Bordplassering

[Gjest Gjesta]

Det har ikke slått deg at det går ann å høre med vertskapet på forhånd hvordan de har tenkt til å plassere gjestene (uten nædvendigvis å opplyse om årsak)? Får du angstanfall og trenger piller å komme ved siden av en nær venninne eller familiemedlem du trives godt med også?

Snakk om å ta sorgene på forskudd.

←

Snakk om å ta sine forholdsregelr, sier jeg

Naturligvis vil jeg høre med vertskapet hvordan de har tenkt seg bordløsningen. Men jeg opplyser ikke til alle og enhver om mine problemer, og har god trening i å finne passende grunner til å takke nei til invitasjoner.

[Gjest Melk]

Snakk om å ta sine forholdsregelr, sier jeg

Naturligvis vil jeg høre med vertskapet hvordan de har tenkt seg bordløsningen. Men jeg opplyser ikke til alle og enhver om mine problemer, og har god trening i å finne passende grunner til å takke nei til invitasjoner.

←

Men da er jo alt i orden, da! Selvfølgelig leit at du har så sterkt sosial angst, men det er nå en gang slk at man ikke alltid kan arrangere et helt selskap ut fra noen få gjesters situasjon. Og ihvertfall ikke om man ikke en gang får vite om situasjonen.

[sensommer brud]

Vi splittet par, bortsett fra de som kjente veldig få andre. Vi sørget heller for at alle hadde noen de kjente fra før i nærheten av seg. Dette fungerte kjempebra!

Selv synes jeg det er morsommere å sitte sammen med noen andre enn min kjære, hvis jeg kjenner andre der, for han kan jeg jo snakke med hver dag allikevel.

←

Jeg tror vi kommer til å gjøre dette, og alltid sørge for at man har noen man kjenner i nærheten. Dette til tross for at jeg ved to bryllup har blitt plassert sammen med noen jeg ikke gikk så godt overens med. Men det var andre rundt som gjorde at det likevel ble en fin opplevelse.

[aline]

det som sjokkerer meg mest, er nok alle de som mener at om man er litt sjenert, sliter med en eller annen type angst i stor eller liten grad eller andre slike ting som gjør at man faktisk ønsker en trygghet i nærheten av seg, ikke er "normale", "alminnelige" eller sosiale og glade og hoppende mennesker...

det er ikke en sjel av de som kjenner meg som ville trodd at jeg sliter i slike forsamlinger, om jeg ikke hadde fortalt dem det! og jeg er ikke alene om det.

det går faktisk an å være veldig sosial, skravlete, en som blir kjente med "alle" og prater med "alle" og er med på alt, selv om man har noen småting som gjør at man tar sine forhåndsregler som Tex sier.

at man tar sorgene på forskudd, er vel en av tingene som man nok gjør når man har opplevd angst før, man BLIR lett redd eller skeptisk til situasjoner der man vet man oftest har slitt før.

og klart man kan si ifra, jeg gjør det jeg som regel. Men det er endel som skammer seg over problemene sine, kanskje fordi de har hørt for mange ganger at vennene deres ikke har "slike" i omgangskretsen? kanskje fordi de tror at alle egentlig bare vil ha sterke, friske, blide, trygge og sosiale mennesker rundt seg og VET at mange faktisk ikke ser på mennesker med angst eller annet på den måten?

og nei, man skal ikke tenke som om alle har problemer de ikke vil si ifra om, men reaksjonene til f.eks Tex når hun sier hun aldri ville dratt i ett arrangement der hun visste hun ble splittet, MÅ være skrevet av mennesker som overhode ikke aner hva angst vil si, og ikke egentlig er nevneverdig interessert i empati ovenfor mennesker som ikke er "vanlige".

og man kan også risikere at "vanlige blide og sosiale mennesker" takker nei, pga dette.

vel, jeg kommer til å splitte, men sørge for at partneren eller nære kjære er rett ovenfor hverandre.

og jeg kan nok også la være å gå i bryllup der jeg vet jeg blir splittet, dersom det ikke er nær familie som gifter seg. og da drar jeg kun av plikt ovenfor brudeparet og familien min.

ups, prøver å endre litt her, for det ble j**lig langt, til og med for meg...

Endret 5. august 2005 av aline

[Caramba]

Kommer jo litt an på situasjonen og hvem det gjelder også. Mine oversosiale kusiner hadde sikkert blitt fornærmet om de måtte sitte sammen med mannen sin når de endelig kom seg vekk fra tre unger og bikkje for å få en fest. De hadde gladelig blitt kjent med nye folk. Mens jeg ville latt den sjenerte nye kjæresten til fetteren min få sitte ovenfor ham for å gi henne en hyggelig fest....

Min mening er, godt gifte par: splitt i vei (hvis de ikke lider av et eller annet så de trenger støtte).... helt nye kjærester kan få sitte nær hverandre.. Synes det er en super regel, jeg!

Synes også det var veldig riktig sagt av en tidligere her: hva med de single? Skal de alltid måtte sitte med "ukjente", mens de gifte bare kan holde seg fast i mannen sin hele middagen? Jeg er samboer nå, og er så heldig å kunne bringe følge på familiefester, men har stilt alene i mangt et bryllup før i tiden. Da er det hyggelig å ikke være stigmatisert og plassert som "looser" på singelbordet...

[Donnie Darko]

Ellers kunne det vært interessant om du svarte på Donnie's innlegg.

←

regner nesten med at Tex har satt meg opp på "ignorer lista"

[Gjest Gjest]

og nei, man skal ikke tenke som om alle har problemer de ikke vil si ifra om, men reaksjonene til f.eks Tex når hun sier hun aldri ville dratt i ett arrangement der hun visste hun ble splittet, MÅ være skrevet av mennesker som overhode ikke aner hva angst vil si, og ikke egentlig er nevneverdig interessert i empati ovenfor mennesker som ikke er "vanlige".

og man kan også risikere at "vanlige blide og sosiale mennesker" takker nei, pga dette.

←

Nå sa jo ikke Tex at hun hadde angst før helt på slutten her, da. Noe som viser at det er veldig mye enklere for folk å forholde seg til sykdommer hvis de får vite om den. Jeg forstår at det kan være vanskelig å snakke om, men man kan ikke gå rundt her i livet og ta utgangspunkt i at folk sliter, heller.

[aline]

Donnie D:

det er ikke alt man gidder å svare på.

ditt innlegg sier ihvertfall meg (som sliter i slike sammenhenger uten at du ville sett det om jeg så var søstra di) at du ikke overhode forstår Tex' opplevelse av slike situasjoner.

det er ikke innlysende i ditt innlegg, at du overhode bryr deg heller.

så hva vil du at man skal svare på det?

det jeg vil svare, siden jeg er i en noe lik situasjon som Tex i disse settingene, er at for det første så er det sjelden snakk om å ikke kunne "kutte navelstrengen" som du så respektfullt kaller det...

Det er ikke snakk om at man trenger å sitte å prate eller holde seg fast i partneren.

Det er HELLER ikke snakk om å ikke kunne prate med andre eller bli kjent med andre, DERSOM man har grunnlaget til å i utgangspunktet kunne være i rommet uten å slite!

fra ett menneske som VET hva det vil si å ha sosialangst, så er ikke ditt innlegg særlig sympatisk, og dertil kan det være lite interessant å svare på.

i DETTE tilfelle vil kanskje vanligvis veldig tradisjonelle mennesker, bryte med tradisjonen fordi h*n av egne erfaringer VET hvor vanskelig det KAN være.

Endret 5. august 2005 av aline

[aline]

Nå sa jo ikke Tex at hun hadde angst før helt på slutten her, da. Noe som viser at det er veldig mye enklere for folk å forholde seg til sykdommer hvis de får vite om den. Jeg forstår at det kan være vanskelig å snakke om, men man kan ikke gå rundt her i livet og ta utgangspunkt i at folk sliter, heller.

←

nei, som sagt kan man ikke ta utgangspunkt i at folk sliter.

Men man kan enkelt og greit akseptere at noen da velger å ikke komme.

at tex tidlig sa at hun ikke ville dratt i ett bryllup der hun visste det ble splittinger, skjønner jeg ikke hvorfor så mange reagerer på.

dersom man velger å avstå fra brylluppet til noen som en kjenner pga en slik "bagatell" for alle som ikke sliter med det, burde jo tilsi at hun har store problemer med å bli splittet i slike settinger.

hvorfor må alle vite grunnen?

og jada, det er mye enklere å si ifra, i noen sammenhenger.

personlig har jeg ikke alltid opplevd det slik, jeg sier oftest ifra om jeg tror det kan hjelpe, men aner du hva slags syn folk har på angst om de ikke kjenner til det? Det er mye rart man møter på når man er åpen om det, og det er ikke like lett om man ikke er villig til å få endel blikk og kommentarer.

[Gjest Gjesta]

Fordi folk burde kunne kutte navlestrengen litt når det er en slik fest. Har du vurdert om kanskje ikke mannen din hadde hatt lyst til å få fem minutter uten at du klemmer deg fast i armen hans? Bryllup skal jo ikke være en vanlig parmiddag. Hvis folk har så store problemer med å bli kjent med andre så er det kanskje like greit at de holder seg hjemme? Det er jo snakk om at par skal sitte ovenfor hverandre i de fleste tilfellene.

Utifra dine andre innlegg her på forumet så virker det jo også som om du er en dame som legger stor vekt på tradisjoner ellers. (mulig jeg tar feil her) Jeg har ihvertfall ved flere anledninger observert at du stiller deg uforstående til at folk bryter de normene som du holder så kjært. bl.a. konfirmasjon, jul og andre bryllupsspørsmål. Men i denne diskusjonen så stiller du deg helt på den andre siden og setter deg på bakbena. De eneste argumentene du klarer å tvære ut er "hva hvis den og den personen har en lidelse som gjør at han/hun MÅ sitte vedsiden av sin kjære samboer/partner/ektefelle" eller "fordi jeg ser ingen grunn til å splitte par".

Det første argumentet ditt er håpløst. Man kan aldri ta hensyn til alle i en slik sammenheng. Man må derfor ta hensyn til flertallet. Hvis da noen har et problem som de ikke vil fortellet om så er det heller ingenting som kan bli gjort med det.

Når det gjelder det andre argumentet ditt så gidder jeg ikke liste opp alt som er blitt sagt i denne tråden men hvis du leser isteden for å smelle på et par skylapper med en gang så står de der.

til slutt vil jeg si. Det er tradisjon.

←

Jeg skjønner ikke hva det er å kommentere.

Først spør han om jeg har tenkt på om min mann ønsker seg vekk fra meg i en sånn sammenheng.

Ærlig talt, hva skal man si til sånt?

Og når han sier at fok kanskje like gjerne skulle holde seg hjemme er jeg jo helt enig, det er jo nettopp det mange gjør.

Ja, jeg er opptatt av tradisjoner. Og ønsker å holde de i hevd. Men av og til ligger det dypere ting bak som gjør at man er nødt til å velge annerledes. Å sammenligne borgerlig fest på rådhuset med å ikke få sitte sammen med mannen sin i en festmiddag henger vel ikke på hverken greip eller staur.

Naturligvis kan man ikke ta hensyn til alle. Men jeg ønsker å velge for meg, og velger å holde meg hjemme dersom jeg ikke får sitte sammen med mannen min. I det ligger det overhodet ingen som helst egoisme, snarere tar jeg hensyn til vertskapet ved å ikke påtvinge dem løsninger som fungerer bedre for meg, men som ville ha kræsjet med deres ønsker for sin dag.

Om du ser på avstemmingen i denne tråden vil du igjen se at det er langt flere som er enig med meg enn med deg. Og jeg har ikke sett et etenste godt argument for å splitte par. Jeg har sett ett argument, og det er at det passer best for de single, siden de slipper å sitte ved taperbordet, som en her kalte det.

For øvrig burde du kjenne meg godt nok til å vite at jeg ikke gidder å ignorere noen.

[punkyB]

Det er ikke alltid du vet best hvem jeg vil passe sammen med. Om jeg får sitte sammen med mannen min vet både du og jeg at jeg sitter sammen med en jeg har valgt å dele livet mitt med. Det kan ikke gå galt. For øvrig står jeg ved det jeg sa, det er fjollete å bruke som argument at gifte ikke får sitte sammen fordi det kan gå ut over de single. Det er ikke de giftes ansvar at noen er single.

←

Jeg hadde nok plassert deg ved siden av mannen din hvis du skulle ha kommet i mitt bryllup.

Men jeg stusser litt på denne avhengigheten til mannen - ikke bare deg nå altså men det er jo veldig mange her som er veldig klare på det. Gikk dere ikke i bryllup når dere ikke var gift ? Vil ikke nær slekt , gode venner o.l. også være trygge nok å sitte ved siden av?

[Gjest Gjesten]

He, he, morsomt at ein slik debatt kan ta så av!! Sjølv om eg ikkje har lest alt altså... Vel, eg har som før sagt slutta å takke ja til bryllup. Har vore i eitt bryllup etter at eg vart "skild" som var kjekt- der splitta dei par, men alle sat på same bord som nokre dei kjente. Alle likte denne løysinga. Nokre få par sat saman likevel, kanskje det var noko sosialangst der, det veit eg ikkje. Vi som var single hadde det i alle fall kjekt, og følte oss ikkje som outsiders, noko vi ofte gjer i parbryllup som eg kallar dei.

Dei andre bryllupa eg har vore i har vore heilt forferdelege rett og slett. Dei hadde berre satt par saman, og så blei vi single spredde rundt omkring, og hadde ingen å snakke med. Middagane varar jo i det uendelege!! Har aldri kjeda meg så intenst i heile mitt liv, og samstundes følt meg veldig, veldig utanfor. Sist gjekk eg faktisk heim rett etter middagen, før desserten. Unnskyldninga var at eg måtte skifte fordi bunaden var så varm. Eg endte på vorspiel med lillebror, der følte eg meg i alle fall ikkje som ein jævla looser. Kom tilbake til kaffien, og blei henta av storebror rett over midnatt, så hadde eg ei orsaking- eg kom meg ikkje heim ellers...

Veit at mange her vil syns det var forkasteleg, og at eg kunne ofra ein dag for venene mine, og at eg ikkje fortener den enorme æra det er å bli invitert i den STORE dagen når eg skal vere slik, så då kan det jo vere greit å presisere at eg no seier nei takk og sender ein liten oppmerksomhet.

[aline]

Men jeg stusser litt på denne avhengigheten til mannen - ikke bare deg nå altså men det er jo veldig mange her som er veldig klare på det. Gikk dere ikke i bryllup når dere ikke var gift ? Vil ikke nær slekt ,  gode venner o.l. også være trygge nok å sitte ved siden av?

←

så lenge man er singel, så er man i en situasjon at man enten ikke har noen man tør støtte seg til, eller at man har andre som står en veldig nær.

så lenge man er i den single tilværelsen, så vil vel disse kunne fungere som sikkerheten i slike arrangementer.

det kan være enda vanskeligere, for det er sjelden andre vet hvilket familiemedlem du faktisk "er nærmest". er det søster? mor? far? bestefar? anyone?

når man får en partner i livet, så er det naturlig at denne sikkerheten blir flyttet til dette mennesket og det er ikke da sikkert at den nære kontakten og all prat og problemer lenger ligger hos de som tidligere var støtten.

og da vil det heller ikke være det samme om man har mannen eller noen andre nære i nærheten.

det er heller ikke så lett å skulle "bry" andre med å skulle være sikkerheten sin, det er ikke en kul situasjon å ha angst i slike situasjoner og det er ikke kult å føle at man "bruker" andre for å klare det.

mannen din vet du at (stort sett) det er ett toveis forhold, han er der for deg når du trenger det og du er der for ham når han trenger det, selv om det kan være ihelt forskjellige situasjoner som andre kanskje ikke har innsyn i.

[punkyB]

så lenge man er singel, så er man i en situasjon at man enten ikke har noen man tør støtte seg til, eller at man har andre som står en veldig nær.

så lenge man er i den single tilværelsen, så vil vel disse kunne fungere som sikkerheten i slike arrangementer.

det kan være enda vanskeligere, for det er sjelden andre vet hvilket familiemedlem du faktisk "er nærmest". er det søster? mor? far? bestefar? anyone?

når man får en partner i livet, så er det naturlig at denne sikkerheten blir flyttet til dette mennesket og det er ikke da sikkert at den nære kontakten og all prat og problemer lenger ligger hos de som tidligere var støtten.

og da vil det heller ikke være det samme om man har mannen eller noen andre nære i nærheten.

det er heller ikke så lett å skulle "bry" andre med å skulle være sikkerheten sin, det er ikke en kul situasjon å ha angst i slike situasjoner og det er ikke kult å føle at man "bruker" andre for å klare det.

mannen din vet du at (stort sett) det er ett toveis forhold, han er der for deg når du trenger det og du er der for ham når han trenger det, selv om det kan være ihelt forskjellige situasjoner som andre kanskje ikke har innsyn i.

←

Takk for oppklarende svar - skjønner dette men samtidig synes jeg jo det er litt 'skummelt' at man gjør seg så avhengig av en person. Det gjelder jo ikke bare i bryllupssammenheng men livet generelt.

Alle som har svart at de ønsker å sitte ved siden av mannen har sanns. ikke angst heller ? Noen som har noen andre grunner?

Nå er det vel ikke sånn at selv om man sitter med mannen så prater man bare med hverandre heller? Så selv om alle er parvis fordelt og de single mikset etter beste evne så trenger det ikke å være verdens undergang for de single.

[aline]

Takk for oppklarende svar - skjønner dette men samtidig synes jeg jo det er litt 'skummelt' at man gjør seg så avhengig av en person. Det gjelder jo ikke bare i bryllupssammenheng men livet generelt.

←

jeg syntes det var kjempeskummelt å tenke tanken på å være avhengig av partneren, men så lenge jeg ikke turte å la meg bare bli litt avhengig engang, så forble jeg også singel.

man kan jo gjøre ting uten ham, men man velger ting litt annerledes når man har angst en når man ikke har det. Noen ting velger man rett og slett vekk, andre ting kan man gjøre dersom man har partneren med og atter andre ting går det helt fint å gjøre på egenhånd, uten noen som helst kjente.

men er det ikke ganske mange som på en eller annen måte er litt "avhengig" av sin partner?

(det var forøvrig ufattelig vanskelig å bli singel etter å ha turt å bli avhengig av å ha noen der, og det var litt skremmende, men det er vel stort sett ufattelig vanskelig å bli singel dersom man har vært i ett forhold man trodde skulle vare livet ut uansett?)

[aline]

Nå er det vel ikke sånn at selv om man sitter med mannen så prater man bare med hverandre heller? Så selv om alle er parvis fordelt og de single mikset etter beste evne så trenger det ikke å være verdens undergang for de single.

←

og nei, de fleste gjør vel ikke det? selv om man har partneren sin i nærheten så prater man vel med andre likevel? og om man ikke gjør det, så er man vel så forsiktig/usikker at man hadde fått totalt panikk dersom han ikke hadde sittet nær engang?

har som singel i vennebryllup aldri hatt problemer selv om parene har sittet sammen, enten har vi blitt satt innimellom, noen har hatt partnerene ovenfor seg og andre ved sine sider og andre har singelbord.

har aldri følt meg ukonfertabel ved å sitte ved singelbord heller.... og om noen hadde tenkt p meg som looser? deres problem, mitt problem dersom JEG egentlig ser på det som litt looser at jeg er singel. men skal brudeparet ta hensyn til enkelt personer dersom det er slike årsaker da?

[punkyB]

men er det ikke ganske mange som på en eller annen måte er litt "avhengig" av sin partner?

←

Det tror jeg definitivt det er - og det synes ikke jeg bare er skummelt men nesten direkte skremmende. Man vet jo faktisk ikke hvor lenge man forblir partner av forskjellige grunner - jo lenger dette da varer jo større blir fallhøyden.

For mange er jo lykken og vellyketheten i livet målt i om de har en partner eller ikke. Derfor blir vel mange værende i et partnerskap de ikke burde ha vært i også. For mange er det jo økonomiske grunner - barn innvolvert - og som vi har vært inne på nå den tryggheten det gir.

Er det angst/sykdom med i bildet er det jo selvsagt ikke så enkelt - og vet ikke om dette er noe man kan bli kvitt hvis man først har det - men man lærer seg vel å mestre det med tiden kanskje. Da bør jo målet være at man gjør dette uavhengig av evnt. partner også.

Kanskje litt på vei ut av den opprinnelige meningen med denne tråden kanskje - men håpper det går greit.

[Gjest Gjesten]

Eg har vore i fleire bryllup der par primært har snakka m kvarandre under middagen ja, eller med dei andre dei kjenner rundt bordet, og sidan eg eigentleg berre kjenner brudeparet så er det heilt forferdeleg. Dessuten har eg fleire gonger opplevd at konene blir sure om mennene snakkar med meg som singel og "farlig" og dermed blir eg endå meir isolert. Hadde dei endå hatt vett til å ha singelbord! Men eg går ikkje i bryllup lenger, så eg slepp heldigvis å forholde meg til heile grea. Og ein ting er heilt sikkert: Eg skal IKKJE ha noko bryllup!!

[Gjest Piper]

Jeg ønsker å sitte ved siden av min mann, fordi jeg ønsker å dele en slik anledning med den personen som står meg nærmest. Selv om vi snakker med hverandre hver dag, er det ikke like ofte vi kan være kjærester også. Noe man kan i et bryllup, for da har en som regel ikke barna med.

Vi har en stressende hverdag, så hvorfor skal ikke vi da kunne få vre litt sammen under slike anledninger? Er det virkelig andre mennesker som skal bestemme hvem vi skal trives med? Er det ikke mulig å kunne snakke med andre, selv om partneren sitter ved siden av? Må en fysisk fjerne folk, for å vre sikker på at de ikke bare snakker med hverandre?

I et bryllup er det som regel mange som sitter rundt en, og hva er det egentlig som er så gale med å plassere par ved siden av hverandre? Foruten at enkelte mener man blir mer sosial av det, for beklager, det tviler jeg sterkt på.

En kan jo begynne å lure på hvordan en egentlig har det i forholdet, om en virkelig ønsker å sitte med andre fremfor sin egen partner. jeg klarer meg fint alene, men koser meg mye mer om jeg har min kjære ved min side. Jeg behøver heller ikke sitte og holde han i hånden hele kvelden, men det er utrolig deilig å kunne snu meg mot han og dele opplevelsene med han. For han er jo faktisk det viktigste i livet mitt, foruten barna. Men det er jo tydeligvis gale i følge enkelte her inne.

Jeg hadde også klart meg utmerket om han forlot meg, men jeg tenker faktisk ikke på det i hverdagen. Vi har et bra liv sammen, og det som hender, hender. Om man skal gå rundt og lure på om en plutselig blir alene, kan en bli tullete av mindre. jeg ønsker å fokusere på det positive i forholdet vårt, og det er å dele det meste med hverandre. men det er det tydeligvis enkelte som mener man ikke skal kunne, for da er en avhengig av partneren sin, har ikke klippet navlestrengen ( noe jeg syns er en merkelig uttalelse, siden navlestrengen er mellom mor og barn) osv. Er det så gale at en ønsker å kose seg sammen i et bryllup?

Egentlig unødvendig å stille de spørsmålene, for de fleste har jo blitt besvart. Men det er mine tanker om det i alle fall.

[aline]

Det tror jeg definitivt det er - og det synes ikke jeg bare er skummelt men nesten direkte skremmende.  Man vet jo faktisk ikke hvor lenge man forblir partner av forskjellige grunner - jo lenger dette da varer jo større blir fallhøyden.

For mange er jo lykken og vellyketheten i livet målt i om de har en partner eller ikke. Derfor blir vel mange værende i et partnerskap de ikke burde ha vært i også.  For mange er det jo økonomiske grunner - barn innvolvert - og som vi har vært inne på nå den tryggheten det gir.

Er det angst/sykdom med i bildet er det jo selvsagt ikke så enkelt - og vet ikke om dette er noe man kan bli kvitt hvis man først har det - men man lærer seg vel å mestre det med tiden kanskje. Da bør jo målet være at man gjør dette uavhengig av evnt. partner også.

Kanskje litt på vei ut av den opprinnelige meningen med denne tråden kanskje - men håpper det går greit.

←

greit nok at man kanskje ikke forblir partner resten av livet, men det er da det som er tanken så lenge man faktisk ER det?

man kan ikke bygge ett forhold utifra at man ikke tør satse på at det faktisk varer livet ut, da tror jeg man sliter litt.

man lærer seg å mestre mye om man vil/tør når man har angst, og de tingene man ikke lærer seg å mestre, de kutter man ut å gjøre.

og det at man tillater seg å trenge den andre, som jo er det som er saken, er faktisk ikke en uting. Det trenger ikke være skummelt å trenge noen i livet, og om man tør det, så kan det faktisk gjøre mange ting enklere underveis.

man kan fint tørre å gjøre ting på egenhånd selv om man kunne hatt godt av å ha partneren der, men ikke alle ting.

og det er ikke alle kamper som er verd å slite seg ut på, ergo er det ikke alltid ett mål å mestre alt uavhengig av partner eller andre rundt seg.

men ja, vi er vel igrunnen litt i ytterkant av saken her.. aldri så lite... typisk kvinnfolk!