Dere andre som trives med familielivet, hva er deres beste tips?

[Charminia]

Jeg leser flere tråder her inne om slitne foreldre som er lei av familielivet, og det er absolutt forståelig - men selv er jeg stort sett veldig tilfreds med familielivet så langt og tenker det er nyttig å høre andres tips til en velfungerende hverdag. 

Vi er begge i full jobb men har litt ulike arbeidstider så vi har da ofte muligheten til å ha relativt korte dager (6 timer)  I barnehagen for barnet vårt. 

Våre er blant annet:

-  Vi ønsker to barn på sikt men har valgt å vente endel år med å få nummer 2. Første barnet vårt er nå litt over ett år. Begge er enige om at vi heller tar en lenger småbarnsperiode enn å ha ny baby mens førstemann ennå er relativt liten og veldig avhengig av oss. 

- Siden vi er to avlaster vi hverandre slik at den ene tar barn&dyr hvis den andre er veldig sliten sånn at den slitne kan ta seg en lur eller gjøre noe annet den har lyst til. Vi har også kvelder ute alene med venner, og av og til sammen med besteforeldre som barnevakt. 

- Vi har investert i trådløs støvsuger med oppheng og robotstøvsuger, noe som gjør at vi på liten tid kan gjøre det nogenlunde ok i hjemmet 

- Jeg planlegger middager for mandag - fredag hver søndag og handler inn alt til disse - alene 

- Hver kveld sjekker jeg at alt av klær, mat og evt andre ting er klare til morgenen etter. 

Håper på andre gode tips&triks her😄

[AnonymBruker]

Vaskehjelp.

Fleksibel arbeidstid. Jeg har sommertid og fleksitid og mye hjemmekontor, han jobber for seg selv. 

Hvert sitt rom å trekke seg tilbake til for "alenetid" i eget hjem.

Anonymkode: 69949...da4

[AnonymBruker]

Vel, jeg var også rimelig tilfreds da vi kun hadde ett barn på 1 år som la seg klokken 7. 

 

Nå har vi to som krangler så busta fyker HELE dagen. Ingen beskjeder høres på. Alt er en kamp. De er 8 og straks 5. Og jeg er på felgen. Oppi alt dette er det lekser(som ofte er en kamp), treninger, kamper, cuper, foreldremøter, kjøring, venner med hjem, osv. Jeg trodde småbarnstiden var tøff. Det er tøffere nå. Ikke legger den eldste seg heller, men drøyer ut alt i det uendelige så vi har null voksentid. I dag tok det en time å få dusjet, pusset tenner og i seng. Hun sover fortsatt ikke. 

Det blir mer jobb, logistikk og gensesetting osv. Jo eldre de blir. 

Samtidig er de verdens fineste. Men de kan virkelig det å sette tålmodigheten på prøve. 🙈

Anonymkode: 3bf88...acc

[AnonymBruker]

Vi har en fast kveld i uken hvor vi har barnevakt og drar ut på date alene som par. 

Tror det gjør oss godt, og bedre rustet til å takle hverdagslige utfordringer med to barn i trassalder 😄 

Anonymkode: e3fea...72d

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vaskehjelp.

Fleksibel arbeidstid. Jeg har sommertid og fleksitid og mye hjemmekontor, han jobber for seg selv. 

Hvert sitt rom å trekke seg tilbake til for "alenetid" i eget hjem.

Anonymkode: 69949...da4

^Glemte her: Det holder med ett barn. Hvis livet går fra fint til mas, som nesten alle som skriver her er bevis på og skilsmissestatistikken bekrefter, så er den saken ganske klar. 

Anonymkode: 69949...da4

[AnonymBruker]

Dette høres kanskje litt gammeldags ut, men her har vi "gitt alt" de første årene, for at familien skal komme inn på riktig spor.

Med det mener jeg at vi legger inn ekstra fokus, energi og innsats på å gi barna et trygt grunnlag, en god start og sunn oppdragelse. Det er så mye lettere å oppdra et barn på 1,5-5 år enn å vente til det blir eldre. Vi setter en standard og forventninger fra begynnelsen av, følger opp og ser nå allerede frukten av det. Vi kan lene oss mer tilbake nå som de har blitt eldre, fordi god oppførsel er innarbeidet. Misforstå meg rett; vi gir de oppmerksomhet og kjærlighet nå også, men i stedet for å tenke "dette forstår de ikke enda, vi venter til de blir eldre" så har vi ikke tatt noen snarveier når det kommer til oppdragelse. Ja, det koster litt ekstra der og da, men vi nyter godt av det nå, fordi familielivet er mye mer smooth når alle medlemmene samarbeider i stedet for å motarbeide hverandre 😊. Det er også sånn at barna lærer av hverandre, så det er utrolig viktig at alle er gode forbilder.

For å komme med konkrete eksempler, så har vi jobbet strukturert med barna i 1-årsalder (selv om mange mener at man ikke kan forvente noen ting av en 1åring). Begge våre har derfor, når de nærmet seg to, visst veldig godt hvilke måter som er akseptable å ytre ønsker på (rolig, tydelig, ikke skriking/sutring/biting/slag). De har lært seg å omstille seg raskt til tross for at de ikke får viljen sin. De satt ettethvert fint ved bordet (nulltoleranse for kasting av mat osv), men måtte ikke spise opp. Vi jobbet hardt for å få til gode søvnrutiner, slik at alle er uthvilte. De visste når det var ok å løpe rundt og når de måtte hviske og være rolige. De hadde lært seg tålmodighet nok til å vente/underholde seg selv uten skjerm (da vi ikke brukte dette for å unngå digital "smokk"). De fikk være med å påvirke, men de respekterte at mamma/pappa har siste ordet. De sa hei, tusen takk, nei takk, ja takk, vær så snill osv helt uoppfordret. 

Dette sier jeg ikke for å skryte, men jeg ønsker bare å bevisstgjøre foreldre på hva (normaltfungerende) barn faktisk er i stand til å lære. Mine barn har nok vært litt tidlig ute språklig sett, men positiv kultur, oppførsel og stemning kan man få til uavhengig av barnets språkutvikling. Det betyr ikke at barna mine er perfekte, eller at de aldri finner på noe sprell (les:rampestreker), men vi har likevel en generell positiv og respektfull tone i hjemmet, og bruker lite/ingen tid på "brannslukking", maktkamper, kjefting og overvåking, siden det er så innarbeidet i dem. Vi har mer overskudd til å følge med på hva som skjer ellers i livene deres.

Man trenger ikke å være kjip og streng for å få til dette, man må bare gå fram med et godt eksempel og være veldig konsekvent mtp hva barna når fram med og ikke. Det er veldig vanskelig å snu innarbeidede uvaner, da er det lettere å forebygge dem. Og man må ikke slække når småsøskene kommer. Da får du et pliktoppfyllende, men frustrert storesøsken, og småsøsken som ikke har fått samme grensesetting og dermed styrer showet.

Det er også fint å invistere ekstra tid med barna mens de er små, hvis man har mulighet til å jobbe redusert o.l. Forstår at det ikke er mulig for alle, men hvis man kan, så er det disse årene som er mest verdifulle på en måte. Det er nå foreldrene betyr alt for barna, og det er nå foreldrene har mest innflytelse på dem.

Anonymkode: 6c767...fce

[AnonymBruker]

Nå er barna våre bare 1 og 3, så vi vet ikke hva som venter. Men foreløpig vil jeg si at hovedgrunnene til at vi har det fint er rolige barn uten noen spesielle plager (flaks) og at vi er nøye med hvordan vi foreldre kommuniserer og samarbeider. I tillegg trives vi, særlig jeg, veldig godt med barn og har alltid ønsket meg egne barn. 

- Håndholdt støvsuger og robotstøvsuger er gull verdt her også. 

- En prat mellom oss foreldre de fleste kvelder hvor vi snakker om hvordan dagen har vært, både utfordringer og alt som har vært fint. 

- Finne tid til oss som par, og egentid, og nyte det selv om det kan bli korte stunder. Le sammen.

- Vi planlegger middag for og handler inn det meste for en uke av gangen, men avviker fra planen innimellom (f.eks. var slitne og det ble speilegg på brødskive til middag eller fikk lyst til å gå ut å spise og gjorde det)

- Vi tar ting litt som de kommer underveis, og tenker at vanskelige perioder er nettopp perioder som går over. Vi opplever ikke å ha jobbet hardt med søvnrutiner, matro osv. Begge våre sover, og har alltid sovet relativt godt. Barna er født med "godt sovehjerte", og vi har gjort det som har fungert underveis. I den perioden eldste bare sovnet hvis vi satt inne hos henne og strøk henne over håret, så gjorde vi det, og nå samsover jeg med den minste for da sover hun hele natten. Vi har fokus på å være gode forbilder, at barna vil komme til å gjøre som vi gjør. 

Jeg tenker at det ikke finnes en oppskrift på dette, men tips og inspirasjon er alltid fint. Det kan godt tenkes at vi hadde hatt det mye mer utfordrende om vi hadde byttet barn med noen. Både mannen og jeg er rolige typer som ikke er de beste på rutiner og planer, og vi har vel kanskje fått barn som er like oss selv. Dermed kan vi fortsette å leve "litt fleksibelt" og la veien bli til mens vi går, og det funker med våre barn (til nå i hvert fall). 

 

Anonymkode: 5a3d8...88b

[AnonymBruker]

Jeg synes arbeidsmengden i huset ble betydelig større med to barn enn ett, må bare få si det...mye mer oppvask, klesvask, søl, støv og rot, smøring av matpakker, oversikt over klær og sko til alle værtyper osv osv som tar mer av tiden. Men det er definitivt verdt det.

Jeg tenker at de fleste gode råd man kan lese om oppdragelse og daglig liv med barn krever at den voksne er uthvilt, i vater med egne følelser og jevnt godt blodsukker.  Og slik er jo ikke hverdagen bestandig. Når 3-åringen går i en krevende trass-klikk er det ikke så lett å «møte barns følelser» etter boka om du selv er sulten, må tisse og skal rekke 6-åringens første time på skolen..

Mitt tips til et godt familieliv er å gjøre de tiltak du som forelder har mulighet til og behov for i din hverdag. Det er ulikt hvordan folk jobber, hvordan de tolererer rot, om de har tilgang til barnepass, hvordan barna er osv men prioriter det som er viktig (og mulig) for deg/dere - enten det er å flytte nærmere jobb/barnehage, ha vaskehjelp, egentid, matkasse, mindre bolig å vaske etc. Vær realistisk på at du må ofre noe for å få noe annet. Og begge er innstilt på at man ikke kan leve slik man gjorde før man fikk barn..

Hva som fungerer hos oss (2 barn);

- Mannen min og jeg er rolige av natur. Og vi samarbeider godt. Er vi uenig eller i tvil om hvordan er situasjon med barna skulle vært løst så tar vi det opp etter at barna sover.

- vi sover litt lenger hver vår dag i helgen.

- vi har robotstøvsuger og tørketrommel. Og to biler.

- vi ønsker begge å prioritere barna /familie, så vi har lite barnevakt. Vi er nok begge innstilt på at når vi har fått barn så skal vi være sammen med dem og at våre egne interesser kommer i andre rekke. 

- vi er rause med hverandre og prøver å se på Familien AS under ett - noen ganger gjør den ene mer enn den andre og sånn er det i perioder. 

- vi prioriterer å holde oss i form og bytter på å trene etter at ungene har lagt seg. Vi ser lite på TV og har mer overskudd - vinn-vinn🙂

Anonymkode: b147e...44b

[AnonymBruker]

Mitt beste tips er å ha det gøy sammen, le, spille spill, spise sammen og stresse lite. Ungene trenger ikke tusen aktiviteter og en overorganisert hverdag. Vi ler mye her hjemme, har åpent hus for venner, vi trives i hverandre sitt selskap og er rause med hverandre. Å komme hjem fra jobb gjør meg glad. Helger og ferier er kremen😊 

Klart vi krangler som alle andre. Vi kan være sure og lei. Det er ikke Pippi-hus 24/7. Men vi rydder fort opp og går videre. Livet er for kort til å tvere på gammel skit. 
Vi er ofte spontane. Planlegger ikke mer enn det vi må. Det er befriende deilig. 

Anonymkode: f7cdb...2d8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres kanskje litt gammeldags ut, men her har vi "gitt alt" de første årene, for at familien skal komme inn på riktig spor.

Med det mener jeg at vi legger inn ekstra fokus, energi og innsats på å gi barna et trygt grunnlag, en god start og sunn oppdragelse. Det er så mye lettere å oppdra et barn på 1,5-5 år enn å vente til det blir eldre. Vi setter en standard og forventninger fra begynnelsen av, følger opp og ser nå allerede frukten av det. Vi kan lene oss mer tilbake nå som de har blitt eldre, fordi god oppførsel er innarbeidet. Misforstå meg rett; vi gir de oppmerksomhet og kjærlighet nå også, men i stedet for å tenke "dette forstår de ikke enda, vi venter til de blir eldre" så har vi ikke tatt noen snarveier når det kommer til oppdragelse. Ja, det koster litt ekstra der og da, men vi nyter godt av det nå, fordi familielivet er mye mer smooth når alle medlemmene samarbeider i stedet for å motarbeide hverandre 😊. Det er også sånn at barna lærer av hverandre, så det er utrolig viktig at alle er gode forbilder.

For å komme med konkrete eksempler, så har vi jobbet strukturert med barna i 1-årsalder (selv om mange mener at man ikke kan forvente noen ting av en 1åring). Begge våre har derfor, når de nærmet seg to, visst veldig godt hvilke måter som er akseptable å ytre ønsker på (rolig, tydelig, ikke skriking/sutring/biting/slag). De har lært seg å omstille seg raskt til tross for at de ikke får viljen sin. De satt ettethvert fint ved bordet (nulltoleranse for kasting av mat osv), men måtte ikke spise opp. Vi jobbet hardt for å få til gode søvnrutiner, slik at alle er uthvilte. De visste når det var ok å løpe rundt og når de måtte hviske og være rolige. De hadde lært seg tålmodighet nok til å vente/underholde seg selv uten skjerm (da vi ikke brukte dette for å unngå digital "smokk"). De fikk være med å påvirke, men de respekterte at mamma/pappa har siste ordet. De sa hei, tusen takk, nei takk, ja takk, vær så snill osv helt uoppfordret. 

Dette sier jeg ikke for å skryte, men jeg ønsker bare å bevisstgjøre foreldre på hva (normaltfungerende) barn faktisk er i stand til å lære. Mine barn har nok vært litt tidlig ute språklig sett, men positiv kultur, oppførsel og stemning kan man få til uavhengig av barnets språkutvikling. Det betyr ikke at barna mine er perfekte, eller at de aldri finner på noe sprell (les:rampestreker), men vi har likevel en generell positiv og respektfull tone i hjemmet, og bruker lite/ingen tid på "brannslukking", maktkamper, kjefting og overvåking, siden det er så innarbeidet i dem. Vi har mer overskudd til å følge med på hva som skjer ellers i livene deres.

Man trenger ikke å være kjip og streng for å få til dette, man må bare gå fram med et godt eksempel og være veldig konsekvent mtp hva barna når fram med og ikke. Det er veldig vanskelig å snu innarbeidede uvaner, da er det lettere å forebygge dem. Og man må ikke slække når småsøskene kommer. Da får du et pliktoppfyllende, men frustrert storesøsken, og småsøsken som ikke har fått samme grensesetting og dermed styrer showet.

Det er også fint å invistere ekstra tid med barna mens de er små, hvis man har mulighet til å jobbe redusert o.l. Forstår at det ikke er mulig for alle, men hvis man kan, så er det disse årene som er mest verdifulle på en måte. Det er nå foreldrene betyr alt for barna, og det er nå foreldrene har mest innflytelse på dem.

Anonymkode: 6c767...fce

Veldig godt innlegg. Og jeg mener din strategi her godt kan føres videre ettersom de blir større.

Jeg hadde denne diskusjonen med en venninne som jobber med ungdom og psykiatri for ikke lenge siden. Hun mener problemet for mange norske foreldre har blitt at typisk utagerende tenåringsoppførsel er blitt en selvoppfyllende profeti. Foreldre er så innstilt på at barna skal bli sure, isolere seg, svare frekt og være vanskelig så snart de begynner å snuse på tenårene, at de både forventer det, og tolerer mer enn de burde. Det tenåringene trenger mest av alt er foreldre som presser imot - stiller krav, setter grenser, kanskje grenser de selv egentlig ønsker men ikke kan be om. Hun mente det ultimate symbolet på resignasjon var kjellerstuen - foreldre som overlater kjellerstuen til tenåringene, der de bare kan "drive på". De tar dem isolere seg, hilser ikke engang på vennene deres, livredde for at barna skal synes de er teite og innpåslitne. Barna deres opplever ikke det nødvendige sosiale presset som faktisk kreves for å gå fra slampete tenåringer til voksne. 

Det er naturlig for tenåringer å ville frigjøre seg, og det er naturlig at dette er en prosess som dras fra begge ender, ikke en som er overlatt til barna selv. 

Anonymkode: 69949...da4

[Kv1nn3]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig godt innlegg. Og jeg mener din strategi her godt kan føres videre ettersom de blir større.

Jeg hadde denne diskusjonen med en venninne som jobber med ungdom og psykiatri for ikke lenge siden. Hun mener problemet for mange norske foreldre har blitt at typisk utagerende tenåringsoppførsel er blitt en selvoppfyllende profeti. Foreldre er så innstilt på at barna skal bli sure, isolere seg, svare frekt og være vanskelig så snart de begynner å snuse på tenårene, at de både forventer det, og tolerer mer enn de burde. Det tenåringene trenger mest av alt er foreldre som presser imot - stiller krav, setter grenser, kanskje grenser de selv egentlig ønsker men ikke kan be om. Hun mente det ultimate symbolet på resignasjon var kjellerstuen - foreldre som overlater kjellerstuen til tenåringene, der de bare kan "drive på". De tar dem isolere seg, hilser ikke engang på vennene deres, livredde for at barna skal synes de er teite og innpåslitne. Barna deres opplever ikke det nødvendige sosiale presset som faktisk kreves for å gå fra slampete tenåringer til voksne. 

Det er naturlig for tenåringer å ville frigjøre seg, og det er naturlig at dette er en prosess som dras fra begge ender, ikke en som er overlatt til barna selv. 

Anonymkode: 69949...da4

Enig i mye her, men det med kjellerstue var ikke et godt eksempel. 
 

Når vi var ungdommer hang vi nesten utelukkende hos de som hadde kjellerstue, inkl min kjæreste (nå er vi gift og har barn). Min erfaring er at det var de foreldrene vi faktisk kunne snakke med hvis det var noe. Vi fikk alltid mat og drikke av disse foreldrene. Så fint å kunne tilby ungdommer et sted hvor de kan trekke seg tilbake, og samtidig være i trygge omgivelser. 
 

Ungdommer flest vil søke selvstendighet tid uten voksne, tenk så fantastisk å kunne gjøre det et trygt sted.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kv1nn3 skrev:

Enig i mye her, men det med kjellerstue var ikke et godt eksempel. 
 

Når vi var ungdommer hang vi nesten utelukkende hos de som hadde kjellerstue, inkl min kjæreste (nå er vi gift og har barn). Min erfaring er at det var de foreldrene vi faktisk kunne snakke med hvis det var noe. Vi fikk alltid mat og drikke av disse foreldrene. Så fint å kunne tilby ungdommer et sted hvor de kan trekke seg tilbake, og samtidig være i trygge omgivelser. 
 

Ungdommer flest vil søke selvstendighet tid uten voksne, tenk så fantastisk å kunne gjøre det et trygt sted.

Hvis det er snakk om å være i kjellerstuen mens foreldrene er hjemme, de kjenner venner og kjærester, kommer ned og hilser på, så er jeg helt enig i at det er en fin løsning. Det er jo som å bare være på rommet, med litt bedre plass.

Jeg husker mer fra ungdommen at flere som hadde kjellerstue hadde separat inngang, og det var som en hybel i huset, der foreldre ikke visste om du var der eller ei. Det var ikke de godt oppdratte som hadde det, for så si det slik. 

Anonymkode: 69949...da4

[AnonymBruker]

Mine barn er 7, 10 og 12 år. Tror jeg kan telle på fingene hvor mange ganger de har kranglet. Heldigvis! 

Ellers så må ungene bidra med litt for å holde huset ok: legge på plass klær, lufte hunden, rydde etter seg, tømme oppvaskemaskin, støvsuge, lage niste og holde orden. Ikke alt på én gang selvfølgelig. Mannen min jobb borte annenhver måned, så vi MÅ ha gode rutiner. 

Nok søvn må prioriters! Til alle 🙂

Anonymkode: b040f...ef1

[AnonymBruker]

Noe som har gjort vårt liv lettere, er å drite milevis i Mammapoliti og andre som synser om hva VI skal gjøre i VÅRT hjem, med VÅR familie. 

Vi gjør det som passer for oss. 

Det er et artig psykologisk fenomen som kalles å unngå kognitiv dissonans, som altså mer eller mindre går ut på at når folk har tatt et valg, så vil de, for å overbevise seg selv om at de har tatt Det Rette Valget, forsvare det langt ut over rimelighetens grenser, i mange tilfeller ved å gå til angrep på folk som har gjort andre valg enn dem selv. Om noen andre har tatt et annet valg, oppleves det som en indirekte anklage om at du selv har tatt FEIL valg. Når man da tar med i betraktningen at morsrollen er den tingen som troner øverst på listen over hva kvinner føler skam over, får man altså Mammapolitiet. JEG har valgt sånn, da MÅ det være det Perfekte valget, for om noen har valgt noe annet, betyr det at de mener MITT valg er feil, og at jeg da er en dårlig mor, og det er uutholdelig for meg, derfor må jeg forsvare mitt valg med nebb og klør og angripe alle alternativer.. 

Om man klarer å huske på det, at alle som kommer med kritiske kommentarer om "herreguuud, folk som sender ettåringer i barnehagen kan umulig være glad i barna sine", "JEG er glad i barna mine, jeg, så jeg var hjemme i ulønnet perm til de var TO, jeg", "Mødre som er hjemme med barna lenge bidrar ikke til samfunnet og ungene deres kommer til å bli alvorlig hemmet av å ikke få gå i barnehagen", "VI tilbringer absolutt all tid sammen som familie, helt utrolig at folk får barn når de bare setter dem bort til barnevakt, hvorfor få barn om man ikke vil være sammen med dem????" osv osv osv, at dette grunner i deres egen usikkerhet og redsel for å være en Dårlig Mamma, så får man det så mye bedre. 

Vi voksne skal være lykkelige også. Om vi skal gjøre noe som føles helt feil for oss, og ikke tar hensyn til egne behov og ønsker, ender det med såkalt parental burnout, og foreldre som er sure, irriterte, leie, nedstemte, og det er generell dårlig stemning. 

Jeg slet med fødselsdepresjon etter førstemann, og mye av plagene mine kom av skam og dårlig samvittighet og fortvilelse over at jeg ble dømt nord og ned uansett hva jeg gjorde, alle valg førte til voldsom kritikk av Noen, uansett hva jeg gjorde var det liksom galt. 

Det hjalp veldig for meg da psykologen min hjalp meg å frigjøre meg fra hva Alle Andre sier, og heller bare gjøre det som passet for meg, min mann, våre barn, og vår familie som helhet. 

Anonymkode: f4c80...4e0