Gravid og ensom i forholdet

[AnonymBruker]

Er gravid i uke 24 nå. Min samboer (36) og jeg (29) hadde det veldig fint helt frem til jeg ble gravid.. Det var ikke planlagt men heller ikke uventet da vi tok det som det kom uten prevensjon. Jeg ble veldig glad og har alltid drømt om familie. Han har datter på 9 år fra sitt første forhold. Han ville at vi skulle vurdere abort men jeg så ingen grunn til det og tenkte at vi er samboere, i rett alder, god økonomi og utdanning. Han derimot var redd for å få et til barn hvor det ender i 50/50.. Og han er bekymra for at datter skal føle seg utenfor. 

Nå ligger jeg her i senga og gråter.. Han hadde en negativ innstilling fra dag 1 hvor han sa "jaja, da blir det 9 lange måneder med hormonelt helvete" .. Jeg ga han tid og prøvde å forstå hans følelser. Prøvd å snakke med han gjentatte ganger. Pga korona fikk han ikke være med på ordinær UL på sykehuset men jeg har vært på to private UL hvor blant annet i uke 15 fikk vite kjønn.. Jeg ville gjerne ha han med men han mente at det ikke var nødvendig og han ikke hadde det behovet. Jeg prøvde å forklare at det hadde betydd mye for meg og at en ultralyd ofte er noe mor og far kan gjøre sammen og føle glede på.. Han ble ikke med.

Når han fikk vite at det blir en gutt virket han litt mer interessert og glad.. Men fokuset ble på at hans datter skal få en lillebror. Han gir henne all oppmerksomhet og ledig tid. Den uken hun ikke er her er han ikke interessert i meg. Jeg har behov for å bli sett, hørt og tatt på. Jeg er utrolig glad i datteren hans og vi har et fint forhold, men i det siste har samboer kun viet all oppmerksomhet til henne og jeg kan ikke huske sist jeg og han gjorde noe alene, eller at han og jeg klemte eller kysset... Jeg sier jeg savner nærhet og engasjement men jeg får det motsatte. Han forstår ikke, jeg føler meg ikke forstått. Jeg har forsøkt å legge meg bak han og holde rundt han for å få litt nærhet, men det tar han bare tak i hånden min og plasserer ned på pikken og vil ha sex.. Jeg er rett og slett ensom og føler meg helt alene. Han er en utrolig god pappa til sin datter men han bryr seg ikke om den voksende magen eller meg. Han spør aldri hvordan jeg har det og han vet ikke hvor langt jeg er på vei..  I to uker har jeg kjent spark utenpå magen. Noe som er veldig stort for meg som førstegangsfødende..De første gangene jeg sa jeg kjente liv ville han ikke kjenne, han mente det ikke var noen vits.. I går la jeg meg vedsiden av  han og la hånda hans der det var tidlig spark men han mente han ikke kjente noe. Han har ikke rørt magen før dette. Han tar ikke på meg lenger.. Før jeg ble gravid hadde vi god nærhet, bra sex og kommunikasjon. Nå er alt helt dødt. Jeg er knust.. Lurer på hvordan dette skal gå.. Hvor ble det av kjæresten min? Føler meg helt alene og ensom i et parforhold hvor jeg trodde alt ville bli så bra.. Noen som har opplevd noe lignende? Hva skal jeg gjøre? Føler jeg har forsøkt å gjøre alt riktig men nå mister jeg tålmodighet og gråter hver dag.. Blir mer og mer irritert og skuffet. Så lei meg..  

Anonymkode: bc8c5...3b2

[Sirinna]

Vis ham det du skriver her.

[AnonymBruker]

Dere tok ting som det kom uten prevensjon og når du ble gravid så ville han at dere skulle vurdere abort? What?? 

Selv om det ikke er lett så kommer du ingen vei utenom å snakke med han. Si at han faktisk risikerer nå å få 2 barn 50/50, som han tydeligvis frykter. Han sliter nok med graviditeten din, men det betyr ikke at han skal få lov å trekke seg unna alt uten å bli konfrontert med det. Si det du har skrevet her og ta en avgjørelse basert på reaksjonen hans. Viser han fremdeles 0 interesse for deg og barnet, så ville jeg ha flyttet ut. 

Anonymkode: 23ee4...1c4

[LastSummer]

Har du sagt hva du føler?

Mange menn klarer ikke å føle så veldig på svangerskap, noe jeg kan forstå litt. Han har vært gjennom spenningen, spark og ultralyd før...

Vi venter nr.2, er 36 uker på vei, og min mann har enda ikke vist noe interesse for magen. Han spør ikke så mye om hvordan jeg har det osv.. han skjønner ikke at jeg forventer fødsel når som helst, for termin er jo ikke før den bestemte datoen. De kjenner ikke på alt vi kjenner på, og sliter med å relatere...

Virker som om din samboer er en god far, og det er jo bra. 

Dere må snakke sammen, og evt vurdere en time eller to hos parterapeut, siden du ikke har det bra i forholdet akkurat nå..

[AnonymBruker]

Jeg mener at jeg har forsøkt å snakke med han men det ender alltid med at jeg fortsatt ikke føler meg forstått eller hørt.. Han sier at han prøver å gjøre det beste han kan for alle. Kan fort ende i gråt og krangel.. Jeg føler at kjæresten min er blitt borte og at jeg nå bare bor med en person som jeg spiser middag med, og sover med. Det er så trist fordi jeg har sagt at hvis det ikke blir bedre så vurderer jeg heller å bo alene da jeg tror det kan  bli mindre ensomt enn nå. Eneste grunnen til at jeg fortsatt bor sammen med han er at datteren hans gleder seg stort til å bli storesøster og jeg vil at barnet vårt skal ha foreldre som bor sammen så jeg vil absolutt ikke gi opp.. Tror kanskje jeg må skrive alt ned og sende han på mail så han kan lese... Hvis det ikke fungerer må vi nok fy til en form for terapeut. Føler at dette er starten på en svangerskapsdepresjon.. TS 

Anonymkode: bc8c5...3b2

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere tok ting som det kom uten prevensjon og når du ble gravid så ville han at dere skulle vurdere abort? What?? 

Selv om det ikke er lett så kommer du ingen vei utenom å snakke med han. Si at han faktisk risikerer nå å få 2 barn 50/50, som han tydeligvis frykter. Han sliter nok med graviditeten din, men det betyr ikke at han skal få lov å trekke seg unna alt uten å bli konfrontert med det. Si det du har skrevet her og ta en avgjørelse basert på reaksjonen hans. Viser han fremdeles 0 interesse for deg og barnet, så ville jeg ha flyttet ut. 

Anonymkode: 23ee4...1c4

Jeg sluttet på prevensjon 6 mnd før vi ble gravide noe vi ble enige om da prevensjon gir meg masse bivirkninger. Vi hoppet deretter av i svingen. Vell viten om at muligheten for en graviditet er tilstede.. TS 

Anonymkode: bc8c5...3b2

[tussatester]

Det er dessverre dette mange ikke er forberedt på når de blir sammen med noen som har barn fra før. Barnet kommer alltid først, og det med rette! Du vil aldri bli prioritert foran barnet hans. Når du velger å beholde et barn som han ikke ønsker, bør det vel ikke komme som en overraskelse at han ikke viser engasjement. Men dere har begge vært uansvarlige mtp prevensjon, dersom graviditet og barn er noe dere ikke har diskutert eller vært enige om. Stakkars barn.. 

Jeg får vondt av deg, og at du er ensom i en tid som bør være full av glede, men du må nok skylde på deg selv her. Jeg hadde aldri ikke brukt prevensjon hvis jeg ikke var helt sikker på at jeg og partner ville ha barn! 

[Rosatoast]

Vis han det du skrev til å begynne med, gå bort til han nå å si at han skal lese. Kanskje han forstår.

Men foruten det så virker det som at dere to kommuniserer helt feil, du er nødt tiil å si tydeligere i fra hva du virkelig føler. Si at du føler du har mistet kjæresten din, han var redd for at det skulle ende med 50/50 - men det virker jo nesten som at han gjør dette med vilje?? Du burde og må si alt dette til han hvis du vil få det bedre, eller en endring.

Og når han sier "det er ikke vits" - KONFRONTER HAN og ikke gi deg før du får ett ordentlig svar. Han er en voksen mann for faen, han burde ta seg sammen.

[miamia23]

enig med rosatoast over her, selvom det var nokså direkte. 

Alle parforhold er forskjellige, og helt ærlig så kan det være han ser på situasjonen litt annerledes enn deg. om kommunikasjonen har vært utmerket tidligere bør dere kunne klare å komme dere dit igjen. synes det er en god ide å skrive det ned- eller bare kopiere dette her og la han lese det. når dere prater er jeg enig med rosatoast over at du er nødt til å forklare hvor viktig dette er for deg og hvorfor det er så viktig. Be han gjenta hva han oppfattet så vet du at dere er på samme side. 

Jeg er helt sikker på at dette kommer til å gå helt fint. men nei, dette er ikke starten på fødselsdepresjon- det er ikke sammenlignbart og heller ikke det som trigger eller starter en fødselsdepresjon. Tro meg, er det noe du overhodet i k k e vil ha så er det det- men erfaringsmessig så skjer ikke det pga dårlig kommunikajson med typen. 

[AnonymBruker]

14 hours ago, tussatester said:

Det er dessverre dette mange ikke er forberedt på når de blir sammen med noen som har barn fra før. Barnet kommer alltid først, og det med rette! Du vil aldri bli prioritert foran barnet hans. Når du velger å beholde et barn som han ikke ønsker, bør det vel ikke komme som en overraskelse at han ikke viser engasjement. Men dere har begge vært uansvarlige mtp prevensjon, dersom graviditet og barn er noe dere ikke har diskutert eller vært enige om. Stakkars barn.. 

Jeg får vondt av deg, og at du er ensom i en tid som bør være full av glede, men du må nok skylde på deg selv her. Jeg hadde aldri ikke brukt prevensjon hvis jeg ikke var helt sikker på at jeg og partner ville ha barn! 

 

Dette er svada fra ende til annen og er nødt til å komme fra "en bitter eks".

Selvfølgelig skal ikke barna "Komme foran alt, alltid"! En gravid samboer skal settes ganske høyt på prioriteringslisten, og det samme skal det barnet samboer føder. 

Jeg har selv tre barn med mannen min, men forventer faktisk at han setter meg før barna nå og da, på lik linje som jeg setter han først til tider!

Anonymkode: f2685...458

[tussatester]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Dette er svada fra ende til annen og er nødt til å komme fra "en bitter eks".

Selvfølgelig skal ikke barna "Komme foran alt, alltid"! En gravid samboer skal settes ganske høyt på prioriteringslisten, og det samme skal det barnet samboer føder. 

Jeg har selv tre barn med mannen min, men forventer faktisk at han setter meg før barna nå og da, på lik linje som jeg setter han først til tider!

Anonymkode: f2685...458

Jeg er ingen bitter eks😁 så langt derifra. Du må gjerne være uenig med meg, men ikke begynne å kalle meg ting. Vær saklig, og diskuter som et voksent menneske. Poenget mitt er: jeg ville aldri valgt en ny kjæreste over dyrebar tid med mitt barn, ville du??? Han høres ut som en god far, og forhåpentlig vil han bli en god far for sitt nye barn også. Men at han vil bruke mest mulig tid med første barn når hen er hos han, og som han bare får se 50%, det skjønner jeg så jævlig godt!