Det er nå du har blitt syk du ser hvor lite du betyr

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært flink å se andre . Alltid vært  sånn innebygd : ta vare på " gen.   Har sendt en melding til folk som er sykemeldte   . Sakt hei til de som blir lett glemte  jeg skryter ikke altså jeg bare gjør det. Men må innrømme at jeg ikke trodde jeg var den enste. 

Nå er jeg blir syk   langvarig  syk ikke vært på jobb på et år  og alt sosiale er et ork. Jeg blir bedre, tar bare tid . 

Men jeg har ikke hørt noe fra noen. Jeg sitter alene hjemme  og føler at  jobben blir borte  for meg . Gruer meg å begynne for folk  bryr seg ikke om meg jeh er ingenting  i deres øyer.   Jeg orker ikke å starte å være blid og hyggelig  å ta kontakt med de når jeg vet at de ikke gjør motsatt.   

Jobb moralen min senkes og jeg merker at jeg er møkka lei. Jeg vet at jobben jeg gjør kan gjøres av andre så jeg er lett å byttes ut  .  

Dere som hadde mange venner på jobben hørte dere fra dem når  dere ble syke.

 

Anonymkode: 423e5...33d

[AnonymBruker]

Nei dessverre. Jeg var sykemeldt lenge, jeg holdt kontakten med de andre ikke andre veien. Så ble det sånn at jeg ikke ble frisk igjen og ble ufør, igjen prøvde jeg de første årene å holde litt kontakt, men det var KUN meg som tok kontakt og det gikk enveis så jeg prøvde meg på et eksperiment om å ikke sende noe for å se hvor lang tid det tok før noen «etterlyste meg», lenge sia sist skal vi ta en kaffe....... vipps spol fremover.......... 5!!!!! år har gått og jeg hørte aldri noe fra noen av de igjen. Mennesker er fæle og jeg liker ikke folk så mye mer gitt. 

Anonymkode: 2bad7...8ff

[AnonymBruker]

Når du sier mange venner på jobben, mener du folk som du ofte møtte privat og fant på ting sammen med? Jeg merker det selv at når jeg er borte på ferier osv i lengre perioder, så er det KUN de som jeg hadde et definert vennskap til som eventuelt kontakter meg. Det vil si folk jeg hadde kontakt med utenfor jobben. Nå skal det sies at jeg også har venner utenfor jobb som det kan gå månedsvis uten kontakt med, selv om de eventuelt vet at jeg har noen problemer på privaten.  Men det høres jo ekstremt rart ut hvis du hadde såpass nære venneforbindelser på jobb at ingen kontakter deg? Er de interessert i å snakke/skrive om du kontakter dem? Min erfaring er at de fleste er opptatt med seg selv, og hverdagen er dessverre et jag. Jeg har knapt tid til å snakke med min egen familie, og sosiale ting kan det gå månedsvis mellom hver gang. 

Anonymkode: 7aead...116

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når du sier mange venner på jobben, mener du folk som du ofte møtte privat og fant på ting sammen med? Jeg merker det selv at når jeg er borte på ferier osv i lengre perioder, så er det KUN de som jeg hadde et definert vennskap til som eventuelt kontakter meg. Det vil si folk jeg hadde kontakt med utenfor jobben. Nå skal det sies at jeg også har venner utenfor jobb som det kan gå månedsvis uten kontakt med, selv om de eventuelt vet at jeg har noen problemer på privaten.  Men det høres jo ekstremt rart ut hvis du hadde såpass nære venneforbindelser på jobb at ingen kontakter deg? Er de interessert i å snakke/skrive om du kontakter dem? Min erfaring er at de fleste er opptatt med seg selv, og hverdagen er dessverre et jag. Jeg har knapt tid til å snakke med min egen familie, og sosiale ting kan det gå månedsvis mellom hver gang. 

Anonymkode: 7aead...116

Rart synes alle som er single eller dater er veldig opptatt av vennene sine og er med de hele tiden akkurat som i ungdommen tross jobb og hobbier etc. 

Ellers de som er i forhold prioriterer bare partner og familien hens, driter i sin egen familie og venner etterhvert.

selv har jeg mistet venner som gav f etter de fikk parter og barn, da nære venner. Også når jeg datet menn så prioriterte de bare venner og alt over meg. Livet går jo bare en trist og ensom spiral i møte. Når jeg ser masse par overalt som gjør alt sammen, drar og handler til kåken og klær sammen, eller vennepar og familier, så lurer jeg på åssen de får det til. Man prøver å finne grunnene til at man alltid havnet på utsiden, var upopulær og uelsket og valgt bort og at både venner og kjærester forsvinner lett når det blir små konflikter som alle andre kommer seg igjennom og blir sterkere og gladere i hverandre av. 

Anonymkode: 425d0...fcf

[AnonymBruker]

Jeg har vært sengebunden i 5 år nå, og merker ikke noe til det egentlig. Har fortsatt et stort nettverk av venner og bekjente som jeg snakker med og møter. Det er selvsagt noen som har falt av underveis, men det kunne jo skjedd om jeg var frisk også på så lang tid.

Jeg tar mye initiativ da, ringer og inviterer folk, og jeg anser meg selv som relativt populær. Er utadvendt og ekstrovert, så selv på dager der jeg ikke orker annet enn å ligge i et mørkt rom, klarer jeg stort sett å ha en samtale på telefon, eller besøk.

Vennene mine vet at de må komme hit på mine premisser, og henge i dobbeltsenga og snakke dempet i dårlige perioder. Men de fleste har ikke noe problem med det, selv om vi alle er etablerte med barn og familie. ❤

Jeg er nok veldig heldig med både personligheten og vennene mine, så jeg er ihvertfall ikke særlig ensom her jeg ligger. 🥰 Har ikke funnet vennene mine via jobb, men via felles interesser og hjertesaker. Og det er klart at det krever en viss innsats fra min side, de ville nok ikke vært her i samme grad hvis jeg aldri tok initiativ. 

Anonymkode: fadea...85e