Hva sier du, som fars nye kjærste, når barnet forteller noe negativt om mr?

[AnonymBruker]

Barnet er 13 år. Vi har en god tone, og jeg har etterstrebet å holde meg støttende men nøytral. Etterhvert har barnet kommet til meg med ting som barnet opplever vanskelig hos mor. Jeg ønsker selvsagt ikke å avvise barnet på dette, samtidig så ønsker jeg ikke å si meg enig i noe negativt om mor. Jeg er ofte helt enig i at de tingene barnet forteller er ugreit, og ønsker å annerkjenne barnets følelser og tillit. Samtidig ønsker jeg ikke å komme i en posisjon hvor mor kan si at "xx sa til barnet at jeg er dum". Jeg ønsker heller ikke å forsterke negative tanker om mor.

Hvordan kan jeg møte barnet på en god og annerkjennende måte, uten å bygge opp under negative følelser om mor eller bli en del av en krangel?

 

Anonymkode: bb129...1a9

[AnonymBruker]

"Dette må du nesten ta med din far, dette har ikke jeg noe med" 

Anonymkode: 957d2...90f

[AnonymBruker]

Ta det opp med far..

Anonymkode: ce8c1...2e1

[AnonymBruker]

Det er det jeg har sagt til nå. Bra å se det virker riktig.

Anonymkode: bb129...1a9

[AnonymBruker]

Hvis barnet forteller om noe barnet opplever som kipt, kan jeg gjerne si at det høres ut som en kjip opplevelse. Det vil jeg si, fordi jeg mener det er viktig at barnet føler seg hørt. Samtalen stopper selvsagt ikke der. Jeg spør gjerne litt mer rundt, også påpeker jeg at selv om dette ikke føltes så greit, så er jeg sikker på at mor ikke mente å være slem. Så spørs det på hva situasjonen er, hvis jeg tenker at dette kanskje kan være en missforståelse, så spør jeg om barnet tror det er en mulighet. Hvis det er en grense jeg ikke skjønner, kan jeg for eksempel si at noen ganger ligger det ting bak det de voksne bestemmer som andre kanskje ikke vet, og at jeg ikke vet hvorfor mor bestemte dette, men at jeg er sikker på at hun har en god grunn.

Hvis jeg opplever det nødvendig forteller jeg mor hva vi har snakket om.

Nå skal det sies at vi har en god tone, og et godt samarbeid. Vi tenker ikke mine og dine, men våre barn. Det er alle foreldrene rundt barna enige om. Jeg hadde ikke ønsket å gå inn i et forhold med en mann med barn, dersom premissen var at jeg ikke skulle kunne delta i oppdragelsen av barna. Jeg skal selvsagt ikke være noen erstatning for mor, men så lenge stebarna bor 50% hos oss, så er jeg også en viktig voksenperson i livet deres. Hvis jeg skal måtte sende dem til far når de tar opp ting med meg, eller la far være den eneste som setter grenser, ville dynamikken her hjemme blitt veldig rar. Slik hadde ikke jeg ønsket å leve. 

Anonymkode: e3395...030

[AnonymBruker]

Jeg sier meg helt enig med de i at moren er en dust.

Anonymkode: 35204...931

[Caeruleus]

Jeg tenker langt fram og prøver å være nøytral - men støtte barnet på at ting kan oppleves vanskelig. Så tar jeg det opp med far i enerom om det er noe jeg reagerer på. 

[kisskissbangbang]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

"Dette må du nesten ta med din far, dette har ikke jeg noe med" 

Anonymkode: 957d2...90f

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ta det opp med far..

Anonymkode: ce8c1...2e1

Det synes jeg ikke du skal gjøre! Jenta stoler tydeligvis på deg, og er åpen mot deg. Hun er i sårbar alder der det slett ikke er en selvfølge at hun kan snakke sånn med en voksen. Ikke avvis henne eller be henne gå til noen andre. Ta følelsene hennes på alvor, det går det veldig fint an å gjøre uten å snakke dårlig om mor. 

[Caroline1986]

Så flott at hun kommer til deg♥️
Jeg jobber med ungdommer og har mye den samme utfordringen, ungdommene bor hos oss pga vanskelige hjemmeforhold, og samtidig som vi ikke skal gjøre forholdet til foreldre vanskeligere enn det er, så må vi også vise at vi ser at mor/far sier eller gjør ting som kan oppleves som vanskelige.

 

Forholdene ungdommene har til foreldrene sine er det sjelden så mye å gjøre med, voksne mennesker forandrer seg sjelden, så det er jo ikke sånn at man får løst det som skjer i slike samtaler. Vi har hatt hell med å si ting som at vi ser kaoset, vi forstår at dette ikke er så greit når pappa/mamma gjør sånn og sånn, og så lytter vi, for ofte trenger ungdommer bare å få tømt seg til noen som lytter og forstår dem. 
Avhengig av hvor alvorlig det mor sier og gjør er, så tenker jeg at dette er den beste strategien, og at du snakker med far om at nå fortalte Kari dette til meg slik at dere har kommunikasjon på det. Jeg tenker at far ikke bør si noe om at han vet at hun snakker med deg, men det er fint at han er involvert. 
Kommer det noe om feks vold eller rus så må det jo sterkere lut til, men foreløpig er hun sikkert glad for å ha noen å henvende seg til.

Endret 21. oktober 2020 av Caroline1986

[AnonymBruker]

Det kommer litt an på hva det gjelder.

Hvis det er en type jente-til-jente-ting, som jeg kan bidra med, vil jeg være imøtekommende og be dem fortelle mer. Jeg vil nok anerkjenne følelsene uten at jeg sier noe eksplisitt negativt selv. 

Har selv aldri vært i den situasjonen som stemor, ettersom jeg ennå ikke har den relasjonen til barna. Jeg vet imidlertid at barna både synes pappa er dust fra tid til annet og hater at han har ny kjæreste selv om de ikke kjenner meg, og når de går til mor med dette er hun alltid HELT enig. 

Jeg skylder henne altså ingenting når den dagen kommer. Men jeg håper jo at jeg kan være litt mer overbærende enn hun er.

Anonymkode: 83e49...4ea

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sier meg helt enig med de i at moren er en dust.

Anonymkode: 35204...931

Tror ikke det er så lurt i lengden..? Hvis du vil at barn skal respektere deg og stole på deg..

Anonymkode: 1b3e7...74e

[Thyra]

Dette kommer vel helt an på hva slags ting det er hun forteller. 

[AnonymBruker]

De fleste tenåringer syns at foreldrene med jevne og ujevne mellomrom er duster, gjør og sier dumme ting, er urettferdige etc. Det er vanlig og normalt. Verken far eller jeg lager noe stor ståhei når barna sier slikt

Anonymkode: 251be...01b

[minister-mio]

Du må ikke si deg enig for å anerkjenne følelsene

[AnonymBruker]

Nå har jeg tenkt litt, og det stemmer at jeg flere ganger nå har forsøkt å sende barnet videre til far med bekymringene sine. Jeg har kommet frem til at dette har jeg gjort ut av feighet, og at barnet fortjener bedre enn at jeg ikke står i samtalen. 

Temaene som tas opp er ikke relatert til barnets kjønn, eller jentegreier, slik som en foreslår. Det er ting jeg er helt enig i at barnet reagerer på. Det handler heller ikke om en tenåring som synes alle er teite. Det som tas opp er relle problemstillinger som jeg tror barnet på, og som ikke er greit for en på den alderen å måtte stå i. (Det er ikke snakk om vold!)

Derfor tenker jeg også at jeg ikke kan fortsette å sende barnet videre til far, da jeg tror det er viktig at barnet har noen å fortelle dette til. (Jeg har selvsagt fortalt far alt.)

Selv om jeg er enig med barnet i at mors oppførsel er noen ganger er uakseptabel, ønsker jeg ikke å komme i skade for å la barnet få vite at jeg er helt enig. Samtidig vil jeg annerkjenne barnets helt legitime tanker, og den tilliten jeg vises. Jeg har til nå klart å holde meg nøytral og støttende, men dette begynner å bli vanskelig. 

Det er høyt konfliktnivå, og barnet er ikke tjent med at dette høynes ved at mor får skyts mot meg(og dermed far). Jeg ønsker også at barnet skal fortsette å se det positive i sin mor.

Anonymkode: bb129...1a9

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer litt an på hva det gjelder.

Hvis det er en type jente-til-jente-ting, som jeg kan bidra med, vil jeg være imøtekommende og be dem fortelle mer. Jeg vil nok anerkjenne følelsene uten at jeg sier noe eksplisitt negativt selv. 

Har selv aldri vært i den situasjonen som stemor, ettersom jeg ennå ikke har den relasjonen til barna. Jeg vet imidlertid at barna både synes pappa er dust fra tid til annet og hater at han har ny kjæreste selv om de ikke kjenner meg, og når de går til mor med dette er hun alltid HELT enig. 

Jeg skylder henne altså ingenting når den dagen kommer. Men jeg håper jo at jeg kan være litt mer overbærende enn hun er.

Anonymkode: 83e49...4ea

Det spiler da ingen rolle hva du skylder mor! Det er barna som er viktige...

Anonymkode: e3395...030