Dere som har slitt mye psykisk, men har kommet dere videre, fått kjæreste osv.

[AnonymBruker]

Ett av mine største ønsker i livet er å stifte min egen familie, eller i det minste finne en god person å dele livet med. Men på grunn av en traumatisk oppvekst sliter jeg psykisk. Jeg er ung og jobber veldig hardt med meg selv for å bli bedre, men sånn som det er nå på mørkere dager føler jeg at jeg aldri kommer til å bli bra nok til å kunne ha et godt forhold..

Jeg lurer på om det er noen her som har vært skikkelig ute å kjøre psykisk, men som har kommet seg over det og har funnet en god person å dele livet med, kanskje fått familie? Evnt. fremdeles sliter, men har funnet en det fungerer med likevel.

Trenger litt håp og det hadde vært veldig hyggelig om noen vil dele historien sin 🥰

Anonymkode: 107b3...8b2

[AnonymBruker]

Jeg fikk forsåvidt familie mens jeg slet ganske omfattende psykisk. Sannsynligvis ikke det lureste jeg har gjort der og da, men det har gått seg til. 

Nå er jeg langt på vei friskmeldt. Velfungerende, i full jobb, partner og barn. Ikke lenger i behov av psykisk helsehjelp. Det som fungerte var langvarig terapi hos en psykiater som virket. 

Anonymkode: f7cec...bc3

[AnonymBruker]

Slet lenge med depresjon, angst og spiseforstyrrelse i mange år. Følte meg grusom, isolerte meg, og slet mye med selvbilde og livslyst generelt, og trodde faktisk at jeg kom til å ende opp alene her i livet og var egentlig ganske okey med tanken, men mens jeg var på mitt laveste og midt i behandling dukket kjærsten opp som slag i tryne ut av det blå🥰 Nå er det gått to år med sykemelding, behandling og mye nedturer, og jeg føler meg endelig litt som meg selv igjen. Jeg har akkurat startet i ny jobb, flyttet sammen med kjæresten og synes livet endelig er litt verdt å leve. Han har vert med meg på mitt verste og sett meg på mitt sykeste, og han er fremdeles med meg og han har vært min beste støttespiller i all dritten😌
Bare ikke gi opp, jeg håper inderlig du møter din person snart:) 

Anonymkode: 0f758...720

[AnonymBruker]

Jeg var tvangsinnlagt og psykotisk. Var inn og ut av psykiatrien i 6 år med stemmer i hodet som tvang meg til å prøve å begå selvmord. Har tilbragt over 1 år til sammen på lukket post på tvang. Så løsnet det. Jeg fikk hjelp og ble gradvis bedre. Jeg fikk medisiner som hjalp og samtalebehandling.

Etter 2 år som symptomfri, trappet jeg ned på medisinene sammen med legen min. Etter 1 år hadde jeg sluttet på alle medisiner og avsluttet behandlingen.

Spol fram 6 år: nå har jeg kjøpt leilighet, har drømmejobben, har samboer og vi planlegger barn. Jeg hadde egentlig avfeid barn som en mulighet, men hvis jeg var symptomfri i 5 år, lovet jeg meg selv å vurdere det. Nå har jeg vært det i 6 og jeg har sluttet på pillen.

Det var ikke lett og veien var kronglete og lang. Jeg har fortsatt tøffe dager, men det har faktisk alle andre også. Mitt første skritt for å bli frisk var å erkjenne at det var jeg selv son måtte gjøre jobben. Jeg kastet bort så mange år på å vente på at noen andre skulle fikse meg.

Du må ønske å bli bedre og da mener jeg ikke at du skal si du ønsker det fordi det er det som forventes av deg. Du må virkelig av hele ditt hjerte mene det. Først da klarte jeg å ta kampene mot meg selv. Det var ikke lett, men det var verdt det. 

En annen ting er at du må slutte å la sykdommen definere deg. Ikke lev i sykdommen, lev på tross av den!

Anonymkode: e93ff...d40

[AnonymBruker]

Var inn og ut av psykiatrisk med traumeutløst schizofreni, og bodde vel egentlig mer der enn hjemme fra jeg var 14 til jeg var 20. Foreldrene mine ble i flere år forberedt på at jeg kom til å flytte mellom bemannet bolig og psykiatrisk livet ut. Ingen trodde jeg skulle bli frisk, så jeg trodde ikke på det selv, og var bombesikker på at det aldri kom til å bli noe mann og barn med hus og stasjonsvogn på meg. Klarte på magisk vis å bli frisk av schizofrenien, men PTSD vil jeg nok alltid ha.

Selv om jeg var frisk, var jeg fortsatt overbevist om at jeg var særs dårlig kjærestemateriale. Pappa ba meg på spøk om å laste ned Tinder, og jeg gjorde det for å dra spøken en retning han ikke hadde regna med. Resultatet ble noe ingen av oss noen gang hadde forventa. Kan foreløpig krysse av på mann og hus. Stasjonsvogna er bytta ut med en SUV, og barn er foreløpig kun en hund, men det kommer etter hvert. Sliter fortsatt en del, men vi har våre triks som gjør at vi begge lever godt med det.

Det hadde ikke fungert for noen av oss om vi var annerledes som personer. Var nok bare superflaks at vi fant hverandre, men vi er veldig glad for det.

Anonymkode: 40a4b...f54

[Silva Pluvialis]

Jeg håper du finner noen å dele livet med om det er det du ønsker. 

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det så vanskelig - å herregud så vanskelig det har vært til tider. En grusom oppvekst, en fullstendig ødelagt barndom, overgrep, foreldre som framstilte seg som helgener og skjulte overgrepene ved å si at det var jeg som var gal og ikke hadde "et forvrengt virkelighetsbilde." Og sikkert på grunn av oppveksten så møtte jeg en mann som var psykopat, og ble fullstendig ødelagt av ham. Og som ikke det var nok, da jeg tok mot til meg og flyktet vekk fra ham, så allierte han seg med de sinnsyke foreldrene mine, og sammen fortsatte de overgrepene mot meg via felles svertekampanjer, offentlig uthenging, forfølgelser, trakassering, etcetra etcetra. Herregud for et mareritt det har vært. Jeg måtte flytte vekk, til en annen by, kutte kontakten med alle jeg kjente og starte helt på nytt et helt annet sted.

Du kan jo tenke deg selv, at da jeg i slutten av tyveårene kom til denne nye plassen så var jeg rimelig langt nede. Hele familiesituasjonen var jo helt umulig, og alle traumene, det var så mye å håndtere. Og jeg hadde null tro på at jeg kunne få et ålreit liv, og ihvertfall ikke et samliv med en partner på noen sunn måte, siden jeg tydeligvis tiltrakk meg slike folk med samme psykopatiske trekk som foreldrene mine.

Så det jeg gjorde, de konkrete stegene jeg tok for å få det bedre, var at jeg først og fremst kuttet absolutt all kontakt med alle sammen, hele familien, også de som ikke hadde mishandlet slik at ingen kunne fortelle dem hvor jeg var eller hva jeg drev med. Dette fordi jeg tidligere hadde erfart at de fikk tak i informasjon via andre familiemedlemmer og deretter ringte nye naboer, arbeidsgivere etcetra for å ødelegge for mg på en ny plass. Deretter lot jeg alle på den nye plassen få bli kjent med meg. Og ikke det bildet som de prøvde å lage av meg. Så da fikk jeg jo både gode venner, jobb og alt begynte å bli lysere. Jeg tok også kontakt med psykolog og begynte traumebehandling, for å sortere ut alt det vonde og å ha noen å støtte meg til som kunne hjelpe meg og som jeg kunne stole på.

Så lot jeg ei venninne på den nye plassen spleise meg med en hun kunne garantere at ikke var en psykopat - en hun hadde kjent hele livet, og gikk god for at var en bra person. Og vi bor sammen den dag i dag, mange mange år senere. Og livet har bitt mye bedre, og mye lysere. Ingen kan gjette disse tingene fra fortiden min hvis jeg ikke forteller om det. Ingen kan se hvor vanskelig jeg har hatt det. Men jeg lever med ptsd, som jeg kommer til å gjøre resten av livet. Men ting har blitt mye mye bedre, og det finnes virkelig håp. Det er mulig du må gjøre en god del selv for å komme dit, alt ettersom hva som er problemet i ditt tilfelle. Hva er det du sliter med? Men du skal vite at det blir bedre, det kan bli kjempebra selv om det virker helt fullstendig helsvart altså! 

Anonymkode: e82bf...7f5

[AnonymBruker]

Jeg blir så imponert og satt ut, men også glad for at så mange av dere har klart å komme dere ut av gjørma. 

Selv har jeg slitt i 20 år uten å få særlig hjelp. De forstår egentlig ingenting. Jeg reagerer alltid innover og tar meg kun ut på meg selv. Det er svært sjelden at jeg reagerer utover, da må jeg bli veldig presset og stresset og trengt opp i et hjørne kanskje. Inni meg brøler og hyler og skriker jeg hver dag og raserer stua/matbutikken inni tankene mine avhengig av hvor jeg er. Har strevd med dette i 20 år og er sliten. Er 39 år og håper at ting skal forandre seg for meg også. Har aldri hatt en kjæreste. Har bodd hjemme i over 15 år og har vært av og på Aap, studie, jobb, men de tunge tankene styrer livet mitt og jeg har ikke lov til noe. Føler meg lett invadert av andre og at de bestemmer over livet mitt. Tror ingen vil meg vel og at ingen vil at jeg skal ha det bra. Sliter veldig med folk som er negative og sinte og sure og sjalu. Det er det værste jeg vet. 

Håper som sagt at jeg skal få riktig hjelp og at ting skal snu seg for meg også. 

Anonymkode: c2f7d...eec

[AnonymBruker]

4 timer siden, Uatskillelig skrev:

Jeg forstår veldig godt hvordan du har det, og jeg kjenner meg igjen. Jeg ønsker meg også, særlig barn, men har nok innfunnet meg med at jeg kanskje kommer til å leve alene, i alle fall foreløpig. Og det er helt greit for meg. Jeg håper du finner noen å dele livet med om det er det du ønsker. 

 

 

❤❤❤❤ eg er ikke Ts, stor klem til deg og lykke til!

Anonymkode: fc5e3...643

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ett av mine største ønsker i livet er å stifte min egen familie, eller i det minste finne en god person å dele livet med. Men på grunn av en traumatisk oppvekst sliter jeg psykisk. Jeg er ung og jobber veldig hardt med meg selv for å bli bedre, men sånn som det er nå på mørkere dager føler jeg at jeg aldri kommer til å bli bra nok til å kunne ha et godt forhold..

Jeg lurer på om det er noen her som har vært skikkelig ute å kjøre psykisk, men som har kommet seg over det og har funnet en god person å dele livet med, kanskje fått familie? Evnt. fremdeles sliter, men har funnet en det fungerer med likevel.

Trenger litt håp og det hadde vært veldig hyggelig om noen vil dele historien sin 🥰

Anonymkode: 107b3...8b2

Jeg sliter psykisk, veldig til tider, men har funnet meg en type som liker personligheten min utenom det psykiske. Jeg er mer enn den psykisk syke delen av meg. Jeg er morsom, søt, rar, snakker om alt mellom himmel og jord, snill, omtenksom, glad i dyr...lista er lang, og dette ser han. Joda har vært mye problemer også, men når de oppstår så snakker vi ut om det som er dårlig. Viktig med kommunikasjon og ærlighet anngående følelser så man kan løse det som er problemet. 

Han hadde lyst på barn i fremtiden, men siden jeg ikke vil ha barn, så blir det ikke barn og han har sagt det går greit, at det kanskje blir stress bare med barn likevel, hehe.

Bare prøv deg på date fronten du, kanskje en bra type for deg dukker opp. jeg var på mange dates, og traff mye rart der ute før jeg ble sammen med nåværende mann. Vi har vært sammen 6 år nå.

K30

Anonymkode: b4786...0d1