Lillebror har det vanskelig

[AnonymBruker]

Dette blir kanskje litt for langt, skal prøve å korte ned. 

Jeg har en god relasjon med min lillebror, eller jeg trodde det. Jeg og min familie har aldri tatt mobbing på alvor, og det fordi vi alle har opplevd mye vondt før vi flyttet til Norge. Jeg vet at jeg ikke burde si dette, men mobbing i forhold til det vi har opplevd er i mine øyner en liten ting eller ingenting. Jeg ble også 'mobbet' på barneskolen for utseendet mitt i Norge, men det plager ikke meg i dag(i voksen alder), og det er noe jeg aldri tenker over.  Lillebror ble født inn i en deprimert familie(vi mistet en i søskenflokken kort tid etter at vi flyttet til Norge), han var gleden i vår hverdag.

Nå har det gått mange år, vi alle har klart oss bra, men fikk nylig høre av han at han er deprimert, og at ingen av oss var der for han da han ble mobbet på skolen. Jeg visste at han hadde utfordringer på barne og ungdomsskolen, men tenkte aldri over det på den måten. Han føler seg stygg og sier at han har dårlig selvtillit. Og at mange i klassen syns at det er rart at han er stygg mens resten av søskenflokken hans er pene. Jeg fikk egentlig litt sjokk da han sa det, fordi vi har litt sånn macho kultur og han er ikke akkurat liten og tynn. Han er muskuløs og høy, han ser 'skummel' ut. Han sa også at guttene aldri turte å mobbe han da de visste det kunne bli bråk, men at de også kunne ha mobbet han og at han følte seg utenfor i noen år. Ingen ville henge med han, og at han var desperat etter å få seg venner. Han har aldri vært i bråk med noen av guttene i klassen. Det som også plager han er det jentene har sagt til han, han sa at han ikke kunne si noe tilbake eller gjøre noe for å forsvare seg selv - fordi han verken kunne være frekk eller gjøre noe mot jenter. I dag er han svært god venn med mange av de guttene fra barne og ungdomsskolen, han har ikke noe vondt å si om de. 

Må også legge til at lillebroren min har blitt behandlet litt rart. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg tror mamma og pappa (uten å mene at de er dårlige foreldre) trodde kanskje ting bare går av seg selv i Norge. De beskyttet oss mot langt mer alvorligere ting enn mobbing, om noe skjedde på skolen så skulle man ta igjen, ble tidlig lært opp til å ikke virke stakkarslig. Og ting fungerer ikke slik her i Norge, derfor har ingen av oss tenkt at mobbing er noe som kan ha konsekvenser. For å være helt ærlig så klarer jeg virkelig ikke sett meg inn i hans situasjon, selvom jeg vet og er klar over at mobbing har ødelagt og ødelegger mange. 

Jeg prøvde å oppmuntre han, og fortalte om flere vonde hendelser fra min barndom for å sammenligne. Jeg vet at han ikke burde gå ut i fra vår utgangspunkt, men det er så vanskelig for meg å 'fikse' det nå. Hva skal jeg gjøre? Føler også det er en utfordring å snakke med han, vi har litt ulik mentalitet. Han tenker for norsk (uten å mene noe negativt med det), det krasjer litt med min mentalitet. Foreldrene vår har heller aldri vært streng med han mtp kultur og språk. Han oversetter norsk direkte, og tenker norsk når han snakker morsmålet. Ofte merker jeg at lillebror gir opp og orker ikke forklare seg når han snakker med mamma og pappa. 

Før jeg får negative kommentarer angående det jeg skrev om macho kultur osv. Lillebroren min er ikke en bråkete fyr, han har aldri gjort noe galt her i Norge, det har heller ingen av oss andre, alle kompisene hans er etnisk norsk. Mine foreldre har sørget for at han har blitt behandlet mest mulig norsk, og begynte å feire jul pga han, slik at han ikke skulle føle seg utenfor på skolen. De har passet på, på en måte... 

 

Anonymkode: 9d885...0ab

[AnonymBruker]

Kan det hende han trenger at du eller noen i familien tar seg tid til å faktisk lytte?

kan det hende han trenger bekreftelse for sine følelser og opplevelser?

har slitt mye selv, det har vert flere tak opp igjennom, og det verste jeg vet er alle som «forstår». Når de samtidig viser tydelig hvor lite de forstår..

Anonymkode: 17ca5...47b

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan det hende han trenger at du eller noen i familien tar seg tid til å faktisk lytte?

kan det hende han trenger bekreftelse for sine følelser og opplevelser?

har slitt mye selv, det har vert flere tak opp igjennom, og det verste jeg vet er alle som «forstår». Når de samtidig viser tydelig hvor lite de forstår..

Anonymkode: 17ca5...47b

Han har nevnt det før, men han er lillebroren min og jeg syns ikke at han er stygg! Når han har sagt det så har jeg bare blitt irritert på han. 
 

jeg prøver å lytte mer nå og snakket med de andre hjemme om det. Vi alle tar det på alvor nå og prøver å komme mer innpå han. 
 

Ja, du sier noe der. Jeg har ikke sagt til han at jeg forstår, men har heller sagt at jeg ikke skjønner hvorfor han tar det så tungt... små barn sier jo mye rart til hverandre, jeg har vanskeligheter for å forstå at små barn er onde. Har forklart det for han, men jeg tror han føler seg svikta av familien  

Anonymkode: 9d885...0ab

[AnonymBruker]

Du kom til Norge med både mor og far, og en søskenflokk. Dere opplevde mye vondt på veien, og dere mistet et søsken kort tid etter dere kom hit. Jeg skjønner at det var litt vanskelig, men dere hadde jo en mor og en far som beskyttet dere gjennom dette, og dere mistet bare et søsken. Det finnes de som mister hele familien sin. Barn som hverken har mor eller far eller søsken til å beskytte seg, og ingen ressurser til å flykte. Sammenlignet med dem så er kanskje ikke det du har opplevd så farlig?

Jeg mener selvsagt ikke det jeg skriver over her, men jeg håper at det kanskje kan hjelpe deg å se din brors situasjon. Det finnes alltid noen som har det verre. Det betyr ikke at de tingene man sliter med er mindre viktige. Lillebroren din er født her. Han har ikke opplevd det vonde dere andre har opplevd. For ham er mobbing på skolen det verste som har skjedd ham. Når han da møtes med at familien ikke skjønner at det overhodet spiller noen rolle, så gjør det det verre.

Jeg vet ikke om dette stemmer, men jeg får umiddelbart en tanke om at din bror kanskje opplever å ikke høre til noe sted. Han deler ikke familiens felles traume, og har derfor ikke helt forutsetningen for å forstå hvordan dere andre har det. Han er "norskere" enn dere, og opplever kanskje at han derfor er litt utenfor i familien. Jeg mener ikke at dere ikke vil ha ham, eller ikke er glad i ham, men at dere rett og slett ikke helt deler kulturell bakgrunn. Hans kulturelle bakgrunn er, i større grad enn for dere som ikke er født her,  preget av den norske kulturen, i tillegg til den kulturen dere kommer fra. Samtidig opplever han nok at dere ikke forstår de tingene som er vanskelige for ham. Så kanskje han ikke helt føler at han hører til i familien. KAmeratgjengen hans er i hovedsak nordmenn sier du, så da har han anderledes kulturell bakgrunn også der. Kanskje han føler at han ikke hører til noe sted?

Anonymkode: 46ae1...e88

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kom til Norge med både mor og far, og en søskenflokk. Dere opplevde mye vondt på veien, og dere mistet et søsken kort tid etter dere kom hit. Jeg skjønner at det var litt vanskelig, men dere hadde jo en mor og en far som beskyttet dere gjennom dette, og dere mistet bare et søsken. Det finnes de som mister hele familien sin. Barn som hverken har mor eller far eller søsken til å beskytte seg, og ingen ressurser til å flykte. Sammenlignet med dem så er kanskje ikke det du har opplevd så farlig?

Jeg mener selvsagt ikke det jeg skriver over her, men jeg håper at det kanskje kan hjelpe deg å se din brors situasjon. Det finnes alltid noen som har det verre. Det betyr ikke at de tingene man sliter med er mindre viktige. Lillebroren din er født her. Han har ikke opplevd det vonde dere andre har opplevd. For ham er mobbing på skolen det verste som har skjedd ham. Når han da møtes med at familien ikke skjønner at det overhodet spiller noen rolle, så gjør det det verre.

Jeg vet ikke om dette stemmer, men jeg får umiddelbart en tanke om at din bror kanskje opplever å ikke høre til noe sted. Han deler ikke familiens felles traume, og har derfor ikke helt forutsetningen for å forstå hvordan dere andre har det. Han er "norskere" enn dere, og opplever kanskje at han derfor er litt utenfor i familien. Jeg mener ikke at dere ikke vil ha ham, eller ikke er glad i ham, men at dere rett og slett ikke helt deler kulturell bakgrunn. Hans kulturelle bakgrunn er, i større grad enn for dere som ikke er født her,  preget av den norske kulturen, i tillegg til den kulturen dere kommer fra. Samtidig opplever han nok at dere ikke forstår de tingene som er vanskelige for ham. Så kanskje han ikke helt føler at han hører til i familien. KAmeratgjengen hans er i hovedsak nordmenn sier du, så da har han anderledes kulturell bakgrunn også der. Kanskje han føler at han ikke hører til noe sted?

Anonymkode: 46ae1...e88

Ja, jeg er helt enig i med deg. Fikk en opplevelse av at han føler seg sviktet av familien. Jeg anser meg selv som heldig, og vet at folk opplever ting som er tusen ganger verre enn det jeg har opplevd. Er full klar over at jeg man ikke burde sammenligne, det som er traumatisk for meg trenger ikke være traumatisk for deg eller omvendt. Som sagt, tror vi bare tenkte at her er vi trygge og slike konflikter som mobbing er bare små ting, noe ingen av oss tok hensyn til. Tar selvkritikk på det du skriver og jeg er enig med deg. Prøver å stille opp for han nå, og vise at vi er glad i han selvom vi aldri ga han den støtten han trengte da. Det gjør utrolig vondt for meg å innse det.

Jeg har prøvd å få han til å forstå hvorfor han ikke fikk den støtten da. Han vet jo lite om hva vi har gjennomgått, vi har aldri tatt opp ting vi har opplevd tidligere i hjemlandet med han. Når vi forteller han noe så får han sjokk og syns det er merkelig, han reagerer slik som flest nordmenn ville ha reagert. Resten av søskenflokken og meg er mye eldre enn han. Jeg var egentlig yngst og han ble født 11 år etter meg. 
 

Han føler seg nok utenfor blant nordmenn også. Jeg vet at han har veldig gode kompiser, jeg har møtt mange av de og deres foreldre. Kjenner til området og blitt kjent med folk her. De er flotte mennesker, og han sier selv at han trives godt med de gutta. Men likevel har han fått kommentarer før, blant annet en bussjåfør som hadde kalt han neger. Altså, vi er ikke fra Afrika engang. Jeg syns synd på han, fordi han har så lite kjennskap til hjemlandet og kulturen vår. Mamma og pappa har hele tiden tenkt at han burde få lov å være mest mulig lik sine venner, så vi har ikke pushet på noe om kulturen vår. Ser jo nå at han ikke har fått en tilhørighet hos sin egen familie heller. 
 

Jeg er veldig takknemlig for å få lov til å bo i Norge og trives veldig godt her selv. Men noen kulturer er så forskjellige at det blir for vanskelig å blande de uansett hvor hardt man prøver. Jeg har funnet min egen måte og trives svært godt, men ser hvor mye 2 og 3 generasjonsinnvandrere sliter. 

Anonymkode: 9d885...0ab