Du bør ta et valg om du vil forbli i den eller velge noe annet. Det er ikke mer synd på deg enn andre, du er ikke den eneste som møter motstand. De som du ser lykkes er de som ikke har gitt opp TIL TROSS for den motstanden. Ikke alle motstand er synlig for andre. Husk det.

Anonymkode: 53e74...198

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Chriistiinee said:

Jeg streber ikke etter mer enn et A4-liv, eller ganske generisk mtp jobb i hvert fall, men føler ikke engang jeg får det til.

Kanskje det er det hodet ditt sier, men følelsene diner ikke enige mtp det du skrev i første innlegg. 

Anonymkode: ce347...320

[AnonymBruker]

Er veldig mange her på KG som er imot navere og vil gjerne vise dette på hver eneste utpust de har  Ikke bry deg om disse TS, de kommenterer negativt på ALLE tråder som har noe med nav å gjøre. Bare syns synd på dem, som må gå rundt med så masse hat 🌸

Anonymkode: 118d3...64b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er veldig mange her på KG som er imot navere og vil gjerne vise dette på hver eneste utpust de har  Ikke bry deg om disse TS, de kommenterer negativt på ALLE tråder som har noe med nav å gjøre. Bare syns synd på dem, som må gå rundt med så masse hat 🌸

Anonymkode: 118d3...64b

Hvor ser du hat her? 

Anonymkode: 53e74...198

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor ser du hat her? 

Anonymkode: 53e74...198

Fra deg 🙃🌸🌸🌸

Anonymkode: 118d3...64b

[Chriistiinee]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Drit i NAV. Dersom du er 24 år, så har du flere år igjen med studiestøtte.

Hva med å ta ny master innen noe du faktisk kan få jobb innen? Selv begynte jeg på ny master i en alder av 26 år etter at oljekrisen inntraff (deler av utdanningen uten støtte) . Nå er jeg i full jobb (relevant og godt betalt), mens andre går fortsatt i urelevante jobber – der det kreves null utdanning – 4 år senere; de sliter psykisk, men var lei av å studere. De begynner så smått å ta fag, men har ingen skikkelig plan. 

Anonymkode: 31f37...98b

Jeg har faktisk vurdert det selv. Jeg tenker jeg søker meg inn hvis ikke jeg får jobb innen våren neste år.