Falsk bestevenninne?

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne (har vært venninner i 30 år), som jeg lenge ubevisst har ønsket å kutte ut. Ubevisst i den forstand at jeg vet det er praktisk umulig (man kutter bare ikke ut mennesker som man har dette tette båndet med). Jeg har alltid holdt henne på avstand. Jeg føler meg alltid så fanget i hennes nærvær, jeg blir tappet for energi og synes jeg er lite verdt (dette var verre før). Hun likte aldri at jeg var med andre uten henne (gav meg dårlig samvittighet) og snakket andre ned og manipulerte meg til å gjøre det samme. Forholdet vårt har vært veldig ensporet. Hun har fortalt om sitt liv, jeg ikke så mye om mitt. Det har vært akseptert fordi jeg har ikke hatt så mye spennende i mitt liv. Når jeg har fortalt noe har hun avbrutt for å snakke om seg selv eller for å skifte samtalsemne. Jeg har alltid følt meg mindreverdig. Og har gjort det jeg har kunnet for å ikke ha for mye kontakt. Hun har to søstre som begge sliter med tunge depresjoner pga lav selvfølelse og alle hennes forhold ender i deprimerte menn som ønsker seg ut. Hun er sjarmerende og søt utad, men en helt annen person innad. Opptatt av overfladiske ting og å være bedre enn andre. Hun kan lure seg til goder og blir dessverre sjelden oppdaget. Alle fine ting hun gjør er alltid med en bismak. Får jeg noe ligger det i luften at jeg fortjener det ikke og står i gjeld til henne. Så jeg liker ikke å få noe av henne.
Det verste er at jeg ikke unner henne noe, og jeg har alltid lurt på hvorfor. Jeg misliker henne og likevel går vi for å være bestevenninner. Dette er også slitsomt, jeg vil jo ikke være en sånn venninne... jeg vet ikke hva jeg vil med dette... noen som kan kjenne seg igjen?? 
 

 

Anonymkode: 5fdf8...612

[AnonymBruker]

Ikke alle vennskap er ment å være for alltid. Jeg ville ikke kuttet henne ut, men forsøkt å være lite sammen og heller brukt tid på andre venninner. Kanskje kan dere være litt sammen/holde kontakten i en gruppe sammen med andre? 

Anonymkode: 74c06...14b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ikke alle vennskap er ment å være for alltid. Jeg ville ikke kuttet henne ut, men forsøkt å være lite sammen og heller brukt tid på andre venninner. Kanskje kan dere være litt sammen/holde kontakten i en gruppe sammen med andre? 

Anonymkode: 74c06...14b

Ja, jeg har kuttet henne ut mye. Bor langt fra hverandre (mitt ønske). Mine andre venninner er blitt «vår» gjeng (er ikke noe resten av gjengen er så overlykkelige for). Og skal vi møtes må hun også være med. Hun blir fort sur om hun ikke inviteres og stiller alltid opp (ønsker aller helst at tidspunkt tilrettelegges etter hennes tidsplan, blir snurt ellers). Når hun er med endres hele venninnegjengen seg, hun blir midtpunktet. Sitter sur som ei potte om hun føler at hun ikke deltar som hun ønsker. Og det er slitsomt for alle. Ingen liker henne noe særlig. Og de vet at om jeg skal komme MÅ hun også inviteres. 

Anonymkode: 5fdf8...612

[AnonymBruker]

Du skjønner vel at her må du ta deg selv på alvor og respektere dine følelser, tenker jeg. Hun er jo en narsissist.

Hun tapper deg for energi osv. Og ingen liker henne! Dama er giftig! 

Jeg har selv kuttet ut ei venninne etter 38 års vennskap jeg. ( Og et fam. medl. til og med.) Når jeg så hvordan hun egentlig var.

Man kutter ikke ut noen etter 30 års vennskap sier du. Jo! Det gjør man så absolutt!

Du blir jo ødelagt av henne!

 

Anonymkode: 4ab1f...a5b

[AnonymBruker]

Ja, denne følelsen har jeg hatt siden en av de første gangene vi møttes. Jeg har alltid ønsket meg vekk fra henne, og har alltid trodd det var jeg som var fæl. Hun har også vært «flink» til å gi meg dårlig samvittighet. Nå sitter jeg her og kjenner på disse følelsene og blir vitne til nok en samboer som begynner å slite psykisk og som tviler på alt ved seg selv. Og nå som før, så er det denne andre personen som er den «fæle» og som behandler henne fælt ved å miste all livsglede og gjøre livet surt for henne. Og han var ikke sånn før! Nå begynner jeg for alvor å lure på om dette er noe jeg orker å ha i livet mitt. Men hvordan går man i praksis frem???

Anonymkode: 5fdf8...612

[Gjest OGI]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en venninne (har vært venninner i 30 år), som jeg lenge ubevisst har ønsket å kutte ut. Ubevisst i den forstand at jeg vet det er praktisk umulig (man kutter bare ikke ut mennesker som man har dette tette båndet med). Jeg har alltid holdt henne på avstand. Jeg føler meg alltid så fanget i hennes nærvær, jeg blir tappet for energi og synes jeg er lite verdt (dette var verre før). Hun likte aldri at jeg var med andre uten henne (gav meg dårlig samvittighet) og snakket andre ned og manipulerte meg til å gjøre det samme. Forholdet vårt har vært veldig ensporet. Hun har fortalt om sitt liv, jeg ikke så mye om mitt. Det har vært akseptert fordi jeg har ikke hatt så mye spennende i mitt liv. Når jeg har fortalt noe har hun avbrutt for å snakke om seg selv eller for å skifte samtalsemne. Jeg har alltid følt meg mindreverdig. Og har gjort det jeg har kunnet for å ikke ha for mye kontakt. Hun har to søstre som begge sliter med tunge depresjoner pga lav selvfølelse og alle hennes forhold ender i deprimerte menn som ønsker seg ut. Hun er sjarmerende og søt utad, men en helt annen person innad. Opptatt av overfladiske ting og å være bedre enn andre. Hun kan lure seg til goder og blir dessverre sjelden oppdaget. Alle fine ting hun gjør er alltid med en bismak. Får jeg noe ligger det i luften at jeg fortjener det ikke og står i gjeld til henne. Så jeg liker ikke å få noe av henne.
Det verste er at jeg ikke unner henne noe, og jeg har alltid lurt på hvorfor. Jeg misliker henne og likevel går vi for å være bestevenninner. Dette er også slitsomt, jeg vil jo ikke være en sånn venninne... jeg vet ikke hva jeg vil med dette... noen som kan kjenne seg igjen?? 
 

 

Anonymkode: 5fdf8...612

Dere er begge giftige folk som andre må holde seg unna.

[AnonymBruker]

Jeg ville kuttet henne ut. Det er ikke greit å være venner bare fordi at "vi har jo så mye historie". 

Jeg kuttet ut hun som var bestevenninnen min fra barneskolen til opp i 20-årene. Hun var litt som din venninne, veldig navlebeskuende, rakket ned på meg og alt jeg likte hele tiden, og jeg ble bare sliten og lei meg av å være med henne. 

Spør deg selv: Hva er vitsen med å være venner med henne..? Om du ikke får noe positivt ut av vennskapet, er det ikke liv laga. Om det er direkte negativt for deg, bør du kutte det ut. 

Anonymkode: 107db...61b

[Rosatoast]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en venninne (har vært venninner i 30 år), som jeg lenge ubevisst har ønsket å kutte ut. Ubevisst i den forstand at jeg vet det er praktisk umulig (man kutter bare ikke ut mennesker som man har dette tette båndet med). Jeg har alltid holdt henne på avstand. Jeg føler meg alltid så fanget i hennes nærvær, jeg blir tappet for energi og synes jeg er lite verdt (dette var verre før). Hun likte aldri at jeg var med andre uten henne (gav meg dårlig samvittighet) og snakket andre ned og manipulerte meg til å gjøre det samme. Forholdet vårt har vært veldig ensporet. Hun har fortalt om sitt liv, jeg ikke så mye om mitt. Det har vært akseptert fordi jeg har ikke hatt så mye spennende i mitt liv. Når jeg har fortalt noe har hun avbrutt for å snakke om seg selv eller for å skifte samtalsemne. Jeg har alltid følt meg mindreverdig. Og har gjort det jeg har kunnet for å ikke ha for mye kontakt. Hun har to søstre som begge sliter med tunge depresjoner pga lav selvfølelse og alle hennes forhold ender i deprimerte menn som ønsker seg ut. Hun er sjarmerende og søt utad, men en helt annen person innad. Opptatt av overfladiske ting og å være bedre enn andre. Hun kan lure seg til goder og blir dessverre sjelden oppdaget. Alle fine ting hun gjør er alltid med en bismak. Får jeg noe ligger det i luften at jeg fortjener det ikke og står i gjeld til henne. Så jeg liker ikke å få noe av henne.
Det verste er at jeg ikke unner henne noe, og jeg har alltid lurt på hvorfor. Jeg misliker henne og likevel går vi for å være bestevenninner. Dette er også slitsomt, jeg vil jo ikke være en sånn venninne... jeg vet ikke hva jeg vil med dette... noen som kan kjenne seg igjen?? 
 

 

Anonymkode: 5fdf8...612

Du ser vel selv at du beskriver en typisk sosiopat/narsissist, og det er bare å løpe vekk!! 
Selv om dere har hatt ett "tett bånd" så er det absolutt bare å kutte henne tvert ut, jo. Relasjonen deres er falsk, og for henne betyr ikke du noen ting foruten en flott fasade utad for å virke normal og akseptert. Hun gir deg ingenting, og hvis hun gjør det - er det bare negativitet. Så her er det bare å blokkere på sosiale medier, blokkere telefonnummer og bare komme seg videre i livet! Rett og slett   Hvis hun starter å trakassere deg, så må du bare stå i det - hun slutter nok etter hvert! Men det kan bli tøft når en sosiopat/narsissist føler seg sveket, forlatt og avvist 

[AnonymBruker]

Kjenner meg ganske godt igjen i dette.

Det tok meg ganske lang tid å innse at venninnen min gjorde at jeg følte meg nedtrykt og fikk dårligere og dårligere selvbilde og selvfølelse. Det var små ting hele tiden, som å hele tiden antyde at hun likte å henge med meg fordi jeg var styggere enn henne og det var bra fordi hun derfor fikk masse oppmerksomhet på byen, bruke samvittigheten min til å få meg til å bli med på ting hun ville, gjøre tjenester (som aldri ble gjengjeldt når jeg trengte det).

Mye manipulasjon av folk rundt seg, og generelt ekstremt dårlig behandling av mange andre mennesker. Men samtidig forsøkte hun å ta på seg rollen som sårbar, snill og skjør utad, så folk endte opp med å unnskylde mye oppførsel som strengt tatt ikke var innafor. Det var ingen hemninger i å utnytte andre mennesker (stort sett) iboende ønske om å være snille.

Jeg endte med å bryte til slutt, med den konsekvensen at hun kuppet en del av vennene mine (som hun ble kjent med via meg). Det ble spredd en del løgner og falske historier om hvorfor vennskapet tok slutt (bl.a. mye om at jeg bare var sjalu og misunnelig). Men jeg valgte å bare stå i det, og nektet å bli med på dramaet hun forsøkte å hause opp.

Nå, mange år senere, har jeg mange andre gode og sterke og nære vennskap, og jeg føler meg så sinnsykt mye bedre. Jeg har også vokst ekstremt, både inni meg og utenpå. Har innsett og lært at jeg heller aldri var "den stygge venninna" overhodet, men hun klarte å trykke meg ned så mye at jeg gikk rundt og trodde på det. Gode vennskap får deg ikke til å føle deg jævlig.

Møtes noen sjeldne ganger når jeg vil treffe gamle venner jeg har sjelden kontakt med (som hun har hyppigere kontakt med), da holdes alt på et veldig overfladisk nivå. Det funker veldig bra for meg.

Anonymkode: 411af...940

[AnonymBruker]

Altså, at du gidder. ? Jeg kuttet ut f.eks en veninne i mine yngre år, fordi vi var totalt forskjellige egentlig. Jeg klarer ikke typiske "blondiner" f.eks. Blir for barnslig og umodent pjatt. 

Anonymkode: 694a6...1ca

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg ganske godt igjen i dette.

Det tok meg ganske lang tid å innse at venninnen min gjorde at jeg følte meg nedtrykt og fikk dårligere og dårligere selvbilde og selvfølelse. Det var små ting hele tiden, som å hele tiden antyde at hun likte å henge med meg fordi jeg var styggere enn henne og det var bra fordi hun derfor fikk masse oppmerksomhet på byen, bruke samvittigheten min til å få meg til å bli med på ting hun ville, gjøre tjenester (som aldri ble gjengjeldt når jeg trengte det).

Mye manipulasjon av folk rundt seg, og generelt ekstremt dårlig behandling av mange andre mennesker. Men samtidig forsøkte hun å ta på seg rollen som sårbar, snill og skjør utad, så folk endte opp med å unnskylde mye oppførsel som strengt tatt ikke var innafor. Det var ingen hemninger i å utnytte andre mennesker (stort sett) iboende ønske om å være snille.

Jeg endte med å bryte til slutt, med den konsekvensen at hun kuppet en del av vennene mine (som hun ble kjent med via meg). Det ble spredd en del løgner og falske historier om hvorfor vennskapet tok slutt (bl.a. mye om at jeg bare var sjalu og misunnelig). Men jeg valgte å bare stå i det, og nektet å bli med på dramaet hun forsøkte å hause opp.

Nå, mange år senere, har jeg mange andre gode og sterke og nære vennskap, og jeg føler meg så sinnsykt mye bedre. Jeg har også vokst ekstremt, både inni meg og utenpå. Har innsett og lært at jeg heller aldri var "den stygge venninna" overhodet, men hun klarte å trykke meg ned så mye at jeg gikk rundt og trodde på det. Gode vennskap får deg ikke til å føle deg jævlig.

Møtes noen sjeldne ganger når jeg vil treffe gamle venner jeg har sjelden kontakt med (som hun har hyppigere kontakt med), da holdes alt på et veldig overfladisk nivå. Det funker veldig bra for meg.

Anonymkode: 411af...940

Hei😀 Hvordan brøt du med henne? (hilsen nyskjerrig😀)Jeg sendte en tekstmelding jeg etter en konflikt med henne. Det var den som fikk begeret til å flyte over, men jeg hadde tenkt på det i ett år da jeg brøt med henne. Så det var flere episoder som fikk meg til å innse hvordan hun egentlig var. 

Anonymkode: 4ab1f...a5b

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, denne følelsen har jeg hatt siden en av de første gangene vi møttes. Jeg har alltid ønsket meg vekk fra henne, og har alltid trodd det var jeg som var fæl. Hun har også vært «flink» til å gi meg dårlig samvittighet. Nå sitter jeg her og kjenner på disse følelsene og blir vitne til nok en samboer som begynner å slite psykisk og som tviler på alt ved seg selv. Og nå som før, så er det denne andre personen som er den «fæle» og som behandler henne fælt ved å miste all livsglede og gjøre livet surt for henne. Og han var ikke sånn før! Nå begynner jeg for alvor å lure på om dette er noe jeg orker å ha i livet mitt. Men hvordan går man i praksis frem???

Anonymkode: 5fdf8...612

Jeg sendte en tekstmelding jeg etter en konflikt med henne. (Og sa fra på en pen måte selvfølgelig. Og ønsket henne lykke til videre. Etter det har hun sendt meg 2-3 meldinger, men jeg svarer ikke).Det var den konflikten som fikk begeret til å flyte over, men jeg hadde tenkt på det i ett år da jeg brøt med henne. Sådet var flere episoder som fikk meg til å innse hvordan hun egentlig var. 

Anonymkode: 4ab1f...a5b

 

Anonymkode: 4ab1f...a5b

[AnonymBruker]

På 15.10.2020 den 21.22, AnonymBruker skrev:

man kutter bare ikke ut mennesker som man har dette tette båndet med

 

Anonymkode: 5fdf8...612

Jo, det kan man fint gjøre. Hvis de ikke oppfører seg som folk

Anonymkode: d1d1e...9e6

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Altså, at du gidder. ? Jeg kuttet ut f.eks en veninne i mine yngre år, fordi vi var totalt forskjellige egentlig. Jeg klarer ikke typiske "blondiner" f.eks. Blir for barnslig og umodent pjatt. 

Anonymkode: 694a6...1ca

Vet ikke om den var rettet mot meg - men jeg lurte jo veldig på det samme selv etterpå. Greia var at jeg i utgangspunktet syntes synd på henne, mange som mislikte henne og skygget unna. Jeg tenkte at folk generelt har noe godt i seg og at noen får ufortjent dårlig rykte. Har alltid hatt en tendens til å ville "beskytte" folk som havner utenfor. 

Tenker at den type personer er gode på finne personer som er veldig snille (på grensen til dumsnille) og utnytte det for alt det er verdt. Det er mye manipulasjon av følelser og samvittighet, og ikke så lett å bare bryte som man tror...

 

7 hours ago, AnonymBruker said:

Hei😀 Hvordan brøt du med henne? (hilsen nyskjerrig😀)Jeg sendte en tekstmelding jeg etter en konflikt med henne. Det var den som fikk begeret til å flyte over, men jeg hadde tenkt på det i ett år da jeg brøt med henne. Så det var flere episoder som fikk meg til å innse hvordan hun egentlig var. 

Anonymkode: 4ab1f...a5b

Det var en lang prosess her og, der jeg gradvis bare tok mindre og mindre kontakt og var mindre og mindre tilgjengelig. Til slutt tror jeg hun ante ugler i mosen og gjorde ett siste stunt som førte til en konfrontasjon over telefon, og ryktespredning og drama i ettertid (sikkert for å "eie historien" og ta kontroll på situasjonen). Jeg fortsatte igjen å bare være gradvis mer og mer utilgjengelig, til slutt sluttet hun å ta særlig kontakt. Good riddance.

Anonymkode: 411af...940