Jeg freaker ut når jeg leser om barn som er i ulykker i media

[AnonymBruker]

Nå er det 7 barn mellom 3 og 10 år som er involvert i en ulykke med atv. Ifølge VG. To voksne og ett av barna er sendt til sykehus. Etter at jeg ble mor for to år siden freaker jeg ut av sånne ting.

Samme med drukningsulykken i Geiranger i sommer. Jeg får lettere angst. Blir sittende å tenke lenge på det. Stakkars unger! 😭

Jeg skjønner at dette til en viss grad er vanlig når man blir foreldre, men er dette noe som går seg til? Blir bedre? Evt har du noen tips om å deale med slike ting?

 

Anonymkode: bd469...ee9

[AnonymBruker]

Galskap. Håper at den som kjøper blir tiltalt og fradømt førerkortet.

Anonymkode: fcb54...94e

[Ulrikke]

Jeg kjenner meg igjen. Særlig drukningsulykken i Geiranger, vi satt i bil hele tiden mens den utspilte seg, og radioen sto på. Jeg var uvel og hadde klump i halsen da jeg tenkte på hvordan disse foreldrene hadde det...

Hvordan man "dealer" med det kommer sikkert litt an på personlighet. Nå er datteren min i tenårene, og det går egentlig ikke over, det bare endrer seg. Men jeg har blitt flinkere til å skyve ting unna. Etter hvert som barna blir større og de har mer begelsesradius uten oss foreldre MÅ man bare gi slipp. Men jeg har fortsatt litt vondt i magen hvis jeg vet hun er ute og går alene når det er mørkt om kvelden. For å si det sånn, NÅ skjønner jeg hvorfor min mor var litt slitsom i den forbindelse da jeg var på den alderen min datter er nå....

Man må jobbe med seg selv. Ei venninne av meg opplevde å miste tenåringssønnen sin. Å være vitne til den sorgen satt - og sitter, selv om det er flere år siden - i ryggmargen min, selv om hun heldigvis har et godt liv i dag, med savnet selvfølgelig. Jeg har flere ganger sagt til meg selv at det skjer verken mer eller mindre med dem jeg er glad i om jeg bruker tid på å uroe meg... Prøver å tenke med fornuften istedenfor med frykten og hjertet...

[Raven.Writingdesk]

Det blir bedre. Jeg var likedan. Spesielt når jeg leste om seksuelle overgrep mot barn, jeg klikket helt, og fikk nærmest tvangstanker, sto jeg og laget middag så poppet plutselig disse groteske bildene opp i hodet mitt. Jeg måtte skjerme meg selv til slutt; sluttet å lese aviser for en periode, fordi det var virkelig ikke produktivt at jeg reagerte så sterkt.

Dette er nok naturlig og noe mange må gjennom. Du er nybakt mor, med masse hormoner som raser gjennom kroppen din. Du vet hva slags foreldre du er, og det eneste positive er jo at du kan bruke disse tragiske skjebnene til å ta trygge gode valg for deg og ditt barn. ❤️
 

Jeg vil anbefale deg å skjerme deg selv for nyheter en stund, dropp å les om dette, da du er i en livssituasjon hvor du er ekstra sårbar. 

[AnonymBruker]

Vil bare si at du ikke er alene. Etter jeg ble mor for fire år siden har alle ulykker, overgrepssaker etc. som involverer barn i aldersgruppen til sønnen min etset seg inn i frontallappen og satt seg i ryggmargen. Nå er jeg fantasifull med god innlevelsesevne fra før, og dette gjør meg nok ekstra sårbar, men når slike ting skjer klarer jeg nesten ikke tenke på noe annet og føler ekstremt med de stakkars foreldrene. Ulykken i Geiranger er ett eksempel, et annet er toåringen som ble påkjørt og drept i et lyskryss i nabolaget mitt i Oslo i januar i år. Det ble jo ekstra nært for min del, og jeg kan fortsatt få tårer i øynene og bli fysisk uvel når jeg tenker på det. 

Anonymkode: 41f65...39c

[AnonymBruker]

Tror dette er veldig vanlig. Sønnen min var nøyaktig like gammel som gutten som druknet i Geiranger i sommer, og det var så grusomt. Jeg tenkte på familien hans som måtte kjøre hjem igjen med en sønn mindre, jeg tenkte på hvordan det må ha vært å kanskje se ham forsvinne nedover strykene... Det tok flere dager før jeg klarte å slutte å tenke på det. 

Jeg kan også få helt forferdelige bilder i hodet av barn som har det vondt, og det vrenger seg i magen 😩 

Jeg vet ingenting om hvordan det blir når de blir større, egentlig gruer jeg meg litt til det. Nå har jeg jo kontroll på hvor han er til enhver tid, mens en tenåringsmamma må jo slippe barna sine ut og håpe at man har oppdratt dem til å ta gode valg. Tenkte en del på dette da jeg leste om alle disse ungdommene på sørlandet som skulle ut og slåss (hehe). Mange av foreldrene trodde sikkert barna satt i en kjellerstue et sted. Vi med småbarn har i alle fall en viss kontroll, jeg gruer meg litt til å måtte slippe den.

Anonymkode: 7cdba...40d

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror dette er veldig vanlig. Sønnen min var nøyaktig like gammel som gutten som druknet i Geiranger i sommer, og det var så grusomt. Jeg tenkte på familien hans som måtte kjøre hjem igjen med en sønn mindre, jeg tenkte på hvordan det må ha vært å kanskje se ham forsvinne nedover strykene... Det tok flere dager før jeg klarte å slutte å tenke på det. 

Jeg kan også få helt forferdelige bilder i hodet av barn som har det vondt, og det vrenger seg i magen 😩 

Jeg vet ingenting om hvordan det blir når de blir større, egentlig gruer jeg meg litt til det. Nå har jeg jo kontroll på hvor han er til enhver tid, mens en tenåringsmamma må jo slippe barna sine ut og håpe at man har oppdratt dem til å ta gode valg. Tenkte en del på dette da jeg leste om alle disse ungdommene på sørlandet som skulle ut og slåss (hehe). Mange av foreldrene trodde sikkert barna satt i en kjellerstue et sted. Vi med småbarn har i alle fall en viss kontroll, jeg gruer meg litt til å måtte slippe den.

Anonymkode: 7cdba...40d

Du beskriver veldig godt hvordan det er! (Jeg er AB over deg)

Jeg får også bilder og filmer av (antatt) hendelsesforløp i hodet som du beskriver - moren som registrerer at den lille gutten hennes har falt i vannet, at hun kaster seg ut i vannet etter men ikke får tak i han, og til syvende og sist - at de må kjøre hjem sammen uten barnet sitt. Og sånn kjører det på repeat en lang og god stund inntil det sakte men sikkert går over. På en eller annen måte godt å lese at jeg ikke er den eneste som har det sånn 🤷🏻‍♀️😊

Anonymkode: 41f65...39c

[AnonymBruker]

Samme her! Gråt mange tårer for barnet i Geiranger selv om jeg ikke aner hvem familien er. Livredd barna mine skal forulykke😭 jeg jobber med meg selv, må gi litt slipp, samtidig er jeg fremdeles veeldig overbeskyttende mot minstemann da han fremdeles er ganske liten. Tror ikke det går over, men man må nok lære seg å skyve slike tanker unna....

Anonymkode: 6840c...d4b

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke over slikt. Ulykker skjer hver dag og man kan ikke ta innover seg alt mulig som skjer med fremmede man aldri har sett før. Ser heller ikke nyheter. En porsjon elendighet på brødskiva hver dag gjør ikke meg godt, og er ikke til verdi for de som forulykker heller. Det betyr ikke at jeg ikke har empati, men må nok ha møtt vedkommende for å føle den. 

Anonymkode: 7c311...608

[AnonymBruker]

Jeg har også utviklet angst etter jeg ble mor. Angsten går på det du beskriver, hos meg ble det altoppslukende. Det startet med da Bode Miller mistet sin datter for noen år siden. Mitt barn var på samme alder da. Hun er nå 4 år og jeg har også fått nr to. Jeg kjenner ikke like sterkt på det nå heldigvis, men føler stor fortvilelse og empati for etterlatte. Tenker det er naturlig uansett om man har barn eller ikke, men som mor kjenner man det mer på kroppen tror jeg

Anonymkode: 7c633...39b

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Spesielt ulykka i Geiranger hvor barnet var på alder med min egen datter satte en virkelig støkk i meg. Måtte gi noen ekstra klemmer til datteren min den dagen, ja, gjorde skikkelig vondt i hjertet. 
Jeg vil tro det er helt vanlig, spesielt hvis man har barn selv. Det er noe vi ikke klarer å se for oss, og en bunnløs sorg vi ikke engang klarer å tenke oss til. 

Anonymkode: 781b5...614

[AnonymBruker]

Har også en 2 åring og jeg tar det så uendelig inn over meg når det skjer ulykker med små barn. Jeg har grått mange tårer for gutten i Geiranger, de to små baran i Lørenskog som ble drept av moren sin, 2 åringen som ble påkjørt, de 3 små barna i Bodø (eller var det Tromsø?) osv. Jeg har tårer i øynene nå når jeg leser denne tråden liksom. Jeg får som en annen skrev filmer av antatt hendelsesforløp i hodet, setter meg inn i følelsene foreldrene må ha osv. 

Vet ikke om det har vært fler sånne episoder enn normalt, eller om det bare er for at jeg har blitt mamma selv. 

Husker jeg så bildene av den døde gutten på stranda i Lesvos for noen år siden. Synes det var trist og leit og følte med flyktningene osv. Men jeg så nylig bildet igjen og da ble jeg så satt ut. Kjente på det på en helt annen måte. Så for meg mitt eget barn ligge sånn. 

Anonymkode: 3f159...b4c

[AnonymBruker]

Det er helt normalt. Jeg husker da jeg var gravid med eldste for over 20 år siden og leste om en pedofilring. Jeg kjente for første gang i livet at jeg kunne tatt livet av noen, en sånn redsel og sinne hadde jeg aldri kjent på før. 
 

Jeg må skjerme meg selv for noen nyheter, Baneheia orket jeg nesten ikke lese om.  Jeg gråt for den lille gutten i Geiranger og han lille i Oslo som ble påkjørt. Har små barn også på alder med disse..

 

Hormoner kan det ikke være lenger, vet ikke om det er instinkt eller hva det er? 

Anonymkode: a11d4...d5f

[Helgeline]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt normalt. Jeg husker da jeg var gravid med eldste for over 20 år siden og leste om en pedofilring. Jeg kjente for første gang i livet at jeg kunne tatt livet av noen, en sånn redsel og sinne hadde jeg aldri kjent på før. 
 

Jeg må skjerme meg selv for noen nyheter, Baneheia orket jeg nesten ikke lese om.  Jeg gråt for den lille gutten i Geiranger og han lille i Oslo som ble påkjørt. Har små barn også på alder med disse..

 

Hormoner kan det ikke være lenger, vet ikke om det er instinkt eller hva det er? 

Anonymkode: a11d4...d5f

Jeg tror det er empati. Det er en fin ting å ha. Jeg gråter sjelden, gråt ikke direkte over den lille gutten i Geiranger, men så liksom for meg hendelsesforløpet som ei beskriver over, fikk uro i kroppen og hadde problem med å få sove den natta. 
Stakkars folk...

[AnonymBruker]

Fy søren så godt å lese at det ikke bare er meg! Jeg får helt hetta av å lese og høre om sånt. Det var helt krise da jeg var på sykehuset etter å ha født mitt andre barn, jeg klarte nesten ikke skifte bleie på henne fordi da fikk jeg bilder i hodet av at folk misbruker så små barn. Det dukker opp for ofte i tankene. Og det er vanskelig å få ut når det først har dukket opp. 

Anonymkode: 37699...418

[AnonymBruker]

Det er helt forferdelig.. Jeg får fæle bilder i hodet av ulykker og diverse. Her om dagen så jeg en video av en mor som fortalte at datteren hennes var blitt seksuelt misbrukt i barnehagen i Tyskland, og alle disse fæle detaljene rundt. Datteren heter det samme som min datter og er omtrent samme alder.. Jeg ville legge det ifra meg, men klarte ikke.. Det i Geiranger er helt forferdelig, stakkars barn, stakkars mor.. Tenk det øyeblikket hun forstår at det ikke rekker.. 

 

Anonymkode: 32793...f69

[AnonymBruker]

Da barna mine var små og  jeg hørte/ leste om ulykker der barn var involvert gråt jeg. Jeg blir ennå preget men gråter ikke så mye som før. Men hører jeg om seksuell misbruk av barn og har lest om hvordan det er beskrevet blir jeg svært oppskaket og får ikke sove om natta. Det var i Aftenposten en beskrivelse fra politi som studerer videoer av barn for å kunne finne spor som kunne hjelpe å finne disse barna. Jeg fikk flere stygge bilder i hodet og jeg får ikke sove. 

Anonymkode: cc50d...ed2

[AnonymBruker]

Helt lik. I tillegg har jeg alltid elsket true crime, men etter at jeg fikk barn så må jeg hoppe over episodene som omhandler det - uansett om det tok sted i 1564.

Anonymkode: 8875a...004

[AnonymBruker]

Jeg følte det slik at hjertet var vidt åpent, og at alt derfor gjorde slikt inntrykk. Tsunamien i Thailand var kort tid etter at jeg fødte, og det gjorde et enormt inntrykk på meg. Gikk inn på meg på en helt spesiell måte. Gjennom hele småbarnsperioden var det som dere sier, at vonde ting som skjedde barn utløste sorg, dyp empati, sinne, angst. I dag er jeg nok mer tilbake på normalen, men klart at alt som skjer barn og unge utløser en dyp medfølelse og innlevelse i foreldrenes situasjon, annerledes enn før jeg fikk barn.

Jeg har tenkt at hjertene våre åpnes slik for at vi skal ta inn barna våre.

Anonymkode: 4b33e...fc8

[AnonymBruker]

Jeg klarer knapt å lese nyheter om barn lenger.. 

Nå har det jo skjedd so mot egne barn av en nær en, som jeg trodde jeg kunne stole på. Alt av nyheter i ettertid, spesielt om det, og dødsfall er så ufattelig sterkt å se på at jeg nesten bringes tilbake. Har skjedd ila det siste året. 

Vi er mennesker, vi føler.. 

Anonymkode: 1c697...405