Hvorfor forventer folk at jeg skal føle meg 100% norsk?

[AnonymBruker]

Jeg er adoptert fra Colombia, og føler meg både Colombiansk og Norsk. Blir stadig møtt med «men du er jo helt norsk, du er like norsk som meg». Virker som folk blir oppriktig overrasket når jeg sier at jeg ikke føler meg bare norsk.  Moren min konfronterte meg når jeg hadde både norsk og colombiansk flagg på bordet sist jeg hadde bursdag, for; «du er jo norsk». Jeg har så lyst til å si: Nei, jeg er ikke bare norsk og jeg føler meg ikke bare norsk, jeg er også colombiansk. Samtidig så føler jeg på at hun blir såret av at jeg føler det sånn, så da jatter jeg med, sier at det er ikke så viktig med det flagget. Jeg føler at jeg må gjemme en del av identiteten min for henne, og at jeg skal være så himla takknemlig for å ha kommet til Norge. Jeg føler ikke det. Noen andre adopterte som har vært i samme situasjon? Noen som har noen erfaringer? 

Anonymkode: f438e...bec

[AnonymBruker]

Nja jeg er adoptert fra Sør-korea og føler meg 100% norsk, har aldri vært i Korea, har ingen tilknytning til landet annet enn at jeg ble født der, noe jeg selvfølgelig ikke husker. Synes nesten det er mer rart å identifisere seg som noe annet enn norsk.

Anonymkode: 8302b...045

[AnonymBruker]

Jeg tenker, Ts, at din adoptivmor kanskje føler på sine egne ting. Foreldre er, som oss alle, mennesker. De føler på frykt. For at du egentlig føler deg hjemme et annet sted. For at du egentlig føler at din biologiske familie er deg nærmere enn henne. 
 

Folk som er redde, spesielt folk som er redde og opplever seg underlegne (som kvinner tradisjonelt oppfatter seg) reagerer instinktivt med å gå rett i angrep. Tenk på en redd valp. Den biter. Folk flest er som dyr flest. Vi er ikke veldig kompliserte skapninger. 
 

Føler folk flest i Norge seg norske? Nei. Folk som er født i Norge av norske ikke-rasistiske foreldre føler seg ikke «norske» en dag av sitt liv. De føler seg bare som mennesker.  

Anonymkode: 0cf74...2f4

[AnonymBruker]

Synes egentlig det er bra du anerkjenner den delen av deg også. Har hørt folk som er adopterte som virker å være i fornektelse og ikke vil ha noe med Colombia å gjøre fordi de jo er 100% norske, så mye at de nesten blir rasistiske mot eget opphav. 

Synes også det er teit at moren din oppfører seg sånn. Har hørt at mange adopterte kan slite med identitet på grunn av at de ikke føler de passer inn 100%. Og synes egentlig at foreldrene har et ansvar for at man ikke skal slite med disse problemer fordi du er her tross alt på grunn av et valg de tok, du har ikke selv valgt å komme hit. 

Uansett er det opp til deg, men tror det er sunt å anerkjenne hvor du kommer fra. 

Anonymkode: 2b0c1...c17

[AnonymBruker]

Jeg er også adoptert fra Sør Korea og jeg er enig med anonym 045. Blir støtt og stadig kontraktet av asiatere av alle slag og må rett og slett svare at jeg er norsk, har ingen tilknytning til mitt fødeland og har slett ikke lyst til å reise tilbake dit.

Anonymkode: 15c9f...99b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nja jeg er adoptert fra Sør-korea og føler meg 100% norsk, har aldri vært i Korea, har ingen tilknytning til landet annet enn at jeg ble født der, noe jeg selvfølgelig ikke husker. Synes nesten det er mer rart å identifisere seg som noe annet enn norsk.

Anonymkode: 8302b...045

Hvorfor? Jeg var såpass stor at jeg har noen minner derfra da. Har dratt tilbake mange ganger, og da føler jeg alltid at jeg kommer hjem. husker lyder, lukter, stemninger. Jeg føler meg jo for all del hjemme i Norge også, og jeg føler meg selvsagt norsk, men ikke 100%. Jeg har en fot i hvert land. Jeg blir jo også stadig påminnet om at jeg ikke ser norsk ut, så føler det kommer både utenfra og innenfra. 
 

ts

Anonymkode: f438e...bec

[AnonymBruker]

 

Hvis du hadde fått vite at de biologiske foreldrene dine var innvandrere fra Brasil eller Chile til Colombia,hva hadde du følt deg som da? 

Anonymkode: 8ba75...296

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker, Ts, at din adoptivmor kanskje føler på sine egne ting. Foreldre er, som oss alle, mennesker. De føler på frykt. For at du egentlig føler deg hjemme et annet sted. For at du egentlig føler at din biologiske familie er deg nærmere enn henne. 
 

Folk som er redde, spesielt folk som er redde og opplever seg underlegne (som kvinner tradisjonelt oppfatter seg) reagerer instinktivt med å gå rett i angrep. Tenk på en redd valp. Den biter. Folk flest er som dyr flest. Vi er ikke veldig kompliserte skapninger. 
 

Føler folk flest i Norge seg norske? Nei. Folk som er født i Norge av norske ikke-rasistiske foreldre føler seg ikke «norske» en dag av sitt liv. De føler seg bare som mennesker.  

Anonymkode: 0cf74...2f4

Men er ikke det en del av pakken når du adopterer et barn fra et annet land? Burde du ikke regne med det? Hvordan kan hun føle på frykt når hun har vært moren min i SÅ mange år? Selvsagt vil hun alltid være moren min, å føle seg «truet« av en identifisering med hjemlandet virker bare rart. Virker som hun er veldig overrasket over at jeg ikke føler meg 100% norsk. 
 

ts

Anonymkode: f438e...bec

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hvis du hadde fått vite at de biologiske foreldrene dine var innvandrere fra Brasil eller Chile til Colombia,hva hadde du følt deg som da? 

Anonymkode: 8ba75...296

Det vet jeg ikke, for det er de ikke, så det er ikke en problemstilling jeg har tenkt over. 
 

ts

Anonymkode: f438e...bec

[AnonymBruker]

Hva er det å føle seg 100% norsk? 

Jeg er helnorsk, men føler meg litt «malplassert» innimellom uansett. Tror det har med forventninger til alt mulig rart. Både mine og andres.

Anonymkode: 12b5e...a2e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hva er det å føle seg 100% norsk? 

Jeg er helnorsk, men føler meg litt «malplassert» innimellom uansett. Tror det har med forventninger til alt mulig rart. Både mine og andres.

Anonymkode: 12b5e...a2e

Jeg føler en tilknytning til Colombia, altså til et annet land. Det er noe annet enn å føle seg «malplassert». 
 

ts

Anonymkode: f438e...bec

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor? Jeg var såpass stor at jeg har noen minner derfra da. Har dratt tilbake mange ganger, og da føler jeg alltid at jeg kommer hjem. husker lyder, lukter, stemninger. Jeg føler meg jo for all del hjemme i Norge også, og jeg føler meg selvsagt norsk, men ikke 100%. Jeg har en fot i hvert land. Jeg blir jo også stadig påminnet om at jeg ikke ser norsk ut, så føler det kommer både utenfra og innenfra. 
 

ts

Anonymkode: f438e...bec

Jeg tenkte på for egen del, hvorfor skal jeg identifisere meg som noe annet enn norsk med min historie, var 4 mnd når jeg kom til Norge. Skjønner det er annerledes for deg som husker ting, og har vært der flere ganger.

Anonymkode: 8302b...045

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes egentlig det er bra du anerkjenner den delen av deg også. Har hørt folk som er adopterte som virker å være i fornektelse og ikke vil ha noe med Colombia å gjøre fordi de jo er 100% norske, så mye at de nesten blir rasistiske mot eget opphav. 

Synes også det er teit at moren din oppfører seg sånn. Har hørt at mange adopterte kan slite med identitet på grunn av at de ikke føler de passer inn 100%. Og synes egentlig at foreldrene har et ansvar for at man ikke skal slite med disse problemer fordi du er her tross alt på grunn av et valg de tok, du har ikke selv valgt å komme hit. 

Uansett er det opp til deg, men tror det er sunt å anerkjenne hvor du kommer fra. 

Anonymkode: 2b0c1...c17

Føler jeg møter liten forståelse på at det er «en del av meg». Føler at det forventes at jeg ikke skal ha noen tilknytning til mitt hjemland, og at jeg kun skal være takknemmelig for at jeg var så heldig å få komme til Norge. Jeg er jo takknemlig, men det er andre følelser der også, bitterhet, frustrasjon etc. 
 

ts

Anonymkode: f438e...bec

[AnonymBruker]

Tipper 1. og 2. generasjons innvandrere kan kjenne seg igjen i mye av det du føler. De er født og oppvokst her, men har samtidig røtter fra et annet land og en annen kultur. Jeg har snakket med mange om det

Anonymkode: 15c9f...99b

[Gjest Theo_1]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er adoptert fra Colombia, og føler meg både Colombiansk og Norsk. Blir stadig møtt med «men du er jo helt norsk, du er like norsk som meg». Virker som folk blir oppriktig overrasket når jeg sier at jeg ikke føler meg bare norsk.  Moren min konfronterte meg når jeg hadde både norsk og colombiansk flagg på bordet sist jeg hadde bursdag, for; «du er jo norsk». Jeg har så lyst til å si: Nei, jeg er ikke bare norsk og jeg føler meg ikke bare norsk, jeg er også colombiansk. Samtidig så føler jeg på at hun blir såret av at jeg føler det sånn, så da jatter jeg med, sier at det er ikke så viktig med det flagget. Jeg føler at jeg må gjemme en del av identiteten min for henne, og at jeg skal være så himla takknemlig for å ha kommet til Norge. Jeg føler ikke det. Noen andre adopterte som har vært i samme situasjon? Noen som har noen erfaringer? 

Anonymkode: f438e...bec

Imperialistiske tankemønster hos nordmenn. Du er den du ønsker å være, som føles naturlig for deg. Drit i hva nordmenn forlanger

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tipper 1. og 2. generasjons innvandrere kan kjenne seg igjen i mye av det du føler. De er født og oppvokst her, men har samtidig røtter fra et annet land og en annen kultur. Jeg har snakket med mange om det

Anonymkode: 15c9f...99b

Nå har ikke jeg vært i deres sko, men føler kanskje at de møter mer aksept for det? Hvis foreldrene dine er født i Pakistan, så er det ok for deg å føle deg både norsk og pakistansk. Hver gang jeg prøver å si at jeg ikke føler meg helt norsk så blir jeg møtt med motargumenter og lite forståelse for «du ER jo norsk». 
 

ts

Anonymkode: f438e...bec

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler jeg møter liten forståelse på at det er «en del av meg». Føler at det forventes at jeg ikke skal ha noen tilknytning til mitt hjemland, og at jeg kun skal være takknemmelig for at jeg var så heldig å få komme til Norge. Jeg er jo takknemlig, men det er andre følelser der også, bitterhet, frustrasjon etc. 
 

ts

Anonymkode: f438e...bec

Det er helt forståelig. Du ble ikke bare tatt fra foreldrene dine, men også kulturen din og folk i nærmiljøet som ser ut som deg selv. Det har vert diskusjoner om det virkelig er best at barn fra andre land skal komme helt til Norge istedenfor å bo i sitt eget hjemland (hos en annen familie som har ressurser) Moren din vil nok tro og håpe at Norge er best for din del, men det er jo vanskelig å si. 

Anonymkode: 2b0c1...c17

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du og hvor bor du, TS? I store byer i Norge er det kanskje litt flere som er i dine sko? Jeg kjenner mange adopterte fra Sør Korea i Oslo hvorav noen identifiserer seg som 100% Sør Koreaner og nærmest ikke norsk i det hele tatt. 

Anonymkode: 15c9f...99b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt forståelig. Du ble ikke bare tatt fra foreldrene dine, men også kulturen din og folk i nærmiljøet som ser ut som deg selv. Det har vert diskusjoner om det virkelig er best at barn fra andre land skal komme helt til Norge istedenfor å bo i sitt eget hjemland (hos en annen familie som har ressurser) Moren din vil nok tro og håpe at Norge er best for din del, men det er jo vanskelig å si. 

Anonymkode: 2b0c1...c17

Ja, det er det jeg sitter og føler på. Jeg ble «frigitt til adopsjon» på grunn av fattigdom. Jeg er jo takknemlig for at jeg ikke vokste opp i ekstrem fattigdom, men skulle jo heller ønske at mine biologiske foreldre fikk  hjelp ut av fattigdommen, enn at jeg ble skilt fra dem. Dette er tanker jeg føler det «ikke er lov» å si høyt. Jeg skal kun være takknemmelig for at jeg fikk komme til Norge til fantastiske foreldre og nå skal jeg føle meg 100% norsk. 

 

ts
 

 

 

Anonymkode: f438e...bec

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er fra India, men jeg er født og oppvokst i Norge. Jeg ser på denne flerkulturelle erfaringen som en berikelse! Er fullstendig innlemmet i det norske samfunnet, språket og kulturen, men jeg bærer selvfølgelig også med meg arven fra India med de tradisjonene foreldrene mine opprettholder. Ser ikke på det som en motsetning i det hele tatt. Når jeg er i India så sier slektningene mine at de ser med en gang at jeg er vestlig grunnet væremåte, og i Norge så er folk ofte nysgjerrige på hvor jeg kommer fra, men da blir det en nyttig dialog.

Hvorfor skal du være helt det ene eller det andre? Er det ikke mer spennende å claime begge deler?

Anonymkode: e0a2b...ab6