Hvordan kan jeg hjelpe min datter?

[_Martine]

Jeg har en datter som har vært gjennom utrolig mye kjipt på videregående, men fortsatt vært utrolig sterk. Hun har tatt et friår på en måte hun tar et ekstra fag hjemme og studerer til eksamen, har et par jobber og meldt seg opp til et par ekstra fag til neste halvår. Jeg er veldi stolt av henne men samtidig litt bekymret. Hun er mye alene på rommet, ofte blir dagene hennes jobb så på rommet igjen. Hun føler sjeldent for å gå å trene på treningssenteret, føler det blir litt vanskelig for meg å vite hva som foregår i hodet hennes. Jeg har prøvd å snakke med henne, men jeg vet hun ikke sier alle bekymringene hennes

Endret 22. oktober 2020 av _Martine

[AnonymBruker]

Kan hjelpe å få henne med ut? Gåtur, spise på café? Kanskje lage en ekstra god middag eller finne et diy-prosjekt? Se tv sammen? Se en serie du vet hun liker.. finnes masse å se nå på høsten.

Forstår at dette er vanskelig, men hvis hun har en sosial jobb ville jeg vært «mindre» bekymret. Kan være utmattende for ekstroverter å være rundt andre mennesksr hele tiden.

Ellers ville jeg gitt henne roen hun trenger, ha lave forvetninger. Kan være hun er veldig sliten. Tar hun litt ansvar hjemme og/eller for rommet sitt? 

Anonymkode: 00600...fa8

[AnonymBruker]

Treningssenteret, hvorfor tenker du akkurat det? Er hun stor? Kan hun ha en spiseforstyrrelse?

Anonymkode: c6d90...244

[Lacy]

Basert på min egen erfaring med å ha det vanskelig over flere år, vil jeg si at bare det at hun tar opp fag og har en jobb er imponerende i seg selv! 

Mennesker som det er fightere! Ikke legg mer på henne enn det hun har 😊 jeg er sikker på at hun vil fortsette denne positive utviklingen 😊

Det du kan gjøre, er som en over her sier, spør om hun vil bli med deg ut å gå tur eller annen aktivitet. Da er det noe dere gjør sammen, og ikke et krav til henne 😊

Masse lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Hun jobber og studerer, du har en viljesterk datter. Dette vil hun greie. At hun sitter mye på rommet kan være at hun har mer enn nok med jobb og skole og trenger hvile. Jeg tar med min datter på opplevelser eller shopping. Ikke ofte men gjennomsnittlig en gang i mnd. Vi har gått på små topper, kino,  restaurant besøk, svømming/ bad , øvelseskjører , hyttetur, på besøk til venner... 

Anonymkode: cb8ac...d22

[_Martine]

Tusen takk for så mange gode inspill!! skal absolutt ta dem til meg å gi dem et forsøk!

På 23.10.2020 den 22.03, AnonymBruker skrev:

Treningssenteret, hvorfor tenker du akkurat det? Er hun stor? Kan hun ha en spiseforstyrrelse?

Anonymkode: c6d90...244

Neida hun er ikke stor eller noe lignede, men hun pleide alltid å være så glad i å gå på trening, så er så uvanlig at hun ikke føler for det.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er 22 år, går på et ganske krevende studie og jobber ved siden av. Jeg er en veldig sosial introvert (om det er mulig) og lader opp med å være alene. Jeg har en sosial og litt stressende jobb som gjør at jeg blir veldig sliten etter en hel dag på skolen etterfulgt av jobb. Jeg vet ikke hva datteren din jobber med, men jobb og skole er både tidkrevende og stressende uansett om man går et studie eller tar opp fag. Du skriver at datteren din har hatt noen tøffe år på VGS, at hun er veldig sterk og at du er stolt av henne. Hun høres ut som ei ung dame med tæl! Jeg vet ikke hva hun har gått gjennom, men jeg kjenner meg litt igjen i noe av det du beskriver. 

Jeg har slitt mye med angst og depresjon siden jeg var rundt 10 år. Når jeg er nede har jeg en tendens til å isolere meg mye og ting jeg ellers liker å gjøre blir bare masete, har rett og slett null motivasjon i disse periodene. Jeg klarer fortsatt å gjøre de tingene jeg må, jeg er selvfølgelig ikke helt med på skolen i de tøffeste taka, men jeg tror ikke noen rundt meg merker hvor mye jeg faktisk sliter til tider. På jobb klarer jeg også for det meste å være meg selv og normal. Det krever ganske mye å ta på denne ¨masken¨ hver dag, og da er man helt kjørt når man kommer hjem, kan lukke døra til rommet og legge seg i senga med en serie noen timer. Du skriver at hun har pleid å være glad i å dra på trening, men at hun ikke føler for det nå og dette er også noe jeg kjenner meg veldig igjen i.

Trening er jo noe som kan hjelpe veldig mot angst og depresjon, men noen ganger er man for psykisk syk til å orke å gjøre noe. For meg har det da vært viktig å ta den tiden jeg trenger til å roe meg helt ned, hente meg litt inn og få det litt bedre før jeg begynner på ting som føles som prosjekter. Det tror jeg kan være vanskelig å sette seg inn i hvis man ikke har vært i det selv. Min mor pleier ofte å gi meg ¨råd¨ om at jeg må jo komme meg på trening, få det rent og ryddig rundt meg eller gå en tur, for da vil jeg føle meg bedre. Jeg vet at hun kun sier dette for å hjelpe meg, men for meg er det vanskelig å få disse rådene fordi nr 1: Jeg vet veldig godt selv at det hjelper. nr 2: Jeg KLARER det faktisk ikke akkurat NÅ. Da blir det enda en negativ faktor, selv om hun bare vil hjelpe meg. 

Om hun er deprimert finnes det antidepressiva som man kan ta i små doser og som hjelper overraskende godt om jeg får si det selv. Dette er medisiner som ikke er avhengighetsskapende, og som man trygt kan ta. Noen går på medisin i noen måneder, mens andre går lenger. Du kan lese om den mest vanlige antidepressivaen her: https://www.felleskatalogen.no/medisin/pasienter/pil-zoloft-pfizer-565675

Jeg prøver ikke å si at din datter er alvorlig psykisk syk, og jeg håper ikke at du blir veldig bekymret av at jeg har skrevet litt om hvordan jeg har det og at jeg kjenner meg igjen, men det jeg prøver å si er at det er noen varsellamper som blinker, og jo før man tar tak i det jo bedre. Om hun faktisk sliter, er det heller ikke sikkert at hun har skjønt det selv ennå. I vår generasjon har det nesten vært ¨in¨ å slite med angst og depresjon, da influensere og bloggere har vært veldig åpne om både det ene og det andre. Jeg tror åpenhet er veldig bra, men personlig levde jeg mye i benektelse og ville ikke gå til psykolog i flere år fordi jeg ikke ville virke oppmerksomhetssyk pga disse bloggerne. Det høres kanskje veldig rart ut, men sånn følte jeg det.

Nå har jo jeg krisemaksimert litt, og det kan godt tenkes at datteren din rett og slett bruker så mye energi på skole og jobb at hun trenger å være litt alene når hun først kommer hjem Håper selvfølgelig at det er tilfellet! 

Anonymkode: 9e701...e2b