Hva med barna i skillsmissen? Hva gjorde dere?

[AnonymBruker]

Vi har ikke gått ifra hverandre, men jeg er redd han vil. Han har vært kald lenge, ufllsom, likegyldig lenge. Vi har ikke kranglet, men om jeg trykker på feile knapper nå, så er han kapabel til å stikke. Jeg gar lenge forsøkt å holde fast på dette forholdet (vært sammen i 10år). Jeg ghør alt jeg kan for å få hjulene til å gå her hjemme, blidgjøre han mest mulig. Alikavel er det surmuling og misnøye. 

Vi har to små barn her. Skal man ikke være litt tolerant for å dra da? Man må jo prøve. Ufattelig med folk som ikke gidder å prøve. Bare gi opp. 

Hvis han drar uten grunn (noe jeg ikke håper han gjør), så vil jeg jo kalle dette et fælt brudd uten noe en skulle sagt.  Isåfall hva skulle jeg gjort? Hva med våre felles barn? Kunne jeg hatt de hos meg inntil vi hadde funnet en "plan"? Det hadde jo ikke vært mitt valg. 

Hva har dere gjort dere som har barn i bildet. Nå er det dere jeg trenger svar ifra

Anonymkode: 3d809...721

[dancerchilli]

Vet ikke om det er meg du ønsker svar fra, men jeg er selv et «skilsmissebarn». Det jeg ønsker at mine foreldre gjorde var å la oss være i hjemmet frem til det ble funnet en god løsning på nytt bosted. Som du foreslår  Og skulle han ønske å skille seg el., bank i bordet, hold det rolig og ikke dra barna inn i skilsmissen, bare hold det enkelt «pappa og jeg skal flytte fra hverandre. Sånn er det, det er trist, menmen» 

håper det ordner seg fint for dere!

[AnonymBruker]

8 minutter siden, dancerchilli skrev:

Vet ikke om det er meg du ønsker svar fra, men jeg er selv et «skilsmissebarn». Det jeg ønsker at mine foreldre gjorde var å la oss være i hjemmet frem til det ble funnet en god løsning på nytt bosted. Som du foreslår  Og skulle han ønske å skille seg el., bank i bordet, hold det rolig og ikke dra barna inn i skilsmissen, bare hold det enkelt «pappa og jeg skal flytte fra hverandre. Sånn er det, det er trist, menmen» 

håper det ordner seg fint for dere!

Ja, fint å høre fra deg også. Du har erfart dette som barn. Det er jo klart man må, men vanskelig å holde maska også tenker jeg. Vi har to små på 7år og 8år. Det river i hjerterota av å tenke på om de måtte gått gjennom dette.

Hvem skulle de få bli hos først? Den som stikker må vel nøye seg med å få oen dager fra barna, eller? 

Anonymkode: 3d809...721

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvem skulle de få bli hos først? Den som stikker må vel nøye seg med å få oen dager fra barna, eller? 

Anonymkode: 3d809...721

Hvordan dere ordner samvær og barnefordeling har ikke noe å gjøre med hvem som tok initiativ til brudd. 

Anonymkode: a7b01...fff

[AnonymBruker]

Du kan ikke ha barna mest fordi det var han som stakk. Trolig blir det 50/50 med mindre han ikke gidder å ta seg av ungene eller han ikke ønsker å bo i nærheten.

Gjør deg selv en tjeneste. Ikke ødelegge deg selv fordi du er redd for å trigge et brudd. Har han bestemt seg, så venter han bare på at han skal tørre å si det, eller at du skal bli så ødelagt at DU slår opp. I mitt tilfelle, så hadde han funnet ei ny. Det var et helvete noen måneder, og så måtte jeg dra ut av han at han ville skilles. Et par måneder senere "fant han seg ei ny". Hun røpte seg om at de ble sammen før bruddet.

Anonymkode: b925d...53e

[AnonymBruker]

Du skriver ikke hvor gamle barna dine er, men hos oss har vi løst det med at barna har fast bosted, altså at de sover og har alle tingene sine i det hjemmet de har vokst opp i. Jeg var den som flyttet, og de kommer til meg hver dag etter skolen, spiser middag og gør lekser, jeg kjører til trening etc, og så reiser de "hjem" om kvelden. Spiser fredags/søndagsmiddag alle sammen når det passer, og avtaler ellers underveis. De har rommene sine hos meg også, og kommer og går som de vil. 

Ev. nye partnere vil sikkert sette seg på bakbeina i forhold til dette, men enn så lenge fungerer det helt utmerket. Jeg tror jeg skal være veldig forelsket for å la en ny i det hele tatt involvere seg i hverdagslivet mitt. Det samme gjelder ex. Det er ikke barna sin skyld at samlivet tok slutt. 

Passer neppe for alle, men for oss gjør det der akkurat nå. ( Ett år siden jeg flyttet) 

Anonymkode: 6f982...4e0

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke ha barna mest fordi det var han som stakk. Trolig blir det 50/50 med mindre han ikke gidder å ta seg av ungene eller han ikke ønsker å bo i nærheten.

Gjør deg selv en tjeneste. Ikke ødelegge deg selv fordi du er redd for å trigge et brudd. Har han bestemt seg, så venter han bare på at han skal tørre å si det, eller at du skal bli så ødelagt at DU slår opp. I mitt tilfelle, så hadde han funnet ei ny. Det var et helvete noen måneder, og så måtte jeg dra ut av han at han ville skilles. Et par måneder senere "fant han seg ei ny". Hun røpte seg om at de ble sammen før bruddet.

Anonymkode: b925d...53e

Huff, så vondt! Lenge var dere sammen? 

Er jo såklart redd for at han skal psyke meg mest mulig ned for så pakke å dra. Men senest i sommer snakket han om vår fremtid. Hvis han plutselig bare stikke, så fortjener jeg vel antagelig å ha det bedre? 

Anonymkode: 3d809...721

[AnonymBruker]

Spør no han bare rett ut: vil du skilles ?!

Da får du jo svar, og slipper å tenke deg depressiv ☺️

Anonymkode: 0ced8...96f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Spør no han bare rett ut: vil du skilles ?!

Da får du jo svar, og slipper å tenke deg depressiv ☺️

Anonymkode: 0ced8...96f

Jeg spurte igår, du blir hos oss...? 

Han svarer jaaa, jeg er jo her. Men velger å tenke tilbake i forrige uke, hvor han sa til meg "oss to livet ut". Så fort kan han da vel ikke snu på flisa?! 

🙄🙄

Anonymkode: 3d809...721

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spurte igår, du blir hos oss...? 

Han svarer jaaa, jeg er jo her. Men velger å tenke tilbake i forrige uke, hvor han sa til meg "oss to livet ut". Så fort kan han da vel ikke snu på flisa?! 

🙄🙄

Anonymkode: 3d809...721

Min eksmann snudde på flisa så fort at vi skreiv felles testamente hos advokat i sentrum, og da vi kom inn døra hjemme ca 30 min seinere, ville han skilles. Og blei sur fordi jeg ikke tok ham helt på alvor. For dette hadde han tenkt mye på 🙄🥺

Anonymkode: a7b01...fff

[AnonymBruker]

Dere må da snakke sammen.

Hva angår barna - det vanlige i disse dager er 50/50. Barna deres er store nok til det. 

Anonymkode: 7b760...b04

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi har ikke gått ifra hverandre, men jeg er redd han vil. Han har vært kald lenge, ufllsom, likegyldig lenge. Vi har ikke kranglet, men om jeg trykker på feile knapper nå, så er han kapabel til å stikke. Jeg gar lenge forsøkt å holde fast på dette forholdet (vært sammen i 10år). Jeg ghør alt jeg kan for å få hjulene til å gå her hjemme, blidgjøre han mest mulig. Alikavel er det surmuling og misnøye. 

Vi har to små barn her. Skal man ikke være litt tolerant for å dra da? Man må jo prøve. Ufattelig med folk som ikke gidder å prøve. Bare gi opp. 

Hvis han drar uten grunn (noe jeg ikke håper han gjør), så vil jeg jo kalle dette et fælt brudd uten noe en skulle sagt.  Isåfall hva skulle jeg gjort? Hva med våre felles barn? Kunne jeg hatt de hos meg inntil vi hadde funnet en "plan"? Det hadde jo ikke vært mitt valg. 

Hva har dere gjort dere som har barn i bildet. Nå er det dere jeg trenger svar ifra

Anonymkode: 3d809...721

Forholdet - altså at dere to regner dere som et par, ligger sammen etc?

Det er ikke noe ungene har noe med. Det er en privatsak mellom deg og den eller de du velger være i et forhold med.

Og så roter du sammen epler og poteter, som veldig mange gammeldagse mennesker gjør. 

For dere to, du og mannen, er foreldre - sammen - for ungene deres. Det er dere til den dagen en av dere eller alle ungene er døde. Den rollen tror mange voksne at de "skiller seg" fra. Men det er ikke mulig å skille seg fra rollen som med-forelder. Fra felles julefeiring, felles oppdragelse, felles middager der dere diskuterer oppdragelse, lekser, fritid og grenser. Fra felles ferieplanlegging og så videre - det kan dere velge å gjøre dårlig (mange velger det) men det er en oppgave som tilfaller dere til evig tid. Om dere ignorerer den bare fordi dere slutter å ligge sammen? Ok. Merkelig valg. Gjør dere til ikke helt ok foreldre, men det inngår ikke i konseptet skilsmisse.

Ansvarlige foreldre som skiller seg er med-foreldre til evig tid. De fremsnakker hverandre, deler bilder, feirer sammen og omgås mye. Mange av dem velger å sambo med særhusholdning slik at barna slipper å pendle. Et lite offer for barn man bryr seg om.

Alt for ofte er det de dårlige foreldrene som definerer skilsmisse. De som ikke gidder samarbeide, som ikke bryr seg nok om ungene til å ta 10-18 julefeiringer med exen. De som setter seg selv først og foreldrerollen sist. Men de er ikke fasiten.  De er bare veldig høylytte.

Anonymkode: c0ce2...90e

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forholdet - altså at dere to regner dere som et par, ligger sammen etc?

Det er ikke noe ungene har noe med. Det er en privatsak mellom deg og den eller de du velger være i et forhold med.

Og så roter du sammen epler og poteter, som veldig mange gammeldagse mennesker gjør. 

For dere to, du og mannen, er foreldre - sammen - for ungene deres. Det er dere til den dagen en av dere eller alle ungene er døde. Den rollen tror mange voksne at de "skiller seg" fra. Men det er ikke mulig å skille seg fra rollen som med-forelder. Fra felles julefeiring, felles oppdragelse, felles middager der dere diskuterer oppdragelse, lekser, fritid og grenser. Fra felles ferieplanlegging og så videre - det kan dere velge å gjøre dårlig (mange velger det) men det er en oppgave som tilfaller dere til evig tid. Om dere ignorerer den bare fordi dere slutter å ligge sammen? Ok. Merkelig valg. Gjør dere til ikke helt ok foreldre, men det inngår ikke i konseptet skilsmisse.

Ansvarlige foreldre som skiller seg er med-foreldre til evig tid. De fremsnakker hverandre, deler bilder, feirer sammen og omgås mye. Mange av dem velger å sambo med særhusholdning slik at barna slipper å pendle. Et lite offer for barn man bryr seg om.

Alt for ofte er det de dårlige foreldrene som definerer skilsmisse. De som ikke gidder samarbeide, som ikke bryr seg nok om ungene til å ta 10-18 julefeiringer med exen. De som setter seg selv først og foreldrerollen sist. Men de er ikke fasiten.  De er bare veldig høylytte.

Anonymkode: c0ce2...90e

Nå håper jeg ikke det skjer i dette tilfelle. Han har vært sur i noen dager nå. Men om det blir slutt, så kan jeg med hånden på hjertet si at han ikke ville samarbeidet slik du forteller. Han har alltid syntes at et så tett samarbeid etter skillsmisse er negativt, litt for barna også fordi de håper og håper at mamma og pappa blir sammen igjen. Det kan også bli spikk ift ny kjæreste ol. 

Jeg håper at andre også har opplevd kald kjærlighet for en periode uten at det har rykt. 

Anonymkode: 3d809...721

[Yuumi]

Slutt å legg deg flat for han?

Hvis han surmuler og er vanskelig, si ifra. Hvorfor vil du fortsatt være gift med han om hver dag fremover er slik?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver ikke hvor gamle barna dine er, men hos oss har vi løst det med at barna har fast bosted, altså at de sover og har alle tingene sine i det hjemmet de har vokst opp i. Jeg var den som flyttet, og de kommer til meg hver dag etter skolen, spiser middag og gør lekser, jeg kjører til trening etc, og så reiser de "hjem" om kvelden. Spiser fredags/søndagsmiddag alle sammen når det passer, og avtaler ellers underveis. De har rommene sine hos meg også, og kommer og går som de vil. 

Ev. nye partnere vil sikkert sette seg på bakbeina i forhold til dette, men enn så lenge fungerer det helt utmerket. Jeg tror jeg skal være veldig forelsket for å la en ny i det hele tatt involvere seg i hverdagslivet mitt. Det samme gjelder ex. Det er ikke barna sin skyld at samlivet tok slutt. 

Passer neppe for alle, men for oss gjør det der akkurat nå. ( Ett år siden jeg flyttet) 

Anonymkode: 6f982...4e0

Sånn omtrent har vi det å, sånn minus det at en helg innimellom så overnatter ungene. Vi har utrolig stor takhøyde for hverandre å prøver å gjøre det lettest mulig for ungene. 

Anonymkode: 22ffc...9a9

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forholdet - altså at dere to regner dere som et par, ligger sammen etc?

Det er ikke noe ungene har noe med. Det er en privatsak mellom deg og den eller de du velger være i et forhold med.

Og så roter du sammen epler og poteter, som veldig mange gammeldagse mennesker gjør. 

For dere to, du og mannen, er foreldre - sammen - for ungene deres. Det er dere til den dagen en av dere eller alle ungene er døde. Den rollen tror mange voksne at de "skiller seg" fra. Men det er ikke mulig å skille seg fra rollen som med-forelder. Fra felles julefeiring, felles oppdragelse, felles middager der dere diskuterer oppdragelse, lekser, fritid og grenser. Fra felles ferieplanlegging og så videre - det kan dere velge å gjøre dårlig (mange velger det) men det er en oppgave som tilfaller dere til evig tid. Om dere ignorerer den bare fordi dere slutter å ligge sammen? Ok. Merkelig valg. Gjør dere til ikke helt ok foreldre, men det inngår ikke i konseptet skilsmisse.

Ansvarlige foreldre som skiller seg er med-foreldre til evig tid. De fremsnakker hverandre, deler bilder, feirer sammen og omgås mye. Mange av dem velger å sambo med særhusholdning slik at barna slipper å pendle. Et lite offer for barn man bryr seg om.

Alt for ofte er det de dårlige foreldrene som definerer skilsmisse. De som ikke gidder samarbeide, som ikke bryr seg nok om ungene til å ta 10-18 julefeiringer med exen. De som setter seg selv først og foreldrerollen sist. Men de er ikke fasiten.  De er bare veldig høylytte.

Anonymkode: c0ce2...90e

Konseptet skilsmisse innebærer faktisk å bo fra hverandre og å gjøre opp boet. 

Anonymkode: a7b01...fff

[riesling]

Regner med at det var du som skrev tråden for noen dager siden om en mann som tier, og tenker dermed at dette ikke har løst seg enda. 

Jeg tror virkelig at du må prøve å tenke på noe annet, så lenge du kverner på dette, vil du bare psyke deg selv helt ned. Mannen din har jo ikke sagt at han ikke elsker deg, eller at han ikke vil ha deg, han er stille. Det kan være så mange grunner til det, menn er mye mer komplekse enn vi og dem klarer å innrømme. 

Har du mulighet til å ta med deg barna bort i helgen, besøke familie venner? Så sier du til mannen din at du merker at han har det tøft, og at du ønsker å gi han litt tid til å tenke hva han egentlig vil. Kos deg med barna, og prøv å tenk på noe annet. Dette kan virkelig slå ut i flere retninger. 

[riesling]

hvordan går det i dag TS?

[Prangende]

På 14.10.2020 den 14.53, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke ha barna mest fordi det var han som stakk. Trolig blir det 50/50 med mindre han ikke gidder å ta seg av ungene eller han ikke ønsker å bo i nærheten.

Gjør deg selv en tjeneste. Ikke ødelegge deg selv fordi du er redd for å trigge et brudd. Har han bestemt seg, så venter han bare på at han skal tørre å si det, eller at du skal bli så ødelagt at DU slår opp. I mitt tilfelle, så hadde han funnet ei ny. Det var et helvete noen måneder, og så måtte jeg dra ut av han at han ville skilles. Et par måneder senere "fant han seg ei ny". Hun røpte seg om at de ble sammen før bruddet.

Anonymkode: b925d...53e

Litt off topic, men dette er jeg mitt oppi nå, forstår han har truffet en ny. Hun nye holder også på å skille seg

[AnonymBruker]

11 timer siden, riesling skrev:

hvordan går det i dag TS?

Det går faktisk bedre.. men kjenner det sitter en mer irritasjon fra min side idag. Hvorfor han brukte flere dager på dette, hva hsn ville oppnå med det? For at jeg skulle få søkt på flere jobber? Eller gor å få meg i dårlig humør? Jeg er igrunnen mye blid og positiv. 

Men alt i alt, så er jeg glad det ikke ble brudd. Han er varm og god i godt humør. Derfor er det ekstra vanskelig når han er sur. Hadde han bare vært sur hele tiden, så ville jeg ikke orket dette. Det bor jo noe godt i han også😊 Takk som spør. ❤

Anonymkode: 3d809...721