Ønsker ikke kontakt med mitt barn

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 24 år. Hun var svært utagerende som tenåring, testet oss til det ytterste. 
 

Hun har alltid vært «min lille prinsesse», jeg har gjort alt jeg har kunnet, og hun har hatt en oppvekst uten store utfordringer rundt seg. Hun har både en storebror og lillebror, men hun har nok fått litt ekstra med oppmerksomhet av meg som min eneste datter. 
 

I 13- års alderen begynte det, sakte men sikkert. Hun har hele veien vært skoleflink og hatt gode og solide venner. Det begynte hjemme som et normalt tenåringsopprør. Til slutt eskalerte det totalt, fra hun var 17 år var hun KONSTANT svært stygg i munnen. Ikke et hyggelig ord eller gjerning fra hun var 15 år. Hun meldte både far og meg til barnevernet(!!!) i en alder av 19 år. Det var rene løgner, med et tydelig mål om at hennes lillebror ikke skulle få lov av barnevernet til å bo hjemme. De har hele veien hatt en fin og god kontakt, forstår ikke hvorfor hun gjorde dette.

Barnevernet gjennomskuet henne heldigvis, saken ble henlagt, men det var en stor psykisk påkjenning. Jeg har vært så langt nede, at jeg har vært nær ved å avslutte livet, men dette er det selvsagt ingen som vet.

Jeg har kjeftet. Jeg har grått. Jeg har tryglet om at vi kunne gå til samtaler hos noen, men hun har nekter. Selv føler jeg at jeg har gått igjennom en enorm sorgreaksjon de siste årene, nå har vi hatt svært lite kontakt i 4 år. Hun har bodd i utlandet i tre år.
 

I dag fikk jeg en melding. Hun kommer flyttende tilbake til Norge. Hun skrev at vi måtte møtes, og at hun gledet seg. Jeg svarte selvsagt på samme måte tilbake, at dette var flott. 
 

Mitt tabu er at det skriker i meg. Jeg gruer meg, føler meg plutselig som et nervevrak! Vet ikke om jeg har forsøkt å fortrenge alt det vonde som nå kommer tilbake i full styrke inni meg. Jeg elsker henne virkelig! Men hadde kanskje forsonet meg med at hun hadde det bedre uten oss? Jeg vet ikke.  

Hvorfor i alle dager er jeg ikke lykkelig nå? 

Anonymkode: 87044...423

[Juniper]

Kanskje har hun blitt voksen, og dere greier å legge fortiden bak dere. Tenårene kan være en prøvelse, både for ungdommen og familien. 

Jeg tenker at du vil ha stor nytte av en dyktig terapaut for å gå litt inn i hva du føler og hvorfor, og kanskje bearbeide dette litt. 

[AnonymBruker]

Det er overraskende mange familier hvor det er brudd mellom foreldre og barn. Men det snakkes ikke om, emnet er tabu.

Anonymkode: df2c4...3b5

[AnonymBruker]

Det er greit at du er sint på henne, men å ikke ville ha kontakt med eget barn er ganske drøyt. Du burde komme over det, hun er jo ikke en tenåring lenger. 

Anonymkode: 364f1...2b4

[Gjest Lasox]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er greit at du er sint på henne, men å ikke ville ha kontakt med eget barn er ganske drøyt. Du burde komme over det, hun er jo ikke en tenåring lenger. 

Anonymkode: 364f1...2b4

Som det allerede er blitt nevnt i tråden så er det faktisk mange som ikke har kontakt med sine barn lengre. Husk at det hun gjorde i tenårene var veldig alvorlig! Det var ikke slik at det var en stor fest i hjemmet, eller sendte opp fyrverkeri i kjelleren elns. syns det er god nok grunn til å holde seg unna egentlig, men ville naturligvis ha prøvd å sett an og prøve å treffe hverandre èn gang og se om hun har forandret seg.

Dersom hun oppfører seg sånn forsatt så er det bare å kutte ut forholdet helt.

Enkelte ganger så har man ikke kjemi til hverandre.

Endret 14. oktober 2020 av Lasox

[strynejenta]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en datter på 24 år. Hun var svært utagerende som tenåring, testet oss til det ytterste. 
 

Hun har alltid vært «min lille prinsesse», jeg har gjort alt jeg har kunnet, og hun har hatt en oppvekst uten store utfordringer rundt seg. Hun har både en storebror og lillebror, men hun har nok fått litt ekstra med oppmerksomhet av meg som min eneste datter. 
 

I 13- års alderen begynte det, sakte men sikkert. Hun har hele veien vært skoleflink og hatt gode og solide venner. Det begynte hjemme som et normalt tenåringsopprør. Til slutt eskalerte det totalt, fra hun var 17 år var hun KONSTANT svært stygg i munnen. Ikke et hyggelig ord eller gjerning fra hun var 15 år. Hun meldte både far og meg til barnevernet(!!!) i en alder av 19 år. Det var rene løgner, med et tydelig mål om at hennes lillebror ikke skulle få lov av barnevernet til å bo hjemme. De har hele veien hatt en fin og god kontakt, forstår ikke hvorfor hun gjorde dette.

Barnevernet gjennomskuet henne heldigvis, saken ble henlagt, men det var en stor psykisk påkjenning. Jeg har vært så langt nede, at jeg har vært nær ved å avslutte livet, men dette er det selvsagt ingen som vet.

Jeg har kjeftet. Jeg har grått. Jeg har tryglet om at vi kunne gå til samtaler hos noen, men hun har nekter. Selv føler jeg at jeg har gått igjennom en enorm sorgreaksjon de siste årene, nå har vi hatt svært lite kontakt i 4 år. Hun har bodd i utlandet i tre år.
 

I dag fikk jeg en melding. Hun kommer flyttende tilbake til Norge. Hun skrev at vi måtte møtes, og at hun gledet seg. Jeg svarte selvsagt på samme måte tilbake, at dette var flott. 
 

Mitt tabu er at det skriker i meg. Jeg gruer meg, føler meg plutselig som et nervevrak! Vet ikke om jeg har forsøkt å fortrenge alt det vonde som nå kommer tilbake i full styrke inni meg. Jeg elsker henne virkelig! Men hadde kanskje forsonet meg med at hun hadde det bedre uten oss? Jeg vet ikke.  

Hvorfor i alle dager er jeg ikke lykkelig nå? 

Anonymkode: 87044...423

Du får møte hene og se om hun har endret seg.

Om hun har endret seg er det bare fint.

Om hun ikke har endret seg bare kutter du henne ut.

[atropos]

Du burde møte henne og snakke ut. La henne snakke også. 
Hilsen ei som er gift med en mann som ble tvangsflyttet i tenåra og som lister rundt den store elefanten i rommet hver gang vi er hos svigers. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mye trøstende å si, men siden jeg antar at du kommer til å få mest svar i retning at du er mamma og uansett mest ansvarlig for relasjonen, og bør forstå og elske uansett, i hovedsak fra mødre som aldri har opplevd lignende og derfor ikke kan se for seg at det kan bli slik, så vil jeg bare si at du ikke er den eneste som føler på slikt. 

Jeg har selv gitt opp å ordne forholdet til et av mine barn fordi jeg er gått fullstendig tom i å kunne gi støtte, forståelse og kjærlighet, når alt jeg får tilbake er urimelige anklager. 

Mitt barn sliter nok, men når man har tre barn og ett av dem er så vanskelig å forholde seg til og krever så mye, og dessuten vrir alt du har gjort og gjør til å være urettferdig og ondt (selv om ingen andre ser det slik), så man nesten går under selv av det, og de to andre barna lider under at dette ene barnet tar absolutt alt av krefter, da ga jeg opp. Jeg klarte ikke mer. 

Jeg forstår at folk som aldri har opplevd lignende ikke forstår at selv en mamma kan komme over en tålegrense, men det kan man. 

Mitt barn er voksen nå, og har satt foten ned. Det er nok nå! Jeg vil ikke tåle mer, og la resten av familien gå under også. 

Jeg har fått nok av løgner, anklager og dritt, selv om det er fra mitt eget barn. 

Jeg forstår at dette er vanskelig, og at selv mødre har en grense for hva vi kan tåle. ♥️

Anonymkode: a22ec...fcf

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Lasox skrev:

Som det allerede er blitt nevnt i tråden så er det faktisk mange som ikke har kontakt med sine barn lengre. Husk at det hun gjorde i tenårene var veldig alvorlig! Det var ikke slik at det var en stor fest i hjemmet, eller sendte opp fyrverkeri i kjelleren elns. syns det er god nok grunn til å holde seg unna egentlig, men ville naturligvis ha prøvd å sett an og prøve å treffe hverandre èn gang og se om hun har forandret seg.

Dersom hun oppfører seg sånn forsatt så er det bare å kutte ut forholdet helt.

Enkelte ganger så har man ikke kjemi til hverandre.

Jeg tenker at noe må ha skjedd som plutselig fikk henne til å utagere på den måten. Det er ikke vanlig oppførsel.

Ts: hva slags hjelp søkte dere i oppveksten til datteren din? Hva har dere prøvd, og hva burde dere prøvd? Har du snakket med henne om hva som førte til disse reaksjonene fra henne? Sånn skikkelig pratet? Hva kan du gjøre nå, for å bidra til en bedre relasjon mellom dere?

 

 

Anonymkode: 0c2c3...467

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Lasox skrev:

Som det allerede er blitt nevnt i tråden så er det faktisk mange som ikke har kontakt med sine barn lengre. Husk at det hun gjorde i tenårene var veldig alvorlig! Det var ikke slik at det var en stor fest i hjemmet, eller sendte opp fyrverkeri i kjelleren elns. syns det er god nok grunn til å holde seg unna egentlig, men ville naturligvis ha prøvd å sett an og prøve å treffe hverandre èn gang og se om hun har forandret seg.

Dersom hun oppfører seg sånn forsatt så er det bare å kutte ut forholdet helt.

Enkelte ganger så har man ikke kjemi til hverandre.

Ubetinga kjærlighet er noe man stort sett bare finner mellom barn og sine foreldre, og det betyr at man tilgir det utroligste. Det går begge veier, og det mener jeg er forbanna viktig. Ellers blir verden et veldig trist sted. 

Anonymkode: 364f1...2b4

[AnonymBruker]

Klassisk eksempel på foreldre som kun ser adferden til barnet og ikke årsak. 

 

Anonymkode: b36a8...491

[AnonymBruker]

Du bør snakke med henne om oppførselen hennes. Noe ligger nok bak. Dersom det ikke er en god grunn kan du selvfølgelig bryte kontakten. Jeg begynte å oppføre meg ganske fælt i tenårene. Det er flere grunner til det. Noe vet foreldrene mine, andre ting ikke. Det jeg opplevde var ganske j****, og dersom mine foreldre hadde avvist meg nå på grunn av det hadde jeg nok slitt. Det roet seg da jeg ble eldre. Jeg har barn selv nå, og dersom mine barn begynner med slik utagerende atferd vil jeg nok jobbe hardt med å finne årsaken til oppførselen. 

 

Anonymkode: db164...432

[AnonymBruker]

Om man vil lese en roman som på en veldig fin måte omhandler ett problematisk forhold mellom mor og datter, i voksen alder, og begges opplevelse av dette, så kan jeg virkelig anbefale den nyeste boken til Helga Flatland, "Ett liv levd".
Nå er ikke det samme handlingen, men den lyssetter veldig godt hvor forskjellig noe kan oppfattes av forskjellige personer.

Anonymkode: f9b7e...fc5

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en datter på 24 år. Hun var svært utagerende som tenåring, testet oss til det ytterste. 
 

Hun har alltid vært «min lille prinsesse», jeg har gjort alt jeg har kunnet, og hun har hatt en oppvekst uten store utfordringer rundt seg. Hun har både en storebror og lillebror, men hun har nok fått litt ekstra med oppmerksomhet av meg som min eneste datter. 
 

I 13- års alderen begynte det, sakte men sikkert. Hun har hele veien vært skoleflink og hatt gode og solide venner. Det begynte hjemme som et normalt tenåringsopprør. Til slutt eskalerte det totalt, fra hun var 17 år var hun KONSTANT svært stygg i munnen. Ikke et hyggelig ord eller gjerning fra hun var 15 år. Hun meldte både far og meg til barnevernet(!!!) i en alder av 19 år. Det var rene løgner, med et tydelig mål om at hennes lillebror ikke skulle få lov av barnevernet til å bo hjemme. De har hele veien hatt en fin og god kontakt, forstår ikke hvorfor hun gjorde dette.

Barnevernet gjennomskuet henne heldigvis, saken ble henlagt, men det var en stor psykisk påkjenning. Jeg har vært så langt nede, at jeg har vært nær ved å avslutte livet, men dette er det selvsagt ingen som vet.

Jeg har kjeftet. Jeg har grått. Jeg har tryglet om at vi kunne gå til samtaler hos noen, men hun har nekter. Selv føler jeg at jeg har gått igjennom en enorm sorgreaksjon de siste årene, nå har vi hatt svært lite kontakt i 4 år. Hun har bodd i utlandet i tre år.
 

I dag fikk jeg en melding. Hun kommer flyttende tilbake til Norge. Hun skrev at vi måtte møtes, og at hun gledet seg. Jeg svarte selvsagt på samme måte tilbake, at dette var flott. 
 

Mitt tabu er at det skriker i meg. Jeg gruer meg, føler meg plutselig som et nervevrak! Vet ikke om jeg har forsøkt å fortrenge alt det vonde som nå kommer tilbake i full styrke inni meg. Jeg elsker henne virkelig! Men hadde kanskje forsonet meg med at hun hadde det bedre uten oss? Jeg vet ikke.  

Hvorfor i alle dager er jeg ikke lykkelig nå? 

Anonymkode: 87044...423

Du har ikke noe å være lykkelig for. Det er helt greit at du ikke er det. Du trenger ikke være det i denne situasjonen. Du ser på henne som en slags "fiende" enda. Noe som forårsaket mye vondt. Men for at du som menneske skal klare gå videre i livet så synes jeg du må være ærlig med henne om dette. 

Møt henne, men ikke lat som om alt er bra. La henne si sitt; fortelle om livet sitt, og når turen kommer til deg kan du vagt fortelle litt om hva skjer på din front og deretter komme innpå temaet om hva du føler om henne og si du ikke ønsker kontakt med henne mer. 

Og det er helt greit. Du er voksen. Hun er voksen og det finnes ingen regler som sier at familie må ha kontakt og holde sammen om de ikke vil i voksen alder. 

Anonymkode: d7f3f...d63

[Nymerïa]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at noe må ha skjedd som plutselig fikk henne til å utagere på den måten. Det er ikke vanlig oppførsel.

Ts: hva slags hjelp søkte dere i oppveksten til datteren din? Hva har dere prøvd, og hva burde dere prøvd? Har du snakket med henne om hva som førte til disse reaksjonene fra henne? Sånn skikkelig pratet? Hva kan du gjøre nå, for å bidra til en bedre relasjon mellom dere?

 

 

Anonymkode: 0c2c3...467

Dette er jeg helt enig i. Jeg ville ha møtt henne og latt henne snakke. Hvis hun selv ikke kom inn på det som skjedde så hadde jeg tatt det opp på en ikke-anklagende måte. Hvorfor gjorde hun det hun gjorde? Det vil jo være en nøkkel til å forstå henne som person. Hvis hun selv ikke hadde ønsket å snakke om det hadde det blitt litt underlig forhold framover for min del, men jeg hadde uansett ikke brutt med barnet mitt.

[AnonymBruker]

Det virker ikke som om du er åpen for å se det, men det er fullt mulig å ha en vond oppvekst uten at foreldrene er klar over det (eller ønsker å se det). Og det er også fullt mulig å bli dårlig behandlet av foreldrene sine selv om foreldrene selv ikke forstår at de svikter, eller av en forelder mens den andre forelderen ikke ser eller bare ser bort..

Det er fullt mulig du bare har en datter som helt ut av det blå ble vanskelig som 13-åring, men sannsynligvis var det en grunn. Og hvis du vil vite den grunnen, må du tørre å faktisk spørre, et åpent spørsmål hvor du tydelig viser at du er klar for å høre svaret og akkurat det må være sant. Sannsynligvis prøvde hun ikke å få broren sin ut av hjemmet for å være jævlig mot dere eller for å plage lillebroren sin, sannsynligvis mente hun det var best og for alt jeg vet kan det hende hun hadde rett selv om dere som foreldre verken så det da eller ser det nå. 

Jeg spør som noen andre tidligere i tråden spurte: hva gjorde dere for å hjelpe henne da hun var ung? Var dere åpne for å høre hva hun faktisk mente og følte? Jeg lurer også på hva hun faktisk meldte dere til barnevernet for. Det er jo der, i hennes egne begrunnelser for hvorfor dere ikke har gitt et godt oppvekstmiljø dere må lete etter både problemene og løsningene her. 

For all del, jeg skjønner at dette er veldig, veldig vanskelig og det er en mulighet for at det er hun som har en personlighetsforstyrrelse eller noe annet som får henne til å oppføre seg slemt og absurd. Og du har selvfølgelig full rett til å nekte å treffe henne og å ville gå videre med livet uten henne. Men en sak har som regel, eller til og med alltid, to sider. Og jeg mistenker at det sitter ei datter på den andre sida her som slett ikke har hatt det så greit som du later til å tro og som slett ikke er så ondskapsfull som du later til å mene. Og alternativene blir på en måte bare to - du kan fortsette å skyve problemene og datteren din unna deg, eller du kan prøve å finne ut hva dette egentlig dreier seg om. 

Anonymkode: d5d10...1c9

[AnonymBruker]

Kjære Ts ❤️ 
Jeg var en sånn tenåring. Jeg var så vanvittig fæl, herregud .. Og jeg aner egentlig ikke helt hvorfor; jeg var bare .. Sint? Sint på verden, sint på livet, kanskje mest av alt så var jeg sint på meg selv. Jeg var ikke flink på skolen, jeg følte meg stygg, jeg så på meg selv som misslykket ganske tidlig i livet. Og det skjedde helt ut av det blå egentlig - jeg kommer fra et godt hjem, har en storebror og to flotte foreldre. Besteforeldrene mine hadde bare meg og broren min, så vi fikk all verdens kjærlighet. Sydenturer og hytteturer året rundt. Barndommen min var ganske så fantastisk! Iallefall slik jeg husker den, problemene som kom i tenårene mine tror jeg at jeg har skyld i - som pappas utroskap og at han i noen år drakk litt vel mye. Det tror jeg at jeg drev han til, for jeg var bare helt grusom. Jeg begynte å røyke da jeg var 14, hadde sex samme alder; Gud vet hvor mange jeg faktisk har ligget med. Narkotika .. Hasj .. Jeg sloss .. Jeg stakk av .. Jeg var som sagt helt jævlig grusom, og jeg er usikker på hvorfor enda. 
 

Men .. Jeg er ikke sånn mer. Jeg angrer på at jeg var sånn. Det er sikkert mange på kg som tenker at det er ikke synd i meg, så fæl som jeg var, men det å leve med å ha vært en sånn person .......... Det er vanskelig. Det er ufattelig vanskelig. Jeg kan ikke forklare med ord hvor takknemlig jeg er for at mamma er min beste venninne i dag. Hvor takknemlig jeg er for at pappa er her for meg. Hvor takknemlig jeg er for at de har tilgitt meg, for noe jeg ikke aner hvordan jeg kan tilgi meg selv for. 
 

Møt henne. Se hva hun har å si. Kanskje har hun landet i seg selv ❤️ Det er ikke alltid så lett å være menneske og å finne sin vei .. 
Og går det ikke, så går det ikke. 

Anonymkode: 675ab...1ea

[AnonymBruker]

Jeg var sånn. Jeg vet ikke hvorfor en gang, var sånn i 15-16 års alderen. Tok narkotika, kom ikke hjem, lå over til fremmede, slo , osv osv. Men mamma og pappa har tilgitt meg, og det er jeg så glad for. Vi har ett veldig godt forhold nå. 

Anonymkode: 343c8...27b

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

For all del, jeg skjønner at dette er veldig, veldig vanskelig og det er en mulighet for at det er hun som har en personlighetsforstyrrelse eller noe annet som får henne til å oppføre seg slemt og absurd. Og du har selvfølgelig full rett til å nekte å treffe henne og å ville gå videre med livet uten henne

Ja, for en personlighetsforstyrrelse dukke opp i et vakum helt av seg selv uten noen form for årsak.

Anonymkode: 744d6...4f0

[AnonymBruker]

Det er fult mulig at hun en dag vil si unnskyld for sin oppførsel. Kansje dere kan fikse opp i forholdet. Hun kan tross alt ikke ødelegge noe nå. Du har ikke noe å være redd for. 

Anonymkode: ea3f9...7e0