Ulikt intellektuelt nivå. Bærekraftig forhold over tid?

[AnonymBruker]

Har en litt sær problemstilling. Har de siste fire årene vært sammen med en mann som tilfredsstiller de fleste behovene jeg har, bortsett fra intellektuell utfordring og påfyll. Dette er altså ikke ment som snikskryt, jeg mener ikke at det ene er bedre enn det andre, jeg påpeker bare at vi er forskjellige. Jeg er høyt utdannet, kunnskapsrik og aktiv innenfor politikk og leser veldig mye. Jeg elsker samtaler om alt fra politikk og filosofi til biologi og psykologi til dypere samtaler om eget følelsesliv. Og jeg får et visst påfyll av dette i omgangskretsen, men skulle gjerne hatt det hjemme også. Samboeren er ikke glad i sånne samtaler og er heller ikke spesiel kunnskapsrik. Han diskuterer fotball med kompisene sine (og sikkert damer, når jeg ikke er der), men ellers har jeg aldri hørt han diskutere noe som helst. Han er veldig flink på akkurat det han jobber med og en hobby han har, men har ikke noe behov for påfyll utover dette. Våre samtaler går mest på praktisk organisering av hverdagen og tulleprat. Når jeg tenker meg om er det helt vanvittig hvor mye tid vi bruker på tulleprat. Vi kan selvfølgelig snakke om andre ting også, men det er begrenset. Det som virkelig har ført oss sammen og bundet oss sammen er sexlivet. Det vi har sammen i senga og i den seksuelle spenningen i forholdet vårt generelt er helt unikt for meg. Tre divisjoner opp fra hva jeg opplevde før han. I mitt hode har det blitt en rak motsetning til intellektuelt påfyll, jeg tenker at jeg må velge enten/eller. Er overbevist om at jeg ikke kommer til å få samme seksuelle opplevelser med en annen, noen gang. 

Spørsmålet mitt står i oppskriften. Er det sånn at de andre gode tingene ved forholdet vårt, og da spesielt sexen, kan kompensere for manglende intellektuell match over tid? Eller vil det bli et problem etterhvert? Hva tror dere?

Anonymkode: 763cb...0b9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Har en litt sær problemstilling. Har de siste fire årene vært sammen med en mann som tilfredsstiller de fleste behovene jeg har, bortsett fra intellektuell utfordring og påfyll. Dette er altså ikke ment som snikskryt, jeg mener ikke at det ene er bedre enn det andre, jeg påpeker bare at vi er forskjellige. Jeg er høyt utdannet, kunnskapsrik og aktiv innenfor politikk og leser veldig mye. Jeg elsker samtaler om alt fra politikk og filosofi til biologi og psykologi til dypere samtaler om eget følelsesliv. Og jeg får et visst påfyll av dette i omgangskretsen, men skulle gjerne hatt det hjemme også. Samboeren er ikke glad i sånne samtaler og er heller ikke spesiel kunnskapsrik. Han diskuterer fotball med kompisene sine (og sikkert damer, når jeg ikke er der), men ellers har jeg aldri hørt han diskutere noe som helst. Han er veldig flink på akkurat det han jobber med og en hobby han har, men har ikke noe behov for påfyll utover dette. Våre samtaler går mest på praktisk organisering av hverdagen og tulleprat. Når jeg tenker meg om er det helt vanvittig hvor mye tid vi bruker på tulleprat. Vi kan selvfølgelig snakke om andre ting også, men det er begrenset. Det som virkelig har ført oss sammen og bundet oss sammen er sexlivet. Det vi har sammen i senga og i den seksuelle spenningen i forholdet vårt generelt er helt unikt for meg. Tre divisjoner opp fra hva jeg opplevde før han. I mitt hode har det blitt en rak motsetning til intellektuelt påfyll, jeg tenker at jeg må velge enten/eller. Er overbevist om at jeg ikke kommer til å få samme seksuelle opplevelser med en annen, noen gang. 

Spørsmålet mitt står i oppskriften. Er det sånn at de andre gode tingene ved forholdet vårt, og da spesielt sexen, kan kompensere for manglende intellektuell match over tid? Eller vil det bli et problem etterhvert? Hva tror dere?

Anonymkode: 763cb...0b9

Overskriften, haha. Litt trøtt på mandagsmorgenen

Anonymkode: 763cb...0b9

[AnonymBruker]

Jeg er så sær at jeg trenger både et velfungerende sexliv og en partner jeg føler jeg matcher med på det intellektuelle plan.

Det er jo sånn at vi prater mer enn vi har sex, så sånn sett vil matchen der være viktigere. Men dårlig sexliv ødelegger også forholdet for min del. 

Anonymkode: adc52...226

[AnonymBruker]

Men har dere det ellers veldig fint? Kjenner du på noe frustrasjon så langt dere dere ikke "møtes intellektuelt"?

Jeg føler at mye kan hentes inn via venner - jeg og mannen min er ikke helt like på alle områder. Men merker at jeg trives bedre med noen jeg kan ha litt engasjerte samtaler med hjemme også, utover det rent overfladiske. Kanskje spesielt nå med småbarnsliv og pandemi osv.. 

Jeg og mannen min har ulikt utdanningsnivå, og det er ikke alt vi har til felles referansepunkter innen, men vi er på en måte "flinke på hver våre ting" og møtes noen steder på midten, og det funker veldig bra for oss.

 

Vanskelig å si hva som funker for deg, det må du jo nesten føle på selv. Min erfaring med kjærlighetsliv er at det alltid er litt "gi og ta". Man får sjelden absolutt alt i én og samme person. Heldigvis kan venner virke utfyllende på visse områder. 

Anonymkode: b57e1...8e5

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker said:

Men har dere det ellers veldig fint? Kjenner du på noe frustrasjon så langt dere dere ikke "møtes intellektuelt"?

Jeg føler at mye kan hentes inn via venner - jeg og mannen min er ikke helt like på alle områder. Men merker at jeg trives bedre med noen jeg kan ha litt engasjerte samtaler med hjemme også, utover det rent overfladiske. Kanskje spesielt nå med småbarnsliv og pandemi osv.. 

Jeg og mannen min har ulikt utdanningsnivå, og det er ikke alt vi har til felles referansepunkter innen, men vi er på en måte "flinke på hver våre ting" og møtes noen steder på midten, og det funker veldig bra for oss.

 

Vanskelig å si hva som funker for deg, det må du jo nesten føle på selv. Min erfaring med kjærlighetsliv er at det alltid er litt "gi og ta". Man får sjelden absolutt alt i én og samme person. Heldigvis kan venner virke utfyllende på visse områder. 

Anonymkode: b57e1...8e5

Ja, vi har det ellers veldig fint. Jeg er fortsatt forelsket, har veldig like verdier, felles interesser og kommuniserer godt om det som har med oss å gjøre. Og det er masse tillit og trygghet mellom oss. Og nei, at vi ikke møtes intellektuelt er ikke noen stor frustrasjon enda. Et lite savn, bare. Men mest enn bekymring for fremtiden.

Dette med å hente inn intellektuelt påfyll via venner er én av tingene som gjør meg litt mer usikker. Det er jo det jeg har gjort hittil, men årene går og man merker at venner bruker mer og mer tid med sine partnere og familier. Det er ikke sånn at det er noen å "ta en øl" med hver uke lengre, det blir lengre og lengre mellom hver gang. Det tar lengre tid før man får svar på messenger også, man er liksom ikke venner 24/7 lengre i vår alder, slik som vi var i studietiden.

Anonymkode: 763cb...0b9

[AnonymBruker]

Du har åpenbart latt klitorisen velge partner. At hjernen taper hver gang er ikke et ukjent fenomen blant menn, og det er godt å se at kvinner også tar livsvalg med "feil hode".

Anonymkode: 14314...1b4

[AnonymBruker]

Nå er jeg sikkert ikke like intelligent som deg, TS, men jeg er ganske intellektuell og leser og funderer mye og liker å snakke om masse dypere ting og "meningen med livet"-greier. 

Jeg har i 7 år snart hatt en "kjæreste" som er utrolig god seksuelt, men veldig lite stimulerende intellektuelt. Når han snakker om kultur og historie kan han mye mer enn meg og det er så utrolig givende å snakke om det, men utover det så matcher vi så lite at det ikke kan kalles noen match i det hele tatt. Han er en kunstnertype, og kan ikke så mye mer enn det. 

Hender noen ganger at jeg savner å ha en å sitte i sofaen og drikke f.eks rødvin med og diskutere andre ting, men det har jeg bare bestemt meg for å glemme.

Hadde jeg vært deg hadde jeg ikke byttet han ut. God sex er veldig viktig. Og selv om det ikke er like mye og ofte lengre så har du andre steder du kan få intellektuelle samtaler utover det du får av mannen. 

Ikke undervurdér tullesamtalene heller, det er jo gull verdt. Jeg får inntrykk av at dere har et fint og godt forhold og at det KUN er det intellektuelle du lurer på. På meg virker det som han er en du bør holde på. 

Anonymkode: fa1f4...1a1

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vi har det ellers veldig fint. Jeg er fortsatt forelsket, har veldig like verdier, felles interesser og kommuniserer godt om det som har med oss å gjøre. Og det er masse tillit og trygghet mellom oss. Og nei, at vi ikke møtes intellektuelt er ikke noen stor frustrasjon enda. Et lite savn, bare. Men mest enn bekymring for fremtiden.

Dette med å hente inn intellektuelt påfyll via venner er én av tingene som gjør meg litt mer usikker. Det er jo det jeg har gjort hittil, men årene går og man merker at venner bruker mer og mer tid med sine partnere og familier. Det er ikke sånn at det er noen å "ta en øl" med hver uke lengre, det blir lengre og lengre mellom hver gang. Det tar lengre tid før man får svar på messenger også, man er liksom ikke venner 24/7 lengre i vår alder, slik som vi var i studietiden.

Anonymkode: 763cb...0b9

Tillit og trygghet er viktig for meg i et forhold. Hos oss er vi også ulike intellektuelt, men jeg tenker at man får ikke alt i en person. I så fall må man lete en stund. (Og kanskje det er en av grunnene til at mange ender opp barnløse fordi de aldri finnee en som er bra nok /perfekt.) 

Skjønner at du begynner å savne venner i denne perioden, men småbarnsliv og nyforelskelse går over og de vil også trenge vennene sine igjen. Det du bør passe deg for er om du i en svak periode skulle treffe en ny som stimulerer ditt intellekt. Man vil gjerne ha det man savner, samtidig glemmer man det man har. 

Hva ville du rådet din venninne til? 

Anonymkode: ab963...b5c

[AnonymBruker]

Du som leser så mye burde ha hørt om avsnitt...

-

Jeg skjønner at du føler at dette har blitt et savn, jeg har selv følt det samme med et par partnere tidligere.

Du må rett og slett vurdere om det intellektuelle påfyllet du får av venner er nok for deg. Min erfaring er at man ikke kan få alt man ønsker seg i én partner, så man må finne ut hva man kan ta til takke med. Man vil alltid savne noe. Det ironiske er at dersom man har en tilnærmet perfekt partner på alle plan så blir det ekstra tydelig dersom det er ett plan man ikke matcher på. Man må derfor være forsiktig med å dyrke savnet etter denne ene tingen, det kan ødelegge et ellers godt forhold.

De fleste par må jobbe for forholdet dersom man har vært sammen lenge, det kommer ikke av seg selv slik man leser om i eventyrbøker, romaner og ser i dårlige amerikanske filmer. Man må jobbe sammen om et felles mål, man må gi avkall på noe og tørre å kreve noe tilbake. Man må gi og ta. Man må inngå kompromisser og virkelig jobbe med seg selv.

Du virker jo lykkelig med han foreløpig, og dersom det bare er ett område dere ikke matcher så bra så hadde jeg seriøst prøvd å snu tankegangen min til "hva er det jeg mister dersom jeg mister mannen". Altså totalpakken. 

Det er så fryktelig mange dårlige menn der ute og dagens sjekkemarked har ødelagt utrolig mange menn (gjelder også kvinner, men det er ikke relevant). Dersom du mister mannen din nå skal du være bevisst på at du kanskje aldri vil føle deg like trygg med noen andre f.eks. Er du villig til å ofre tryggheten du nå har mot politisk prat?

Jeg sier ikke at du ikke kan finne deg noe bedre, men det er en veldig stor risiko for at du faktisk ender opp i et/flere forhold som på andre måter er verre enn det du har nå. Kanskje finner du aldri en ny partner som tilfredsstiller deg på så mange områder som nå, og da blir dét et/flere savn...

Man vil alltid savne noe, spesielt om man er intellektuell. Det ligger i din natur å analysere, men det kan også være ditt verste trekk. Ødelegge for deg ved at du stadig søker mer.

Det sagt, bare du vet hvor viktig det er at det er akkurat partneren din som gir deg påfyll på dette området. Hadde jeg vært deg hadde jeg heller prøvd å få nye venner og sett om jeg ble mer fornøyd.

Anonymkode: 2059d...4ad

[AnonymBruker]

 

Dette er det første jeg ser etter å ha logget ut fra tråden din TS...

Tenk deg GODT om før du slår opp med en god og snill mann som er flink i senga og som ikke gir deg direkte ubehag.

Anonymkode: 2059d...4ad

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, vi har det ellers veldig fint. Jeg er fortsatt forelsket, har veldig like verdier, felles interesser og kommuniserer godt om det som har med oss å gjøre. Og det er masse tillit og trygghet mellom oss. Og nei, at vi ikke møtes intellektuelt er ikke noen stor frustrasjon enda. Et lite savn, bare. Men mest enn bekymring for fremtiden.

Dette med å hente inn intellektuelt påfyll via venner er én av tingene som gjør meg litt mer usikker. Det er jo det jeg har gjort hittil, men årene går og man merker at venner bruker mer og mer tid med sine partnere og familier. Det er ikke sånn at det er noen å "ta en øl" med hver uke lengre, det blir lengre og lengre mellom hver gang. Det tar lengre tid før man får svar på messenger også, man er liksom ikke venner 24/7 lengre i vår alder, slik som vi var i studietiden.

Anonymkode: 763cb...0b9

Ja, det var nøyaktig det jeg siktet til med at det merkes bedre nå at det er greit at vi kan ta noen av diskusjonene på hjemmebane sammen og. 

Når det er sagt - for meg er noe av det unike med livspartner at man har en egen kjemi utover det rent praktiske/"felles interesser". Der kan venner i stor grad dekke det helvis og delvis, på ulike vis. Over lengre tidsperioder (venner er bestandige, i hvert fall i større grad enn kjærlighetsforhold som regel). Det er lettere å finne noen å diskutere sperregrensen med, enn å kjenne på dyp forelskelse og unik seksuell kjemi med, for å si det sånn...

 

Nå som jeg har små barn og er ganske godt etablert, føler jeg at det viktigste er en god og trygg partner jeg har det godt med, og som jeg også kan samarbeide godt med dersom det en dag skulle ta slutt. En som er en flott far for barna våre, og en god kjæreste og mann for meg.

For øvrig kom de mest interessante samtalene med tiden hos oss. Han begynte å lese noe av bøkene mine og avisene jeg abonnerte på, og fattet interesse for områder han tidligere ikke brydde seg særlig om. Folk kan jo utvikle seg og.

Anonymkode: b57e1...8e5

[AnonymBruker]

Hvorfor i h..... ble du sammen med denne fyren da, hvis du er så intelligent? Var det kukken som fristet?

 

Anonymkode: 376c4...5d8

[AnonymBruker]

Kan ikke svare for TS, men vil vel tro at kvinner, i like stor grad som menn, ser på en helhet, og at lynende intelligens ofte ikke er det viktigste når man blir forelsket i noen .. Men noen og visse unntak, som ved alt annet her i verden såklart.

 

Kjenner få kvinner, og faktisk ingen menn, som har satt intelligensen som høyeste pri hos partner.

Anonymkode: b57e1...8e5

[AnonymBruker]

Det hadde ikke fungert for meg. Jeg må føle meg intellektuelt jevnbyrdig med en partner, både for stimuliet det gir og for ikke å bli overbærende og nesten litt foraktfull i det lange løp.

Anonymkode: 25a02...dd9

[youcancallmejune]

Ikke så smart men deilig i senga er helt kurant for mange menn, men for intelligente kvinner er det en dårlig deal på sikt. Jeg tror du kommer til å gå lei. En dag våkner du og har "tullpratet" langt oppe i halsen, og da forsvinner nok sexlysten også. 

[AnonymBruker]

Det er jo bare du TS som kan svare på. Hva som er viktigst for deg, og hva kan du leve uten, fordi ja, det er jo nå slik at alle prioriterer forskjellig. Og man kan ikke få alt. 

Nå vil jeg påstå at det å ikke like diskusjoner er ikke nødvendigvis sikker tegn på lavere intelligens, men du må nesten grave litt dypere i ham, for å finne ut om kjerneverdier. Slik jeg ser det, kan det være problematisk hvis du alltid tenker lengre frem enn ham - og vil alltid måte forklare og overbevise, på sikt kan det slå uheldig for forholdet. Der du inntar rollen av den voksne..  Men også hvis du er så pass smart at du vil lett lære manipulere ham, igjen, vil ikke det være noe heldig for noen av dere. 

Anonymkode: 2b430...6ff

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Nå er jeg sikkert ikke like intelligent som deg, TS, men jeg er ganske intellektuell og leser og funderer mye og liker å snakke om masse dypere ting og "meningen med livet"-greier. 

Jeg har i 7 år snart hatt en "kjæreste" som er utrolig god seksuelt, men veldig lite stimulerende intellektuelt. Når han snakker om kultur og historie kan han mye mer enn meg og det er så utrolig givende å snakke om det, men utover det så matcher vi så lite at det ikke kan kalles noen match i det hele tatt. Han er en kunstnertype, og kan ikke så mye mer enn det. 

Hender noen ganger at jeg savner å ha en å sitte i sofaen og drikke f.eks rødvin med og diskutere andre ting, men det har jeg bare bestemt meg for å glemme.

Hadde jeg vært deg hadde jeg ikke byttet han ut. God sex er veldig viktig. Og selv om det ikke er like mye og ofte lengre så har du andre steder du kan få intellektuelle samtaler utover det du får av mannen. 

Ikke undervurdér tullesamtalene heller, det er jo gull verdt. Jeg får inntrykk av at dere har et fint og godt forhold og at det KUN er det intellektuelle du lurer på. På meg virker det som han er en du bør holde på. 

Anonymkode: fa1f4...1a1

Takk for veldig bra svar. Tror vi er i en veldig lik situasjon du og jeg. Du sier at du har bestemt deg for å glemme savnet etter disse samtalene. Det er fristende å spørre deg om det fungerer. Jeg kjenner meg igjen i å forsøke å fortrenge savnet, men nå sitter jeg jo her og har laget denne tråden.

Er enig i at tullesamtalene er gull verdt. Kan bare få en liten følelse av panikk når jeg tenker over hvor stor andel av tiden vår sammen vi bruker på det.

Anonymkode: 763cb...0b9

[AnonymBruker]

Her er det også slik at jeg er teoretiker og han er mest praktisk anlagt. Jeg lurte på akkurat det samme som deg da forholdet var ferskt, TS. Etter ti år sammen, ser jeg faktisk at vi har påvirket hverandre. I dag har vi en god del dype samtaler, både om følelser og politikk. Det kunne jeg ikke sett for meg skje da vi datet. Og vi holder på ute i hagen sammen, det hender til og med at jeg er med i garasjen for å skru bil (eller mest se på at han skrur må jeg innrømme, men jeg forstår virkelig gleden han har av det).

Det er jo vanskelig å si på forhånd. Men når det er så mye annet som er bra i forholdet, og tillit og trygghet er på plass, er det kanskje et grunnlag for at dere kan komme hverandre mer i møte på sikt. Og ellers har jeg også tro på at man kan leve godt med ulikheter som forblir ulikheter. Mannen og jeg har på ingen måte blitt helt like. Det er ikke uvanlig at han er ute og skrur, mens jeg diskuterer med ei venninne. 

Jeg tror god kommunikasjon, og et ønske om å forstå hverandre, er noe av det viktigste i et forhold. Og når man har noen tydelige ulikheter, er det kanskje ekstra viktig. Etter at vi fikk barn, har jeg sett på forskjellene mellom oss som en styrke. Vi kan gi barna ulike ting. Men det forutsetter definitivt at jeg synes at det han gjør er bra og at han synes at det jeg gjør er bra.  

Anonymkode: 676d7...312

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

Du som leser så mye burde ha hørt om avsnitt...

-

Jeg skjønner at du føler at dette har blitt et savn, jeg har selv følt det samme med et par partnere tidligere.

Du må rett og slett vurdere om det intellektuelle påfyllet du får av venner er nok for deg. Min erfaring er at man ikke kan få alt man ønsker seg i én partner, så man må finne ut hva man kan ta til takke med. Man vil alltid savne noe. Det ironiske er at dersom man har en tilnærmet perfekt partner på alle plan så blir det ekstra tydelig dersom det er ett plan man ikke matcher på. Man må derfor være forsiktig med å dyrke savnet etter denne ene tingen, det kan ødelegge et ellers godt forhold.

De fleste par må jobbe for forholdet dersom man har vært sammen lenge, det kommer ikke av seg selv slik man leser om i eventyrbøker, romaner og ser i dårlige amerikanske filmer. Man må jobbe sammen om et felles mål, man må gi avkall på noe og tørre å kreve noe tilbake. Man må gi og ta. Man må inngå kompromisser og virkelig jobbe med seg selv.

Du virker jo lykkelig med han foreløpig, og dersom det bare er ett område dere ikke matcher så bra så hadde jeg seriøst prøvd å snu tankegangen min til "hva er det jeg mister dersom jeg mister mannen". Altså totalpakken. 

Det er så fryktelig mange dårlige menn der ute og dagens sjekkemarked har ødelagt utrolig mange menn (gjelder også kvinner, men det er ikke relevant). Dersom du mister mannen din nå skal du være bevisst på at du kanskje aldri vil føle deg like trygg med noen andre f.eks. Er du villig til å ofre tryggheten du nå har mot politisk prat?

Jeg sier ikke at du ikke kan finne deg noe bedre, men det er en veldig stor risiko for at du faktisk ender opp i et/flere forhold som på andre måter er verre enn det du har nå. Kanskje finner du aldri en ny partner som tilfredsstiller deg på så mange områder som nå, og da blir dét et/flere savn...

Man vil alltid savne noe, spesielt om man er intellektuell. Det ligger i din natur å analysere, men det kan også være ditt verste trekk. Ødelegge for deg ved at du stadig søker mer.

Det sagt, bare du vet hvor viktig det er at det er akkurat partneren din som gir deg påfyll på dette området. Hadde jeg vært deg hadde jeg heller prøvd å få nye venner og sett om jeg ble mer fornøyd.

Anonymkode: 2059d...4ad

Takk til deg også for langt og utfyllende svar. Skal ta hintet med avsnitt, hehe.

Veldig lurt å snu på spørsmålet. For å si det sånn: jeg er helt sikker på at jeg ikke finner en annen som er like bra for meg på det seksuelle. Når det gjelder de andre kjerneverdiene i forholdet vårt - tillit, kommunikasjon, humor, trygghet, forelskelse - så vil jeg tro at det er andre der ute, men selvfølgelig at det er vanskelig å finne noen som klaffer på alt. 

Bekymringen min er at savnet etter intellektuell jevnbyrdighet vokser med årene. Og ja, du har rett i at jeg er en type som analyserer og ofte ødelegger for meg selv med å overanalysere. 

Anonymkode: 763cb...0b9

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

De fleste par må jobbe for forholdet dersom man har vært sammen lenge, det kommer ikke av seg selv slik man leser om i eventyrbøker, romaner og ser i dårlige amerikanske filmer. Man må jobbe sammen om et felles mål, man må gi avkall på noe og tørre å kreve noe tilbake. Man må gi og ta. Man må inngå kompromisser og virkelig jobbe med seg selv.

Du virker jo lykkelig med han foreløpig, og dersom det bare er ett område dere ikke matcher så bra så hadde jeg seriøst prøvd å snu tankegangen min til "hva er det jeg mister dersom jeg mister mannen". Altså totalpakken. 

Det er så fryktelig mange dårlige menn der ute og dagens sjekkemarked har ødelagt utrolig mange menn (gjelder også kvinner, men det er ikke relevant). Dersom du mister mannen din nå skal du være bevisst på at du kanskje aldri vil føle deg like trygg med noen andre f.eks. Er du villig til å ofre tryggheten du nå har mot politisk prat?

Jeg sier ikke at du ikke kan finne deg noe bedre, men det er en veldig stor risiko for at du faktisk ender opp i et/flere forhold som på andre måter er verre enn det du har nå. Kanskje finner du aldri en ny partner som tilfredsstiller deg på så mange områder som nå, og da blir dét et/flere savn...

Anonymkode: 2059d...4ad

Hear, hear. 

De aller færreste finner en partner som er perfekt på alle områder. Og selv da blir det riper i lakken på lang sikt. Vil man være i et langvarig forhold må man innse at man ikke kan få alt. Har du funnet en du elsker, som behandler deg bra, lytter og kommuniserer, så skal det sitte langt inne å gå. 

Anonymkode: bee2b...135