Følelser som ikke kommer tilbake.

[AnonymBruker]

Er i et ekteskap som var perfekt....100% perfekt.....problemer vi ikke kan noe for.....har skapt en slags avstand. Jeg finner ikke tilbake. Synes det er ubehagelig med kyssing og sex har vi ikke hatt på mange år....savner å ha det bra...savner å ville ha nærhet. Nå jobber jeg konstant med å holde avstand, men forsøker å ta vare på mannen også...han er så innmari snill og bra fyr... Jeg er så sinnsykt lei meg om dagen....skulle ønske jeg klarte å finne tilbake..

Føler at jeg ikke klarer å jobbe meg tilbake, men vil ikke bryte opp familien heller...dessuten er jeg redd for å være helt alene.. 

Han er en perfekt partner...men jeg fikser han ikke som kjæreste. Og han ønsker så innmari at vi kan få tilbake det vi hadde.

Noen her inne med erfaring? Noen gode råd?

Anonymkode: c641c...79f

[AnonymBruker]

Er det noe du har opplevd som har skapt denne avstanden? Eller han? Litt vanskelig å gi konkret råd uten å vite litt mer om hvorfor (kun overfladisk, ikke nøyaktig beskrivelse). Medisinsk? Utroskap? Svigerfamilie? Ekser? Overgrep? Ulykke? 

Uansett. Du har hatt tid høres det ut som, til å lukke denne avstanden. Hvis ikke du jobber med deg selv, å gi deg hen til han igjen (ikke nødvendigvis å ha sex med), men virkelig dele alt intimt. 

Har du jobbet med deg selv/årsaken? 

Du har jo ikke lyst til å gi opp, men det er bare du som kan endre måten du gjør ting på, det er du som bestemmer deg for å få følelsene tilbake, gå på dates (kino, musikk, film, show, stand up, mat, se på stjernene og drikk kakao) , finn på fine ting sammen, skap gode minner, gjør noe dere aldri gjør ellers (telttur, fisking, sett dere på et fly og ta den neste avgangen uansett hvor, dra på "eventyr" der dere ikke vet hva dere skal gjør, utfordre dere selv til ting dere ikke gjør, dra til en dyrepark og hold en slange).. Altså, forvirr deg selv, berus deg selv, få tilbake deg-et sånn at dere kan bli et vi igjen. 

Gjør ting du brenner for, skaff deg en hobby og gi hverandre egentid, savne hverandre, prøv å begynne å klemme igjen, daglig, kyss han som om du aldri kommer til å se han igjen, masser hverandre, gi mye kroppskontakt, hold på med deg selv alene og etter hvert innby han til å ta på eller se på deg, ta på han, la han vise deg mens han tar på seg selv. Dusj sammen. Dyrk hverandre, ros hverandre. 

Anonymkode: f91af...8e5

[AnonymBruker]

Og du, ta vare på deg selv først og fremst. Det er lov å oppsøke en parterapeut alene for å se om det hjelper/psykolog. 

Du er ikke deprimert eller begynt på en annen prevensjon som kan tulle til systemet ditt? Har du sjekket med blodprøver at du har alt du trenger av vitaminer i kroppen? 

Høsten og mørke kan gjøre noe ekstra med humøret. Ta omega 3 og d vitaminer daglig og oppsøk lege uansett for en sjekk. Det er ikke nødvendigvis så galt som det skal være. Men alt du finner ut om deg selv er jo fint. 

Husk å gjøre noen ting på egen hånd, nyt litt fritid alene innimellom og. Å være mamma kan slite ut selv folk med mye ressurser og energi til å begynne med. 

Og husk at han også trenger litt egentid. Ta dere hver deres langhelg en vei, hos en venninne eller kompis og bare oppdag at det er en verden utenfor parforhold og barn. Kanskje du har mistet deg selv litt. 

Anonymkode: f91af...8e5

[AnonymBruker]

Og ikke gå etter at alt skal være perfekt hele tiden. Et godt forhold er ikke nødvendigvis bare en dans på roser hele tiden. Det er opp og nedturer, som ellers i livet. Ikke jag etter det perfekte,  jag etter de tingene som gjør deg, partneren din og familien din godt. Hvis dere skal leve sammen over flere år så må du innse at det er ikke bare en måte å være sammen på eller elske hverandre på. 

Det uperfekte samlivet er det som funker best, der man forstår at dere begge har mangler og feil, men velger hverandre uansett. 

Du kan velge kjærlighet. Uperfekt. 

Anonymkode: f91af...8e5

[AnonymBruker]

Mange gode innspill her ❤ 

Mannen min var deprimert for noen år siden....det endret det meste mellom oss...

Jeg føler skyld for at jeg distanserte meg...samtidig vet jeg at jeg måtte gjøre noe for å beholde min egen psyke i det. 

Vi har hatt parterapi både alene og sammen. Vært mye ute å spist, vært på mye turer og er relativt ofte ute å spiser uten barn. Han er VELDIG "på", og jeg opplever å måtte holde han på avstand. Har bedt han gi mer rom...Men dette er vanskelig. 

Jeg forsøker å tenke på hvor heldig jeg er som har han...intellektuelt vet jeg at det ikke er mange som han der ute....Jeg er vanvittig heldig....han er den beste pappaen...den beste partneren....men kjemisk har det skjedd noe rart...jeg er tiltrukket av andre....tar meg selv i å fantasere om andre...dette opplevde jeg ikke tidligere...

Kan dette være typ midtlivskrise eller no? 🙈

Jeg er ikke deprimert eller i kjemisk ubalanse.

Fikser bare ikke needeness, bekreftelsesbehov drukner meg. 

 

TS

Anonymkode: c641c...79f

[AnonymBruker]

Jeg har det AKKURAT som deg. Alt er «perfekt» men likevel ikke. Alt ligger tilrette for at vi skal ha et fantastisk liv sammen. Vi har begge gode jobber, vi er gode venner, barnet vi har sammen er friskt og raskt, alle rundt oss har det bra, økonomien er god, vi er snille mot hverandre og fungerer godt sammen. 
MEN. Jeg klarer ikke å se på denne mannen som kjæresten min lenger. Vi har vært gift i 11 år og sammen i 13. 
Vi har ikke sex mer (jeg tvingte meg selv da vi hadde 10 års bryllupsdag og det var grusomt). Jeg orker ikke tanken på å kysse han og bare han tar meg på låret hvis vi sitter i sofaen så får jeg ekle grøssninger. Han fortjener bedre. MEN. Han har fått depresjon/angst og i tillegg var han utro mot meg og etter dette så døde noe inni meg. Pga familielivet så bestemte jeg meg for å jobbe meg gjennom utroskapen. Men jeg bruker generelt lang tid på å komme meg over ting. 
Vi vil begge at vi skal være sammen og være kjærester og han vil være intim. Det er MEG det står på. 
Jeg har også tatt meg i å sette pris på oppmerksomhet fra andre men jeg vil ikke være utro. 
Jeg har ingen råd dessverre. Vi har vært i parterapi men det hjalp lite bortsett fra at jeg fant ut at han synes jeg er kald som person. Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre. Ønsker mest bare å være i fred, egentlig å være singel men er redd for at hva det medfører av endret økonomi og generell støtte man kan gi hverandre i hverdagen når man er i lag. 
Mine følelser oppsummert: Jeg har det greit burde ikke klage siden hverdagen fungerer og vi har et godt liv på tross av manglende intimitet fra min side. Hvis mannen min tåler dette i påvente av at mine følelser kanskje snur så er det greit for meg. Men jeg forstår også at han vil kaste inn håndkle på vårt forhold. Han fortjener også å ha det godt selv om han var utro. 
 

Anonymkode: 305c6...bc8

[AnonymBruker]

Jeg er ikke i helt samme situasjon, kortere forhold blant annet. Men vi sto i en krise som gjorde at han oppførte seg helt motbydelig fordi han hadde det vanskelig, og jeg distanserte meg, rett og slett fordi han ikke føltes trygg lenger. 

Han er også veldig «på» nå og kjærlig. Har lagt seg flat og vil bare at vi skal komme tilbake til «oss mot verden» følelsen, men jeg må ha tid. Merker at hver gang de gode følelsene kommer, blir jeg urolig for å slippe de inn. I tilfelle han switcher igjen. Det blir rett og slett en overlevelsesmekanisme.

Vi prater oss i hjel om det og har forståelse for hverandre. Det er det eneste som har fått det til å bli litt bedre ❤️

Anonymkode: ad3da...04d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det AKKURAT som deg. Alt er «perfekt» men likevel ikke. Alt ligger tilrette for at vi skal ha et fantastisk liv sammen. Vi har begge gode jobber, vi er gode venner, barnet vi har sammen er friskt og raskt, alle rundt oss har det bra, økonomien er god, vi er snille mot hverandre og fungerer godt sammen. 
MEN. Jeg klarer ikke å se på denne mannen som kjæresten min lenger. Vi har vært gift i 11 år og sammen i 13. 
Vi har ikke sex mer (jeg tvingte meg selv da vi hadde 10 års bryllupsdag og det var grusomt). Jeg orker ikke tanken på å kysse han og bare han tar meg på låret hvis vi sitter i sofaen så får jeg ekle grøssninger. Han fortjener bedre. MEN. Han har fått depresjon/angst og i tillegg var han utro mot meg og etter dette så døde noe inni meg. Pga familielivet så bestemte jeg meg for å jobbe meg gjennom utroskapen. Men jeg bruker generelt lang tid på å komme meg over ting. 
Vi vil begge at vi skal være sammen og være kjærester og han vil være intim. Det er MEG det står på. 
Jeg har også tatt meg i å sette pris på oppmerksomhet fra andre men jeg vil ikke være utro. 
Jeg har ingen råd dessverre. Vi har vært i parterapi men det hjalp lite bortsett fra at jeg fant ut at han synes jeg er kald som person. Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre. Ønsker mest bare å være i fred, egentlig å være singel men er redd for at hva det medfører av endret økonomi og generell støtte man kan gi hverandre i hverdagen når man er i lag. 
Mine følelser oppsummert: Jeg har det greit burde ikke klage siden hverdagen fungerer og vi har et godt liv på tross av manglende intimitet fra min side. Hvis mannen min tåler dette i påvente av at mine følelser kanskje snur så er det greit for meg. Men jeg forstår også at han vil kaste inn håndkle på vårt forhold. Han fortjener også å ha det godt selv om han var utro. 
 

Anonymkode: 305c6...bc8

Rart å lese det du skriver....med unntak av utroskspen så kunne det like godt vært meg som skrev dette....nærmer oss 10 års bryllupsdag...har vært sammen LENGE. 

Det river i meg at mannen min fortjener bedre....men som du skriver..dette er ikke bare mitt valg. Han vet hvordan ting er, jeg har valgt å være 100% ærlig...selv om det var utrolig vondt..

Det rare...og vanskelige er at selv om han vet jeg ikke liker nærheten og kyssing...så "tvinger han seg litt på". Jeg liker det ikke og føler at deyte øker min opplevelse av motvilje. 

Jeg ønsker ikke såre han mer enn jeg må...Og håper jo at ting kan endre seg...selv om jeg har mistet trua...

Har råd og mulighet til å flytte....men barna...familien min....tanken om å splitte den oppleves som egoistisk..

Anonymkode: c641c...79f

[AnonymBruker]

Virker som om dette er et kvinne problem der de "mister følelsene" sine for noen. Jeg har aldri mistet mine følelser som mann for noen som helst. Verken for barn, partner, tidligere partnere eller foreldre/familie. De kan svinge ja, men aldri helt borte. Det er som om kjærligheten aldri kan dø helt ut for disse. Begjæret er selvfølgelig borte for tidligere partnere, enkelt og greit fordi det aldri er blitt dyrket helt naturlig etter et brudd. Ikke alltid jeg har direkte lyst på sex med partner heller, men jeg har det allikevel og da tennes jeg uansett, mange kvinner virker ikke slik kan det se ut som. Der må alt klaffe nesten perfekt for at de skal kunne gjøre det, mange virker og ha det slik i alle fall. Det gjør det sjeldent i et langt forhold, og så bryter de ut og da kan de tenne som bare pokker i en lang periode i et nytt forhold. Problemet kan fort dukke opp igjen når "begjæret" der også faller naturlig etter en lengre periode, og så er man inne i samme problemet en gang til. Har aldri forstått det, og kommer heller aldri til å forstå det. Det er bare slik, og da må man forsøke som mann og få den perioden så lang som mulig. Slik er det blitt.

Anonymkode: 569bd...73c

[RoH]

Kan jo begynne med å se på hva dette er. Ser for meg ut som klassisk kvinnegreie. Har mista følelser og er derfor egentlig på vei ut av forholdet. 

Hva hadde du egentlig forventet? At han for alltid skulle være mystisk, fylt deg med forelskelse. 

Vanligvis kan vi se fasen ved gleden av å gi / få i starten av forhold, vi kan fylle ut et savn hos den andre, et behov. 

Men å elske noen over tid som ligger tilgjengelig er vanskelig eller umulig for de fleste. Noen er flinkere til å late som. Men når sexen blir borte ender en gjerne opp som en slags venn. Venner blir en jo lei av og til, og bytter ut. 

Så hva kan du gjøre? 

Skill deg å bli en del av statistikken, eller forsette i et meningsløst forhold? 

Det vi trodde var kjærlighet var kanskje ikke det. 

Et godt forhold krever av begge på alle plan, først og fremst dønn ærlighet og sårbarhet