Tenåringsgutt- hjelp ei rådvill mor🙏

[AnonymBruker]

Altså, guttungen fylte 13 år i sommer. Jeg og faren deler på han 50/50. 
Vi (eller iallefall jeg) opplever han som likegyldig til oss foreldre, vil bare sitte for seg selv på rommet og game/se på Netflix eller henge med venner. Han svarer surt, må snakkes til flere ganger, og viser aldri takknemlighet uansett hva vi gjør. Høflighetsfraser gikk ut av vinduet en eller annen gang i fjor, og en klem når han kommer eller går er ikke aktuelt. 

Oppførselen hans sårer meg, for jeg prøver å stille opp så godt jeg kan, viser masse kjærlighet samtidig som vi har regler i hjemmet. Den gutten han var er på ett vis borte, og jeg lurer på om dette er typisk tenåring, og om jeg vil «få han tilbake» en gang. 
 

Hilsen mor 

Anonymkode: 61351...850

[AnonymBruker]

Typisk tenåring , det går over 

Anonymkode: fa80c...c04

[AnonymBruker]

Det vil komme og gå i perioder gjennom tenårene, og så blir de normale mennesker når de blir 20-25.Les deg opp på tenåringsgutter. Kan anbefale podden "Foreldrekoden" av psykolog Hedvig Montgomery

Anonymkode: 95ffb...ae8

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså, guttungen fylte 13 år i sommer. Jeg og faren deler på han 50/50. 
Vi (eller iallefall jeg) opplever han som likegyldig til oss foreldre, vil bare sitte for seg selv på rommet og game/se på Netflix eller henge med venner. Han svarer surt, må snakkes til flere ganger, og viser aldri takknemlighet uansett hva vi gjør. Høflighetsfraser gikk ut av vinduet en eller annen gang i fjor, og en klem når han kommer eller går er ikke aktuelt. 

Oppførselen hans sårer meg, for jeg prøver å stille opp så godt jeg kan, viser masse kjærlighet samtidig som vi har regler i hjemmet. Den gutten han var er på ett vis borte, og jeg lurer på om dette er typisk tenåring, og om jeg vil «få han tilbake» en gang. 
 

Hilsen mor 

Anonymkode: 61351...850

Tenåring 

Anonymkode: d8931...498

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det vil komme og gå i perioder gjennom tenårene, og så blir de normale mennesker når de blir 20-25.Les deg opp på tenåringsgutter. Kan anbefale podden "Foreldrekoden" av psykolog Hedvig Montgomery

Anonymkode: 95ffb...ae8

Takk for tips! Ts

Anonymkode: 61351...850

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså, guttungen fylte 13 år i sommer. Jeg og faren deler på han 50/50. 
Vi (eller iallefall jeg) opplever han som likegyldig til oss foreldre, vil bare sitte for seg selv på rommet og game/se på Netflix eller henge med venner. Han svarer surt, må snakkes til flere ganger, og viser aldri takknemlighet uansett hva vi gjør. Høflighetsfraser gikk ut av vinduet en eller annen gang i fjor, og en klem når han kommer eller går er ikke aktuelt. 

Oppførselen hans sårer meg, for jeg prøver å stille opp så godt jeg kan, viser masse kjærlighet samtidig som vi har regler i hjemmet. Den gutten han var er på ett vis borte, og jeg lurer på om dette er typisk tenåring, og om jeg vil «få han tilbake» en gang. 
 

Hilsen mor 

Anonymkode: 61351...850

Høres ut som en veldig typisk tenåring. Faktisk ganske enkel til tenåring å være. 

Hilsen mor til en tenåring som nå heldigvis er over det verste, men som var betydelig verre enn det du beskriver. 

Anonymkode: 20894...a16

[Helgeline]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det vil komme og gå i perioder gjennom tenårene, og så blir de normale mennesker når de blir 20-25.Les deg opp på tenåringsgutter. Kan anbefale podden "Foreldrekoden" av psykolog Hedvig Montgomery

Anonymkode: 95ffb...ae8

Jenter er likedan.

[AnonymBruker]

Begynnende tenåringstid. Dessverre kan det bli mye verre før det blir bedre igjen om noen år.

Anonymkode: 026b9...030

[AnonymBruker]

Det er helt normalt for tenåringer å ha en "rebel phase". Noen opplever det verre enn andre. Det er naturens måte å løsrive unge mennesker fra foreldre, så de kan bli mer uavhengige og opparbeide egne meninger og likes and dislikes. Forskning viser at unge hunder går gjennom noe av det samme i forskjellig grad. I trassalderen er de mer villig til å høre på andre folk enn eieren. Men så går det seg til. 

Gi sønnen din litt plass. Vis kjærlighet og omtanke, men ikke press det på ham. Tenåringer kan fort føle seg klaustrofobisk og trekke seg enda mer unna om foreldre er veldig PÅ.

Gratulerer, du har en normal tenåringsgutt 😊

Anonymkode: b0c81...b1c

[AnonymBruker]

Men kan de være deprimerte? Er bekymret over all tiden de er alene på rommene sine. Tilbyr jo kontakt hele tiden, men de velger rommet sitt. 

Anonymkode: 0057c...88a

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Altså, guttungen fylte 13 år i sommer. Jeg og faren deler på han 50/50. 
Vi (eller iallefall jeg) opplever han som likegyldig til oss foreldre, vil bare sitte for seg selv på rommet og game/se på Netflix eller henge med venner. Han svarer surt, må snakkes til flere ganger, og viser aldri takknemlighet uansett hva vi gjør. Høflighetsfraser gikk ut av vinduet en eller annen gang i fjor, og en klem når han kommer eller går er ikke aktuelt. 

Oppførselen hans sårer meg, for jeg prøver å stille opp så godt jeg kan, viser masse kjærlighet samtidig som vi har regler i hjemmet. Den gutten han var er på ett vis borte, og jeg lurer på om dette er typisk tenåring, og om jeg vil «få han tilbake» en gang. 
 

Hilsen mor 

Anonymkode: 61351...850

Si det til han, at gab sårer deg. Han må forklare hvorgor han har tillatt seg dette. Mest av alt må ha gå tydelig beskjed om at du krever endring.

Anonymkode: 5af06...eeb

[AnonymBruker]

Les gjennom dagboken din fra da du var tretten år, så husker du hvordan det er å være tenåring. 

Anonymkode: 49ac4...cfb

[pøbelsara]

Det går over. Vær raus, ikke vis ham at han sårer deg.  Han er alt for ung til å skulle ha dårlig samvittighet for at du blir såret. Vær der for ham når han kommer ut av hulen sin. Ikke still en hel masse krav som bare skaper konflikt, men prøv å holde det på et grunnleggende nivå. Du kan forlange at han deltar på noe felles med deg, men du kan ikke bestemme hva slags humør han skal være i når han gjør det, for eksempel.

Mange barn trenger litt plass og rom til seg selv i den alderen. Vær raus. Vær overbærende. Vis interesse, men la ham være når han ikke vil snakke.

Min erfaring med tenåringer er at bilturer ofte er en god arena for prat - da er man ikke ansikt til ansikt.  En biltur der dere spiller god musikk  han liker, eller snakker om noe hanner interessert, kan være gull verdt. 

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men kan de være deprimerte? Er bekymret over all tiden de er alene på rommene sine. Tilbyr jo kontakt hele tiden, men de velger rommet sitt. 

Anonymkode: 0057c...88a

Han er neppe helt alene på rommet sitt..

Tipper han har kontakt med venner via mobil/pc/el.l, og det ‘erstatter’ i stor grad den sosiale kontakten vi er kjent med fra vår ungdomstid.

Gutta her i huset sitter også ofte på rommene sine ‘alene’, men de snakker/skriver med noen konstant. 

Anonymkode: 97901...5a4

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså, guttungen fylte 13 år i sommer. Jeg og faren deler på han 50/50. 
Vi (eller iallefall jeg) opplever han som likegyldig til oss foreldre, vil bare sitte for seg selv på rommet og game/se på Netflix eller henge med venner. Han svarer surt, må snakkes til flere ganger, og viser aldri takknemlighet uansett hva vi gjør. Høflighetsfraser gikk ut av vinduet en eller annen gang i fjor, og en klem når han kommer eller går er ikke aktuelt. 

Oppførselen hans sårer meg, for jeg prøver å stille opp så godt jeg kan, viser masse kjærlighet samtidig som vi har regler i hjemmet. Den gutten han var er på ett vis borte, og jeg lurer på om dette er typisk tenåring, og om jeg vil «få han tilbake» en gang. 
 

Hilsen mor 

Anonymkode: 61351...850

At han svarer surt er ikke noe du bare må akseptere! Vi er på tenåringsgutt nr to, og hos oss krever vi respekt. Vi er på ingen måte sure eller grinete, men de blir satt på plass om de er respektløse mot oss voksne. 

At en 13-åring er likegyldig til foreldrene får frem røde flagg hos meg. Om han nå driter i småting dere sier, så kan det fort ende med at han forblir likegyldig til dere når det virkelig gjelder.

For oss er god kommunikasjon nøkkelen! Jeg er veldig verbal, og forklarer alltid hvorfor vi sier nei, eller hvorfor vi reagerer på ditt og datt. Reaksjonene våre har alltid en grunn, så hvorfor ikke forklare det til ungdommen? Jeg forteller de stadig hvor redd jeg er for at de skal prøve stoff, havne med feil venner, begynne med snus, drikke før de er 18 osv. Og da forteller jeg også HVORFOR jeg er redd! 

Begge har respondert veldig godt på denne metoden, og de gangene de har blitt veldig sure, så har jeg forstått det. Da forteller jeg det også, at jeg forstår de, og at det er greit å bli sure. Men det endrer ingenting! Som f.eks. når 18-åringen fikk nei til å ha hjemmealenefest...

Anonymkode: b8eea...72d