Jeg er glad i min mor men jeg liker henne ikke

[AnonymBruker]

Er det flere som har det sånn?

Bare å innrømme det gjør meg skamfull og jeg får enormt dårlig samvittighet.

Moren min er mye alene. Hun har få, om noen, venner. Hun snakker for det meste med meg da jeg er hennes eneste barn. (Jeg er forøvrig voksen.) Hun snakker også med mennesker på nett i hobbygrupper på Facebook, hvor hun finner folk hun har ting til felles med.

Hennes foreldre er døde for lenge siden og hun skiltes min far lenge før han også døde for 5 år siden. Hun har en eldre bror som hun har et anstrengt forhold til. Hun har vært alene så lenge jeg kan huske og jeg skulle ønske hun hadde noen. 

Vi har hatt et vanskelig forhold så lenge jeg kan huske. Jeg har alltid hatt en enorm omsorg for henne til tross for at barndommen min var vanskelig, jeg var mye redd henne (hun er veldig hissig, ofte av ingen grunn) og hun har aldri vært en veldig typisk god, voksen og trygg mamma. 

Hun mener nok ikke å være slik som hun fremstår. Hun er veldig usikker på seg selv, hun er negativ angående alt i livet. Hun snakker for det meste om seg og sitt og egne interesser og avbryter eller slutter å følge med om noen snakker om seg. 

Jeg er gravid med mitt første barn og jeg har vært litt mer med henne i den siste tiden for å prøve å forbedre forholdet vårt. Jeg flyttet en times tid unna for flere år siden men vi snakker ofte på telefon. Nå har jeg besøkt henne i helger og prøvd å få oss til å være nærmere hverandre. Og jeg merker dette er så vanskelig. Når hun snakker om noe så er det for å klage. Når hun snakker om andre så er det som regel baksnakking. Hvis noe ikke går hennes vei så reagerer hun som et barn som går helt i trass og hun banner og blir sint. Jeg har måttet flere ganger si til henne at hun må roe seg ned for småting, ellers kan jeg ikke hjelpe henne med sånt.

Hun forteller om hobbyer og jeg svarer. Jeg forteller om babyen i magen og det blir stille. Hun sitter på mobilen. Eller avbryter. Jeg satte på en film til oss forrige uke. Hun gikk midt i filmen to ganger for å sjekke dataen, om noen hadde kontaktet henne angående hobbyene hennes. Hun kom inn på do mens jeg tisset for å spørre meg om hjelp på noe på mobilen hennes da jeg var der forrige uke. Jeg la meg med hodepine tidlig den andre kvelden og hun kom inn flere ganger etter hverandre og spurte om mer hjelp angående noe med mobilen. 

Jeg skjønner mer og mer hvorfor hun er alene, hun er veldig vanskelig å like. Hun er lett fornærmet og klager mye. Hun er en eldre dame (tidlig i 60-årene), men ikke så gammel at jeg mistenker at det er demens eller lignende. Hun har alltid vært som dette også, men jeg har på en måte fortrengt det når den eneste kontakten vi har hatt de siste årene har vært på telefon for en liten stund.

Jeg vet jeg ikke kan snakke med henne om dette på en måte som andre kan ta opp ting med sine foreldre. Jeg sliter med psykiske problemer etter å ha vokst opp med henne men har aldri holdt det i mot henne. Hun er full av sinne og sorg og bitterhet og jeg prøver å gjøre livet hennes så ok som mulig. Men hun gjør det vanskelig. Jeg vet at hun hadde blitt knust om hun visste jeg følte dette. Og når hun dør vil jeg sørge både henne og alt jeg følte jeg ikke fikk i en mor. Jeg vil nok også angre bittert på at jeg tillot meg selv å føle disse følelsene for min egen mor.

Er det flere som kjenner seg igjen med et slikt familiemedlem?

Anonymkode: b90d4...466

[AnonymBruker]

Min mor er i live og jeg tror jeg er ferdig med å sørge over det jeg ikke fikk av det folk vanligvis legger til grunn at en mor innebærer. Jeg opplevde det som frigjørende da jeg innså at hun aldri kommer til å bli det mennesket jeg håpet hun var innerst inne. Jeg har sluttet med hvis bare-tankegangen. Da jeg ga opp dette håpet så kom det også en erkjennelse av at jeg faktisk ikke er nødt til å bruke mer energi på henne enn jeg har lyst til. Når vi gjør ting sammen er det stort sett fordi jeg får noe ut av det selv. Jeg bruker ikke masse tid på å prøve å gjøre henne til lags eller glede henne lenger.

Hvis du leser engelsk anbefaler jeg denne https://www.goodreads.com/book/show/23129659-adult-children-of-emotionally-immature-parents

Jeg har lest mye om emnet og den over er den beste jeg har kommet over.

Jeg håper du klarer å komme deg videre når barnet kommer. Barnet ditt er verdt så mye mer av din omtanke og kjærlighet enn moren din.

Anonymkode: 2bd6c...af9

[AnonymBruker]

Sitter i nesten lik situasjon med min mor. Hun har nesten bare meg, og er veldig ensom. Jeg liker henne dessverre ikke, hun har en ganske avskrekkende personlighet.

Er på en måte glad i hun, men for det meste har jeg bare dårlig samvittighet for at jeg er for lite sammen med hun. Tar meg sammen ca en gang i uka, men det suger all livslyst ut av meg. Har lært meg strategier for å holde ut samvær. 

Anonymkode: 54dd0...514

[AnonymBruker]

 

Jeg skjønner deg. Jeg har av en mor som jeg ikke fordrar på noen som helst måte, hun var en gang helt ok faktisk men etter jeg ble voksen er det som hun har gjort alt for å gjøre livet mitt surt.  På mange måter er hun narsissistisk. Hun ser rett og slett ikke sine egne feil, og er totalt blind. Hun har alltid heng i en eller annen person som hun vil baksnakke og si stygge ting om, selv om hun ikke på noen som helst måte kan bevise at det hun mener er "sant". Hun er rasistisk og ekstrem, og vi deler ikke noe til felles politisk. Noe som i grunn er greit er å ha forskjellige meninger men hun skal "prakke" meningene sine på andre, og snakker nedsettende om de som mener noe annet (inkludert meg selv). Hun vet noe som ikke andre vet, vi er for dumme/unge til å forstå. Hun har kalt meg feit da jeg hadde en BMI på 20-21, og sier ofte ting som "du som var så snill før, du som var så grei!" (altså nå er jeg ikke det lengre fordi jeg har utviklet egne meninger og et eget liv). En telefonsamtale fra henne innebærer klaging og syting og baksnakking om folk, temaer fra langt tilbake  i tid som  hun fremdeles dveler med (for eksempel en filleting som noen sa for 20-25 år siden). Fordi jeg ikke lengre orker å snakke med henne så mye så har hun alltid anklaget mannen min for å kontrollere meg (hun kan si at jeg får ikke lov av han å snakke med henne), samtidig så sitter hun å skryter av mannen min når han er tilstede og får han til å gjøre ting for henne (da er han "god" nok allikevel). Jeg har sagt rett ut hva jeg føler om henne, men hun fortrenger alt jeg har sagt og legger all skyld på mannen min dersom forholdet med henne ikke er på topp. 

Personlig så er jeg en lett og omgjengelig person som er hyggelig med alle jeg møter, selv om jeg kanskje ikke liker  alle personer jeg møter 100%. Hun må slenge dritt og si meningene sine til de hun ikke liker, og har også vært voldelig ved flere anledninger (slått til flere personer, inkludert meg selv når jeg var liten).  Jeg har uansett ikke hjerte til å kutte henne ut, men føler det går den veien dersom hun ikke kan lære å oppføre seg. Jeg føler at jeg er mentalt utslitt av å være sammen med henne noen dager, og av og til når det er snakk om 1-2 uker så er jeg helt  ødelagt. Konstant høy puls og føler meg stresset. 

Når jeg hører folk si at jeg må kose meg når jeg skal møte mamma så vet jeg knapt hva jeg skal si. Skulle ønske jeg hadde en "ordentlig" mor. 

Anonymkode: 84e90...ed7