Er i et forhold med psykisk mishandling

[AnonymBruker]

Hei ! 

Har vel innerst inne visst det en stund , men har beskyttet han og kommet fram til at det er meg hver gang.

Men jeg lever med en mann som hele tiden pirker på meg,  latterliggjør meg,  og er kritisk , blir sur når jeg gråter og kaller meg med skjellsord. Hver gang vi krangler får han meg til å tro det er min skyld.

Det er perioder hvor jeg tenker at jeg ikke  holder ut og bestemmer meg for å gå,  men han får alltid overbevist meg til å bli og det blir bedre en periode.  

 Jeg åpnet meg opp for ei venninne for noen år siden og hun rådet meg til å dra.  Han fikk vite at jeg hadde åpnet meg , og jeg vet ikke hvordan det endte sånn.. Men det endte i hvert med at jeg beklaget meg for å ha sviktet hans tillitt ved å betro meg utenfor forholdet. Etter dette har jeg ikke åpnet meg for noen. 

Jeg kjenner at jeg tviler på alt ved meg selv,  hvis jeg hører han si noe og konfronterer han med det blir jeg i tvil om hva jeg hørte ,og jeg begynner også å tvile på om ting jeg har gjort og sagt har skjedd/ikke skjedd.

Jeg har også tenkt gjennom om det er noe ved min væremåte,  men det er ingen andre som behandler meg slik og jeg har alltid kommet overens med alle.

Jeg har ingen selvtillit igjen,  og jeg føler at jeg ikke har noe styrke. Jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal komme meg vekk, om jeg bare innbiller meg at det er så ille og tar på meg offerrollen. Han sier nemlig at jeg gjør det , og at vi ikke har noen problemer i forholdet vårt. Hvis det er jeg som lager problemer inne i hodet mitt,  burde jeg jo klare å prøve litt til. 

Vet ikke hvorfor jeg skriver . Jeg har bare ingen andre å gå til. 

Anonymkode: e428a...524

[AnonymBruker]

Gå. Det er det eneste du kan gjøre. Psykopater vil aldri endre atferden sin.

Anonymkode: ef8ae...c60

[AnonymBruker]

Da går du. Han vil ikke forandre seg uansett hva du gjør. Gå og bryt kontakten helt. Blokker han overalt. 

Anonymkode: d774b...f7b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei ! 

Har vel innerst inne visst det en stund , men har beskyttet han og kommet fram til at det er meg hver gang.

Men jeg lever med en mann som hele tiden pirker på meg,  latterliggjør meg,  og er kritisk , blir sur når jeg gråter og kaller meg med skjellsord. Hver gang vi krangler får han meg til å tro det er min skyld.

Det er perioder hvor jeg tenker at jeg ikke  holder ut og bestemmer meg for å gå,  men han får alltid overbevist meg til å bli og det blir bedre en periode.  

 Jeg åpnet meg opp for ei venninne for noen år siden og hun rådet meg til å dra.  Han fikk vite at jeg hadde åpnet meg , og jeg vet ikke hvordan det endte sånn.. Men det endte i hvert med at jeg beklaget meg for å ha sviktet hans tillitt ved å betro meg utenfor forholdet. Etter dette har jeg ikke åpnet meg for noen. 

Jeg kjenner at jeg tviler på alt ved meg selv,  hvis jeg hører han si noe og konfronterer han med det blir jeg i tvil om hva jeg hørte ,og jeg begynner også å tvile på om ting jeg har gjort og sagt har skjedd/ikke skjedd.

Jeg har også tenkt gjennom om det er noe ved min væremåte,  men det er ingen andre som behandler meg slik og jeg har alltid kommet overens med alle.

Jeg har ingen selvtillit igjen,  og jeg føler at jeg ikke har noe styrke. Jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal komme meg vekk, om jeg bare innbiller meg at det er så ille og tar på meg offerrollen. Han sier nemlig at jeg gjør det , og at vi ikke har noen problemer i forholdet vårt. Hvis det er jeg som lager problemer inne i hodet mitt,  burde jeg jo klare å prøve litt til. 

Vet ikke hvorfor jeg skriver . Jeg har bare ingen andre å gå til. 

Anonymkode: e428a...524

Med en gang en hendelse skjer så skriver du ned ordrett hva som har skjedd. Husk dato og klokkeslett. 

Etter hvert så har du nok flere sider med ting. Da kan ikke han komme å si at du husker feil. 

Anonymkode: f9a21...79c

[AnonymBruker]

Gå før han gjør deg gravid. Da må du og barnet leve med han for alltid. Så vondt vil du i alle fall ikke barnet ditt.

Anonymkode: f916e...306

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gå før han gjør deg gravid. Da må du og barnet leve med han for alltid. Så vondt vil du i alle fall ikke barnet ditt.

Anonymkode: f916e...306

Det har allerede skjedd. Jeg føler meg så skamfull og skjønner ikke hvordan jeg havnet her.. Samtidig har jeg jo fått verdens fineste menneske,  så jeg skammer meg også for å tenke at jeg skulle dratt for lenge siden.

Det er også en stor grunn til at jeg ikke åpner meg for noen, siden jeg har jo vært dum. Jeg forstår ikke hvorfor han har så mye makt over meg. 

Ts. 

Anonymkode: e428a...524

[AnonymBruker]

Se på videoer fra doktor Les Carter på youtube om narsissisme, så kan det hende du kjenner deg og kjæresten igjen.

Anonymkode: a366c...577

[Bernardette]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det har allerede skjedd. Jeg føler meg så skamfull og skjønner ikke hvordan jeg havnet her.. Samtidig har jeg jo fått verdens fineste menneske,  så jeg skammer meg også for å tenke at jeg skulle dratt for lenge siden.

Det er også en stor grunn til at jeg ikke åpner meg for noen, siden jeg har jo vært dum. Jeg forstår ikke hvorfor han har så mye makt over meg. 

Ts. 

Anonymkode: e428a...524

Du har ikke vært dum, og det er på ingen måte ditt ansvar eller din skyld at han ikke er grei mot deg.

Du kan ikke endre fortiden, men du kan planlegge hvordan og når du skal reise fra ham, slik at du kan skape en bedre fremtid!

[AnonymBruker]

Han høres ut som tidenes største mobber. Og så mobber han kjæresten sin hele tiden av alle?

Og dette er en du ser for deg å leve et fint liv med?

Absolutt alt han sier vil lede til usikkerhet, siden han ikke kan gi trygghet, da vil han alltid gi det motsatte.

Det samme med gode råd bare. Dersom han ikke er god selv, så blir de gode rådene alltid det motsatte av hva han råder til. Alltid motsatt i opp-ned land.

 

Anonymkode: 2e7b8...344

[Gjest Chroma]

Har vært i lignende forhold og har aldri følt meg så lettet som da jeg endelig klarte å gå. 
 

Anbefaler deg å betro deg til noen og få hjelp til å komme deg vekk. At det er barn i bildet kompliserer det, men du kan ikke fortsette å leve sånn. Det blir ikke bedre med tiden. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Chroma skrev:

Har vært i lignende forhold og har aldri følt meg så lettet som da jeg endelig klarte å gå. 
 

Anbefaler deg å betro deg til noen og få hjelp til å komme deg vekk. At det er barn i bildet kompliserer det, men du kan ikke fortsette å leve sånn. Det blir ikke bedre med tiden. 

Kan ikke hjelpe noen som ikke ønsker hjelp.

Anonymkode: 2e7b8...344

[Gjest Chroma]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke hjelpe noen som ikke ønsker hjelp.

Anonymkode: 2e7b8...344

Nei, man må selvsagt ønske hjelpen. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Chroma skrev:

Nei, man må selvsagt ønske hjelpen. 

Ja, for det begynner med en selv. Med sin egen vilje. Man må ville gjøre noe for å komme seg ut av slike forhold også.

Og når man er på vei ut, og har allerede fått klar-signalet på at det er greit å gå, men ignorerer det fordi en er usikker og så fortsetter likevel, så kan man ikke forvente på å få et signal man allerede har fått.

For det kommer ikke igjen. Og en som ikke kan gi trygghet til andre, vil ikke være i stand til å gi trygghet senere heller, dersom man søker noe fra den kanten så får man bare mer usikkerhet, jo mer en søker etter det.

Anonymkode: 2e7b8...344

[AnonymBruker]

Forvente = vente.

Anonymkode: 2e7b8...344

[AnonymBruker]

Kjære ts,

vært der du er nå. I flere år slet jeg med å forstå hvorfor jeg hele tiden følte meg "underlegen", ikke god nok, ikke verdig hans kjærlighet, jeg ble rakket ned på, kjeftet på, kritisert, jeg ble forvirret da han alltid sa at jeg husket feil eller at jeg var en løgner, han hadde alltid rett, han straffet meg dersom han ikke fikk det som han ville, han sa grusomme ting om meg...

Jeg ble mer og mer engstelig. Gikk på tå hev. Levde for de gode dagene, de gode periodene. Han kunne jo også være veldig veldig snill, helt til det sprakk igjen. Han kunne straffe meg med taushet, han kunne (når jeg trengte at han lyttet) overta hele samtalen, snu den rundt så alt handlet om han, han avbrøt hele tiden, han kunne vøre tilsynelatende ydmyk og god i det ene øyeblikket, for å fare opp og lage et kaos det neste. Han manipulerte meg, kontrollerte meg, tråkket på meg, på alt jeg sto for og trodde på, jeg fikk høre at jeg ikke forsto, jeg klarte ikke ting, det var alltid han som visste best. 

Har du barn eller er det slik at du nå er gravid? Uansett, om barnet er født eller ikke. Du ønsker IKKE at et barn skal vokse opp i dette. 

Jeg betrodde meg også til en venninne, jeg fikk også dårlig samvittighet og forsvarte han da min venninne sa "kom deg ut av dette". Det tok meg 3 nye år før jeg klarte komme meg ut av det. 

Hvorfor? Folk som ikke har vært der kan aldri forstå, de bare kritiserer og slår seg til pannen og sier "hvorfor i alle dager ble du så lenge, er du helt sprø?".

Det er bare vi som kjenner frykten på kroppen, håpet om at han en dag skal bare være snill og god hele tiden, det er vi som vet om alle truslene, selvmordstrusler, trusler om vold, trusler om å ødelegge livet vårt dersom vi går, ..det er bare vi som  vet hvor tøft det også er å gå.

Jeg gikk til slutt. Måtte få hjelp utenfra. Begynte fortelle flere og flere, deriblant noen fagpersoner. De ble min redning, for de anmeldte han og han fikk besøksforbud. Vi har det mye, mye bedre nå. Begynner senke skuldrene. Ser frem til skilsmissen.

Men tro meg, det å bli fri fra en slik person, enten det er en personlighetsforstyrrelse eller om det er en annen psykiatrisk diagnose, så tar det tid å erkjenne at dette ikke er riktig. Vi blir så hjernevasket til å tro at vi aldri har rett, vi begynner å betvile rett og galt, hva vi  har opplevd....vi blir forvirret, nedbrutt, og det tar tid å komme seg. Men du kommer deg ikke opp så lenge du lever i det. 

Jeg er nå ett år på vei. Ett år siden bruddet. Det føles som en tung stein er løftet av mine skuldre. Men jeg har ptsd, får hjelp og lever med frykten for å stole på, frykten for å treffe nye slike mennesker, frykten for hvordan det blir å forholde seg til han i fremtiden, ...Og innimellom, når han sender brev, blomster, sms der han overøser meg med det som ligner kjærlighet, så er det lett  å bli i tvil, det er lett å tro at "nå er han frisk og fin igjen"....men det varer ikke skjønner du. Det kan se slik ut en stund, til det smeller igjen. Gå IKKE tilbake dersom du først har kommet deg fri. Han vil prøve få deg tilbake med allverdens midler, men tro meg, det er et spill. Han klarer ikke tanken på å miste kontroll og makt over deg, for det gir han et kick å ha den kontrollen. Har han ikke lenger kontrollen, ja så vil han prøve få deg tilbake og går ikke det så vær forberedt på et raseri og en avvisning uten sidestykke. 

Ser at en her nevner Les Carter på Youtube. Der har jeg fått mye hjelp. Jeg har trengt å forstå. Begynn der, så kanskje du kjenner deg igjen. Les deg opp om narsissisme. 

Ønsker deg alt godt. Mest av alt: kom deg ut av dette! Sender en styrkeklem din vei

Anonymkode: f3cc5...35f

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har allerede skjedd. Jeg føler meg så skamfull og skjønner ikke hvordan jeg havnet her.. Samtidig har jeg jo fått verdens fineste menneske,  så jeg skammer meg også for å tenke at jeg skulle dratt for lenge siden.

Det er også en stor grunn til at jeg ikke åpner meg for noen, siden jeg har jo vært dum. Jeg forstår ikke hvorfor han har så mye makt over meg. 

Ts. 

Anonymkode: e428a...524

På krisesenter får du hjelp med slikt. Har selv vært der.

Anonymkode: f9a21...79c

[Fioljenta]

Kjære deg,

Det at du føler deg skamfull, er en del av spillet hans. En måte å holde kontroll øver deg. Det er ikke greit.

Jeg er enig med den siste som skrev - ring krisesenteret! De vet hva du kan gjøre og har møtt mange i din situasjon. Du kan også dra til krisesenteret. Ta med deg ungen. Vær der noen timer, snakk med dem og hør på dem. Du er dessverre ikke alene.

Stå opp for deg selv (og ungen). Du fortjener ikke å bli tråkket på - ingen gjør det. Og innerst inne håper jeg du vet det. Om ikke du klarer å ta tak for din skyld, så har du verdens fineste unge - og den ungen fortjener et bedre forbilde på hvordan en mann skal oppføre seg mot en kvinne. Og en mamma som har det godt med seg selv. 

Hva ville du rådet en venninne til å gjøre hvis hun fortalte deg det du har skrevet her? Klarer du å følge ditt eget råd?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. I årevis prøvde jeg å skjerpe meg fordi alle problemene våre var jo min feil i følge han. Det var så ødeleggende. Jeg følte at jeg druknet. Den psykiske volden gjorde mer vondt enn fysiske knyttneveslag. Det var så ensomt å tro at han var stygg med meg, men å bli avvist med at det var noe jeg innbilte meg. Utad var han verdens greieste mann. Hvordan skulle andre tro på meg, når jeg ikke en gang trodde på meg selv?

Jeg ser i innlegget ditt at du har innsett mye som det tok meg 20 år å innse. Du ser mye klart, og nå må du tro på deg selv! Du skal være stolt av deg selv som har skjønt dette. Så flott at du fortalte venninnen din om dette. Det var tøft gjort av deg. Det er viktig å ikke stå alene mot slike mennesker, og da er familie og venner gull verdt. Jeg vil at du tar kontakt med venninnen din igjen. Fortell hva som skjedde sist. Fortell hvordan du har det, og hvordan du har hatt det i mellomtiden. Fortell deretter til flere (ikke felles venner). Når andre vet, så er det lettere å komme seg ut av forholdet, for da vil de hjelpe deg å se klart og ikke la deg lure av manipuleringen hans. Og de vil legge press på deg (og det er bra!)

Skriv dagbok. Skriv datoer og detaljert hva som skjer og hva som blir sagt. Spar på meldinger, og dokumenter ting som skjer. Uansett hva som skjer, prøv å ikke gjør noe du vil angre på. Du er et godt menneske, han er et vondt menneske, ikke synk ned på hans nivå med å si og gjøre stygge ting. Uansett hvor mye han fortjener det. Forhåpentligvis vil Karma ordne opp.....

Anonymkode: 1381a...927

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei ! 

Har vel innerst inne visst det en stund , men har beskyttet han og kommet fram til at det er meg hver gang.

Men jeg lever med en mann som hele tiden pirker på meg,  latterliggjør meg,  og er kritisk , blir sur når jeg gråter og kaller meg med skjellsord. Hver gang vi krangler får han meg til å tro det er min skyld.

Det er perioder hvor jeg tenker at jeg ikke  holder ut og bestemmer meg for å gå,  men han får alltid overbevist meg til å bli og det blir bedre en periode.  

 Jeg åpnet meg opp for ei venninne for noen år siden og hun rådet meg til å dra.  Han fikk vite at jeg hadde åpnet meg , og jeg vet ikke hvordan det endte sånn.. Men det endte i hvert med at jeg beklaget meg for å ha sviktet hans tillitt ved å betro meg utenfor forholdet. Etter dette har jeg ikke åpnet meg for noen. 

Jeg kjenner at jeg tviler på alt ved meg selv,  hvis jeg hører han si noe og konfronterer han med det blir jeg i tvil om hva jeg hørte ,og jeg begynner også å tvile på om ting jeg har gjort og sagt har skjedd/ikke skjedd.

Jeg har også tenkt gjennom om det er noe ved min væremåte,  men det er ingen andre som behandler meg slik og jeg har alltid kommet overens med alle.

Jeg har ingen selvtillit igjen,  og jeg føler at jeg ikke har noe styrke. Jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal komme meg vekk, om jeg bare innbiller meg at det er så ille og tar på meg offerrollen. Han sier nemlig at jeg gjør det , og at vi ikke har noen problemer i forholdet vårt. Hvis det er jeg som lager problemer inne i hodet mitt,  burde jeg jo klare å prøve litt til. 

Vet ikke hvorfor jeg skriver . Jeg har bare ingen andre å gå til. 

Anonymkode: e428a...524

Klassisk tilfelle av psykopatisk oppførsel. Nei, du vet vel innerst inne hva som foregår. Det er skummelt å bryte ut, men kjære deg, det er mye verre å bli. Etter en stund uten denne mannen, vil du nok bli deg selv igjen. Det er ditt ansvar å ta vare på deg selv, og det er ditt ansvar om du velger å bli i dette forholdet. Helt klart at du burde ta vare på deg selv nå, og dra slik at du kan bygge deg opp i gjen. Psykopater nytter det ikke å snakke til fornuft, de vil manipulere, så du må nok bare dra, uten noen «oppvask».

Anonymkode: bba29...2f4

[AnonymBruker]

Kan du stå på egne ben og komme deg ut av forholdet?

Anonymkode: f035d...007