Kritikk ønskes. Hadde du holdt ut med meg som kjæreste? Mentalt misbruk?

[AnonymBruker]

Dette blir sikkert langt og rotete, men håper noen orker å lese og komme med ærlige svar. 

Jeg er ei dame på 31. Jeg har en flott kjæreste langt inn i andre året ilag, og vi bor sammen. Jeg er ekstremt sjalu og kontrollerende, tror jeg. Jeg var ikke slik i starten (første 3-6 mnd), men etterhvert eksploderte det. Han er på mange områder helt fantastisk denne mannen, han er snill, stiller opp for meg hvilken som helst tid på døgnet, og er der for meg uansett hva. Men det er enkelte ting han har gjort og gjør i forholdet som gjør at jeg får en mental klikk. 

Ett eksempel er at han lover ting han ikke holder. Han tåler ikke alkohol, og blir enkelte ganger så full at han ikke vet bakfrem på seg selv. Dette har vi hatt mange diskusjoner om hver gang, og han lover alltid at han skal skjerpe seg. Han lover også at han skal komme hjem til da og da, og at han ikke skal drikke så mye. Men så drikker han seg sanseløs likevel, og holder heller ikke løftet om å komme hjem til avtalt tid. Har ved 3 anledninger brukt en hel dag for å vente på han på sykehuset fordi han har skadet seg. Han fester ikke ofte, 2-3 ganger i mnd, og 2 ganger av de klarer han ikke holde det han lover. Han vet jeg HATER at han ikke holder ord, men velger likevel å skuffe meg hver gang. Det er denne skuffelsen som tar livet av meg. At han alltid lover, men likevel velger å bryte. Dette ender med at det bygger seg opp en sånn frustrasjon hver gang, at jeg klikker. Jeg truer med å gjøre det slutt, i det siste har det gått så langt at jeg truer med å ta mitt eget liv. (Allerede her kan vi vel være enig om at jeg ikke er helt frisk mentalt).

Han prøver så godt han kan, han spør før han drar ut, jeg forventer at han skal tenke seg i selv at jeg ikke vil han skal dra ut å feste, for så å bli sur når han drar når jeg sier det er greit. Da kan jeg lage et helvette, sier at jeg nekter å tro han er glad i meg. Beskylder han for at han kommer til å være utro, og kan drukne han i lange meldinger til og med etter han har dratt. Likevel svarer han og er tilgjengelig på telefonen hele tiden. Han kan godt ringe meg iløpet av kvelden for å spørre om det er greit for meg at han drar videre til f.eks en annen fest. 

Jeg har snoket på telefonen hans, dette gjør ikke han noe. Han viser meg gladlig selv også. Jeg har enda ikke lest meldinger mellom han og hans familie eller kompiser, det er jeg ikke interessert i. Jeg leter kun etter spor som kan tyde på evt uærlighet ifht andre damer. Selvfølgelig finner jeg ting jeg ikke liker. Som f.eks at han har søkt opp andre damer på instagram, eller lagret bilder av en og annen fitnessdamen (som han sikkert har sendt på felleschat med kompiser). Dette lager jeg også et rabalder for, da jeg blir fysisk uvel av at han evt sitter å sikkler på andre damer på nettet. Idag fant jeg en mappe på snapchaten hans "my eyes only" hvor han hadde kode, der fikk jeg ikke se innpå. Det ble jo selvfølgelig ikke bra. Da fikk jeg en liten mental klikk igjen. Ser for meg det værste. Jeg har til og med konfrontert han fordi han har lagt til jentenavn som har lagt han til på snapchat, konfrontert han for å ha snappet med andre damer (jenter han kjenner fra før). 
Hvis han sitter ute på verandaen så kan jeg f.eks stå å titte bak gardinen for å se om han snakker med andre damer, eller går bak ryggen min på noe vis.

Det virker som om jeg alltid er ute etter å ta han på noe. Alt ifra det som jeg har skrevet over, til at han ikke hjelper til nok hjemme. Men jeg gjør det ikke med vilje, jeg vil bare at han skal holde det han lover meg. Jeg ønsker bare å kjenne følelsen av at det er viktig for han å holde sine avtaler med meg, som det er for han og holde avtaler med kompsiene hans. For de må aldri vente, hvis de sier de vil han skal gjøre det og det så gjør han det, da er lovnaden han ga meg uviktig. Det skal sies at dette er kompiser som har godtet seg over at han har havnet i trøbbel før, fordi de synes der er kult med litt liv og røre. Da er det ekstra sårt for meg, som gjør alt det jeg gjør for han, at han setter de som aldri gjør noe ekstra for han, først. 

Han elsker meg, og vil til tross for alt dette fortsatt være med meg. Jeg er et veldig godt menneske utenom disse episodene, selv om det kanskje ikke høres slik ut. Jeg elsker han, og gjør alt for han. Men pga tidligere erfaringer så HATER jeg at folk lyver til meg eller ikke holder det de lover. 

Så jeg lurer på om jeg virkelig er en mentalt missbrukende person, eller om han er med og driver meg til vanvidd?

Anonymkode: b87f9...859

[Narad]

Tror ikke det forholdet er sunt for noen av dere.
Og til dine to siste spørsmål, ja og ja.
Han lover og holder ikke det han lover. Han sier han viser deg alt, men har låste mapper på mobilen. Han vet du er ekstremt sjalu og likevel har han dette.
Og deg, du er kontrollerende og sjalu. Du må føle deg utrolig usikker på deg selv som har det slik.

Spør deg selv, er du lykkelig slik du har det nå? Og ikke bare tenk på når du ikke har disse "episodene" dine, men hele tiden.
Du trenger å ha noen profesjonelle å snakke med.
Og dere bør prøve parterapi, for dere er ikke sunne for hverandre, om dere syns forholdet er verdt å fortsette.

Løfter må holdes. Og du må klare å si nei. Om han spør om å gå ut og du ikke vil det, så si nei, du vil ikke like det.
Men, han kan ikke bare sitte hjemme med deg hele tiden, så du må finne tryggheten til å stole på han. For uten tillit i ett forhold så er det ikke mye å satse på i forholdet.

[AnonymBruker]

Ja, alt dette er psykisk belastende hvert fall.

Ingenting av dette er støtte eller å vanne den andres gress.

Anonymkode: 28445...640

[Jolene]

Uff, det der hadde jeg aldri orket. Du kommer til å ødelegge han og forholdet deres dersom du ikke gjør noen grep selv. Ville anbefalt deg psykolog.

[AnonymBruker]

Nei, jeg skjønner ikke hvorfor han er med deg fortsatt for å være ærlig.

Gjør han en tjeneste - avslutt forholdet og jobb med deg selv.😊

Anonymkode: 7d3c0...ea9

[Gjest theTitanic]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette blir sikkert langt og rotete, men håper noen orker å lese og komme med ærlige svar. 

Jeg er ei dame på 31. Jeg har en flott kjæreste langt inn i andre året ilag, og vi bor sammen. Jeg er ekstremt sjalu og kontrollerende, tror jeg. Jeg var ikke slik i starten (første 3-6 mnd), men etterhvert eksploderte det. Han er på mange områder helt fantastisk denne mannen, han er snill, stiller opp for meg hvilken som helst tid på døgnet, og er der for meg uansett hva. Men det er enkelte ting han har gjort og gjør i forholdet som gjør at jeg får en mental klikk. 

Ett eksempel er at han lover ting han ikke holder. Han tåler ikke alkohol, og blir enkelte ganger så full at han ikke vet bakfrem på seg selv. Dette har vi hatt mange diskusjoner om hver gang, og han lover alltid at han skal skjerpe seg. Han lover også at han skal komme hjem til da og da, og at han ikke skal drikke så mye. Men så drikker han seg sanseløs likevel, og holder heller ikke løftet om å komme hjem til avtalt tid. Har ved 3 anledninger brukt en hel dag for å vente på han på sykehuset fordi han har skadet seg. Han fester ikke ofte, 2-3 ganger i mnd, og 2 ganger av de klarer han ikke holde det han lover. Han vet jeg HATER at han ikke holder ord, men velger likevel å skuffe meg hver gang. Det er denne skuffelsen som tar livet av meg. At han alltid lover, men likevel velger å bryte. Dette ender med at det bygger seg opp en sånn frustrasjon hver gang, at jeg klikker. Jeg truer med å gjøre det slutt, i det siste har det gått så langt at jeg truer med å ta mitt eget liv. (Allerede her kan vi vel være enig om at jeg ikke er helt frisk mentalt).

Han prøver så godt han kan, han spør før han drar ut, jeg forventer at han skal tenke seg i selv at jeg ikke vil han skal dra ut å feste, for så å bli sur når han drar når jeg sier det er greit. Da kan jeg lage et helvette, sier at jeg nekter å tro han er glad i meg. Beskylder han for at han kommer til å være utro, og kan drukne han i lange meldinger til og med etter han har dratt. Likevel svarer han og er tilgjengelig på telefonen hele tiden. Han kan godt ringe meg iløpet av kvelden for å spørre om det er greit for meg at han drar videre til f.eks en annen fest. 

Jeg har snoket på telefonen hans, dette gjør ikke han noe. Han viser meg gladlig selv også. Jeg har enda ikke lest meldinger mellom han og hans familie eller kompiser, det er jeg ikke interessert i. Jeg leter kun etter spor som kan tyde på evt uærlighet ifht andre damer. Selvfølgelig finner jeg ting jeg ikke liker. Som f.eks at han har søkt opp andre damer på instagram, eller lagret bilder av en og annen fitnessdamen (som han sikkert har sendt på felleschat med kompiser). Dette lager jeg også et rabalder for, da jeg blir fysisk uvel av at han evt sitter å sikkler på andre damer på nettet. Idag fant jeg en mappe på snapchaten hans "my eyes only" hvor han hadde kode, der fikk jeg ikke se innpå. Det ble jo selvfølgelig ikke bra. Da fikk jeg en liten mental klikk igjen. Ser for meg det værste. Jeg har til og med konfrontert han fordi han har lagt til jentenavn som har lagt han til på snapchat, konfrontert han for å ha snappet med andre damer (jenter han kjenner fra før). 
Hvis han sitter ute på verandaen så kan jeg f.eks stå å titte bak gardinen for å se om han snakker med andre damer, eller går bak ryggen min på noe vis.

Det virker som om jeg alltid er ute etter å ta han på noe. Alt ifra det som jeg har skrevet over, til at han ikke hjelper til nok hjemme. Men jeg gjør det ikke med vilje, jeg vil bare at han skal holde det han lover meg. Jeg ønsker bare å kjenne følelsen av at det er viktig for han å holde sine avtaler med meg, som det er for han og holde avtaler med kompsiene hans. For de må aldri vente, hvis de sier de vil han skal gjøre det og det så gjør han det, da er lovnaden han ga meg uviktig. Det skal sies at dette er kompiser som har godtet seg over at han har havnet i trøbbel før, fordi de synes der er kult med litt liv og røre. Da er det ekstra sårt for meg, som gjør alt det jeg gjør for han, at han setter de som aldri gjør noe ekstra for han, først. 

Han elsker meg, og vil til tross for alt dette fortsatt være med meg. Jeg er et veldig godt menneske utenom disse episodene, selv om det kanskje ikke høres slik ut. Jeg elsker han, og gjør alt for han. Men pga tidligere erfaringer så HATER jeg at folk lyver til meg eller ikke holder det de lover. 

Så jeg lurer på om jeg virkelig er en mentalt missbrukende person, eller om han er med og driver meg til vanvidd?

Anonymkode: b87f9...859

Er han et barn siden han får innetid? Hva er straffen for å ikke holde den?-ris? Seriøst: voksne gir hverandre ikke innetider. 

Du vet han drikker seg sanseløs. Da velger du å være sammen med en mann som drikker seg sanseløs eller du velger å la være. 

Og man truer ikke med ting man ikke har tenkt til å gjøre; det blir bare verdiløs svada som raskt blir gjennomskuet. Å true med å ta sitt eget liv om han ikke kommer hjem til tiden er direkte patetisk. Harde ord, men viktig lærdom. 

Han vil gå på fest, og du har blitt hysterisk og tullete så mange ganger at han har blitt vant til det og ikke tar deg seriøst. (Sånn går det med tomme trusler, hysteri og tull). 

Du er også sykelig sjalu. 

Hadde jeg holdt ut med en kjæreste som drev slik som du? - ikke et sekund.  jeg tror du også har gode egenskaper, men ingenting veier opp for dette. 

Dette forholdet er ikke sunt, og du får ikke et sunt forhold til hverken han eller noen annen før du har fått hjelp til problemene dine. 

[AnonymBruker]

Hadde heller datet deg enn han for å si det sånn, han er jo helt på bærtur, ingen oppegående folk fester så mye og drikker så mye + bryter løfter. Da er din reaksjon mye mer forståelig. Du burde finne deg en bedre mann som ikke tynger sånn på deg psykisk, så du slipper å føle på usikkerheten. Ellers burde han skjerpe seg.

Anonymkode: 99a53...35d

[PM75]

Jeg er enig med deg i et par av tingene du reagerer på, men måten du reagerer på er ikke ok.
Jeg er enig i at en voksen mann ikke skal drikke seg sanseløst beruset et par ganger i måneden (eller i det hele tatt), og at avtaler skal holdes. Men du gjør definitivt ugreie ting & tydeligvis ting som ikke fungerer hverken for deg eller han.
 

Et tips kan være at du heller trekker deg tilbake, gir deg selv et pusterom og sorterer hva som er viktig og ikke. Og deretter handler på et mer fornuftig vis. 

[AnonymBruker]

Mannen har et alkoholproblem.

Så fulle menn pleier ikke å duge i senga, ikke noen andre som blir så fristet av ham heller vel..så utroskap er vel ikke det største problemet her ?

Men at du er helt vanvittig kontrollerende og sykelig sjalu er det jo ingen tvil om. Dette her må du ta tak i, søk profesjonell hjelp.

Anonymkode: da5eb...6ec

[Rosatoast]

Du driver med psykisk vold, ja. Dump han og fokuser på å bli frisk.

[Illuminatum]

Nei, jeg hadde ikke holdt ut.

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette blir sikkert langt og rotete, men håper noen orker å lese og komme med ærlige svar. 

Jeg er ei dame på 31. Jeg har en flott kjæreste langt inn i andre året ilag, og vi bor sammen. Jeg er ekstremt sjalu og kontrollerende, tror jeg. Jeg var ikke slik i starten (første 3-6 mnd), men etterhvert eksploderte det. Han er på mange områder helt fantastisk denne mannen, han er snill, stiller opp for meg hvilken som helst tid på døgnet, og er der for meg uansett hva. Men det er enkelte ting han har gjort og gjør i forholdet som gjør at jeg får en mental klikk. 

Ett eksempel er at han lover ting han ikke holder. Han tåler ikke alkohol, og blir enkelte ganger så full at han ikke vet bakfrem på seg selv. Dette har vi hatt mange diskusjoner om hver gang, og han lover alltid at han skal skjerpe seg. Han lover også at han skal komme hjem til da og da, og at han ikke skal drikke så mye. Men så drikker han seg sanseløs likevel, og holder heller ikke løftet om å komme hjem til avtalt tid. Har ved 3 anledninger brukt en hel dag for å vente på han på sykehuset fordi han har skadet seg. Han fester ikke ofte, 2-3 ganger i mnd, og 2 ganger av de klarer han ikke holde det han lover. Han vet jeg HATER at han ikke holder ord, men velger likevel å skuffe meg hver gang. Det er denne skuffelsen som tar livet av meg. At han alltid lover, men likevel velger å bryte. Dette ender med at det bygger seg opp en sånn frustrasjon hver gang, at jeg klikker. Jeg truer med å gjøre det slutt, i det siste har det gått så langt at jeg truer med å ta mitt eget liv. (Allerede her kan vi vel være enig om at jeg ikke er helt frisk mentalt).

Han prøver så godt han kan, han spør før han drar ut, jeg forventer at han skal tenke seg i selv at jeg ikke vil han skal dra ut å feste, for så å bli sur når han drar når jeg sier det er greit. Da kan jeg lage et helvette, sier at jeg nekter å tro han er glad i meg. Beskylder han for at han kommer til å være utro, og kan drukne han i lange meldinger til og med etter han har dratt. Likevel svarer han og er tilgjengelig på telefonen hele tiden. Han kan godt ringe meg iløpet av kvelden for å spørre om det er greit for meg at han drar videre til f.eks en annen fest. 

Jeg har snoket på telefonen hans, dette gjør ikke han noe. Han viser meg gladlig selv også. Jeg har enda ikke lest meldinger mellom han og hans familie eller kompiser, det er jeg ikke interessert i. Jeg leter kun etter spor som kan tyde på evt uærlighet ifht andre damer. Selvfølgelig finner jeg ting jeg ikke liker. Som f.eks at han har søkt opp andre damer på instagram, eller lagret bilder av en og annen fitnessdamen (som han sikkert har sendt på felleschat med kompiser). Dette lager jeg også et rabalder for, da jeg blir fysisk uvel av at han evt sitter å sikkler på andre damer på nettet. Idag fant jeg en mappe på snapchaten hans "my eyes only" hvor han hadde kode, der fikk jeg ikke se innpå. Det ble jo selvfølgelig ikke bra. Da fikk jeg en liten mental klikk igjen. Ser for meg det værste. Jeg har til og med konfrontert han fordi han har lagt til jentenavn som har lagt han til på snapchat, konfrontert han for å ha snappet med andre damer (jenter han kjenner fra før). 
Hvis han sitter ute på verandaen så kan jeg f.eks stå å titte bak gardinen for å se om han snakker med andre damer, eller går bak ryggen min på noe vis.

Det virker som om jeg alltid er ute etter å ta han på noe. Alt ifra det som jeg har skrevet over, til at han ikke hjelper til nok hjemme. Men jeg gjør det ikke med vilje, jeg vil bare at han skal holde det han lover meg. Jeg ønsker bare å kjenne følelsen av at det er viktig for han å holde sine avtaler med meg, som det er for han og holde avtaler med kompsiene hans. For de må aldri vente, hvis de sier de vil han skal gjøre det og det så gjør han det, da er lovnaden han ga meg uviktig. Det skal sies at dette er kompiser som har godtet seg over at han har havnet i trøbbel før, fordi de synes der er kult med litt liv og røre. Da er det ekstra sårt for meg, som gjør alt det jeg gjør for han, at han setter de som aldri gjør noe ekstra for han, først. 

Han elsker meg, og vil til tross for alt dette fortsatt være med meg. Jeg er et veldig godt menneske utenom disse episodene, selv om det kanskje ikke høres slik ut. Jeg elsker han, og gjør alt for han. Men pga tidligere erfaringer så HATER jeg at folk lyver til meg eller ikke holder det de lover. 

Så jeg lurer på om jeg virkelig er en mentalt missbrukende person, eller om han er med og driver meg til vanvidd?

Anonymkode: b87f9...859

Hei! Har ikke lest svarene du har fått, men svarer fordi jeg kjenner meg litt igjen..Dessverre. Å ha en slik usikkerhet og sjalusi er gruelig vondt, det vet jeg. Og som deg- så har jeg altså valgt meg en mann som er mer "uregulert" enn meg selv- mer spontan.. dvs kan stikke på fest og ikke holde tiden og glemme å svare enda han vet hvor redd jeg blir.. jeg er ordentlig, han er sløv, og denne sløvheten ift å være ute på natta uten beskjed osv skapte mye trøbbel for oss tidligere. Jeg hadde også et veldig kontrollbehov- ville vite NÅR og med hvem osv. og han kunnne iaf aldri møte meg på dette med tid- for der flyter alt for ham.. Jeg har opplevd brå dødsfall i barndommen og har nok hatt en form for angst for at noe skal skje med de jeg er glad i, så det at han bare kunne utebli utover natta uten en eneste liten meld gjorde livet mitt til et helvete. Da lå jeg hjemme og gråt og raste om hverandre- gråt fordi jeg var redd noe hadde skjedd ham- og raste når jeg i neste nå tenkte at han er bare så sløv og gir faen i at jeg har det vondt ..(I tillegg til den lille skrekken for at han kunne bli sjekket opp av noen andre.) enda han vet at nettene kunne være slik for meg..

 

Anyways: vi hadde altså en usunn dynamikk her. I tillegg har mannen min (som også er en snill og jovial fyr) et sinneproblem. Hvis han følte seg kritisert eller stilt til veggs, så dukket et rødglødende raseri opp, og da kunne han også bli skremmende (verbalt og med "lettere" vold).. 😕 etter mange år sammen, hadde vi hatt en del gnisninger vi holdt hver for oss rundt disse tingene og plutselig endret mannen min atferd. Han virket til å ikke bry seg om meg mer, ble kald og mutt, fiendtlig. Var mye borte på kveldene, festet hver helg og trente masse. Ordentlig 40-årskrise. Jeg ble livredd for å miste ham. Han fyrte altså den angsten jeg hadde kjent på de nettene han var ute helt til max. Jeg hadde det helt jævlig og prøvde fortvilet å finne ut hva som foregikk. mistenkte utroskap og foreslo terapi.

Klarte å få ham med i terapi til slutt, men han var opposisjonell og lite samarbeidsvillig. Han holdt på med denne atferden et par års tid..i den fasen gikk jeg ned 10 kg i ren angst og prøvde desp å være så snill og medgjørlig jeg bare kunne, savnet bare kjærligheten hans. Han var totalt urimelig og la all skyld på meg for at det var gått dårlig.. SÅ poenget er; han gjorde opprør mot dynamikken, og mot min "angst og kontrollbehov", som han sa.. Hadde han klart å si dette tidligere, tror jeg ikke det hadde gått så ille som det gikk i den fasen der.

Vel, jeg fant ut til slutt at han hadde hatt en fling.. Det var det som skulle til for at jeg våkna og fant frem raseriet, for han hadde virkelig vært helt totalt urimelig og slem.. (f.eks stikke av på nach en hel natt når han sa han skulle komm hjem ved midnatt uten beskjed i det hele tatt, overlate alt ansvar hjemme til meg, for hus, barn og økonomi, bare gi faen osv).. Jeg hadde tatt på meg all skyld for at han hadde gått lei. men han hadde også mye skyld for den kjipe dynamikken, med raseriutbrudd og sløvhet i huset.

så... endte med at jeg trakk meg unna ham da jeg fant ut av dette. Vurderte å gå, men pga barna ble jeg. og fordi vi.. ja, tross alt dette har elsket hverandre veldig høyt.. det ble massiv parterapi. jeg fikk ham i sinnemestring. og .. så traff JEG brått et fyr jeg ble forelska i, for å gjøre krisen komplett. dette gikk over, men det hjalp meg veldig til å sette ned foten og ikke finne meg i alle de rare utfallene hans mer. Jeg ble rett og slett sterk og uavhengig. Borte var kontrollbehovet og redselen, jeg ble mer likegyldig til det hele, når jeg innså hvor destruktivt det hadde vært på et tidspunkt...var ikke lenger redd for å bli alene heller.

Men moralen er; jeg synes du skal få hjelp av en terapeut asap (jeg gikk også alene til en en periode), for å styrke selvbildet ditt og ta tak i sjalusien. Hvis ikke risikerer du å ende opp der vi har vært- at du driver han fra deg.. og selv drives fra ham som en konsekvens!! Vi går fortsatt i terapi, og nå er rollene helt snudd; nå er det han som er redd for å miste meg, og jeg som er mer avstandstagende. men det har vært veldig bra for meg, for oss.. og jeg håper en dag vi er helt forbi dette og tilbake der vi var en gang, med tette bånd og ennormt med ømhet og varme for hverandre.. Men- du må ta tak i dette. For om det ikke varer med dere, så vil du ta det med deg i neste forhold, og det er bare vondt for deg selv.. i tillegg til destruktivt for forholdet ditt! Ta det fra en som lærte the hard way...

Anonymkode: 5a6ac...627

[AnonymBruker]

Hadde ikke holdt ut med noen av dere.

Anonymkode: 0083c...d9c

[AnonymBruker]

Hvorfor kan ikke menn bare være ordentlige, så slipper vi damer å bli crazy ? 

Anonymkode: fcfb9...9e8

[Jean-Jaques]

Synes du skal få lov å ha følelser jeg. Alle er så jævla redd følelser!! Og å vise følelser. Gang på gang blir folk som TS oppfordra til å ta avstand, være kald, gi faen...

vær deg selv du TS, og det å vise følelser er igrunn bare positivt, selvom d er dritt der og da og ting revner og smeller. Jeg synes ikke du skal undertrykke følelsene dine.

jeg undertrykte følelsene mine ovenfor min eks. Kanskje hun overfor meg og. Det er å gi opp, det. Det er en vei ut, det blir slutt. Tro meg

[Nymerïa]

Hvorfor er du sammen med en fyllik? Jeg tror du bør gå inn for å finne svaret på det spørsmålet og så skal du se at de andre problemene dine løser seg også.

Endret 19. oktober 2020 av NymeriaRhoynar

[AnonymBruker]

1 time siden, Jean-Jaques skrev:

Synes du skal få lov å ha følelser jeg. Alle er så jævla redd følelser!! Og å vise følelser. Gang på gang blir folk som TS oppfordra til å ta avstand, være kald, gi faen...

vær deg selv du TS, og det å vise følelser er igrunn bare positivt, selvom d er dritt der og da og ting revner og smeller. Jeg synes ikke du skal undertrykke følelsene dine.

jeg undertrykte følelsene mine ovenfor min eks. Kanskje hun overfor meg og. Det er å gi opp, det. Det er en vei ut, det blir slutt. Tro meg

Alle er ikke redd for følelser.

Spesielt ikke de som har god kontroll på de og lar de aldri ta overhånd.

Jeg er en av de.

Anonymkode: 28445...640

[Gjest Bamse20]

Nei, hadde ikke holdt ut med deg pågrunn av sjalusidrama.

Jeg klarer ikke å leve med noen som trur jeg skal være utro vær gang jeg går ut på butikken eller en fest. Det orker jeg bare ikke. Da hadde jeg funnet ei som faktisk stolte på meg og hadde nok tilitt uten at hun skulle bli bekymra. E du så sjalu, så fiks deg opp før du hopper i forhold og ødelegger for andre

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde heller datet deg enn han for å si det sånn, han er jo helt på bærtur, ingen oppegående folk fester så mye og drikker så mye + bryter løfter. Da er din reaksjon mye mer forståelig. Du burde finne deg en bedre mann som ikke tynger sånn på deg psykisk, så du slipper å føle på usikkerheten. Ellers burde han skjerpe seg.

Anonymkode: 99a53...35d

Så du mener seriøst at han er værre enn henne?😳 Syns begge oppfører seg dårlig, men det hun holder på med er psykisk terror. Hadde løpt langt og lenge fra et sånt forhold der dama er så kontrollerende. Er man voksen tar man egne valg, så får partneren velge om h*n vil bli. Det hun beskriver er hårreisende oppførsel!

Anonymkode: 95f84...e4e

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kan ikke menn bare være ordentlige, så slipper vi damer å bli crazy ? 

Anonymkode: fcfb9...9e8

Fordi noen kvinner er crazy uavhengi hvordan mannen er.🙄

Anonymkode: 95f84...e4e