Du som har barn, men kanskje angrer litt? Hvorfor?

[AnonymBruker]

Lurer da jeg vingler så veldig. 

Anonymkode: 0efff...9c8

[AnonymBruker]

Mangel på frihet, søvn, lykke, hobbyer, selvutvikling, faktisk hyggelige familieopplevelser. Alt er kjas og mas
Såklart elsker man unga, elsker hu hunden også, men barna er bare 1000 ganger mer slitsomme og overtar hele livet ditt.

Anonymkode: f160b...b15

[AnonymBruker]

Tror ikke jeg har det i meg å angre på barna.. Eneste jeg kan angre på er at jeg ikke ventet litt med eldste slik at jeg hadde hatt flere muligheter til å gå på skole og leve ungdomsårene, men på samme tid så hadde jeg ikke fått akkurat han da, og han er nydelig! 

Anonymkode: 603d9...335

[AnonymBruker]

Man angrer jo ikke på barna man får med mindre man er psykisk syk eller noe. Ingen som angrer på det vel? 

Anonymkode: 4d7ba...d51

[AnonymBruker]

Jeg føler meg blant annet til tider uegnet som mor. Blir irritert, sur, frustrert, utålmodig, og så får jeg utrolig dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet og skam er mer eller mindre en gjenganger hos alle foreldre. Det er vist at morsrollen troner øverst på listen over hva kvinner føler skam over (og det gjelder faktisk både barnløse kvinner og kvinner som har barn..). 

I tillegg savner jeg gamlelivet mitt, og lurer på om livet noen gang kommer til å bli like bra som det var før barn. Føler meg ofte kvalt og fanget. Savner friheten, å få sove, kunne dra på en helgetur til en storby, gjøre som jeg vil når jeg vil, få sitte i sofaen og slappe av med en bok etter middag i stedet for å løpe etter en unge i trassalderen som bare finner på faenskap, osv. 

Anonymkode: 9145e...2f7

[AnonymBruker]

Jeg savner å ha god økonomi  

Anonymkode: c24fc...13a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Man angrer jo ikke på barna man får med mindre man er psykisk syk eller noe. Ingen som angrer på det vel? 

Anonymkode: 4d7ba...d51

Fin hersketeknikk. 

Men du illustrerer veldig godt hvorfor dette er så tabu å snakke om. Man skal ose av foreldrelykke, spesielt om du er mammaen. Barna skal være vidunderlige, og hver dag er en rosa boble. 

Det er selvsagt satt litt på spissen, men denne rosamalingen av foreldrenetilværelsen er veldig uheldig!

Når studier etter studier viser at folk generelt er minst lykkelig i livet når de har små barn, stemmer jo ikke virkeligheten helt overens med forventningene samfunnet har til oss. Og ikke minst er det da ekstra viktig at det er rom for å snakke om det som er vanskelig, sånn at de som ikke er i den rosa boblen ikke føler seg så himla alene. 

Til TS: Angrer jeg på at jeg fikk barn? Ja, innimellom gjør jeg det. Det er dager hvor jeg ikke føler jeg mestrer tilværelsen i det hele tatt. Dager der jeg er så sliten at jeg bare har lyst til å grine, der jeg føler at jeg aldri strekker til. Jeg balanserer jobb og familieliv, og syns ofte jeg kommer til kort begge steder. 

Det er også vanvittig mange flere bekymringer. Å ha ansvar for at de små menneskene blir velfungerende voksne, at de tar gode valg underveis. Det er dritskummelt. Og det er veldig lite tid til å bare være meg selv. Det er diskusjoner ved middagsbordet (ingen liker det samme, og det de likte forrige uke liker de i hvert fall ikke i dag!), diskusjoner om lekser, klær som rotes bort. 

Derfor, noen dager savner jeg tiden før jeg fikk barn. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i ungene mine, og jeg ville heller ikke vært dem foruten. Det betyr bare at det er jævli slitsomt innimellom, og det burde det være helt greit å si. 

Jeg tror det er sunt å vingle litt. Barn eller ikke er kanskje det viktigste valget man tar i livet. For hverdagen blir aldri den samme igjen etterpå. 

Heldigvis for min del veier de gode øyeblikkene veldig opp for de vanskelige. Det er ekstremt givende å følge utviklingen til de små. Det å oppdage verden på nytt gjennom deres øyne. Å kunne gi dem en trygg, god barndom, noe jeg selv aldri hadde. Det å få tårer i øynene av Lucia-toget. Alle de rare tingene de sier. Hvor himla STOLT du blir når du ser at de faktisk ER empatiske og fine mennesker. 

Anonymkode: 2bc96...92c

[Nettmamma85]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fin hersketeknikk. 

Men du illustrerer veldig godt hvorfor dette er så tabu å snakke om. Man skal ose av foreldrelykke, spesielt om du er mammaen. Barna skal være vidunderlige, og hver dag er en rosa boble. 

Det er selvsagt satt litt på spissen, men denne rosamalingen av foreldrenetilværelsen er veldig uheldig!

Når studier etter studier viser at folk generelt er minst lykkelig i livet når de har små barn, stemmer jo ikke virkeligheten helt overens med forventningene samfunnet har til oss. Og ikke minst er det da ekstra viktig at det er rom for å snakke om det som er vanskelig, sånn at de som ikke er i den rosa boblen ikke føler seg så himla alene. 

Til TS: Angrer jeg på at jeg fikk barn? Ja, innimellom gjør jeg det. Det er dager hvor jeg ikke føler jeg mestrer tilværelsen i det hele tatt. Dager der jeg er så sliten at jeg bare har lyst til å grine, der jeg føler at jeg aldri strekker til. Jeg balanserer jobb og familieliv, og syns ofte jeg kommer til kort begge steder. 

Det er også vanvittig mange flere bekymringer. Å ha ansvar for at de små menneskene blir velfungerende voksne, at de tar gode valg underveis. Det er dritskummelt. Og det er veldig lite tid til å bare være meg selv. Det er diskusjoner ved middagsbordet (ingen liker det samme, og det de likte forrige uke liker de i hvert fall ikke i dag!), diskusjoner om lekser, klær som rotes bort. 

Derfor, noen dager savner jeg tiden før jeg fikk barn. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i ungene mine, og jeg ville heller ikke vært dem foruten. Det betyr bare at det er jævli slitsomt innimellom, og det burde det være helt greit å si. 

Jeg tror det er sunt å vingle litt. Barn eller ikke er kanskje det viktigste valget man tar i livet. For hverdagen blir aldri den samme igjen etterpå. 

Heldigvis for min del veier de gode øyeblikkene veldig opp for de vanskelige. Det er ekstremt givende å følge utviklingen til de små. Det å oppdage verden på nytt gjennom deres øyne. Å kunne gi dem en trygg, god barndom, noe jeg selv aldri hadde. Det å få tårer i øynene av Lucia-toget. Alle de rare tingene de sier. Hvor himla STOLT du blir når du ser at de faktisk ER empatiske og fine mennesker. 

Anonymkode: 2bc96...92c

Dette! 👏 Kjempe godt skrevet, og føler det veldig likt! 

[AnonymBruker]

Jeg tok en time-out på meg selv en dag og ga barnet (i skolealder) mobiltelefon, da h*n hadde et raserianfall pga lekser og jeg ikke ville kjefte på barnet. Kjente jeg ble meget oppgitt/sint og ingenting jeg sa gikk gjennom. Det vet jeg ikke fører noen veier uansett og man skal jo forstå barnet som forelder. Deretter fikk jeg dårlig samvittighet. 

Slikt må jo ikke en barnløs gjøre.. Så ja, enkelte dager tenker jeg denne rollen ikke passer for meg. Elsker ungene, men gud så slitsomt det kan være!! Pluss en haug med bekymringer for de. 

 

Anonymkode: d7305...6fe

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man angrer jo ikke på barna man får med mindre man er psykisk syk eller noe. Ingen som angrer på det vel? 

Anonymkode: 4d7ba...d51

Selvsagt finnes det de som angrer. Men på grunn av stigmatisasjon som dette er det jo få som snakker høyt om det, og dermed føler alle seg helt alene og veldig rare i disse følelsene. 

Jeg har ikke barn selv ennå, men er også veldig vinglete fordi jeg er redd for å angre. Man kan jo ikke akkurat ta det tilbake når man først har tatt valget. Så synes det er interessant å lese tråder som dette.

Anonymkode: 2980a...6c5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt finnes det de som angrer. Men på grunn av stigmatisasjon som dette er det jo få som snakker høyt om det, og dermed føler alle seg helt alene og veldig rare i disse følelsene. 

Jeg har ikke barn selv ennå, men er også veldig vinglete fordi jeg er redd for å angre. Man kan jo ikke akkurat ta det tilbake når man først har tatt valget. Så synes det er interessant å lese tråder som dette.

Anonymkode: 2980a...6c5

Jeg vinglet også veldig, og var veldig redd for å angre uansett hvilket valg jeg tok. På et tidspunkt blir det jo også for sent å få barn også, og da kan man angre på at man IKKE fikk barn.. Jeg valgte til slutt å få, og ja, jeg angrer på det støtt og stadig. Men jeg tror jeg hadde angret mer om jeg ikke fikk dem, sånn i det lange løp. 

Anonymkode: 9145e...2f7

[AnonymBruker]

Kan ikke si jeg angrer, men familielivet ble ikke slik jeg hadde sett for meg. Fikk ikke den store kjærligheten til barna som alle snakker om, ble veldig deprimert etter jeg fikk barna. Mestrer ikke å sjonglere jobb og barna. Føler jeg bruker all energi på barna. Det og leke med barna gir ingen glede, syns det bare er ett ork. Kan være noe med at jeg er alene, vi har ingen nettverk rundt oss. Og har ikke hatt barnevakt på 5 år. Vi har også 2 barn med utfordringer så er ganske heavy til tider. 

 

Anonymkode: ec6a2...8ba

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke si jeg angrer, men familielivet ble ikke slik jeg hadde sett for meg. Fikk ikke den store kjærligheten til barna som alle snakker om, ble veldig deprimert etter jeg fikk barna. Mestrer ikke å sjonglere jobb og barna. Føler jeg bruker all energi på barna. Det og leke med barna gir ingen glede, syns det bare er ett ork. Kan være noe med at jeg er alene, vi har ingen nettverk rundt oss. Og har ikke hatt barnevakt på 5 år. Vi har også 2 barn med utfordringer så er ganske heavy til tider. 

 

Anonymkode: ec6a2...8ba

Har det veldig likt... Den voldsomme morskjærligheten har aldri kommet, da føler jeg på ekstra skam over det, selvsagt.. Føler meg litt snytt, siden "alle" sa at morskjærligheten kom til å overskygge så mye av dritten som følger med å ha barn. Vel, for meg gjør det altså ikke det.. Jeg føler heller ikke glede ved å leke med småbarn, men håper det blir bedre når de blir større og vi kan spille spill som også er gøy for voksne, og sånt.. 

Vi har oså veldig lite nettverk, og sjelden barnefri. Det er veldig tungt.. Spesielt helgene, og da søndagene, er laaaaaaange, og slitsomme. Gruer meg nesten til ferier.. 

Anonymkode: 9145e...2f7

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på barnet mitt, men jeg er utrolig sliten og syns helgene er lange. Det er sinneutbrudd, lite søvn på netter, tidlige morninger og lange dager. 

Men jeg elsker han over alt på jord og vet at det blir bedre etterhvert. Og til tross for at jeg er mye sliten og trøtt så har vi en til på vei nå. Nå er jeg forberedt På at jeg vil bli ti ganger mer sliten og trøtt da... 

Anonymkode: 5557b...5ab

[AbstractWoman]

Kan ikke si at jeg angrer, men jeg visste ikke hvor sårbar og følsom morsrollen har gjort meg. Jeg sliter med dårlig samvittighet konstant og er bekymret en god del og så føles det som å ha hjertet på utsiden av kroppen rett og slett. Men kunne ikke tenkt meg livet uten dem, nå som de er satt til verden. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fin hersketeknikk. 

Men du illustrerer veldig godt hvorfor dette er så tabu å snakke om. Man skal ose av foreldrelykke, spesielt om du er mammaen. Barna skal være vidunderlige, og hver dag er en rosa boble. 

Det er selvsagt satt litt på spissen, men denne rosamalingen av foreldrenetilværelsen er veldig uheldig!

Når studier etter studier viser at folk generelt er minst lykkelig i livet når de har små barn, stemmer jo ikke virkeligheten helt overens med forventningene samfunnet har til oss. Og ikke minst er det da ekstra viktig at det er rom for å snakke om det som er vanskelig, sånn at de som ikke er i den rosa boblen ikke føler seg så himla alene. 

Til TS: Angrer jeg på at jeg fikk barn? Ja, innimellom gjør jeg det. Det er dager hvor jeg ikke føler jeg mestrer tilværelsen i det hele tatt. Dager der jeg er så sliten at jeg bare har lyst til å grine, der jeg føler at jeg aldri strekker til. Jeg balanserer jobb og familieliv, og syns ofte jeg kommer til kort begge steder. 

Det er også vanvittig mange flere bekymringer. Å ha ansvar for at de små menneskene blir velfungerende voksne, at de tar gode valg underveis. Det er dritskummelt. Og det er veldig lite tid til å bare være meg selv. Det er diskusjoner ved middagsbordet (ingen liker det samme, og det de likte forrige uke liker de i hvert fall ikke i dag!), diskusjoner om lekser, klær som rotes bort. 

Derfor, noen dager savner jeg tiden før jeg fikk barn. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i ungene mine, og jeg ville heller ikke vært dem foruten. Det betyr bare at det er jævli slitsomt innimellom, og det burde det være helt greit å si. 

Jeg tror det er sunt å vingle litt. Barn eller ikke er kanskje det viktigste valget man tar i livet. For hverdagen blir aldri den samme igjen etterpå. 

Heldigvis for min del veier de gode øyeblikkene veldig opp for de vanskelige. Det er ekstremt givende å følge utviklingen til de små. Det å oppdage verden på nytt gjennom deres øyne. Å kunne gi dem en trygg, god barndom, noe jeg selv aldri hadde. Det å få tårer i øynene av Lucia-toget. Alle de rare tingene de sier. Hvor himla STOLT du blir når du ser at de faktisk ER empatiske og fine mennesker. 

Anonymkode: 2bc96...92c

Jeg rosemaler absolutt ikke foreldrerollen. Jeg er sliten, sur og lei som andre foreldre, men det er en lang vei derfra til å angre på barna jeg har fått. Jeg savner også livet før jeg fikk barn, men å angre på at jeg fikk dem kommer jeg aldri til å gjøre. 

Anonymkode: 4d7ba...d51

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke, men tar meg i å savne tiden før barn. Jeg savner å spise «voksen-mat» til middag, lese bøker uten å bli avbrutt, ha sex når vi føler for, være mer spontane, ryddig hus, sove bedre osv. Men jeg vet at alt dette kommer om noen år når barna blir større. 
Det jeg kjenner mest på er den evige bekymringen og ansvaret. Det kommer jeg nok aldri unna uansett hvor store barna blir. Har de det greit? Sykdom? Blir de fornuftige unge og voksne? Er de lykkelige? Er jeg god nok som mor? 
 

Anonymkode: 97ea6...ed4

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har det veldig likt... Den voldsomme morskjærligheten har aldri kommet, da føler jeg på ekstra skam over det, selvsagt.. Føler meg litt snytt, siden "alle" sa at morskjærligheten kom til å overskygge så mye av dritten som følger med å ha barn. Vel, for meg gjør det altså ikke det.. Jeg føler heller ikke glede ved å leke med småbarn, men håper det blir bedre når de blir større og vi kan spille spill som også er gøy for voksne, og sånt.. 

Vi har oså veldig lite nettverk, og sjelden barnefri. Det er veldig tungt.. Spesielt helgene, og da søndagene, er laaaaaaange, og slitsomme. Gruer meg nesten til ferier.. 

Anonymkode: 9145e...2f7

Godt å høre det er flere 🙈 Her ser jeg tidligere venner og bekjente av meg som deler sitt perfekte liv på Instagram. Hytteturer, campingferier og turer på fjellet med familie og venner. Det kan være at jeg hadde følt det annerledes hadde vi hatt familie og venner å delt slike ting med. Her gruer vi oss til ferie. 2 barn med to forskjellige behov og utfordringer. Helgene er også veldig kjedelig, spesielt søndager. Er også veldig sårt å se hvor mye andre koser seg i helger og ferier.. 

Anonymkode: ec6a2...8ba

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke si jeg angrer, men familielivet ble ikke slik jeg hadde sett for meg. Fikk ikke den store kjærligheten til barna som alle snakker om, ble veldig deprimert etter jeg fikk barna. Mestrer ikke å sjonglere jobb og barna. Føler jeg bruker all energi på barna. Det og leke med barna gir ingen glede, syns det bare er ett ork. Kan være noe med at jeg er alene, vi har ingen nettverk rundt oss. Og har ikke hatt barnevakt på 5 år. Vi har også 2 barn med utfordringer så er ganske heavy til tider. 

 

Anonymkode: ec6a2...8ba

Uff da, hva slags utfordringer har ungene?
Det høres rett og slett ut som du og partneren egentlig bare trenger en barnefri helg. Men du har du forsøkt å søke på avlastning? Hvis du har barn med utfordringer så finnes det avlastningstilbud via kommunen. Du kan også spørre vedkommende og søke om privat avlastningsordning med folk du kjenner som kan stille opp og blir da lønnet av kommunen. Dere trenger nok litt tid bare dere to og ikke ungene. Eller dere kan ta ferie en dag f.eks hver 2-3mnd felles hvor barna er i bhg eller skole og så bruke formiddagen sammen til bare å være dere to.

Anonymkode: c1c31...fe7

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godt å høre det er flere 🙈 Her ser jeg tidligere venner og bekjente av meg som deler sitt perfekte liv på Instagram. Hytteturer, campingferier og turer på fjellet med familie og venner. Det kan være at jeg hadde følt det annerledes hadde vi hatt familie og venner å delt slike ting med. Her gruer vi oss til ferie. 2 barn med to forskjellige behov og utfordringer. Helgene er også veldig kjedelig, spesielt søndager. Er også veldig sårt å se hvor mye andre koser seg i helger og ferier.. 

Anonymkode: ec6a2...8ba

Du må huske på at koselige familiebilder på sosiale medier overhodet ikke gjenspeiler virkeligheten. Mange som føler seg mislykket av å se alle de flotte bildene til alle andre. Mens de selv sitter hjemme helg etter helg med lange kjedelige og slitsomme dager. Sannheten er at det er virkeligheten for de fleste. De færreste drar på nye spennende turer hver helg og bare koser seg med familien og vennefamilier hele helgen. Det sagt så går det an å utvide nettverket så dere får noen flere venner å dele slike opplevelser med. Det tar tid og er krevende men det er mulig å få nye venner I voksen alder. 

Anonymkode: 18304...962