Begge to sliter psykisk. Jeg er så sliten

[AnonymBruker]

Jeg har en venn som sliter og i tillegg har veldig lavt selvbilde (slik som meg), og lenge har jeg syntes relasjonen ofte har vært vanskelig på grunn av det. Men vennen min har blitt veldig viktig for meg siden vi raskt knyttet et nært bånd. Samtidig har jeg ofte tenkt for tiden om det beste ville være å kutte eller redusere kontakten, fordi det er ting som suger så mye krefter fra meg. Det tunge er at h*n tar det meste veldig personlig, jeg kan for eksempel ikke ta opp noe vanskelig mellom oss uten at h*n umiddelbart får dårlig samvittighet, skyldfølelse og nærmest beklager sin egen tilværelse. Jeg har til nå funnet meg i mye fra vedkommende som sårer, fordi jeg konstant går på eggeskall slik at h*n ikke skal få enda lavere tanker om seg selv dersom jeg tar opp ting. Føler at ikke det er så viktig hva jeg føler, men det å snakke om noe som gjør at h*n føler seg dårlig, gjør at jeg tenker jeg bare må la være ..

Opplever at jeg visker meg selv ut mer og mer for å skåne h*n fra skyldfølelse. Hva gjør man når man ikke kan ta opp ting med andreparten fordi det meste bare gir dårlig samvittighet og lave tanker om seg selv?

Anonymkode: 81b4a...7ec

[AnonymBruker]

Hvorfor må du ta opp problemer dere i mellom da? Alt behøves ikke prates om. Noen kameler kan man svelge. 

 

Anonymkode: 5ab6e...2b9

[AnonymBruker]

Hva med å gjøre noe mer lystbetont?

Anonymkode: 88bcb...686

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må du ta opp problemer dere i mellom da? Alt behøves ikke prates om. Noen kameler kan man svelge. 

 

Anonymkode: 5ab6e...2b9

Er sant det, samtidig er det ikke alle kameler jeg greier å svelge. Synes det er trist med forhåpninger som blir gitt men til nå aldri innfridd. Og annet, der vi for eksempel har en litt løs avtale om å finne på noe men når dagen kommer så hører jeg ikke noe. Prøver å få kontakt men så passer det plutselig ikke , eller h*n svarer ikke i det hele tatt. Og dette har hendt hver gang siste tiden og det blir jeg helt ærlig ganske lei meg av. 

 

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å gjøre noe mer lystbetont?

Anonymkode: 88bcb...686

Det skal jeg så absolutt prøve mer på fremover, da slipper jeg kanskje å være fanget så mye i den destruktive tankespiralen .. er nok mye i tankene mine ting sitter også, det ser jeg nå etter å ha lest innlegget mitt ...🙈

Anonymkode: 81b4a...7ec

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere?

Anonymkode: 18b05...6c8

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gamle er dere?

Anonymkode: 18b05...6c8

Midten / slutten av tjueårene.

Anonymkode: 81b4a...7ec

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det er både tungt og slitsomt med venner som sliter, spesielt når man ikke kjenner dem så godt.

Det er selvfølgelig store  individuelle forskjeller, men for min egen del (unnvikende og, depresjon, AD'HD og angst) så er det veldig slitsomt å møte mennesker, også venner jeg har kjent siden barndommen (er 40 nå) når jeg er i dårlige perioder. 

Har blitt kjent med en veldig hyggelig dame, traff henne mens vi begge var i behandling, og jeg må si jeg synes det er fryktelig vanskelig. Når man er syk og har et helt annet toleransevindu enn ellers er ikke beste tiden å bli kjent med andre. Det kan oppstå triggere av alt mulig, og når begge parter er sårbare og usikre på hverandre kan det bli slitsomt og også påvirke helsen negativt.

Du må nesten prøve å ikke ta det personlig, om H*n har tendens til å isolere seg feks er dette noe som vil komme igjen og igjen. Sikkert vanskelig å forstå for dem som reagerer motsatt og søker andre når de har det vanskelig, men utrolig slitsomt når de skal overtale deg til at sosialisering er medisin for alle.

Anonymkode: 897ee...253