Kaos i kjæresten hode, hvor mye må jeg støtte han?

[AnonymBruker]

Eksen til kjæresten min har en Hormonell sykdom som påvirker hennes evner til å jobbe, hun ønsker ikke å kjøre bil, eller å ta seg så mye av ungene osv fordi hun fort blir sliten, får vondt i hodet etc. Dette påvirker jo også psyken hennes. Sykdommen har utviklet seg gjennom årene og var også der mens de var sammen. Etter bruddet har det vært vanskelig og spesielt etter at jeg kom inn i bilde fordi han hele tiden må stille opp for henne og det kan plutselig gå ut over våre planer. Hun har ikke vært helt ærlig på hva denne sykdommen er, før nå, da min kjæreste ble innkaldt til møte med sykepleiere som ga han mer info slik at han bedre kan forstå hennes problemer og behov for hans tilstedeværelse. 
 

Jeg og han bor tre timer fra hverandre, mens dem bor i nærheten. 
 

Jeg synes det er leit hun er syk og forstår at det er vanskelig for alle parter. 
 

Jeg forstår han må stille opp mer for barna og at vi sjelden kan møtes å utvikle vårt forhold uten barn fremover. Jeg har også barn, så vi har kun de barne frie helgene sammen, som jeg nå ser kanskje blir et usikkert prosjekt dersom han hele tiden må stille opp for henne på kort varsel. 
 

Jeg har ikke fått noe navn på sykdommen, så er usikker på hvor mye dette gjelder sykdommen eller psyken. 
 

Fikk melding fra han i sted, der han tydelig, var preget av hennes tilstand. Dette forstår jeg og er nok normalt. Han var lei seg for at han ikke hadde skjønt at deres problemer sannsynligvis hadde vært påvirket av hennes sykdom uten at han viste dette. Han bebreidet seg selv for ikke å ha sett og forstått henne mye bedre tidligere. Han tenkte på meg, på henne, på barna og følte det så tungt at hun som var så flott og ressurssterk dame var blitt syk. 
 

Jeg svart med at det han følte var normalt, og at han ikke burde bebreide seg selv for noe han ikke viste om da dem hadde det vanskelig. At han måtte se fremover og vite at hun var i gode hender hos fagpersoner som kan hjelpe henne til å få et normalt liv. Sykdommer er tross alt ikke dødelig. Jeg sa også at han måtte bearbeide hans anger, bebreidelser rundt deres forhold med en psykolog og ikke meg. Var dette for urimelig av meg å si? Jeg ønsker jo at han kan bli ferdig med henne og ha ryddige avtaler ang barna og oppfølgingen uten å utslette oss og han selv som viktig fremover. 

Anonymkode: 82742...c0f

[powerpuffen]

Jeg er enig med deg. Du er ikke urimelig fordi du ikke ønsker å være hans hobbypsykolog.

Det er tross alt hun som må jobbe med seg selv, eller jobbe for å bli frisk. Han kan ikke klandre seg selv for ting som har vært, og jeg håper han forstår at han må fokusere på fremtiden og ikke det som har vært.

Jeg håper og tror at denne kvinnen er såpass oppegående at hun ikke spiller på samvittigheten hans. Han har gått videre i livet og det må alle parter respektere. Kanskje var det en grunn til at det ble slik for dem likevel. 

[AnonymBruker]

Du har helt rett, han har antageligvis vært ekstremt presset i det forholdet og fått opparbeidet seg mønstre og tanker om hvordan ting skal være, som han nå må bli kvitt. 

Jeg var i et lignende påkjennende forhold, det slo meg først hvor galt det var når jeg traff en ny mann selv om det var lenge siden det var slutt. Jeg overførte mine "overlevelsesteknikker" og dårlige sider som jeg måtte ha i det gamle forholdet, til det nye. Stakkars mannen min fikk sjokk da jeg skrek og kjeftet på ham for ingenting, fordi det var sånn vi måtte gjøre det i det gamle. Jeg fikk meg en oppvekker og det var rett til psykolog for bearbeide, og det var mye mer enn jeg trodde også. Han må ha hjelp. 

Anonymkode: 4e469...5f7