Missed abortion, ingen informasjon?

[Charlotte1]

Samboeren og jeg fant ut i uke 5+4 at vi ventet et barn. Vi hadde planer om å begynne å prøve om 2-3 år, ettersom vi fortsatt er ganske unge. Vi hadde alltid tenkt at skulle jeg plutselig blitt gravid så tenkte vi at det var ment for det.

 

Når vi fant ut om graviditeten ble vi positivt overrasket. Og på kort tid ble vi godt forberedt på å bli foreldre og gleden ble større og større for hver uke som gikk. Vi hadde et ønske om å si til de nærmeste venner og familie, men en liten del av meg følte jeg ikke kunne la gleden ta over, for jeg tenkte at noe galt kunne skje, og ville helst vente til 12 uker hadde gått ettersom da var sjansene mye lavere for spontanabort.

 

Vi hadde fått innkalling til den ordinære ultralyden i uke 17-20(?) på sykehuset men jeg kjente jeg ikke kunne vente så lenge for å finne ut om alt var i orden. I uke 6 tok vi også blodprøver som bekreftet svangerskapet, men det var ikke nok i uke 9 for å kunne slappe av.

 

Min fastlege hadde en ultralydmaskin, så vi ba om en legetime der når jeg var i uke ca 10. Jeg kjente jeg var stresset før timen og følte noe var galt. Fastlegen nevnte på forhånd at h*n ikke var flink med ultralyd, men vi tenkte det var greit ettersom en annen vi kjente hadde fått bekreftet en del når de var der i uke 6. 

 

Ultralyden foregikk utvendig og legen sa det ikke var så mye å se, og nevnte noe med gass i magen og avføring som kunne gjøre at man ikke kunne se. Og da kjente jeg tårene presse på, og spurte om eventuelt h*n eventuelt kunne se hjerte slå, og da nevnte h*n at det fortsatt var tidlig og at det så bra ut.

 

Da vi dro følte jeg meg mer stresset enn før ultralyden, og kjente det ikke kunne stemme. Å ikke se noe i uke 10? Ikke noe hjerteslag? At gass og avføring hadde så mye å si? Jeg gikk noen runder med meg selv og tenkte h*n var tross alt lege og hadde ikke sendt meg hjem og sagt at alt så bra ut om det var mistanke på at noe var galt.

 

Dagen senere kjente jeg at jeg ikke kunne slappe av, det føltes ikke rett. Jeg ringte min mor som jeg har veldig nært forhold til og fortalte hvordan jeg følte meg, og hun ba meg ta en «ordentlig» ultralyd på en privat klinikk. Jeg ringte samme dag og fikk time dagen etter kl 11, men jeg måtte komme alene pga Covid 19. Det var tungt å måtte gå alene slik jeg følte meg, men kunne forstå det. Heldigvis sto samboeren utenfor å ventet på meg.

 

Jeg kom inn etter litt vente tid. Jeg fortalte kort hvorfor jeg var der og gynekologen smilte og sa han var utrolig erfaren og det var ingenting jeg skulle bekymre meg over. Ultralyden skjedde vaginalt og etter få sekunder sa han at det så ut som fosteret hadde sluttet å utvikle seg i rundt uke 6, og han kunne ikke se hjerte slå, og var usikker på om det noengang hadde slått. (Missed abortion)

 

Han ba meg ta blodprøver samme dag og 2 dager etter for å måle HCg nivåene. Jeg kjente tårene trille, mens han nevnte at jeg enten skulle la kroppen gjøre sitt eller få piller for å tvinge frem aborten.

 

Dagene fremover var tunge, og alt føltes håpløst. Noen dager etter ringte gynekologen og bekreftet at det var en missed abortion og at jeg kunne komme tilbake å få snakke med en sykepleier og få disse pillene.

 

Jeg kjente på usikkerheten, for jeg hadde hørt og lest at å tvinge frem aborten kan gjøre det vondere enn å vente, men samtidig lå tanken på å gå rundt med et dødt barn i magen i uvitende tid for vondt.

 

Jeg forberedte meg på samtalen med sykepleieren og skrev ned en del spørsmål om hva jeg hadde hørt, hvordan det skulle eventuelt skje med pillene, faretegn ved eventuelt abort hjemme (når må vi eventuelt be om hjelp), og generell råd og informasjon siden jeg visste ingenting. Aldri hadde jeg vært gravid og heller aldri hatt en missed abortion. 

 

Når vi kom frem, kom sykepleieren inn og jeg fortalte at jeg fortsatt var usikker på hva jeg skulle gjøre og ønsket svar på noen spørsmål før jeg kunne ta et valg. Sykepleieren så på meg som et spørsmålstegn og sa hun egentlig bare skulle gi meg pillene. Sjokkert ble jeg over svaret, og forklarte igjen at alt dette var så nytt for meg, og at jeg var redd. Hun snakket seg vekk fra spørsmålene mine og ga meg ingen konkrete svar. Jeg gikk ut fra den private klinikken med piller i hånden, tårene trillet og jeg følte meg både redd, skuffet og fortvilet.

 

Det var tydeligvis ingen faretegn som jeg skulle passe på, ingen jeg kunne kontakte for spørsmål underveis, og ingen svar på hvorfor jeg skulle gjøre det hjemme, framfor på sykehuset, når jeg var over 11 uker på vei da. Alt som ble nevnt var hvordan pillene skulle tas, og at det skulle ligne mensensmerter.

 

Siden jeg ikke følte meg LITT trygg på informasjon jeg fikk, begynte jeg å søke grundig på nettet på alt jeg lurte, og erfaringer fra andre kvinner i samme situasjon. Jeg snakket med min mor og tante som ga meg tips, ettersom min tante hadde opplevd 3-4 aborter selv og fikk heller ingen nyttig informasjon fra helsevesenet.

 

Jeg ble forberedt på hva som kunne skje, faretegn jeg skulle være obs på og at jeg burde ha sterke smertestillende i tilfelle, og anbefalte Paralgin forte som hun hadde selv brukt under abortene. Det eneste jeg hadde fått fra sykepleieren var paracet og diclofenac (ibux), og tenkte det er det du får når du har vondt i hode, hvordan skulle det hjelpe meg under en abort?

 

Jeg valgte å droppe paraceten og ibuxen jeg hadde fått og tok en paralgin forte istedenfor sammen med 4 cytotec piller i skjeden. Klokken var 10:30 da jeg startet.

 

Ingenting skjedde på 5,5 timer og så kom en liten blødning, og var usikker på om jeg skulle ta de 2 neste under tungen. Jeg valgte å ringe legevakten å høre ettersom klinikken jeg hadde «behandling» hos hadde stengt og de ga meg ingen jeg kunne kontakte. Legen der sa jeg bare kunne ta de 2 neste.

 

Rundt 6-7 timer etter første cytotec pillene begynte jeg å kjenne slags mensensmerter, men fortsatt ganske svake. Også begynte det å trappe seg fort opp i smerte, og kjente jeg var lettet at jeg gikk på sterke smertestillende. Hele situasjonen var tung og vond nok, og tenkte det ikke skulle være nødvendig å leke seg med Paracet i en slik tid. 

 

Jeg kjente utrolig sterke smerter og kjente blødningene kom frem. Jeg hadde kjøpt slike «fødebleier» på apoteket, og hadde ikke visst hva jeg skulle gjort uten. Plutselig kjente jeg en ubeskrivelig smerte og kjentes ut som jeg måtte spy, samboeren hjalp meg til badet og kjente ekstrem svette og mistet delvis bevisstheten i en kort stund, og kjente væske og blod komme ut, mens jeg satt i smerte. Da stoppet alt smerte og svetten begynte å gå vekk. Samboeren vurderte sterkt å ringe 113 ettersom alt var så heftig. Jeg ble helt rolig og kjente jeg var utslitt. Og 1-2 timer etter blødde jeg stort, men heldigvis uten smerter. På dette stadiet hadde jeg tatt 2-3 paralgin forte med ca 6 timer mellomrom. Jeg kjente klumper og slim komme ut og etter noen timer var klokken blitt 00:30 og var både mentalt og fysisk utslitt og prøvde å sove. 

 

Jeg sov i 11 timer, og dagen etter hadde jeg smått med blødninger og svake mensensmerter.

 

Gjennom dette hadde jeg en fantastisk støtte og nærhet av min samboeren og hadde god dialog med min mor hele tiden. Men følte meg ikke tatt godt vare på av klinikken jeg var i behandling hos. Jeg ble ikke fortalt noe og ble sendt hjem med «det skjer hele tiden, bare dra hjem og ta paracet.» 

 

Jeg ringte opp igjen noen dager etterpå og spurte hvordan det skulle skje fremover med etterkontroll og da ble jeg fortalt at det ikke var inkludert i behandlingen men at jeg kunne betale for en ny ultralyd hvis jeg ønsket. De sa at de stolte på at pillene skulle gjøre jobben helt fint. Og da spurte jeg om eventuelt komplikasjoner om det fortsatt ligger igjen rester fra aborten, og ble svart at ja, det kunne bli vanskelig å bli gravid igjen, men at de fleste ikke tar ultralyd ettersom «de stolte på pillene»

 

Så ikke fikk jeg informasjon eller en dråpe medfølelse og i ettertid var det opp til meg om jeg ville sjekke. Jeg leste mye på nettet at mange ikke hadde hatt komplett abort med cytotec pillene og at de endte med infeksjon eller utskraping flere uker etterpå fordi de ble fortalt at «alt er nok fint» uten å sjekke.

 

Dette ble litt langt, men følte jeg trengte å få ut hendelsen, og hvordan jeg følte utryggheten med dårlig informasjon.

 

Noen andre som har opplevd lignende? Jeg føler sinne på hvordan ansatte på klinikken oppførte seg, og hadde så lite medmenneskelighet. Legen min sa også «abort før uke 12 er forventet» når jeg fortalte om den triste nyheten, som om det skulle gjøre alt så mye bedre? Fikk heldigvis sykemelding og prøver smått å komme meg videre.

 

Ville anbefalt å få paralgin forte eller annen sterke smertestillende, og bare glemme paraceten man får. Og kjøp slike fødebleier på apotek, ha også rask og enkel mat, og noe snacks.  

 

 

 

Endret 17. oktober 2020 av Charlotte1

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Charlotte1 skrev:

Samboeren og jeg fant ut i uke 5+4 at vi ventet et barn. Vi hadde planer om å begynne å prøve om 2-3 år, ettersom vi fortsatt er ganske unge. Vi hadde alltid tenkt at skulle jeg plutselig blitt gravid så tenkte vi at det var ment for det.

 

Når vi fant ut om graviditeten ble vi positivt overrasket. Og på kort tid ble vi godt forberedt på å bli foreldre og gleden ble større og større for hver uke som gikk. Vi hadde et ønske om å si til de nærmeste venner og familie, men en liten del av meg følte jeg ikke kunne la gleden ta over, for jeg tenkte at noe galt kunne skje, og ville helst vente til 12 uker hadde gått ettersom da var sjansene mye lavere for spontanabort.

 

Vi hadde fått innkalling til den ordinære ultralyden i uke 17-20(?) på sykehuset men jeg kjente jeg ikke kunne vente så lenge for å finne ut om alt var i orden. I uke 6 tok vi også blodprøver som bekreftet svangerskapet, men det var ikke nok i uke 9 for å kunne slappe av.

 

Min fastlege hadde en ultralydmaskin, så vi ba om en legetime der når jeg var i uke ca 10. Jeg kjente jeg var stresset før timen og følte noe var galt. Fastlegen nevnte på forhånd at h*n ikke var flink med ultralyd, men vi tenkte det var greit ettersom en annen vi kjente hadde fått bekreftet en del når de var der i uke 6. 

 

Ultralyden foregikk utvendig og legen sa det ikke var så mye å se, og nevnte noe med gass i magen og avføring som kunne gjøre at man ikke kunne se. Og da kjente jeg tårene presse på, og spurte om eventuelt h*n eventuelt kunne se hjerte slå, og da nevnte h*n at det fortsatt var tidlig og at det så bra ut.

 

Da vi dro følte jeg meg mer stresset enn før ultralyden, og kjente det ikke kunne stemme. Å ikke se noe i uke 10? Ikke noe hjerteslag? At gass og avføring hadde så mye å si? Jeg gikk noen runder med meg selv og tenkte h*n var tross alt lege og hadde ikke sendt meg hjem og sagt at alt så bra ut om det var mistanke på at noe var galt.

 

Dagen senere kjente jeg at jeg ikke kunne slappe av, det føltes ikke rett. Jeg ringte min mor som jeg har veldig nært forhold til og fortalte hvordan jeg følte meg, og hun ba meg ta en «ordentlig» ultralyd på en privat klinikk. Jeg ringte samme dag og fikk time dagen etter kl 11, men jeg måtte komme alene pga Covid 19. Det var tungt å måtte gå alene slik jeg følte meg, men kunne forstå det. Heldigvis sto samboeren utenfor å ventet på meg.

 

Jeg kom inn etter litt vente tid. Jeg fortalte kort hvorfor jeg var der og gynekologen smilte og sa han var utrolig erfaren og det var ingenting jeg skulle bekymre meg over. Ultralyden skjedde vaginalt og etter få sekunder sa han at det så ut som fosteret hadde sluttet å utvikle seg i rundt uke 6, og han kunne ikke se hjerte slå, og var usikker på om det noengang hadde slått. (Missed abortion)

 

Han ba meg ta blodprøver samme dag og 2 dager etter for å måle HCg nivåene. Jeg kjente tårene trille, mens han nevnte at jeg enten skulle la kroppen gjøre sitt eller få piller for å tvinge frem aborten.

 

Dagene fremover var tunge, og alt føltes håpløst. Noen dager etter ringte gynekologen og bekreftet at det var en missed abortion og at jeg kunne komme tilbake å få snakke med en sykepleier og få disse pillene.

 

Jeg kjente på usikkerheten, for jeg hadde hørt og lest at å tvinge frem aborten kan gjøre det vondere enn å vente, men samtidig lå tanken på å gå rundt med et dødt barn i magen i uvitende tid for vondt.

 

Jeg forberedte meg på samtalen med sykepleieren og skrev ned en del spørsmål om hva jeg hadde hørt, hvordan det skulle eventuelt skje med pillene, faretegn ved eventuelt abort hjemme (når må vi eventuelt be om hjelp), og generell råd og informasjon siden jeg visste ingenting. Aldri hadde jeg vært gravid og heller aldri hatt en missed abortion. 

 

Når vi kom frem, kom sykepleieren inn og jeg fortalte at jeg fortsatt var usikker på hva jeg skulle gjøre og ønsket svar på noen spørsmål før jeg kunne ta et valg. Sykepleieren så på meg som et spørsmålstegn og sa hun egentlig bare skulle gi meg pillene. Sjokkert ble jeg over svaret, og forklarte igjen at alt dette var så nytt for meg, og at jeg var redd. Hun snakket seg vekk fra spørsmålene mine og ga meg ingen konkrete svar. Jeg gikk ut fra den private klinikken med piller i hånden, tårene trillet og jeg følte meg både redd, skuffet og fortvilet.

 

Det var tydeligvis ingen faretegn som jeg skulle passe på, ingen jeg kunne kontakte for spørsmål underveis, og ingen svar på hvorfor jeg skulle gjøre det hjemme, framfor på sykehuset, når jeg var over 11 uker på vei da. Alt som ble nevnt var hvordan pillene skulle tas, og at det skulle ligne mensensmerter.

 

Siden jeg ikke følte meg LITT trygg på informasjon jeg fikk, begynte jeg å søke grundig på nettet på alt jeg lurte, og erfaringer fra andre kvinner i samme situasjon. Jeg snakket med min mor og tante som ga meg tips, ettersom min tante hadde opplevd 3-4 aborter selv og fikk heller ingen nyttig informasjon fra helsevesenet.

 

Jeg ble forberedt på hva som kunne skje, faretegn jeg skulle være obs på og at jeg burde ha sterke smertestillende i tilfelle, og anbefalte Paralgin forte som hun hadde selv brukt under abortene. Det eneste jeg hadde fått fra sykepleieren var paracet og diclofenac (ibux), og tenkte det er det du får når du har vondt i hode, hvordan skulle det hjelpe meg under en abort?

 

Jeg valgte å droppe paraceten og ibuxen jeg hadde fått og tok en paralgin forte istedenfor sammen med 4 cytotec piller i skjeden. Klokken var 10:30 da jeg startet.

 

Ingenting skjedde på 5,5 timer og så kom en liten blødning, og var usikker på om jeg skulle ta de 2 neste under tungen. Jeg valgte å ringe legevakten å høre ettersom klinikken jeg hadde «behandling» hos hadde stengt og de ga meg ingen jeg kunne kontakte. Legen der sa jeg bare kunne ta de 2 neste.

 

Rundt 6-7 timer etter første cytotec pillene begynte jeg å kjenne slags mensensmerter, men fortsatt ganske svake. Også begynte det å trappe seg fort opp i smerte, og kjente jeg var lettet at jeg gikk på sterke smertestillende. Hele situasjonen var tung og vond nok, og tenkte det ikke skulle være nødvendig å leke seg med Paracet i en slik tid. 

 

Jeg kjente utrolig sterke smerter og kjente blødningene kom frem. Jeg hadde kjøpt slike «fødebleier» på apoteket, og hadde ikke visst hva jeg skulle gjort uten. Plutselig kjente jeg en ubeskrivelig smerte og kjentes ut som jeg måtte spy, samboeren hjalp meg til badet og kjente ekstrem svette og mistet delvis bevisstheten i en kort stund, og kjente væske og blod komme ut, mens jeg satt i smerte. Da stoppet alt smerte og svetten begynte å gå vekk. Samboeren vurderte sterkt å ringe 113 ettersom alt var så heftig. Jeg ble helt rolig og kjente jeg var utslitt. Og 1-2 timer etter blødde jeg stort, men heldigvis uten smerter. På dette stadiet hadde jeg tatt 2-3 paralgin forte med ca 6 timer mellomrom. Jeg kjente klumper og slim komme ut og etter noen timer var klokken blitt 00:30 og var både mentalt og fysisk utslitt og prøvde å sove. 

 

Jeg sov i 11 timer, og dagen etter hadde jeg smått med blødninger og svake mensensmerter.

 

Gjennom dette hadde jeg en fantastisk støtte og nærhet av min samboeren og hadde god dialog med min mor hele tiden. Men følte meg ikke tatt godt vare på av klinikken jeg var i behandling hos. Jeg ble ikke fortalt noe og ble sendt hjem med «det skjer hele tiden, bare dra hjem og ta paracet.» 

 

Jeg ringte opp igjen noen dager etterpå og spurte hvordan det skulle skje fremover med etterkontroll og da ble jeg fortalt at det ikke var inkludert i behandlingen men at jeg kunne betale for en ny ultralyd hvis jeg ønsket. De sa at de stolte på at pillene skulle gjøre jobben helt fint. Og da spurte jeg om eventuelt komplikasjoner om det fortsatt ligger igjen rester fra aborten, og ble svart at ja, det kunne bli vanskelig å bli gravid igjen, men at de fleste ikke tar ultralyd ettersom «de stolte på pillene»

 

Så ikke fikk jeg informasjon eller en dråpe medfølelse og i ettertid var det opp til meg om jeg ville sjekke. Jeg leste mye på nettet at mange ikke hadde hatt komplett abort med cytotec pillene og at de endte med infeksjon eller utskraping flere uker etterpå fordi de ble fortalt at «alt er nok fint» uten å sjekke.

 

Dette ble litt langt, men følte jeg trengte å få ut hendelsen, og hvordan jeg følte utryggheten med dårlig informasjon.

 

Noen andre som har opplevd lignende? Jeg føler sinne på hvordan ansatte på klinikken oppførte seg, og hadde så lite medmenneskelighet. Legen min sa også «abort før uke 12 er forventet» når jeg fortalte om den triste nyheten, som om det skulle gjøre alt så mye bedre? Fikk heldigvis sykemelding og prøver smått å komme meg videre.

 

Ville anbefalt å få paralgin forte eller annen sterke smertestillende, og bare glemme paraceten man får. Og kjøp slike fødebleier på apotek, ha også rask og enkel mat, og noe snacks.  

 

 

 

Så leit å lese at spiren sluttet å utvikle seg, og at du følte deg så alene i situasjonen. Dessverre er det slik at mange mister i starten av svangerskapet, men det gjør det ikke noe enklere fordet. Siden embryo sluttet å utvikle seg i uke 6, så er det normalt at man får med seg piller hjem. Dersom det går galt etter uke 9 tror jeg man aborterer på sykehuset. Godt å lese at du fant trøst i samboeren din i det minste. Veldig mange blir kjapt gravide etter en spontanabort, så håper dere finner styrke til å forsøke igjen. Trøsteklem fra meg

Anonymkode: 03d5a...86b

[Charlotte1]

Hei, takk for svar❤️
Jeg skjønner at det er mye «vanligere» enn man først tror når man selv kommer i situasjonen, men det jeg kanskje ikke fikk helt rett frem (var veldig emosjonell da jeg skrev den) var hvor lite menneskelig de oppførte seg. Jeg kan forstå at når man jobber med slik hele tiden må man sikkert lukke seg, for å på en måte beskytte seg selv, men synes man skal snakke mer om sånt med tanke på at det skjer dessverre ofte. Men mangelen på informasjon synes jeg var sjokkerende. Jeg vet at jeg er heldig som har hatt mange rundt meg, uten og med erfaring med dette som har hjulpet meg. Men jeg tenker spesielt på de som ikke har så mange, og da er spesielt mangelen på informasjon galskap.

 

klem❤️

 

 

 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Charlotte1 skrev:

Hei, takk for svar❤️
Jeg skjønner at det er mye «vanligere» enn man først tror når man selv kommer i situasjonen, men det jeg kanskje ikke fikk helt rett frem (var veldig emosjonell da jeg skrev den) var hvor lite menneskelig de oppførte seg. Jeg kan forstå at når man jobber med slik hele tiden må man sikkert lukke seg, for å på en måte beskytte seg selv, men synes man skal snakke mer om sånt med tanke på at det skjer dessverre ofte. Men mangelen på informasjon synes jeg var sjokkerende. Jeg vet at jeg er heldig som har hatt mange rundt meg, uten og med erfaring med dette som har hjulpet meg. Men jeg tenker spesielt på de som ikke har så mange, og da er spesielt mangelen på informasjon galskap.

 

klem❤️

 

 

 

For den som mister så er det overhodet ikke noe hverdagslig med det  Jeg har ikke mistet selv, men har flere ganger vært 100% sikker på at jeg i ferd med å miste, da jeg har hatt mye blødninger i første trimester. Jeg ble vettskremt hver gang, og helt hjerteknust. Så forstår litt hvordan du har det. Har dessverre lest om flere som har dårlige erfaringer med slike private klinikker når de har hatt MA  

Anonymkode: 03d5a...86b

[AnonymBruker]

Det her kan ikke ha vært en god opplevelse nei, her er det mange som burde ha gjort jobben sin med litt mer medmenneskelighet. Jeg gikk selv gjennom en MA i sommer. Hadde stoppet i uke 8. Først en samtale på sykehuset to dager etter det ble påvist. Legen tok seg god tid, og følte meg veldig ivaretatt. Etter det fikk jeg samtale med en sykepleier, som forklarte mer, og svarte på spørsmål hvis jeg hadde. Jeg valgte utskrapning, men måtte vente i nesten 2 uker på det, men tok det. Fikk beskjed om å ta kontakt med avdelingen hvis jeg hadde spørsmål, eller noe annet skjedde.

På operasjonsdagen møtte jeg opp på sykehuset, og ble hentet av sykepleier å gjort i stand. Hadde en lang prat med henne å. Før inngrepet ble jeg henter av kirurgen, og hun hadde å en prat med meg på kanskje 15 min. Etter inngrepet var jeg på oppvåkningen, når jeg følte meg klar kunne jeg dra hjem, men først ville de ha en prat. Fikk et tlf.nr jeg kunne ringe døgnet rundt hvis noe oppstod. 

Så jeg ble virkelig tatt vare på heke veien. Jeg ba ikke om noen samtaler osv, alt gikk automatisk, og var rutiner de hadde. Medmenneskelighet på høyeste nivå.

Veldig trist å høre om opplevelsen din❤

Anonymkode: 45127...2e6

[AnonymBruker]

Det var trist å lese om at du har mistet. Sender deg en klem❤️Jeg opplevde selv MA i sommer og har liggende erfaringer som du i møte med helsevesenet. Lite informasjon og forståelse for hvor tøft det er å oppdage slikt. Ble bare sendt hjem med abortpiller som viste seg og ikke funke. Så måtte ha to runder til med piller før aborten skjedde. En vond opplevelse. 

Anonymkode: bd3ca...aaf

[AnonymBruker]

Min første MA var også en kjip opplevelse. Fikk et ark med informasjon men ting gikk ikke helt som forventet så jeg følte meg veldig overrasket over alt likevel. MA skjedd en gang til i ettertid og jeg har også fått to barn. Husk at de er på jobb og kan ikke involvere seg dypt og følelsesmessig i absolutt alt. 

Anonymkode: 3a1cb...62a

[AnonymBruker]

Trist å høre at du TS, og dere andre, har hatt slike opplevelser. Min MA ble også oppdaget på en privat ultralyd etter at jeg kjente at «noe» var galt. Men gynekologen som undersøkte meg pratet med både meg og min mann etterpå. Vi gikk tid til å spørre om alt vi lurte på, i tillegg til at vi fikk med oss et ark hjem med skriftlig informasjon om MA/pillene/prosessen. Og sterke smertestillende, husker ikke akkurat hva det var i farten. Vi følte oss godt ivaretatt, og slik burde det ha vært for alle!

Anonymkode: 5c39b...880

[Hopptimisten]

Jeg har også vært igjennom en MA i uke 10/11, men jeg fikk heldigvis tilbud om å ta cytotec-tablettene på sykehuset og fikk hjelp av en hyggelig sykepleier! Men samme som deg opplevde jeg lite empati fra legen, og lite informasjon om hva som skulle skje! 
Jeg fikk beskjed om at det kom til å kjennes ut som litt sterke menssmerter, men i mitt tilfelle hadde jeg sterke rier i 8 timer før det kom en eneste liten blødning! Måtte gjennom to runder med cytotec. Smertene var så sterke at jeg måtte få en morfinsprøyte på rumpa til slutt. Etter 7 timer med smerter og ingen blødning fikk jeg beskjed om at jeg skulle dra hjem og vente på blødningen, og at sykepleier skulle ringe meg dagen etter og høre hvordan det hadde gått. Blødningen kom en time etter hjemkomst, men varte bare i ca 2 timer. Fikk ikke tilbud om å sjekkes etter aborten, men skulle ta en graviditetstest etter 4 uker, så kunne jeg komme inn igjen hvis den fremdeles var positiv.
 

4 uker gikk og testen var svakt positiv, ringte inn og fikk beskjed om å vente en uke og se an. Ringte etter 5 uker, fremdeles svakt positiv test. Fikk samme beskjed som sist. Etter 6 uker var testen negativ, og etter en stund kom det jeg trodde var mensen. Men "mensen" varte annenhver dag i 5 uker med sterke smerter!! Jeg ringte inn samtlige ganger i denne perioden, men fikk samme beskjed hver gang; så lenge testen er negativ så er det ingen rester, er bare syklusen som klusser litt men det er normalt. Totalt 13 uker etter aborten på sykehuset kom en kraftig blødning med STORE klumper, noe som kunne lignet fostersekken kom ut. Jeg ringte sykehuset og fikk beskjed om at det umulig kunne være rester etter så lang tid, og hun lurte på om jeg var sikker på at jeg ikke var gravid på nytt (noe jeg var veldig sikker på jeg ikke var)! Hun hadde heller ingen forklaring på hva som hadde kommet ut, men sa at det var fint at det sikkert kom til å stabilisere seg nå da. 
Synes det var forferdelig dårlig oppfølging på sykehuset i etterkant! Og jeg som deg var utrolig trist for at dette hadde skjedd! Vi hadde vært prøvere i et halvt år, og alt jeg ville var å bli gravid på ny!!

Føler veldig med deg i det du skriver! En abort er en forferdelig psykisk påkjenning! Jeg var max uheldig opp opplevde to SA til etter dette, i uke 8 og igjen uke 10! Heldigvis ukompliserte SA, men med svært sterke smerter begge ganger! Håper du får en ukomplisert graviditet neste gang❤️

Endret 17. oktober 2020 av Hopptimisten

[AnonymBruker]

Trist å lese ❤️ 
 

Vi forsøkte i to år før vi fikk han mellomste, og jeg hadde da endel MA (og spontanaborter og tomme fostersekker) - og det er helt vanlig å bare få de pillene med seg hjem, men via sykehuset så får du beskjed om å ringe dit dersom det blør ekstremt mye, man får feber osv. Og man får paralgin forte, både til munn og til rompe. Den i rompa er ganske behagelig faktisk hehe for det «lammer» liksom området litt. 
Men man blir ikke bedt om å komme på etterkontroll på sykehuset heller, iallefall ingen av de gangene dette skjedde med oss. Man blir litt sånn etterlatt til seg selv .. 
 

Var på a hus for ultralyd, hadde først vært på privat, men gråt så mye at gynekologen der henviste meg til en ny ul- time dagen derpå på sykehuset. Fosterets hjerte hadde sluttet å slå, og jeg husker hun som skulle gi meg pillene sa «hvis dere ikke vil ha barn så må dere bruke prevensjon vet du!». Som om at jeg var der for frivillig abort. Det var utrolig ekkelt. 
 

Samboeren og moren din høres ut som fantastiske støtter da ❤️ Lykke til videre! 

Anonymkode: f0bd1...d38

[AnonymBruker]

Det er desverre sånn at abortpasienter, - både de med planlagt og de med spontanabort/MA, ikke er de helsevesenet ønsker å bruke noe særlig med ressurser på.
 

Håper dere som har opplevd å bli dårlig ivaretatt melder dette som en tilsynssak til Fylkeslegen. En abort/spontanabort kan være ille nok i seg selv, og man skal ikke godta å bli overlatt til seg selv uten informasjon.

Anonymkode: 944b3...772