Partner sliter med depresjon

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver om dette.. Jeg trenger egentlig ikke så mye råd, for jeg begynner å bli vant med hva jeg skal gjøre. Kanskje bare litt medfølelse, eller høre om noen står i det samme?

Min mann har hatt problemer med depresjon i mange år. Det har gått opp og ned, og han har sjelden vært «helt» i kjelleren, men han har dårlige perioder omtrent annenhver måned. I de dårlige periodene er han nedstemt, har lite energi, er mye sint (på meg), spiller veldig mye PlayStation, er tiltaksløs og asosial. Dette fører blant annet til mye småkrangling, mye kritikk og negativitet, lite innhold i dagene (jeg gjør gjerne ting alene), lite eller ingen hjelp til husarbeid og tidvis har han mye fravær på jobben. Vi har også fått et barn, og etter barnet vårt ble født har han ikke hatt overskudd til å bonde noe særlig med barnet, eller hjelpe til med han noe særlig. Dette fører jo igjen til liten tilknytning mellom han og barnet, som gjør at barnet ikke er så trygg på han.

Jeg kjenner det er tøft å være i et samliv med en med psykiske lidelser. Jeg vet at dette er en sykdom, likevel er det vanskelig å bli frisk. Han får i dag ikke noen hjelp. Han har gått til psykolog tidligere, men føler vel ikke at det har hjulpet så veldig. Også har han nok ikke «alvorlig nok» depresjon - han funker jo. Bare at det krever mye av meg. Jeg har på ingen måte lyst til å gå fra mannen min, jeg elsker ham. Men det tærer på å skulle ha alt av ansvaret hjemme. Å skulle møte så mye negativitet. At han har mistet all lyst på sex, og de få gangene vi har hatt sex de siste årene har jeg tatt initiativ og det har vært planlagt. At han sitter og spiller bort dagene, og ikke har kreativitet eller tar initiativ til hyggelige ting familien kan finne på. 

Anonymkode: 89d7c...d64

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en mann med depresjon. Han går til psykolog og det har hjulpet litt. Han driver også og prøver ut medisiner for å se hvilken som fungerer best. Det har vært nære på skilsmisse flere ganger i år på grunn av depresjonen hans. Vi har også et barn.

Jeg skjønner ikke at han ikke vil ha hjelp fordi han fungerer? Det gjør han jo overhodet ikke. Ikke på jobb, ikke som partner og minst av alt som pappa - som faktisk er den viktigste oppgaven han har i livet.

Om mannen min ikke hadde vært villig til å prøve absolutt alt for å bli bra, hadde jeg aldri i livet blitt i forholdet. Det krever kjemi mellom behandler og pasient, kanskje det ikke funka så bra den gangen på grunn av det. Eller at han ikke greide å kommunisere det som var galt, og derfor hadde feil forutsetning for å få riktig hjelp.

Jeg klarer absolutt ikke dette livet om mannen min ikke blir frisk, og det er han veldig klar over. Jeg kommer til å fungere dårlig som person og ikke minst mamma hvis jeg skal forholde meg til en sint og tiltaksløs mann resten av livet.

Jeg ville sagt at han må skaffe hjelp igjen og jobbe med å bli frisk. Ønsker han ike det, har du to valg: 

1. Gå fra ham.

2. Akseptere at livet blir sånn.

 

Jeg anbefaler uansett deg å ta en tur til psykolog. Jeg går annenhver uke for å sortere tanker, få råd om hvordan jeg takler visse situasjoner, og av og til bare få ut frustrasjon over situasjonen. Vet så alt for godt hva du går gjennom, men jeg hadde aldri klart å stå i det i flere år. 

Anonymkode: 2a429...1d3

[AnonymBruker]

Hva gjør han for å bedre egen helse, da?

Anonymkode: 05ed8...477

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør han for å bedre egen helse, da?

Anonymkode: 05ed8...477

Han gjør ikke så veldig mye, men det går liksom opp og ned. Når det er gode perioder er det lett å glemme de dårlige periodene.

Anonymkode: 89d7c...d64

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sammen med en mann med depresjon. Han går til psykolog og det har hjulpet litt. Han driver også og prøver ut medisiner for å se hvilken som fungerer best. Det har vært nære på skilsmisse flere ganger i år på grunn av depresjonen hans. Vi har også et barn.

Jeg skjønner ikke at han ikke vil ha hjelp fordi han fungerer? Det gjør han jo overhodet ikke. Ikke på jobb, ikke som partner og minst av alt som pappa - som faktisk er den viktigste oppgaven han har i livet.

Om mannen min ikke hadde vært villig til å prøve absolutt alt for å bli bra, hadde jeg aldri i livet blitt i forholdet. Det krever kjemi mellom behandler og pasient, kanskje det ikke funka så bra den gangen på grunn av det. Eller at han ikke greide å kommunisere det som var galt, og derfor hadde feil forutsetning for å få riktig hjelp.

Jeg klarer absolutt ikke dette livet om mannen min ikke blir frisk, og det er han veldig klar over. Jeg kommer til å fungere dårlig som person og ikke minst mamma hvis jeg skal forholde meg til en sint og tiltaksløs mann resten av livet.

Jeg ville sagt at han må skaffe hjelp igjen og jobbe med å bli frisk. Ønsker han ike det, har du to valg: 

1. Gå fra ham.

2. Akseptere at livet blir sånn.

 

Jeg anbefaler uansett deg å ta en tur til psykolog. Jeg går annenhver uke for å sortere tanker, få råd om hvordan jeg takler visse situasjoner, og av og til bare få ut frustrasjon over situasjonen. Vet så alt for godt hva du går gjennom, men jeg hadde aldri klart å stå i det i flere år. 

Anonymkode: 2a429...1d3

Takk for svar. Det er nok kanskje lett å bare tenke at det er slik det er, når det har vart i så mange år. Når han først ble syk av depresjon var han langt nede, og fikk derfor hjelp fra psykolog etter kanskje et halvt års tid. Etter dette har han aldri vært så langt nede, men har fungert sånn halvveis dårlig periodevis. Men jeg er jo enig at det ikke er bra nok. Jeg skal prøve å kreve at han får hjelp. Og kanskje medisiner faktisk må til, ja. 

Det er bare så sinnsykt lett å fortrenge disse dårlige periodene når vi har gode perioder. Da ser jeg positivt på alt, og klarer ikke tenke på depresjonen som var. 

Anonymkode: 89d7c...d64

[AnonymBruker]

Om depresjonen ikke blir sett på som mer enn mild eller moderat får du tvinge han til å gå seg en tur i dagslys, hver eneste dag. Han kan gjøre det ett års tid, og fungerer ikke det må han bare ta i mot medisinsk hjelp. 

Jeg har hatt flere milde og moderate depresjoner selv, og ei mil om dagen når det har stått på som verst har gjort meg frisk igjen.

Mosjon, sunn kost, søvn. 

Å hiv ut den maskina! Han har et barn. Han kan ikke sitte der å flykte fra virkeligheta. 

Om han ikke vil stramme seg opp må du revurdere hele forholdet. 

 

Anonymkode: 1cdee...65d

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han gjør ikke så veldig mye, men det går liksom opp og ned. Når det er gode perioder er det lett å glemme de dårlige periodene.

Anonymkode: 89d7c...d64

Det hadde ikke funka for meg. Jeg kan godt tolerere sykdom hos partner, men ikke dersom vedkommende ikke tar grep for selv å bedre situasjonen. (Ja, jeg vet det er krevende når man er deprimert, men har du barn og partner så må du få til det).

Jeg ville ikke utsatt barnet mitt for å leve med en langvarig deprimert forelder som ikke tok grep, og - som du beskriver det - heller brukte depresjonen som påskudd for generell uspiselighet. 

Anonymkode: 05ed8...477

[AnonymBruker]

Jeg slet selv med en lett depresjon i fjor, og fikk antidepressiva. Jeg er ikke veldig deprimert, men kunne i perioder bli nedstemt og trist. Jeg går nå på den laveste dosen Zoloft, og jeg har det så mye bedre. Jeg følges ikke opp av psykolog, kun til lege av og til når jeg føler jeg trenger det, og det fungerer så godt for meg. Jeg tror selv jeg mangler litt serotonin i hjernen som bare må justeres, og da er alt bra. Kanskje det er det samme til ham? Men synes absolutt du må kreve at han får noe hjelp. Eller tar grep på noe vis med å hive ut Playstation, gå tur, trene osv. Ta litt mer grep i livet. Det virker som om han er fornøyd med det som det er, og ikke ser hvor mye det sliter på deg.

Anonymkode: 2a429...1d3

[AnonymBruker]

Takk for gode råd og spark bak. Jeg har tatt opp situasjonen, og at han må få hjelp. Enten til psykolog, fastlege eller fra begge. Håper det blir noe av og at han får hjelp til å bli frisk.

Anonymkode: 89d7c...d64

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode råd og spark bak. Jeg har tatt opp situasjonen, og at han må få hjelp. Enten til psykolog, fastlege eller fra begge. Håper det blir noe av og at han får hjelp til å bli frisk.

Anonymkode: 89d7c...d64

Kjempebra! Selvsagt er det han som er "problemet" her, men det er bare du som kan velge hvordan du selv vil takle situasjonen. 

Anonymkode: 2a429...1d3

[AnonymBruker]

Jeg har også depresjon, men lar det aldri gå utover barnet. 
Han må ha hjelp før hele forholdet med barnet er ødelagt for alltid.

Anonymkode: 9c9c7...040