Hvorfor er det så mange som synes synd på seg selv?

[AnonymBruker]

Jeg legger ofte merke til at det er veldig mye klaging her på forumet, spesielt om ensomhet og «dårlige» venner. Allikevel så er det nesten ingen som vil høre på råd fra de som har vært i samme situasjon og faktisk gjøre noe med det. Hva er intensjonen for disse innleggene hvis de ikke vil ha hjelp, og er det en slags hersketeknikk i å synes synd på seg selv og mene at alle andre er de fæle?

Jeg har selv vært igjennom en periode i tenårene hvor jeg oppførte meg sånn (inkl alvorlig depresjon, sterk angst og annen sykdom), men det gjorde meg bare verre, og så fikk jeg se meg selv i noen familiemedlemmer som var akkurat like og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle være så bitter og alene resten av livet. Det krevde ekstremt mye jobb og selvfølgelig litt støtte fra helsepersonell (lavterskeltilbud), sosiale nettsteder og selvhjelpspodcaster, men det har vært det beste jeg har gjort. 

Jeg håper virkelig dere andre kommer dere dit, for dessverre er det ikke en god ting å få oppmerksomhet i form av sympati og det vil heller aldri være nok for deg. Så hvis man tør å legge fra seg offerrollen så tar du tilbake egen selvrespekt og relasjoner vil bli så mye lettere. 
 

NB: Jeg mener ikke å si at det bare er å skjerpe seg, men at man selv aktivt må jobbe for endring. Om man trenger støtte må man oppsøke det og får man avslag på dps så takk ja til lavterskeltilbudet i kommunen eller snakk med fastlege. Møt opp på aktiviteter for ensomme i regi av kommunen, hva som helst annet enn å sitte hjemme og synes synd på seg selv. 

Anonymkode: 605fd...8e3

[AnonymBruker]

Kunne ikke vært mer enig! Dagens beste innlegg. 👍
 

Noen i en lignende tråd anbefalte boken "Det er ikke mer synd på deg enn andre", og det er faktisk sant. Så fort man har skjønt dét, er man på rett vei. Mange trenger litt tough love og en reality check før de innser det. Å stryke folk i den situasjonen med hårene er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Så det er synd at de gode og hjelpsomme svarene her på forumet ofte drukner i sympati og medhårs-stryking. 

Anonymkode: 483d5...d33

[AnonymBruker]

Tydelig at du ikke vet hvor ille det kan være😏 Likte du og kommenterte på ditt eget innlegg også eller?😏

Anonymkode: f29ce...929

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kunne ikke vært mer enig! Dagens beste innlegg. 👍
 

Noen i en lignende tråd anbefalte boken "Det er ikke mer synd på deg enn andre", og det er faktisk sant. Så fort man har skjønt dét, er man på rett vei. Mange trenger litt tough love og en reality check før de innser det. Å stryke folk i den situasjonen med hårene er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Så det er synd at de gode og hjelpsomme svarene her på forumet ofte drukner i sympati og medhårs-stryking. 

Anonymkode: 483d5...d33

Hvis man velger offerrollen så ender det vel stort sett opp med at omgivelsene går lei, og man ender opp alene. Alle har sitt er en god leveregel, med den i mente blir det vanskeligere å klage og synes synd på seg selv, for den du bruker som klagemur har også sitt. 

Anonymkode: 17d08...74e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tydelig at du ikke vet hvor ille det kan være😏 Likte du og kommenterte på ditt eget innlegg også eller?😏

Anonymkode: f29ce...929

Hva sikter du til? Mener du at det er bedre å dyrke offerrollen og at andre skal tilpasse seg for alltid? Bare fordi det er ille kan man oppsøke hjelp, min historie vet du ingenting om. 

Anonymkode: 605fd...8e3

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kunne ikke vært mer enig! Dagens beste innlegg. 👍
 

Noen i en lignende tråd anbefalte boken "Det er ikke mer synd på deg enn andre", og det er faktisk sant. Så fort man har skjønt dét, er man på rett vei. Mange trenger litt tough love og en reality check før de innser det. Å stryke folk i den situasjonen med hårene er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Så det er synd at de gode og hjelpsomme svarene her på forumet ofte drukner i sympati og medhårs-stryking. 

Anonymkode: 483d5...d33

Den boka er veldig fin og har nok hjulpet mange. Jeg fant den ikke før jeg var bedre, men tror nok jeg også hadde respondert bra på den i de tyngste tidene. Sympatimetoden kan fungere i starten, men det må slutte på et tidspunkt. 

Anonymkode: 605fd...8e3

[AnonymBruker]

Ikke alle opplever å få hjelp når de oppsøker hjelp!

Noen opplever å ikke bli trodd eller tatt på alvor, og må kjempe for å prøve å bli hørt.Selv har jeg opplevd å bli værre noen steder når jeg har oppsøkt hjelp,hos fastlege eller psykolig.Det å ikke bli tatt på alvor når du virkelig oppsøker hjelp kan gjøre at en mister håpet ,og da er det lett å forsvinne i den offerrollen.

Det tar litt tid før man klarer å «reise seg igjen»  og ta kampen på nytt og forsøke igjen å få hjelp.Nå snakker jeg om egen situasjon,men mulig andre kjenner seg igjen.Nå benytter jeg meg også av lavterskeltilbud og der var det faktisk mer hjelp å få enn jeg har fått på lenge andre steder.

Kjente meg igjen i det du skrev og kan nok oppleves som at jeg synes synd på meg selv til tider.Men skal man ikke kunne snakke med en god venn eller samboer/kjæreste/mann/kone om ting en synes er vanskelig noen gang?Bare holde ting inni seg?😳

Det er veldig fint at du Ts har komt dit du har komt da!👏🏻Det har nok krevd en stor egeninnsats og mye jobb!😊Bra jobba!Du er sterk!

Anonymkode: e488b...5b7

[AnonymBruker]

er vel ganske enig med ts. dog er det vanskelig å unngå å føle seg som et offer når man har så store smerter at man ikke knapt sover på flere år. det gjør noe med psyken, som ikke alltid er reversibelt.

men er helt med på at man havner i en dårlig spiral, og at andre ofte tar avstand. selv om jeg er syk har jeg tatt avstand til andre «ofre»😌

Anonymkode: 8fbfd...1bc

[AnonymBruker]

TS har et poeng. Men mange skriver her inne fordi de ikke vet. Er kanskje flaue, uerfarne m. m. 

Det er ikke alltid det fungerer å skjerpe seg heller. Fordi det eksisterer en del holdninger som er reelle og vanskelige å forholde seg til blandt folk også. En deprisjon/angst har av og til rot i problemer som kan være vanskelig å gjøre noe med fordi årsaken til den er utenfor vedkommende. Man må da bearbeide angsten og depresjonen, men den kan være konsekvent og hard å få vekk. Det er ikke alltid sånn at man bare får den vekk hvis man vil hardt nok. F. Eks dårlig oppvekst, dårlig erfaring med folk eller venner kan ødelegge en person over tid. Det er ikke alltid en vei tilbake, spesielt hvis man ikke har nær familie eller venner som støtter. 

Når det kommer til offerrollen, klaging og syt, så opplever ikke jeg at mange gjør det sånn uten videre. Men de søker som regel støtte i en eller annen form. Ensomhet er tungt, og jeg kan forstå det. Får de endret seg? Kanskje.. Kanskje ikke. De er uansett akseptert av meg, fordi livet ER tøft, og noen ganger trenger jeg at noen er der for meg for eksempel.

Så å gjøre en stor greie ut av at folk syter er jeg ikke helt for, fordi selv om noen syter oftere enn andre så skal man ha respekt nok til å skjønne at de er medmennesker de også. Så man får være voksen nok til å akseptere dem som de er slik du ville ønsket at folk respekterte deg da du gikk i behandling TS, fordi du fikk hjelp og medfølelse antar jeg? Og det hjalp? 

Alle har sosiale behov i ulik grad. Gjør det beste ut av det? Hjelp hverandre. 

Anonymkode: 9d94b...25d

[AnonymBruker]

Noen ganger ønsker man ikke råd. Man trenger bare å tømme frustrasjon. Da er det lett å ty til et sted man er anonym. Kanskje vil man etterhvert bli mottagelig for råd, men om følelsene herjer så må de få roe seg litt før man kan bli logisk og fokusere på løsninger. Veldig mange, særlig menn, går i fiksemodus hver gang noen har problemer. Jeg gjør det selv om jeg er kvinne. Derfor må vennene mine være tydelige på at de ikke ønsker råd, bare en skulder å gråte på, dersom det er tilfelle. 

Andre ganger fråtser folk i egen elendighet. De vil bare være der. Det er typisk narssisister, kan de ikke være best så skal de være aller verst. Ha det vondest. Være den det er mest synd på. De vil ha sympati fra alle, men det hjelper ingenting. Da når man ikke gjennom uansett, og det er best å bare holde seg unna. 

Anonymkode: fa2c6...cac

[AnonymBruker]

Narsisist er et omstridt begrep, med god grunn. Det finnes artikler å lese på nett, men det er et begrep som ikke finnes  i samme format og ikke brukes av helsepersonell i europa👍 Men det er mange som bruker det på mennesker de er sint på. Syns det er viktig å opplyse om det at man er litt obs og tenker litt over hvorfor det ikke burde brukes.. 

 

Anonymkode: 9d94b...25d

[Gjest]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi det eksisterer en del holdninger som er reelle og vanskelige å forholde seg til blandt folk også. En deprisjon/angst har av og til rot i problemer som kan være vanskelig å gjøre noe med fordi årsaken til den er utenfor vedkommende

En del av problemet er at å ha en dårlig dag omtales for tiden som "jeg er deprimert i dag" og å grue seg til en presentasjon omtales som "jeg har angst" i dag. Og når folk slenger rundt seg med slike diagnoser på hverdagslige følelser så underslår dette de menneskene som faktisk sliter med angst og depresjon.

[AnonymBruker]

Det er absolutt noe i at man har det som man tar det. Og som ei som ble seksuelt misbrukt som barn, ble neglisjert, vært selvskader, er bipolar, hatt anoreksi osv ( blir litt vel mye) Så har jeg faktisk vært de fleste steder i livet. Å ja, jeg har vært helt på bunn, det fine med det er jo at da får andre ta over og vips ( nesten som eventyr) er man 1 meter fra bunn og klarer å tenke litt osv. Men det krever enormt mye å jobbe med seg selv. Og for min del er det en livslag ting, at jeg MÅ velge å se det positive, MÅ la noen ting bare være, for det blir ikke bedre av å tenkes på. Å ja vel, jeg vil aldri bli "vanlig" men så er vel det tross alt ikke et mål heller. Mine mål er å være i jobb, være positiv og bli den beste utgaven av meg selv. Og hadde det ikke vært for den evnen at jeg har en grunnleggende positiv holdning, så ville jeg nok ikke vært der jeg er. Eller kommet meg opp igjen hver gang jeg faller ( som jo skjer pga diagnosen). 

Men så er det det da, at jeg tror det er mennesker som ikke har den evnen til å se det gode her i livet ( som klemmer,  kjærlighet, blomster, et smil) Og da er det umulig for de nesten å jobbe seg ut av bitterheten, for de ser jo ikke noe annet.

Og nei, jeg er ikke flink, jeg har vært heldig, som er født med det at jeg så gjerne vil glede og at det faller meg "lett".

Anonymkode: 0880d...815

[Gjest Saph]

Samfunnet: ikke hold ting inne, snakk om det, noen bryr seg, du betyr noe, gå til DPS, bruk lavterskeltibud, bruk psykolog, bruk legen, alle har noen som bryr seg.

Også samfunnet : ikke klag på forum, ikke klag til venner, ikke klag til familie, ikke bruk tiden til legen på samtaler syke folk trenger det mere, det er ikke plass på DPS, det er ikke nok psykologer, vi trenger lavterskeltibudene til folk som trenger det mere. 

😐

Endret 11. november 2020 av Saph

[Rumle]

9 minutter siden, Saph skrev:

Samfunnet: ikke hold ting inne, snakk om det, noen bryr seg, du betyr noe, gå til DPS, bruk lavterskeltibud, bruk psykolog, bruk legen, alle har noen som bryr seg.

Også samfunnet : ikke klag på forum, ikke klag til venner, ikke klag til familie, ikke bruk tiden til legen på samtaler syke folk trenger det mere, det er ikke plass på DPS, det er ikke nok psykologer, vi trenger lavterskeltibudene til folk som trenger det mere. 

😐

Dette er så utrolig sant.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Saph skrev:

Samfunnet: ikke hold ting inne, snakk om det, noen bryr seg, du betyr noe, gå til DPS, bruk lavterskeltibud, bruk psykolog, bruk legen, alle har noen som bryr seg.

Også samfunnet : ikke klag på forum, ikke klag til venner, ikke klag til familie, ikke bruk tiden til legen på samtaler syke folk trenger det mere, det er ikke plass på DPS, det er ikke nok psykologer, vi trenger lavterskeltibudene til folk som trenger det mere. 

😐

Spot on. 

I tillegg er det mange som ikke skjønner at folk har behov for å bare lufte problemene, få sagt dem høyt til noen, og bli møtt med empati og forståelse - IKKE råd. 

Dessverre er det mange som ikke har noen slike personer, som de kan få snakket med. Jeg har ikke noen sånne selv. Jeg har en mann, som jeg er veldig glad i, men han er som veldig mange menn er: Løsningsorientert. Han skal Løse Problemet. Han er ute av stand til å gi meg det jeg trenger, nemlig rom for å fortelle, og bare lytte og si "uff så kjipt!". Han SKAL komme med råd, og Gjøre Noe, og Løse Det.. 

Anonymkode: efe88...24f

[Gjest Giftmann30]

På 14.10.2020 den 19.18, AnonymBruker skrev:

Jeg legger ofte merke til at det er veldig mye klaging her på forumet, spesielt om ensomhet og «dårlige» venner. Allikevel så er det nesten ingen som vil høre på råd fra de som har vært i samme situasjon og faktisk gjøre noe med det. Hva er intensjonen for disse innleggene hvis de ikke vil ha hjelp, og er det en slags hersketeknikk i å synes synd på seg selv og mene at alle andre er de fæle?

Jeg har selv vært igjennom en periode i tenårene hvor jeg oppførte meg sånn (inkl alvorlig depresjon, sterk angst og annen sykdom), men det gjorde meg bare verre, og så fikk jeg se meg selv i noen familiemedlemmer som var akkurat like og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle være så bitter og alene resten av livet. Det krevde ekstremt mye jobb og selvfølgelig litt støtte fra helsepersonell (lavterskeltilbud), sosiale nettsteder og selvhjelpspodcaster, men det har vært det beste jeg har gjort. 

Jeg håper virkelig dere andre kommer dere dit, for dessverre er det ikke en god ting å få oppmerksomhet i form av sympati og det vil heller aldri være nok for deg. Så hvis man tør å legge fra seg offerrollen så tar du tilbake egen selvrespekt og relasjoner vil bli så mye lettere. 
 

NB: Jeg mener ikke å si at det bare er å skjerpe seg, men at man selv aktivt må jobbe for endring. Om man trenger støtte må man oppsøke det og får man avslag på dps så takk ja til lavterskeltilbudet i kommunen eller snakk med fastlege. Møt opp på aktiviteter for ensomme i regi av kommunen, hva som helst annet enn å sitte hjemme og synes synd på seg selv. 

Anonymkode: 605fd...8e3

1. De jobber ikke 100% så de har tid 

2. Identitet via offerrolle

3. litt som punkt 1 ikke nokk aktivitet, om man blir sliten nok så orker man ikke å sutrer på KG. Man har ikke energi ! Jeg sitter jo å koser meg nå kun fordi jeg er sykemeldt.

 

[AnonymBruker]

Gjør som meg å snakk til hunden? Han er god til å lytte!

Anonymkode: 7da43...be1

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Saph skrev:

Samfunnet: ikke hold ting inne, snakk om det, noen bryr seg, du betyr noe, gå til DPS, bruk lavterskeltibud, bruk psykolog, bruk legen, alle har noen som bryr seg.

Også samfunnet : ikke klag på forum, ikke klag til venner, ikke klag til familie, ikke bruk tiden til legen på samtaler syke folk trenger det mere, det er ikke plass på DPS, det er ikke nok psykologer, vi trenger lavterskeltibudene til folk som trenger det mere. 

😐

Du bor tydligvis i et univers jeg ikke bor i. Og slik jeg leser TS så er det vel heller evnen til å ville ta tak i problemene som her blir satt spørsmål ved. 

Anonymkode: 0880d...815

[Gjest Maxwell]

14 minutter siden, Saph skrev:

Samfunnet: ikke hold ting inne, snakk om det, noen bryr seg, du betyr noe, gå til DPS, bruk lavterskeltibud, bruk psykolog, bruk legen, alle har noen som bryr seg.

Også samfunnet : ikke klag på forum, ikke klag til venner, ikke klag til familie, ikke bruk tiden til legen på samtaler syke folk trenger det mere, det er ikke plass på DPS, det er ikke nok psykologer, vi trenger lavterskeltibudene til folk som trenger det mere. 

😐

Spot on