Han syns han er viktigst

[AnonymBruker]

Nå er jeg så i tvil, at jeg trenger deres kloke hoder!

Vi er 30 +/- år og har vært sammen i 9 år. Samboeren min er snill, god og har stått ved meg gjennom depresjon, angst, og anmeldelse av tidligere overgrep (prosessen tar noen år og er tøff). Jeg elsker han, virkelig. Vi koser og kysser mye, og verdiene våre er ganske like. Livsmålene våre er ganske like også. Men, jeg føler på at han er den absolutt viktigste personen i sitt liv. At vi bor sammen, men ikke er et team eller en familie.

Gjennom sykdommen min har jeg gått delvis på AAP. Denne har vært på minstesats. Siden jeg også har jobbet har ikke inntekten vært krisedårlig, men han har hatt over dobbelt så mye utbetalt som meg. Mens jeg ikke hadde råd til å unne meg noe var klaget han sin nød over at det igjen hadde samlet seg opp alt for mye på lønnskonto. Vi har fordelt felles utgifter etter inntekt, men jeg satt fortsatt igjen med lite. 

Vi har snakket om arv og alt det der, og han er bestemt på at vi ikke skal arve hverandre. Det vil han at hans familie skal gjøre, så pengene til slutt ender opp hos nevøene. Jeg er eventuelt mottaker av livsforsikringen hans, så jeg får ingen problemer om han dør. Det er også avtalt uskiftet bo. Rent praktisk er det ikke noe problem, det er bare følelsen..

Det siste i rekka er det jeg dveler mest ved. Han er sikker på at han ikke vil ha barn, jeg er nesten sikker på det samme. Han har sagt rett frem, at hvis jeg blir gravid og ikke tar abort så kunne han ikke vært sammen med meg lenger. Han hadde opplevd det som at jeg tvang han inn i et liv han ikke ønsket. Selv er jeg ganske sikker på at jeg ikke hadde klart å ta abort. Og om jeg gjorde det hadde jeg nok blitt for bitter til å fortsette forholdet. Han ville hatt 50% omsorg, men ikke vært i et forhold med meg. Jeg går på p piller (og trives med det), han ønsker ikke å sterilisere seg. Han er villig til å bruke kondom om jeg ikke ønsker å gå på pilla. 

Selv om vi har mye nærhet så har vi nesten aldri sex lenger. For et par år siden begynte han å nevne at jeg hadde lagt på meg en del, noe jeg også hadde. For et år siden sa han rett ut at han fant det vanskelig å tenne på meg. Ifølge BMI (og utseende) var jeg da lett overvektig (80 kg). Siden da har jeg gått ned 8 kg, men det har ikke blitt bedre. Tidligere har sexlivet vårt vært vanskelig pga. min depresjon og at jeg har hatt smerter ved sex (vulvodyni). Dette har ikke vært et problem for meg på over et år, men han ønsker sjeldent sex. Max en gang i måneden. Begge er enige om at det er for lite for oss. 

Nå ser vi etter hus sammen, samtidig som jeg ikke vet om det er en god ide. 

På den ene siden er det jo denne ærligheten jeg elsker ved han. Uten den hadde vi ikke kommet oss gjennom det vanskelige. Men er han for kompromissløs? Er vi bare sammen av gammel vane? Aner ikke hva jeg egentlig lurer på her. Hvordan visste du at forholdet ditt var riktig? Eller at du måtte avslutte? Generelle innspill settes rett og slett pris på. 

Anonymkode: 9b2bf...cb9

[Milky]

Hvorfor vil han ikke sterilisere seg hvis han vet han aldri vil ha barn?

[Poserose]

Akkurat nå, Badbunny skrev:

Hvorfor vil han ikke sterilisere seg hvis han vet han aldri vil ha barn?

I tilfelle han ombestemmer seg... Det er jo kanskje ikke reversibelt. 

[AnonymBruker]

Er han generelt ansett som "brutalt ærlig" av sine venner og familie? Eller gir det seg spesielt utslag sammen med deg?

Grunnen til at jeg spør er at noen, kanskje spesielt menn, kan bli litt ekstra "harde" når de er sammen med en de føler trenger det. Kanskje er han ganske selvdisiplinert selv, og opplever ikke at du er det. Kanskje trenger du (i hans hode) et lite spark bak for å ta deg litt sammen, finne en jobb, komme i form igjen. Det er ofte også slik gutter er oppdratt av sine fedre. Mens en venninne eller søster hadde tilnærmet seg ting annerledes, og med litt mer omsorg.

På samme måte tenker han at du må ha du må ha det servert rett frem for at det skal synke inn: jeg vil ikke ha barn, og hvis det skjer så blir det brudd. Hvis dere er forskjellige som personer, så tenker han kanskje at du må høre det på den måten for å ta det alvorlig. 

Jeg har erfaring med menn som kan ha den tilnærmingen, men så er det kanskje ikke så rigid som de fremstiller det. De vil bare være på den sikre siden, og kjøpe seg litt tid og fleksibilitet. 

Eller så kan det godt hende at han ser på deg som et "påheng". Det er ikke så godt å si utifra innlegget. Men det virker ikke som han har veldig mye respekt for deg, eller anser seg som heldig som har deg.

Anonymkode: 1e536...056

[Bernardette]

Jeg tenker at det at du kjenner på sterk tvil, selv om du også kjenner på en god følelse av at mye er riktig for deg, indikerer i det minste at du bør stoppe opp litt og utforske den usikkerheten. At man møter på motgang eller kjenner usikkerhet underveis i lange forhold, er ikke unormalt, men bør heller ikke ignoreres - tenker jeg.

Jeg får litt inntrykk av at du føler at han kan være litt subtilt nedlatende, eller ikke gi deg alt du føler du fortjener? Det er følelser du bør ta på alvor, fordi det kan eskalere, og hvis du da sitter der med hus og uten barn om 5-10 år, kan du være så dypt i det at du ikke ser annen utvei enn å godta at det er slik livet ditt ble.

For min egen del, kan jeg i alle fall si at de gangene jeg har gjort det slutt på grunn av ting som skurra underveis, så har jeg i ettertid bare angret på at jeg ikke avsluttet det hele tidligere.

[AnonymBruker]

Ts kansje du ikke trenger arve han? Uansett om dere kjoper hus så blir jo det delvis ditt.  Om hans nevøer arver hans del av huset, så er vel det ok, men da skal det skje etter at du er borte feks. Eller hva mener han da?

Anonymkode: 276a4...87e

[AnonymBruker]

Magefølelsen din tror jeg du skal stole på her. Hus er nok ikke en god ide

Anonymkode: 007c5...530

[AnonymBruker]

Dårlig idé å gå på aap med en kjæreste som ikke er omsorgsfull. 

Det høres også ut som dere er uenige angående barn. 

Anonymkode: 376d8...372

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts kansje du ikke trenger arve han? Uansett om dere kjoper hus så blir jo det delvis ditt.  Om hans nevøer arver hans del av huset, så er vel det ok, men da skal det skje etter at du er borte feks. Eller hva mener han da?

Anonymkode: 276a4...87e

Jeg klarer meg veldig fint uten å arve han. Det er mer at han ikke ser på meg som familie som er problemet tror jeg. Om han går bort nå sitter jeg i leiligheten vår til jeg ønsker å flytte ut, og da får hans familie det de skal. 

 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dårlig idé å gå på aap med en kjæreste som ikke er omsorgsfull. 

Det høres også ut som dere er uenige angående barn. 

Anonymkode: 376d8...372

Jeg ønsker heller ikke et liv med barn. Men om det skjer så skjer det liksom, det blir også et bra liv. 

Anonymkode: 9b2bf...cb9

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere har vært sammen lenge, og dere ble sammen som unge og uferdige mennesker. Dere har gjennomlevd mye sammen. Og naturligvis har dere begge endret dere mye det siste tiåret. Men henger dere kanskje litt igjen i gamle tanker? Prøv å bli kjent med hverandre på nytt. Prøv å glemme hvem dere var som noen-og-tjueåring, og prøv heller å finne ut av hvem dere er i dag. Anbefaler å prøve samlivsterapi. Der vil dere få øvelser og hjemmelekser som hjelper dere med å komme der ut av det stedet dere er på nå. Gi det et forsøk.

Anonymkode: 17da8...aad

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at dere har vært sammen lenge, og dere ble sammen som unge og uferdige mennesker. Dere har gjennomlevd mye sammen. Og naturligvis har dere begge endret dere mye det siste tiåret. Men henger dere kanskje litt igjen i gamle tanker? Prøv å bli kjent med hverandre på nytt. Prøv å glemme hvem dere var som noen-og-tjueåring, og prøv heller å finne ut av hvem dere er i dag. Anbefaler å prøve samlivsterapi. Der vil dere få øvelser og hjemmelekser som hjelper dere med å komme der ut av det stedet dere er på nå. Gi det et forsøk.

Anonymkode: 17da8...aad

Tror kanskje vi må prøve terapi igjen ja. Vi har prøvd ifb. med min vulvodyni, men det ble jo noe litt annet. 

 

13 timer siden, Bernardette skrev:

For min egen del, kan jeg i alle fall si at de gangene jeg har gjort det slutt på grunn av ting som skurra underveis, så har jeg i ettertid bare angret på at jeg ikke avsluttet det hele tidligere.

Ikke sant. Uansett hva som skjer er jeg glad vi har vært sammen, i alle fall  

Anonymkode: 9b2bf...cb9

[AnonymBruker]

Hvorfor blir du værende i det forholdet?

Hvorfor er du glad i ham?

Det virker som om at du lar ham behandle deg som en dørmatte. Tør du å si dine egne meninger rundt han? Sier du egne meninger tydelig overfor ham?

Du må stå opp for deg selv, kjære deg! ❤️ 

Anonymkode: 86eb0...7fb

[Gjest O.G.]

 Det at du sitter igjen med lite av AAP"n etter utgiftene er betalt, mens han samler seg opp penger som skal gå til nevøene hans, ser ikke bra ut for meg med mindre han er like hard på at han skal ta like mye % av husarbeid og matlaging i tillegg. 

[Gjest Lille Potet]

Han er ikke lei da? Av sykdom, at du har lite penger og overvekt? Før alt dette har du hatt angst, depresjon og slitt med ettervirkninger av overgrep. Det er mye å håndtere også for han. Har det handlet veldig mye om deg, og lite om han? 

Jeg tror egentlig at forholdet er over. Det at han ikke vil at du skal arve han, og at han bruker en tenkt graviditet som påskudd for å forlate deg. 

 

Endret 22. oktober 2020 av Lille Potet

[AnonymBruker]

Helt ærlig så kan jeg forstå problemer med overvekt og tenning, jeg har samme med min samboer. Har ikke noe med at jeg setter meg selv høyere, jeg bare sliter med å tenne på overvektig kropp.

Det med arv synes jeg er litt rart når man har vært sammen så lenge men han er kanskje redd for å bli utnyttet siden du har så lav inntekt og han allerede bidrar mer til fellesen? Han vil ikke gifte seg noen gang?

Diskusjonen om barn synes jeg høres litt unødvendig ut, om ingen av dere vil ha barn og dere bruker prevensjon så er det jo utrolig lite sjanse for at du blir gravid da. Litt spesielt at han sier du må ta abort i en hypotetisk, man skal aldri tvinge noen til en abort og det synes jeg vitner om en ganske kjip holdning at man sier noe sånt. Ville stusset mer på at han kan være såpass "slem" enn selve greia med at han ikke vil ha barn uannsett. Men likevel, det er en hypotetisk situasjon som er svært usannsynlig... At han er tydlig på at han aldri vil ha barn er jo greit da, det kan jo være at han ikke vil at du skal kaste bort tid på ham dersom du faktisk ønsker deg barn, og at du skal forstå at dette er han helt sikker på så du ikke skulle hatt noe håp om at han ombestemmer seg feks. Kanskje har han lest for mye poster av gale menn på KG som tror kvinner driver å lurer partner og blir gravide bak deres rygg (ville spurt ham om det er noe han oppriktig tror du ville gjort, det er isåfall kjipt om han ikke har tillitt til deg)

Anonymkode: dc303...c70

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor blir du værende i det forholdet?

Hvorfor er du glad i ham?

Det virker som om at du lar ham behandle deg som en dørmatte. Tør du å si dine egne meninger rundt han? Sier du egne meninger tydelig overfor ham?

Du må stå opp for deg selv, kjære deg! ❤️ 

Anonymkode: 86eb0...7fb

Han har virkelig vært der for meg, og han har ikke krevd noe av meg når jeg har vært syk. Jeg sier absolutt mine egne meninger, og sa jo rett ut at det abortgreiene var det skjukeste jeg hadde hørt. Men han sto ved det. 

 

7 timer siden, O.G. skrev:

 Det at du sitter igjen med lite av AAP"n etter utgiftene er betalt, mens han samler seg opp penger som skal gå til nevøene hans, ser ikke bra ut for meg med mindre han er like hard på at han skal ta like mye % av husarbeid og matlaging i tillegg. 

Vi deler husarbeid relativt likt. Det kan fort hende at han rydder mer enn meg også. Jeg lager middag fordi jeg er ferdig tidligst, siden jeg jobber 80%. Altså pengene skal jo gå til pensjonen hans, for planen er å bli gammel. Men da skal han nok sitte der med mye da også, og jeg med lite. 

 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig så kan jeg forstå problemer med overvekt og tenning, jeg har samme med min samboer. Har ikke noe med at jeg setter meg selv høyere, jeg bare sliter med å tenne på overvektig kropp.

Det med arv synes jeg er litt rart når man har vært sammen så lenge men han er kanskje redd for å bli utnyttet siden du har så lav inntekt og han allerede bidrar mer til fellesen? Han vil ikke gifte seg noen gang?

Diskusjonen om barn synes jeg høres litt unødvendig ut, om ingen av dere vil ha barn og dere bruker prevensjon så er det jo utrolig lite sjanse for at du blir gravid da. Litt spesielt at han sier du må ta abort i en hypotetisk, man skal aldri tvinge noen til en abort og det synes jeg vitner om en ganske kjip holdning at man sier noe sånt. Ville stusset mer på at han kan være såpass "slem" enn selve greia med at han ikke vil ha barn uannsett. Men likevel, det er en hypotetisk situasjon som er svært usannsynlig... At han er tydlig på at han aldri vil ha barn er jo greit da, det kan jo være at han ikke vil at du skal kaste bort tid på ham dersom du faktisk ønsker deg barn, og at du skal forstå at dette er han helt sikker på så du ikke skulle hatt noe håp om at han ombestemmer seg feks. Kanskje har han lest for mye poster av gale menn på KG som tror kvinner driver å lurer partner og blir gravide bak deres rygg (ville spurt ham om det er noe han oppriktig tror du ville gjort, det er isåfall kjipt om han ikke har tillitt til deg)

Anonymkode: dc303...c70

Jeg forstår absolutt problemet! Men jeg var aldri veldig overvektig, var bare ikke tynn lenger.. 

Nei han vil ikke gifte seg, fordi han ikke vil at jeg skal arve.. Tror nok han er redd for å bli utnyttet, uten at jeg forstår hvorfor. 

At han ikke vil ha barn var mer enn tydelig nok uten å true med noe. Vi sier ting som de er, og vet at vi mener det. Da jeg var usikker sa jeg også til han at om jeg ville ha barn og han ikke, måtte jeg finne en annen. Har spurt han om han tror jeg ville lurt han på den måten, og han trodde jo ikke det. 

Anonymkode: 9b2bf...cb9

[Gjest O.G.]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Nei han vil ikke gifte seg, fordi han ikke vil at jeg skal arve..

Anonymkode: 9b2bf...cb9

Denne fyren har nada omsorg for deg.

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg så i tvil, at jeg trenger deres kloke hoder!

Vi er 30 +/- år og har vært sammen i 9 år. Samboeren min er snill, god og har stått ved meg gjennom depresjon, angst, og anmeldelse av tidligere overgrep (prosessen tar noen år og er tøff). Jeg elsker han, virkelig. Vi koser og kysser mye, og verdiene våre er ganske like. Livsmålene våre er ganske like også. Men, jeg føler på at han er den absolutt viktigste personen i sitt liv. At vi bor sammen, men ikke er et team eller en familie.

Gjennom sykdommen min har jeg gått delvis på AAP. Denne har vært på minstesats. Siden jeg også har jobbet har ikke inntekten vært krisedårlig, men han har hatt over dobbelt så mye utbetalt som meg. Mens jeg ikke hadde råd til å unne meg noe var klaget han sin nød over at det igjen hadde samlet seg opp alt for mye på lønnskonto. Vi har fordelt felles utgifter etter inntekt, men jeg satt fortsatt igjen med lite. 

Vi har snakket om arv og alt det der, og han er bestemt på at vi ikke skal arve hverandre. Det vil han at hans familie skal gjøre, så pengene til slutt ender opp hos nevøene. Jeg er eventuelt mottaker av livsforsikringen hans, så jeg får ingen problemer om han dør. Det er også avtalt uskiftet bo. Rent praktisk er det ikke noe problem, det er bare følelsen..

Det siste i rekka er det jeg dveler mest ved. Han er sikker på at han ikke vil ha barn, jeg er nesten sikker på det samme. Han har sagt rett frem, at hvis jeg blir gravid og ikke tar abort så kunne han ikke vært sammen med meg lenger. Han hadde opplevd det som at jeg tvang han inn i et liv han ikke ønsket. Selv er jeg ganske sikker på at jeg ikke hadde klart å ta abort. Og om jeg gjorde det hadde jeg nok blitt for bitter til å fortsette forholdet. Han ville hatt 50% omsorg, men ikke vært i et forhold med meg. Jeg går på p piller (og trives med det), han ønsker ikke å sterilisere seg. Han er villig til å bruke kondom om jeg ikke ønsker å gå på pilla. 

Selv om vi har mye nærhet så har vi nesten aldri sex lenger. For et par år siden begynte han å nevne at jeg hadde lagt på meg en del, noe jeg også hadde. For et år siden sa han rett ut at han fant det vanskelig å tenne på meg. Ifølge BMI (og utseende) var jeg da lett overvektig (80 kg). Siden da har jeg gått ned 8 kg, men det har ikke blitt bedre. Tidligere har sexlivet vårt vært vanskelig pga. min depresjon og at jeg har hatt smerter ved sex (vulvodyni). Dette har ikke vært et problem for meg på over et år, men han ønsker sjeldent sex. Max en gang i måneden. Begge er enige om at det er for lite for oss. 

Nå ser vi etter hus sammen, samtidig som jeg ikke vet om det er en god ide. 

På den ene siden er det jo denne ærligheten jeg elsker ved han. Uten den hadde vi ikke kommet oss gjennom det vanskelige. Men er han for kompromissløs? Er vi bare sammen av gammel vane? Aner ikke hva jeg egentlig lurer på her. Hvordan visste du at forholdet ditt var riktig? Eller at du måtte avslutte? Generelle innspill settes rett og slett pris på. 

Anonymkode: 9b2bf...cb9

Dette er et dårlig utgangspunkt for å kjøpe hus sammen.

Hvordan ser du for deg at det blir når dere har kjøpt hus sammen? Helt konkret. Er det en hverdag og et liv du kunne tenke deg resten av livet?

Anonymkode: 0e353...1f0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er et dårlig utgangspunkt for å kjøpe hus sammen.

Hvordan ser du for deg at det blir når dere har kjøpt hus sammen? Helt konkret. Er det en hverdag og et liv du kunne tenke deg resten av livet?

Anonymkode: 0e353...1f0

Hverdagen blir vel mye som nå. Vi har det moro sammen, er med venner, går turer. Har besøk av nevøen, som nå bor mye nærmere. Så sitter vi på hvert vårt hobbyrom, og har sex en gang i mnd. Vi ser hverandre til middag, og om vi legger oss samtidig. En til to ferier i året pluss helgeturer, fordi vi har masse penger vi ikke skal bruke på barn. Men hva gjør egentlig alle andre som er så mye bedre enn det? Spørsmålet er jo om jeg (og forsåvidt han) kan få det bedre med andre mennesker. 

Anonymkode: 9b2bf...cb9

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hverdagen blir vel mye som nå. Vi har det moro sammen, er med venner, går turer. Har besøk av nevøen, som nå bor mye nærmere. Så sitter vi på hvert vårt hobbyrom, og har sex en gang i mnd. Vi ser hverandre til middag, og om vi legger oss samtidig. En til to ferier i året pluss helgeturer, fordi vi har masse penger vi ikke skal bruke på barn. Men hva gjør egentlig alle andre som er så mye bedre enn det? Spørsmålet er jo om jeg (og forsåvidt han) kan få det bedre med andre mennesker. 

Anonymkode: 9b2bf...cb9

De fleste andre har felles hobbier, hyppigere sex enn dere, og de planlegger alderdommen sammen (blir gift eller får gjensidig testamente). 

Du bør begynne å spare til pensjonen siden han ikke har planer om å ivareta deg. 

Anonymkode: 376d8...372