15årig stedatter med plutselig separasjonsangst?

[AnonymBruker]

Etter at vi fikk en ny baby i huset har hun vært ekstremt "på" pappaen sin. Hun har sluttet med "mamma- og pappauke" slik som hennes to yngre helsøsken følger. Etter at babyen kom i slutten av august har hun kun vært et par helger hos moren sin.

Babyen bryr hun seg knapt om. Hun omtaler den bare som "ungen til Kari" (Kari er meg) i stedet for navnet dens. Hun har ikke vært noe opptatt av å kose/holde på babyen og vil ikke bli tatt bilder med den. Dette i seg selv synes jeg er både sårt og litt rart, da jeg trodde det var mer vanlig at små barn oppførte seg slik.

Også denne separasjons"angsten" hun har utvikla ovenfor pappaen sin. Hun blir med han OVERALT. Butikken, på jobb i helgene, når han skal lage middag, på joggetur, på treningssenter og i garasjen for å mekke på bil. Dette er ting hun aldri har villet/hatt interesse for å være med på før babyen kom. Når far og baby er i samme rom sitter hun og følger med som en hauk og passer på at baby ikke får mer oppmerksomhet enn henne. Om far holder baby sitter hun som regel klint oppi de. Og om far skal ut å kjøre med baby for å få den til å sovne skal hun alltid være med. I forrige uke kjørte far med baby uten å si fra  og jeg har sjeldent sett henne så lei seg og redd som hun virket da far ikke var hjemme. Jeg måtte ringe far hjem og hun var på gråten resten av kvelden og trengte trøst fra far.

Hun er ikke med venner lenger og sitter aldri på rommet sitt mer. Hun er kun med far når hun ikke er på skolen. Hun pleide å være en sosial, humoristisk, "vanlig" ungdomsjente, mens nå etter babyen oppfører hun seg som et redd, lite barn. Dette er så slitsomt for alle sammen og jeg vet ikke hva vi kan gjøre.

Måtte bare få lufta tankene litt. Er det vanlig at så store barn oppfører seg sånn når det kommer nye søsken? Far sier hun ikke oppførte seg slik når helsøsknene kom til. Skjønner ikke hva det er med henne...

Anonymkode: 71c65...928

[AnonymBruker]

Hun er vel antakelig redd for at han skal like babyen mer? Sjalusi er både tungt og vondt. Dere bør ta en ordentlig prat med henne begge 2.cdet kan hende det går seg til etterhvert

Anonymkode: 7f2a6...c79

[Humle Brumle]

Oi det hørtes faktisk ganske alvorlig ut. Det går jo utover hverdagen når hun ikke er sammen med venner, har alenetid på rommet osv. Sånne vanlige tenåringsting ungdommer gjør i en løsrivelsesfase som hun burde være i nå. Det høres ikke ut som hun har det no bra. Dere bør snakke med familevernkontoret. Og nei dette tror jeg ikke er normalt. Det at hun endret seg så drastisk er jo veldig bekymringsverdig. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt sprø og forlangt at hun fulgte oppsatt samværplan. 

Anonymkode: f3e03...90c

[Silva Pluvialis]

Kan det hende at hun er redd for å bli erstattet eller glemt? Det er litt av en omveltning for et barn med skilsmisse, særlig om foreldrene da, i tillegg, får ny partner og nytt barn. Jeg ville tatt henne på alvor, møtt henne på følelsene, forsikret henne om at hun er trygg og ikke skal bli skjøvet bort. Hvis det ikke fungerer, og dette varer over tid, så ville jeg vurdert en henvisning til BUP.

 

 

[AnonymBruker]

Mulig det har skjedd noe alvorlig i det siste. Har hun blitt utsatt for overgrep?

Anonymkode: 8572c...ede

[AnonymBruker]

Det der hørtes ikke greit ut, jeg hadde selv en lignende periode da jeg var 11, husker faktisk ikke hva eller hvordan jeg følte meg, men foreldrene mine hadde flyttet fra hverandre et par ganger, denne perioden oppsto etter en av "samme flyttingene".

Har dere forsøkt å snakke med henne? Hva med mor, har dere dialog med henne, slik at hun kan forsøke dersom hun ikke vil si noe til dere?

Helsesøster kan også være en mulighet, både for dere for å få råd, og samtaler for 15 åringen.

Anonymkode: f99a2...207

[AnonymBruker]

Både det å oppleve at mor og far flytter fra hverandre, og det å oppleve å få en ny ufrivillig familie, for deretter å få et nytt halvsøsken er alle risikofaktorer for å oppleve psykiske vansker. Og alle disse faktorene er utenfor et barns kontroll, og påført av en eller flere voksne. Sånn at ansvaret for å finne løsninger også er plassert. 

Hva trenger datteren? Har dere spurt henne? Hun trenger mest sannsynlig å føle seg trygg (mot store livsomveltninger), og hun virker livredd for å miste pappaen sin. Pappa må tone seg inn på datterens følelser, og grave helt til han finner ut av det. Hvis dere opplever å ikke komme til bunns, eller mangler verktøy, ville jeg sjekket om kommunen har et familieteam eller et team for psykisk støtte, hvor dere kan søke lavterskelhjelp. 

Det høres ut som dere klarer å legge til rette for henne, uten å bli irritert eller anklagende. Hvis hun trenger pappa sin trygghet akkurat nå, så bør hun få det. Og så får dere voksne jobbe med å finne en løsning. 

Anonymkode: 7f5d0...d2d

[AnonymBruker]

Høres sykelig ut. Hva sier hun selv? Foreldrene må jo vurdere helsehjelp til henne. 

Anonymkode: 0e6a7...10d

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde blitt sprø og forlangt at hun fulgte oppsatt samværplan. 

Anonymkode: f3e03...90c

Hun er vel gammel nok til å bestemme slik selv?

Anonymkode: 71c65...928

[sstinemor]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er vel gammel nok til å bestemme slik selv?

Anonymkode: 71c65...928

Fra barnet er 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Når barnet er fylt 16 år kan det bestemme selv hvor det vil bo.

I følge Barneloven

[AnonymBruker]

Hun er redd og ensom.

Hun har kanskje ikke det nærmeste forholdet til mor, ser far iblant. Kanskje har hun ingen venner hun er trygg på. Og nå når barnet kom, føler hun at hun mister den siste trygge klippen i livet, og hun er redd for å bli helt alene uten at noen bryr seg

Anonymkode: 37db0...26d

[Ulven]

9 hours ago, AnonymBruker said:

 

Hun er ikke med venner lenger og sitter aldri på rommet sitt mer. Hun er kun med far når hun ikke er på skolen. Hun pleide å være en sosial, humoristisk, "vanlig" ungdomsjente, mens nå etter babyen oppfører hun seg som et redd, lite barn. Dette er så slitsomt for alle sammen og jeg vet ikke hva vi kan gjøre.

 

Anonymkode: 71c65...928

Dette er så spesiell oppførsel av en 15 åring at helsevesenet må inn for å finne ut hva som er galt. Be far og mor om å bestille en time til fastlegen for å få henvisning til BUP. 

Adferden hennes ødelegger de viktige relasjonene hun trenger å ha når hun skal inn i eller har begynt på ungdomsskolen. Å trekke seg unna venner i den alderen hun er, er et alvorlig faresignal. 

[Rosatoast]

Syntes ikke du høres så ålreit ut, faktisk. Du som er nybakt mor, burde jo forstå hvor sårt og vanskelig det sikkert er? Hun viser det ganske mye ved oppførselen sin. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Rosatoast skrev:

Syntes ikke du høres så ålreit ut, faktisk. Du som er nybakt mor, burde jo forstå hvor sårt og vanskelig det sikkert er? Hun viser det ganske mye ved oppførselen sin. 

Enig, hovedinnlegget til TS oser surhet og irritasjon.

Anonymkode: 7dc65...b42

[AnonymBruker]

Jeg foretår henne godt. 
jeg blei erstatta med en halvbror da jeg var 14 år. 
Siden den gangen har ikke min mor brydd seg om meg og meg/mitt liv er og var ikke lengre viktig. Jeg har nå selv barn og ett svært dårlig forhold til henne, denne halvbroren er fortsatt det viktigste i hennes liv  

Anonymkode: 5d959...a03

[Apis]

Kanskje far og datter bare trenger far og dattertid? Slik at datter faktisk føler seg sett og ivaretatt, som feks trening eller mekke bil

[AnonymBruker]

På 18.10.2020 den 9.13, AnonymBruker skrev:

Hun er vel gammel nok til å bestemme slik selv?

Anonymkode: 71c65...928

Det er jo foreldrene som bestemmer dette. 

Anonymkode: 66ec4...ecb

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig, hovedinnlegget til TS oser surhet og irritasjon.

Anonymkode: 7dc65...b42

hadde jenta vert åtte år så... men hun er 15!!

Anonymkode: 7626e...e01

[AnonymBruker]

Jente har åpenbart et behov for trygging fra far. Tilbringer de noe tid alene? 

Anonymkode: 9fc71...b9a