Dårlig forhold til egen mor/far

[AnonymBruker]

I lys av tråden om hvordan man ønsker hvordan å bli selv som besteforeldre.

Jeg er en kvinne i tredveårene. Jeg har hatt en grei nok oppvekst. Fikk mat og klær, men ellers lite oppfølging. Fikk aldri en klem, og foreldrene mine sa aldri de var glad i meg. Kanskje viste de det på andre måter, men jeg manglet en del emosjonelle bånd og emosjonell støtte. Husker jeg var mye trist allerede som lite barn over å være overlatt til meg selv.

Jeg har nå to barn. Mine foreldre tar aldri iniativ til å finne på noe med de, f eks kino osv. Jeg forventer ikke at de skal passe de(barna er nå ti og elleve) De dukker opp i bursdager når jeg inviterer, men ellers aldri. De inviterer aldri på søndagsmiddag, og etter gjentatte invitasjoner hit hvor de ikke kan komme så har jeg gitt opp. Jeg har forsøkt ta iniativ til aktiviteter sammen, men de kan/vil aldri. De er pensjonister og ved god helse.

De har nå sluttet og gi julegave og bursdagsgave til meg. Barna får 200 kr inn på konto. De har svært god økonomi( dette vet jeg, ikke bare tror) og det er enormt sårt at jeg ikke engang betyr nok til at de synes jeg er verdt en julegave. For to år siden mistet jeg jobben, og det var så vidt vi klarte å beholde huset. De visste det, men spurte aldri hvordan det gikk med meg.

Jeg kjenner at jeg er så lei meg, sint og skamfull over det elendige forholdet. Jeg vurderer bare sakte å melde meg ut familien.  Tenk å ikke bli elsket av sine foreldre, for et grusomt menneske man må ha vært. Hvordan kan foreldre bry seg så lite?Jeg har forsøkt å fortelle de dette, men da gikk de helt i forsvar og ble sure.

 Noen råd?

Anonymkode: 36b62...1a8

[AnonymBruker]

Så merkelig å ha et slikt forhold til barnet sitt. Var du enebarn? 

Jeg tror du bør (sier ikke at det er enkelt) prøve å enten akseptere dem slik de er, eller kutte dem ut av livet ditt. De gjør deg tydeligvis veldig usikker, og det forstår jeg godt. Ingen barn bør ha foreldre som oppfører seg på den måten der. Du har nok ikke vært grusom, det er de som har problemet. Kanskje du trenger å bearbeide det med en psykolog? 

Anonymkode: 5c5db...549

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så merkelig å ha et slikt forhold til barnet sitt. Var du enebarn? 

Jeg tror du bør (sier ikke at det er enkelt) prøve å enten akseptere dem slik de er, eller kutte dem ut av livet ditt. De gjør deg tydeligvis veldig usikker, og det forstår jeg godt. Ingen barn bør ha foreldre som oppfører seg på den måten der. Du har nok ikke vært grusom, det er de som har problemet. Kanskje du trenger å bearbeide det med en psykolog? 

Anonymkode: 5c5db...549

Nei, vi er 4 søsken. De ser ut til å favorisere to av andre søsknene. Passer bare de sine, har de på middag. De bor ikke noe nærmere enn hva vi gjør. Jeg sliter med å akseptere det, så vet ikke om jeg klarer det. Føles også drastisk å kutte de ut av livet. Har tatt min mor i å lyve for meg flere ganger i voksen alder, så har veldig liten tillit til henne. 
 

Står i en vanskelig livssituasjon nå, så alt blir nok veldig forsterket. Kunne virkelig trengt de nå. Og er så misunnelig på alle andre som har gode og varme foreldre.

Psykolog er kanskje lurt ja.

 

Ts

Anonymkode: 36b62...1a8

[AnonymBruker]

Huff, så trist. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan ha favoritter av barna sine. Jeg har 2 gutter. På 14 og 20. 20 åringen har havnet litt utpå med hasj. Det har vært tøft. Men nå ser det ut som om han vil forandre seg. Men jeg er ikke mindre glad i han pga det 

Anonymkode: f7c21...815

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner at jeg er så lei meg, sint og skamfull over det elendige forholdet. Jeg vurderer bare sakte å melde meg ut familien.  Tenk å ikke bli elsket av sine foreldre, for et grusomt menneske man må ha vært. Hvordan kan foreldre bry seg så lite?Jeg har forsøkt å fortelle de dette, men da gikk de helt i forsvar og ble sure.

 Noen råd?

Anonymkode: 36b62...1a8

Har opplevd det samme, men har et søsken som er yngre. Søskenet var i hus fra jeg var 5 til ca 13 år. Utenom det har jeg i teorien vært enebarn. Aldri opplevd positive ord eller handlinger rettet til meg fra foreldrene mine. Temmelig følelsesløst. Det var kun en 'obligatoriske' takkeklemmen på julaften som var av fysisk kontakt, men den husker jeg at jeg alltid gruet meg til.

Da jeg forsøkte å ta opp min opplevelse av barndommen, ble jeg beskyldt for å lyve. Ja, om å prøve å ta livet av en selv når man er 14 år er å lyve så...

Jeg har ikke kontakt med verken mor eller far. Mange år siden jeg har sett eller hørt fra de. Har det mye bedre psykisk uten de. Vet ikke om jeg skåner eller fratar barnet mitt sine besteforeldre.... Det kommer kort med noen ord til barnet til jul og bursdag. De får ikke navnet til barnet riktig.

Har også tenkt tanken på at jeg må jo være en helt forferdelig person siden til og med foreldre lyver til meg og slenger dritt om meg til andre.

Anonymkode: 73394...ad0

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg kjenner at jeg er så lei meg, sint og skamfull over det elendige forholdet. Jeg vurderer bare sakte å melde meg ut familien.  Tenk å ikke bli elsket av sine foreldre, for et grusomt menneske man må ha vært. Hvordan kan foreldre bry seg så lite?Jeg har forsøkt å fortelle de dette, men da gikk de helt i forsvar og ble sure.

 Noen råd?

Anonymkode: 36b62...1a8

Snu på det. Hva er feil med foreldrene dine, som ikke klarer å gi barnet sitt det helt grunnleggende - nemlig en følelse av å være elsket for den de er? 

Jeg lover deg at dette ikke er din skyld. Og en psykolog kan hjelpe deg å nøste i dette på en måte som gjør at du får det bedre med deg selv. For dette er ikke din skyld. Det er neppe noe du kan si eller gjøre annerledes, det er foreldrene dine som mangler noen helt grunnleggende evner til å være emosjonelt tilstede. 

Jeg anbefaler forøvrig å lese litt om tilknytningsteori og mentalisering for å forstå det bakenforliggende her litt bedre. I hvert fall har jeg hatt god nytte av det for å skjønne hvorfor mine foreldre er som de er, og hvordan jeg kan gjøre det annerledes med mine egne barn. 

Anonymkode: a1b4a...fd0

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

I lys av tråden om hvordan man ønsker hvordan å bli selv som besteforeldre.

Jeg er en kvinne i tredveårene. Jeg har hatt en grei nok oppvekst. Fikk mat og klær, men ellers lite oppfølging. Fikk aldri en klem, og foreldrene mine sa aldri de var glad i meg. Kanskje viste de det på andre måter, men jeg manglet en del emosjonelle bånd og emosjonell støtte. Husker jeg var mye trist allerede som lite barn over å være overlatt til meg selv.

Jeg har nå to barn. Mine foreldre tar aldri iniativ til å finne på noe med de, f eks kino osv. Jeg forventer ikke at de skal passe de(barna er nå ti og elleve) De dukker opp i bursdager når jeg inviterer, men ellers aldri. De inviterer aldri på søndagsmiddag, og etter gjentatte invitasjoner hit hvor de ikke kan komme så har jeg gitt opp. Jeg har forsøkt ta iniativ til aktiviteter sammen, men de kan/vil aldri. De er pensjonister og ved god helse.

De har nå sluttet og gi julegave og bursdagsgave til meg. Barna får 200 kr inn på konto. De har svært god økonomi( dette vet jeg, ikke bare tror) og det er enormt sårt at jeg ikke engang betyr nok til at de synes jeg er verdt en julegave. For to år siden mistet jeg jobben, og det var så vidt vi klarte å beholde huset. De visste det, men spurte aldri hvordan det gikk med meg.

Jeg kjenner at jeg er så lei meg, sint og skamfull over det elendige forholdet. Jeg vurderer bare sakte å melde meg ut familien.  Tenk å ikke bli elsket av sine foreldre, for et grusomt menneske man må ha vært. Hvordan kan foreldre bry seg så lite?Jeg har forsøkt å fortelle de dette, men da gikk de helt i forsvar og ble sure.

 Noen råd?

Anonymkode: 36b62...1a8

Jeg er i samme situasjon. Ingen støtte eller hjelp å få når jeg bar barn og ung. Ingen julegave eller bursdagsgave fra jeg var 13. Jeg har meldt meg ut av familien for lengst. Prøvd litt å være tilbake, men de er jo de samme. Trist og vondt og ha det slik, men må bare akseptere at det er sånn🙁 og lev så godt du kan. 

Anonymkode: 77d71...0be

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Snu på det. Hva er feil med foreldrene dine, som ikke klarer å gi barnet sitt det helt grunnleggende - nemlig en følelse av å være elsket for den de er? 

Jeg lover deg at dette ikke er din skyld. Og en psykolog kan hjelpe deg å nøste i dette på en måte som gjør at du får det bedre med deg selv. For dette er ikke din skyld. Det er neppe noe du kan si eller gjøre annerledes, det er foreldrene dine som mangler noen helt grunnleggende evner til å være emosjonelt tilstede. 

Jeg anbefaler forøvrig å lese litt om tilknytningsteori og mentalisering for å forstå det bakenforliggende her litt bedre. I hvert fall har jeg hatt god nytte av det for å skjønne hvorfor mine foreldre er som de er, og hvordan jeg kan gjøre det annerledes med mine egne barn. 

Anonymkode: a1b4a...fd0

Tusen takk for svar 🥰 Det skal jeg lese mer om.

Anonymkode: 36b62...1a8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i samme situasjon. Ingen støtte eller hjelp å få når jeg bar barn og ung. Ingen julegave eller bursdagsgave fra jeg var 13. Jeg har meldt meg ut av familien for lengst. Prøvd litt å være tilbake, men de er jo de samme. Trist og vondt og ha det slik, men må bare akseptere at det er sånn🙁 og lev så godt du kan. 

Anonymkode: 77d71...0be

Så leit å høre at du har det sånn! Jeg skal prøve å leve så godt liv jeg kan, og gjøre alt jeg kan for å være en nær og god mamma for mine barn, både nå og når de blir voksne. 
 

ts

Anonymkode: 36b62...1a8

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff, så trist. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan ha favoritter av barna sine. Jeg har 2 gutter. På 14 og 20. 20 åringen har havnet litt utpå med hasj. Det har vært tøft. Men nå ser det ut som om han vil forandre seg. Men jeg er ikke mindre glad i han pga det 

Anonymkode: f7c21...815

Du høres ut som en skikkelig god mor 🥰

 

ts.

Anonymkode: 36b62...1a8

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har opplevd det samme, men har et søsken som er yngre. Søskenet var i hus fra jeg var 5 til ca 13 år. Utenom det har jeg i teorien vært enebarn. Aldri opplevd positive ord eller handlinger rettet til meg fra foreldrene mine. Temmelig følelsesløst. Det var kun en 'obligatoriske' takkeklemmen på julaften som var av fysisk kontakt, men den husker jeg at jeg alltid gruet meg til.

Da jeg forsøkte å ta opp min opplevelse av barndommen, ble jeg beskyldt for å lyve. Ja, om å prøve å ta livet av en selv når man er 14 år er å lyve så...

Jeg har ikke kontakt med verken mor eller far. Mange år siden jeg har sett eller hørt fra de. Har det mye bedre psykisk uten de. Vet ikke om jeg skåner eller fratar barnet mitt sine besteforeldre.... Det kommer kort med noen ord til barnet til jul og bursdag. De får ikke navnet til barnet riktig.

Har også tenkt tanken på at jeg må jo være en helt forferdelig person siden til og med foreldre lyver til meg og slenger dritt om meg til andre.

Anonymkode: 73394...ad0

Så trist. Jeg er sikkert på du er et bra menneske. Vi er bare uheldige med de foreldrene vi fikk utdelt... 

 

ts

Anonymkode: 36b62...1a8