Uholdbar situasjon

[AnonymBruker]

Har ikke bodd sammen mer enn et par år, men nå orker jeg snart ikke mer. Det går ikke en helg uten krangel. I dag ble det bare misforståelser og sur gubbe som konsekvens.

Det er kun han som har bil, og det er til tider tungvint. Jeg kan ikke kjøre. Har ikke lappen og har et problem som gjør det vsnskelig. 

Han skal alltid være grei og kjøre, særlig under corona. I dag trodde jeg vi skulle bruke litt tid på senteret, fordi han snakket om når vi burde dra, hvor han ville osv på morgenen. Vi er aldri i byen, så tenkte jeg kunne klippe meg kjapt. Sa fra på morgenkvisten at jeg fikk time kl 12. Det ble det trøbbel av. Jeg måtte ha time før, mente han. . Jeg fikk time 10. Vi råkjører for å rekke timen. I bilen sier han at han ikke har ærender og lurer på når jeg er ferdig hos frisøren. Jeg ble usikker og sa det fort tok 30 min, og at jeg kunne gjøre ærender og ta meg hjem selv. Nei, han skulle hente. Han setter seg i bilen i parkeringshuset og venter. Etter 30 min sa jeg det ble litt forsinkelser. Det tok visst en time grunnet en forsinkelse. Jeg ba han pent gjøre noe hyggelig så lenge og at han bare fikk reise siden det tok tid. Nei, han skulle vente. Jeg stresset for å rekke alt.

Deretter bar det rett hjem. Han har vært sur og stille etterpå. Jeg hev med overraskelse fra en butikk jeg var med og lå så lavt i terrenget jeg kunne. 

Vi har nesten ikke sex fordi stemningen er så dårlig. Det var i grunn derfor jeg ville stelle meg på håret også. 

Jeg er lei. 

Vi krangler om alt.

Anonymkode: 0f0e6...201

[AnonymBruker]

En god start er å snakke om det. Sammen. Hvis det ikke funker, kan dere vurdere å få hjelp til å snakke om det sammen. Hvis dere ikke vil/kan/gidder det, er det vel ikke liv laga. 

Anonymkode: 370ec...68e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke bodd sammen mer enn et par år, men nå orker jeg snart ikke mer. Det går ikke en helg uten krangel. I dag ble det bare misforståelser og sur gubbe som konsekvens.

Det er kun han som har bil, og det er til tider tungvint. Jeg kan ikke kjøre. Har ikke lappen og har et problem som gjør det vsnskelig. 

Han skal alltid være grei og kjøre, særlig under corona. I dag trodde jeg vi skulle bruke litt tid på senteret, fordi han snakket om når vi burde dra, hvor han ville osv på morgenen. Vi er aldri i byen, så tenkte jeg kunne klippe meg kjapt. Sa fra på morgenkvisten at jeg fikk time kl 12. Det ble det trøbbel av. Jeg måtte ha time før, mente han. . Jeg fikk time 10. Vi råkjører for å rekke timen. I bilen sier han at han ikke har ærender og lurer på når jeg er ferdig hos frisøren. Jeg ble usikker og sa det fort tok 30 min, og at jeg kunne gjøre ærender og ta meg hjem selv. Nei, han skulle hente. Han setter seg i bilen i parkeringshuset og venter. Etter 30 min sa jeg det ble litt forsinkelser. Det tok visst en time grunnet en forsinkelse. Jeg ba han pent gjøre noe hyggelig så lenge og at han bare fikk reise siden det tok tid. Nei, han skulle vente. Jeg stresset for å rekke alt.

Deretter bar det rett hjem. Han har vært sur og stille etterpå. Jeg hev med overraskelse fra en butikk jeg var med og lå så lavt i terrenget jeg kunne. 

Vi har nesten ikke sex fordi stemningen er så dårlig. Det var i grunn derfor jeg ville stelle meg på håret også. 

Jeg er lei. 

Vi krangler om alt.

Anonymkode: 0f0e6...201

Vil gjerne bare ha noen ord og tanker. TS

Anonymkode: 0f0e6...201

[Gjest Lille Potet]

Dere passer ikke sammen. Det skjer. Så da må du finne ut hva du skal gjøre med det. 

[AnonymBruker]

Han er ikkje snill som kjører. Han er kontrollerende. 

Anonymkode: 6dc70...f7c

[AnonymBruker]

Først av alt, så husk at det er hans valg å surmule. Ut i fra det du beskriver, så har han ingen grunn til å være sur på deg. Du må prøve å sette grenser, og ikke ta på deg skylden for surmulingen. Prøv å ignorere det selv om det er vanskelig. Tenk at det ikke er din feil, og dermed ikke ditt problem. Gå gjerne igjennom hva som har skjedd i forkant for å gjøre deg ekstra sikker på at dette er HANS feil.

Og så må du melde deg opp på en kjøreskole. Gjør deg selv uavhengig av han. Forsørger han deg, så ta utdanning og søk jobber. Sex? Tilfredsstille deg selv.

Snakk om dette. Si at det ikke er greit. Synes han det er greit? Er det din feil, kanskje? Er det en slik mann du vil leve med?

Anonymkode: eb740...43f

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke bodd sammen mer enn et par år, men nå orker jeg snart ikke mer. Det går ikke en helg uten krangel. I dag ble det bare misforståelser og sur gubbe som konsekvens.

Det er kun han som har bil, og det er til tider tungvint. Jeg kan ikke kjøre. Har ikke lappen og har et problem som gjør det vsnskelig. 

Han skal alltid være grei og kjøre, særlig under corona. I dag trodde jeg vi skulle bruke litt tid på senteret, fordi han snakket om når vi burde dra, hvor han ville osv på morgenen. Vi er aldri i byen, så tenkte jeg kunne klippe meg kjapt. Sa fra på morgenkvisten at jeg fikk time kl 12. Det ble det trøbbel av. Jeg måtte ha time før, mente han. . Jeg fikk time 10. Vi råkjører for å rekke timen. I bilen sier han at han ikke har ærender og lurer på når jeg er ferdig hos frisøren. Jeg ble usikker og sa det fort tok 30 min, og at jeg kunne gjøre ærender og ta meg hjem selv. Nei, han skulle hente. Han setter seg i bilen i parkeringshuset og venter. Etter 30 min sa jeg det ble litt forsinkelser. Det tok visst en time grunnet en forsinkelse. Jeg ba han pent gjøre noe hyggelig så lenge og at han bare fikk reise siden det tok tid. Nei, han skulle vente. Jeg stresset for å rekke alt.

Deretter bar det rett hjem. Han har vært sur og stille etterpå. Jeg hev med overraskelse fra en butikk jeg var med og lå så lavt i terrenget jeg kunne. 

Vi har nesten ikke sex fordi stemningen er så dårlig. Det var i grunn derfor jeg ville stelle meg på håret også. 

Jeg er lei. 

Vi krangler om alt.

Anonymkode: 0f0e6...201

Denne krangelen kunne dere unngått hvis dere på forhånd hadde lagt planer sammen om når og hvis dere skulle dra på senteret. Da kunne du bestilt frisørtime som passet til avtalen.

Men han virker ganske sær hvis han surmuler over at han måtte vente litt. Ihvertfall siden du sa at du kunne komme deg hjem på egenhånd. 

Anonymkode: d30a4...b64

[AnonymBruker]

Jeg ble usikker på om det er manglende informasjon her? 

Slik du beskriver det er det veldig kontrollerende adferd og ikke noe snillhet i det. Kontrollerende adferd som fortsetter med dårlig stemning når han kommer hjem.

I ett ubalansert forhold er det den som kontrollerer den følelses/stemnings balansen som er på topp. Slik jeg leser det gjør han dette så mye at det ikke er rom for deg, eller for forholdet. 

Som skrevet tidligere må du snakke med han og sette grenser. Det er ikke godt å gå på eggeskall. 

Anonymkode: 42d34...44b

[Raven.Writingdesk]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke bodd sammen mer enn et par år, men nå orker jeg snart ikke mer. Det går ikke en helg uten krangel. I dag ble det bare misforståelser og sur gubbe som konsekvens.

Det er kun han som har bil, og det er til tider tungvint. Jeg kan ikke kjøre. Har ikke lappen og har et problem som gjør det vsnskelig. 

Han skal alltid være grei og kjøre, særlig under corona. I dag trodde jeg vi skulle bruke litt tid på senteret, fordi han snakket om når vi burde dra, hvor han ville osv på morgenen. Vi er aldri i byen, så tenkte jeg kunne klippe meg kjapt. Sa fra på morgenkvisten at jeg fikk time kl 12. Det ble det trøbbel av. Jeg måtte ha time før, mente han. . Jeg fikk time 10. Vi råkjører for å rekke timen. I bilen sier han at han ikke har ærender og lurer på når jeg er ferdig hos frisøren. Jeg ble usikker og sa det fort tok 30 min, og at jeg kunne gjøre ærender og ta meg hjem selv. Nei, han skulle hente. Han setter seg i bilen i parkeringshuset og venter. Etter 30 min sa jeg det ble litt forsinkelser. Det tok visst en time grunnet en forsinkelse. Jeg ba han pent gjøre noe hyggelig så lenge og at han bare fikk reise siden det tok tid. Nei, han skulle vente. Jeg stresset for å rekke alt.

Deretter bar det rett hjem. Han har vært sur og stille etterpå. Jeg hev med overraskelse fra en butikk jeg var med og lå så lavt i terrenget jeg kunne. 

Vi har nesten ikke sex fordi stemningen er så dårlig. Det var i grunn derfor jeg ville stelle meg på håret også. 

Jeg er lei. 

Vi krangler om alt.

Anonymkode: 0f0e6...201

Jeg har understreket et par ting. For det første fremstår du vag og utydelig slik jeg leser deg: 1.) «du trodde»..? Altså; enten så hadde dere avtalt, eller ikke. 2.) «du tenkte» at du kunne klippe deg og anslo at det «fort kunne bli 30 minutt», her gir du feil premisser, med mindre du er skallet og skulle ha en runde med barbermaskin så tar en klipp som regel langt mer enn «30 minutt». Det virker som du sier det du tror mannen din vil høre, sånn at han skal gå med på å gjøre ting ut ifra dine premisser.

Det kan fremstå som at mannen din er like utydelig selv, siden du tror dere skal ting men ikke er helt sikker, og han setter ikke tydelige grenser for hva som er greit og ikke. Det kan også være at han ombestemte seg når lørdagen først kom; kanskje hadde han ikke så lyst til å dra på kjøpesenter likevel, men må fungere som personlig sjåfør for deg siden du ikke kan kjøre selv. Han gir jo delvis utrykk for at han ikke gidder å låse av dagen sin til klokka blir 13.00, ettersom han sier nei til at du skal ha frisørtime 12.00. Jeg gjetter at han sa nei fordi da hadde hele hans lørdag gått med til at du skulle til frisør. Det er lite han rekker å gjøre før og etter, så det amputerer dagens hans.

Når han er sur/mutt etterpå og du møter dette med å trekke deg unna via å «ligge lavt i terrenget», - så får dere ikke kommet til bunns i hva det var som skjedde her, som gjorde at det gikk galt.
 

Her ville jeg anbefalt deg å konfrontere han direkte men på en hyggelig og ikke anklagende måte: «Jeg føler at det ble noe dumt her nå, stemninga mellom oss føles feil, -  hva tenker du»? 
 

Dere har bare vært sammen i ett år, så at det er konflikter må man regne med, dere lærer dere å leve sammen og forstå hverandre. Sånn sett ville jeg egentlig sett på konfliktene som et sunnhetstegn, forutsatt at de så klart ikke overtar forholdet totalt. Dere er «partnere» som skal bygge et hjem sammen, akkurat som en bedrift ofte har de fleste oppstartsproblemer de første tre leveår, så vil et hjem og parforhold være likedan.

Det er her dere har anledning til å vokse dere gode. 

 

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Jeg har understreket et par ting. For det første fremstår du vag og utydelig slik jeg leser deg: 1.) «du trodde»..? Altså; enten så hadde dere avtalt, eller ikke. 2.) «du tenkte» at du kunne klippe deg og anslo at det «fort kunne bli 30 minutt», her gir du feil premisser, med mindre du er skallet og skulle ha en runde med barbermaskin så tar en klipp som regel langt mer enn «30 minutt». Det virker som du sier det du tror mannen din vil høre, sånn at han skal gå med på å gjøre ting ut ifra dine premisser.

Det kan fremstå som at mannen din er like utydelig selv, siden du tror dere skal ting men ikke er helt sikker, og han setter ikke tydelige grenser for hva som er greit og ikke. Det kan også være at han ombestemte seg når lørdagen først kom; kanskje hadde han ikke så lyst til å dra på kjøpesenter likevel, men må fungere som personlig sjåfør for deg siden du ikke kan kjøre selv. Han gir jo delvis utrykk for at han ikke gidder å låse av dagen sin til klokka blir 13.00, ettersom han sier nei til at du skal ha frisørtime 12.00. Jeg gjetter at han sa nei fordi da hadde hele hans lørdag gått med til at du skulle til frisør. Det er lite han rekker å gjøre før og etter, så det amputerer dagens hans.

Når han er sur/mutt etterpå og du møter dette med å trekke deg unna via å «ligge lavt i terrenget», - så får dere ikke kommet til bunns i hva det var som skjedde her, som gjorde at det gikk galt.
 

Her ville jeg anbefalt deg å konfrontere han direkte men på en hyggelig og ikke anklagende måte: «Jeg føler at det ble noe dumt her nå, stemninga mellom oss føles feil, -  hva tenker du»? 
 

Dere har bare vært sammen i ett år, så at det er konflikter må man regne med, dere lærer dere å leve sammen og forstå hverandre. Sånn sett ville jeg egentlig sett på konfliktene som et sunnhetstegn, forutsatt at de så klart ikke overtar forholdet totalt. Dere er «partnere» som skal bygge et hjem sammen, akkurat som en bedrift ofte har de fleste oppstartsproblemer de første tre leveår, så vil et hjem og parforhold være likedan.

Det er her dere har anledning til å vokse dere gode. 

 

Jeg sa til han at det ble misforståelser. Jeg sa jeg oppfatter det som om han skulke noe selv i og med han sa klart fra at vi ikke skulle på det lokale senteret fordi han ikke gadd det. Det var han som la føringer for hvor vi skulle. Hvorfor ellers skal han legge føringer for hvor jeg skulle kjøpe håndkler og sengetøy når de har den samme butikken på lokalsenteret? Det kunne jeg aldri gjettet. Han snakket om ønske om shopping av nye gensere, så ble veldig overrasket over at han kun dro for å skysse meg. Jeg fikk dårlig samvittighet, og det har jeg hver gang han kjører. På vei hjem sa jeg ydmykt at jeg så at han var stille og lurte på om han hadde det bra. Han sa at det var sånn passe. Jeg spurte mer og han sa at han hadde kjedet seg. Jeg sa at det var vanskelig å forutse tidsbruken og at det var dumt det ble sånn, men at jeg også hadde sagt at han kunne reise hjem. Han surmuler fremdeles. Det er uholdbart. Jeg kan ikke leve sånn. Noen ganger tar ting tid, og jeg må være selvstendig. Det å ikke kunne stoppe for så lite som å hilse på bekjente i butikken fordi mannen alltid venter, eller titte innom en butikk med salg fordi han blir sur. 

Jeg ante ikke at det skulle bli noe problem fordi jeg skulle være der 12 og ta meg hjem selv. Det var et tidspunkt valgt med tanke på å gi oss begge fri etter endt handlerunde. Hadde vi dratt på lokalsenterer, slik jeg var forberedt på for å kjøpe dynetrekk og håndkler, hadde jeg ikke klippet meg, men der er det ikke stort annet et 4 butikker, så derfor jeg antok at vi hadde ting å utrette begge to, ettersom han klart og tydelig sa at vi skulle til sentrum.

Han tar ingen selvkritikk og blir ikke ferdig med det. Nå har det gått i ett siden søndag med kald krig pga. småting. En uke, og det var først i går det var en litt hyggelig kveld, men den ble også klein. Jeg nevnte at jeg syns retningslinjene under corona har vært litt vanskelige å forholde seg til, fordi det skifter ofte. Han sa krast hvor uenig han var. Han mente det ble for dumt å  si dette om norske myndigheter som gjør en god jobb i motsetning til enkelte land osv. osv. Det ble klein stemning. Alt jeg prøvde å si var at det for min del oppleves litt vanskelig og at det kan være det for andre også. Han måtte bare ytre sin mening også.

I går var det min tur til å støvsuge ( skulle ta jobben etter trening) og siden jeg hadde en treningsøkt kl 16 og huset ikke var rent, måtte han stikke av inntil det var gjort, heller enn å støvsuge selv. Kl 18 kom han hjem til rent hus

Og listen kan fortsette

 

Anonymkode: 0f0e6...201

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sa til han at det ble misforståelser. Jeg sa jeg oppfatter det som om han skulke noe selv i og med han sa klart fra at vi ikke skulle på det lokale senteret fordi han ikke gadd det. Det var han som la føringer for hvor vi skulle. Hvorfor ellers skal han legge føringer for hvor jeg skulle kjøpe håndkler og sengetøy når de har den samme butikken på lokalsenteret? Det kunne jeg aldri gjettet. Han snakket om ønske om shopping av nye gensere, så ble veldig overrasket over at han kun dro for å skysse meg. Jeg fikk dårlig samvittighet, og det har jeg hver gang han kjører. På vei hjem sa jeg ydmykt at jeg så at han var stille og lurte på om han hadde det bra. Han sa at det var sånn passe. Jeg spurte mer og han sa at han hadde kjedet seg. Jeg sa at det var vanskelig å forutse tidsbruken og at det var dumt det ble sånn, men at jeg også hadde sagt at han kunne reise hjem. Han surmuler fremdeles. Det er uholdbart. Jeg kan ikke leve sånn. Noen ganger tar ting tid, og jeg må være selvstendig. Det å ikke kunne stoppe for så lite som å hilse på bekjente i butikken fordi mannen alltid venter, eller titte innom en butikk med salg fordi han blir sur. 

Jeg ante ikke at det skulle bli noe problem fordi jeg skulle være der 12 og ta meg hjem selv. Det var et tidspunkt valgt med tanke på å gi oss begge fri etter endt handlerunde. Hadde vi dratt på lokalsenterer, slik jeg var forberedt på for å kjøpe dynetrekk og håndkler, hadde jeg ikke klippet meg, men der er det ikke stort annet et 4 butikker, så derfor jeg antok at vi hadde ting å utrette begge to, ettersom han klart og tydelig sa at vi skulle til sentrum.

Han tar ingen selvkritikk og blir ikke ferdig med det. Nå har det gått i ett siden søndag med kald krig pga. småting. En uke, og det var først i går det var en litt hyggelig kveld, men den ble også klein. Jeg nevnte at jeg syns retningslinjene under corona har vært litt vanskelige å forholde seg til, fordi det skifter ofte. Han sa krast hvor uenig han var. Han mente det ble for dumt å  si dette om norske myndigheter som gjør en god jobb i motsetning til enkelte land osv. osv. Det ble klein stemning. Alt jeg prøvde å si var at det for min del oppleves litt vanskelig og at det kan være det for andre også. Han måtte bare ytre sin mening også.

I går var det min tur til å støvsuge ( skulle ta jobben etter trening) og siden jeg hadde en treningsøkt kl 16 og huset ikke var rent, måtte han stikke av inntil det var gjort, heller enn å støvsuge selv. Kl 18 kom han hjem til rent hus

Og listen kan fortsette

 

Anonymkode: 0f0e6...201

Og for å si det sånn. Jeg prøvde å komme til bunns i det. Jeg har sagt, både før vi dro og etter at vi kom hjem at jeg er lei av å føle at han konstant går og er sur på meg. Jeg har sagt at all stønningen hans, misnøyen og stillheten får meg til å føle meg som en pest og en plage. Jeg er ofte i godt humør, men ender opp i dårlig humør. 

Dagen i dag skulle bli fin. Vi skulle til senteret for å handle, begge to, kanskje finne noe til han, og jeg skulle tom få klippet meg. Jeg var bare positiv. På vei ut var det klaging over hvor dårlig tid vi fikk etter at jeg flyttet timen, skoene hans var støvete, og det ble han sur over. Stønning og surmuling. Det var da jeg sa at jeg var lei av å føle meg som en plage.

Vi stresset hjem, og det første han gjør er å sette på en fotballkamp med mobilen i den andre hånda etter å ha kastet unna en av tingene jeg hadde kjøpt slik at han kunne ligge på sofaen.

Dagen min ble veldig kjip. Totalt bortkastet å glede seg. Bortkastet å legge innsats på badet, for det ble bare stress. Fra kl ett har jeg bare sittet i huset med klein stemning, for det går ikke ann å snakke sammen.

TS

Anonymkode: 0f0e6...201

[Raven.Writingdesk]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sa til han at det ble misforståelser. Jeg sa jeg oppfatter det som om han skulke noe selv i og med han sa klart fra at vi ikke skulle på det lokale senteret fordi han ikke gadd det. Det var han som la føringer for hvor vi skulle. Hvorfor ellers skal han legge føringer for hvor jeg skulle kjøpe håndkler og sengetøy når de har den samme butikken på lokalsenteret? Det kunne jeg aldri gjettet. Han snakket om ønske om shopping av nye gensere, så ble veldig overrasket over at han kun dro for å skysse meg. Jeg fikk dårlig samvittighet, og det har jeg hver gang han kjører. På vei hjem sa jeg ydmykt at jeg så at han var stille og lurte på om han hadde det bra. Han sa at det var sånn passe. Jeg spurte mer og han sa at han hadde kjedet seg. Jeg sa at det var vanskelig å forutse tidsbruken og at det var dumt det ble sånn, men at jeg også hadde sagt at han kunne reise hjem. Han surmuler fremdeles. Det er uholdbart. Jeg kan ikke leve sånn. Noen ganger tar ting tid, og jeg må være selvstendig. Det å ikke kunne stoppe for så lite som å hilse på bekjente i butikken fordi mannen alltid venter, eller titte innom en butikk med salg fordi han blir sur. 

Jeg ante ikke at det skulle bli noe problem fordi jeg skulle være der 12 og ta meg hjem selv. Det var et tidspunkt valgt med tanke på å gi oss begge fri etter endt handlerunde. Hadde vi dratt på lokalsenterer, slik jeg var forberedt på for å kjøpe dynetrekk og håndkler, hadde jeg ikke klippet meg, men der er det ikke stort annet et 4 butikker, så derfor jeg antok at vi hadde ting å utrette begge to, ettersom han klart og tydelig sa at vi skulle til sentrum.

Han tar ingen selvkritikk og blir ikke ferdig med det. Nå har det gått i ett siden søndag med kald krig pga. småting. En uke, og det var først i går det var en litt hyggelig kveld, men den ble også klein. Jeg nevnte at jeg syns retningslinjene under corona har vært litt vanskelige å forholde seg til, fordi det skifter ofte. Han sa krast hvor uenig han var. Han mente det ble for dumt å  si dette om norske myndigheter som gjør en god jobb i motsetning til enkelte land osv. osv. Det ble klein stemning. Alt jeg prøvde å si var at det for min del oppleves litt vanskelig og at det kan være det for andre også. Han måtte bare ytre sin mening også.

I går var det min tur til å støvsuge ( skulle ta jobben etter trening) og siden jeg hadde en treningsøkt kl 16 og huset ikke var rent, måtte han stikke av inntil det var gjort, heller enn å støvsuge selv. Kl 18 kom han hjem til rent hus

Og listen kan fortsette

 

Anonymkode: 0f0e6...201

Her var det mye ord og lite innhold, jeg ville blitt sliten selv av en slik partner. En stor oppgulp med klaging.. Du ramser egentlig bare stort sett opp alt du synes er feil med mannen.
 

En lang monolog om hva som feiler han. Da er det ikke rart dere ikke finner ut av det.. 

[PM75]

Hvis dere har det slik til vanlig, så har ingen av dere det bra. Her må dere enten prate sammen for å få bedre dager, eller avslutte forholdet. 

[AnonymBruker]

Så moody han er. Han er jo sint, så hva plager han? Hva skjer om du setter deg ned med han og sier du, noe plager deg nå. Hva er det?

Anonymkode: 12198...ab8