Greit å si fra, eller overreagerer jeg?

[AnonymBruker]

Jeg er så lei en del av væremåten til samboer. Han er en flott og grei mann, men han stresser og er en braskete mann å bo med. Han er veldig flink og ekstremt arbeidsom, men i meg trigger det noe negativt. Det ødelegger på en måte dagen min og roen i huset. Sier jeg fra, får jeg nok høre at " noen må jo rydde og vaske", og jeg vil jo ikke ha en mann son overlater alt til meg, og han er den arbeidssomme av oss.  Jeg setter stor pris på at han er ryddig. Han er veldig flink, men alt går så fort og alt han skal utrette går ut over kvalitetstid og sexlivet. Han står opp tidlig, og på lørdag var vi for en gang skyld våkne samtidig. Det var helg, og ingen planer. Han stresser allikevel ut for å lage kaffe og setter seg i sofaen. Jeg kommer etter og vil ha litt kos, men blir avvist om at jeg klenger. En time senere hadde han ryddet og vasket kjøkkenet, tatt ut oppvasken, gått med søppel, satt på klesvask, og tømt kjøleskap for gammel mat. Han stod og hamret på en hylle og stønnet i sinne. Det er alltid ryddig, men han er veldig pirkete og kan ikke slappe av før alt er striglet, men etter drt kan han heller ikke slappe av, for da er det noe annet som må gjøres, som å vaske sommersko før vinteten. Kjørestilen hans er helt cowboy også. Det er full fart til lyskryss  bråstopp, gass og full fart inn i neste kryss. 

 Jeg begynte å gråte på lørdag. Jeg gikk tilbake på  soverommet og lukket døren. Jeg skygger banen. Det var lørdag og mitt gode humør ble helt ødelagt. Han skjønte ikke at noe var galt inntil jeg gråt foran han. Jeg klarte ikke å sette fingeren på hva det var. Han klemte meg, og det var den klemmen jeg hadde ønsket meg da jeg våknet. Jeg visste ikke hva jeg skulle si.  Jeg blir uvel av de bråe og oppfarende bevegelsene hans som varer i timesvis. Jeg blir skikkelig stresset og føler ingen ro i eget hjem når han holder på. Det er som mamma på juleaften, men det er heldigvis kun en dag i året. Han er sånn hele tiden. Og på kvelden er han sliten og vil ha fred. Da passer det best at det er stille og ved middagen er det tyst. Sier ikke jeg noe, er det stille og han hiver i seg maten så fort at han får vondt i magen. Han gjør alt for meg, så slem er han ikke.

I tillegg er vi prøvere ( ønsker barn) og det ligger nok og ulmer i bakhodet mitt. Alle gjøremålene er på en måte viktigere enn oss, meg og det å skulle få barn. Dette gjør meg frustrert og sur. Tar jeg opp at vi har for lite sex, blir det jo kanskje enda verre fordi det blir stress for han også, så nå har jeg fremstått som om jeg gråter uten grunn for så å være sint den neste dagen, og jeg tror han tenker at jeg trenger psykolog. 

Hvordan kan jeg klare å si noe som ikke virker mot sin hensikt?

 

 

Anonymkode: 563dd...469

[AnonymBruker]

Han gjør jo ikke noe galt, det gjør ikke du heller. 
Jeg er som din samboer, elsker å stå opp og drikke en kopp kaffe i ro og fred. Beste ti minuttene av dagen min. Han vil helst kose i senga. Vi er ikke helt kompatible på dette området, men nå når vi har barn setter han pris på at jeg er morgenfugl og står opp før eller med barna. 

Fortell din samboer hvor mye du setter pris på en god, lang klem om morgenen  Stå opp i ditt tempo, dusj, ta på deg noe komfortabelt og kos deg med en kopp kaffe. Prøv å ikke la deg stresse av din samboer. 

Så lenge dere bidrar med husarbeidet begge to så har han ikke noe med når du gjør din del og omvendt. Når/om dere får barn kan du nyte godt av en morgenfugl. 
 

Når det gjelder prøvingen. Vinduet for å bli gravid er vel ett par dager før el. Så sex om morgenen, formiddag, kveld spiller ikke så stor rolle. Og om han ikke ønsker sex må du respektere det. Litt kalde føtter en periode må være naturlig, å få barn er ett stort skritt. Men jeg forstår at du følte deg avvist og at du hadde andre forventninger enn ham denne morgenen. 

Min samboer blir stresset, unngår meg når han tror jeg forventer/ har lyst på sex, jeg synes dette veldig rart. Akkurat som om det trigger noe i ham. Vi har god sex, men om jeg blir for pågående skremmer det ham. Jeg kan leve med det. 

 

 

 

 

 

Anonymkode: dc685...531

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt med noen av dere, men dere passer ikke sammen. 

Anonymkode: 4b2f1...a5c

[Ulven]

Vet du, dere bør avslutte prøvingen og heller komme dere til parterapi for å finne ut om forholdet er liv laga. Dere passer overhodet ikke sammen, og over tid kommer dette til å gnage på dere begge og bli et kjempeproblem. Spesielt hvis det kommer barn inn i bildet. 

[AnonymBruker]

Det høres sykelig ut når han hele tiden har noe som skal gjøres. Om dere får barn, skal han gå rundt og være sur fordi det er leker på gulvet eller søpla har blitt full? Tror det kommer til å forsterke problemene x3

Anonymkode: b43d5...084

[Havbris]

Det ser ut til at dere er veldig forskjellige som typer, og har forskjellige tempo og væremåter. Det er ikke noe galt med noen av dere, men dere passer kanskje ikke sammen. Dere kan ikke forandre hverandre og bør vurdere nøye om dette forholdet er liv laga før dere tenker på barn. 

Endret 13. oktober 2020 av Havbris

[AnonymBruker]

Hva skjer on han legger inn klem, kyss og sex i den mentale lista over gjøremål for dagen? Når jeg først begynner med noe, så må jeg få det unnagjort. Jeg er ikke så ekstrem som mannen din, men jeg liker ikke å bli avbrutt når jeg allerede har det i hodet at "nå skal jeg gjøre A, så B, så C". Da jeg fikk meg hund, så ble hundens behov slengt inn i dagens gjøremål.

Fortell han at du trenger litt mer kjærtegn fra han. Så kan dere sammen bestemme at han skal legge inn klem, kyss og sex i den mentale lista over ting som skal gjøres. F.eks sex før morgenkaffen. Klem og et kyss etter kaffen. Et kyss etter at han har rydda kjøkkenet. En kjapp omgang hvorenn i huset du befinner deg etter at han er ferdig med støvsuging. Et kyss før dere legger dere osv osv.

Anonymkode: e0060...c71

[AnonymBruker]

Spør deg selv om du orker å ha det sånn hver dag, resten av livet. 

 

Anonymkode: 56342...3f3

[Gjest Ezio]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

I tillegg er vi prøvere ( ønsker barn) og det ligger nok og ulmer i bakhodet mitt. Alle gjøremålene er på en måte viktigere enn oss, meg og det å skulle få barn. Dette gjør meg frustrert og sur.

Har du sett for deg hvordan denne dynamikken deres vil takle å få et barn...?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Ezio skrev:

Har du sett for deg hvordan denne dynamikken deres vil takle å få et barn...?

Har den andre? Eller prøver den å dytte sitt ansvar over på Ts?

Anonymkode: 44f69...ec5

[AnonymBruker]

TS, et spørsmål før jeg kan vite hva jeg bør råde deg til; har han alltid vært slik eller har dette endret seg i nyere tid? 

Anonymkode: c5537...469

[Trolltunge]

Å være i et forhold handler mye om å akseptere den andre, og å finne ro og trygghet i å erkjenne hvor man er ulike, uten å ta det personlig når man er litt forskjellige. 

For å si det direkte er det egentlig ikke hvordan han er som stresser deg, men at du blir stresset av å ikke akseptere det, men forsøke å dra ting i annen retning, og mene at han burde sette deg og dine behov foran hvem han er. 

Da blir det bare en mental dragkamp om hvem som bør endre seg i forhold til den andre, og hvorfor mener du at det burde være ham? Kan det ikke like godt være deg som burde klare å tilpasse deg, om det nå er slik at en av dere må endre dere? 

Det er ikke enkelt å endre på hvordan man som person er. Det beste er faktisk derfor at dere finner ut hvordan dere begge to kan få være dere selv, og tåle ulikheter uten å føle det som er ulikt som trist og vanskelig. 

Ok, så er han en propell, og har behov for å få ting i orden. Slik du beskriver det jager han imidlertid ikke deg opp og pisker deg i gang, så da har vel du anledning til å ikke egentlig bli påvirket av at han er slik, om du bare klarer å takle det mentalt og uten å kjenne på at du skulle ønske noe annet? 

At han er ulik deg på enkelte ting betyr jo absolutt ikke at han ikke elsker deg og ikke bryr seg om deg. Akkurat som du mener at han burde forstå deg bedre har du samme anledning til å forstå og akseptere at han er som han er. 

Gjør du det kan dere også ha bedre samtaler om hvordan begge to kan få påfyll av hva dere trenger, for tar man bort mental dragkamp om hvem som burde endre seg, bytter det ut med aksept for at man er ulike, så er det også mye enklere å få til dialog istedenfor anklager, tårer og at ene/begge to føler på å være feil og ikke strekke til. 

Dette er jo ikke en god situasjon for ham heller. Han ER som han er, og får følelsen av å feile, stadig. 

Om jeg var deg ville jeg jobbet med meg selv i forhold til å akseptere at han er slik, se det gode i det, og ikke føle deg oversett og utrygg i at dere er ulike. Han er ikke som han er for å være stygg og ekkel mot deg. Han elsker deg ikke for lite eller bryr seg ikke om deg fordi han er som han er. 

Kan du klare å elske ham som han er og finne trygghet i at det at dere er ulike på en del måter er greit? Kan du akseptere ham som han er? 

Klarer du det, uten å la slikt stresse deg opp og bli en mental dragkamp om hvem som burde endre seg, så er det faktisk mulig å få til en god dialog om hvordan man skal klare å møtes i ulike behov. 

Her har vi forsøkt både dragkamp og å akseptere at vi er veldig ulike på enkelte måter. Dragkamp førte ikke frem, og ting ble veldig vanskelig mellom oss. Begge følte det sårt, i å føle press på å bli en man ikke er, og at den andre ikke var fornøyd, men stadig ga inntrykk av at man feilet. Det er sårt veldig sårt, å føle at man feiler i å være den man er.

Aksept for at vi er ulike har derimot ført til vilje til å gå hverandre i møte. Gi forståelse begge veier. 

Begge to har faktisk sider den andre synes er litt utfordrende til tider, men nå er det ingen av oss som står hardt på at "det er du som ikke bryr deg om meg og mine behov". 

Vi har akseptert at vi er ulike, prøver ikke å forandre den andre, ser det ikke som sårt og truende, eller som å bli oversett og ignorert. Forstår at det ikke er mangel på kjærlighet, bare at vi er ulike, og at det er greit når man ikke legger andre vonde følelser i det. 

Siden vi aksepterer at vi er ulike, og det ikke lenger er en dragkamp om hvem som burde endre seg, så kan vi også, uten å være sur og anklagede, si greit fra når man trenger noe. 

Her er det jeg som er propellen, som vil fikse ordne og ha alt slik og slik før jeg kan slappe av. Fordi min mann nå aksepterer det generelt lytter jeg også til og respekterer det når han sier at nå må jeg legge ting fra meg. Det at han generelt aksepterer at jeg er slik, uten at jeg jevnt over føler at jeg da feiler og ikke strekker til for ham, gjør at han kan si at nå er det hans tur. 

Samme andre veien. At jeg aksepterer ham som han er generelt, og ikke blir sur, skuffet eller gir uttrykk for at han er feil, så tåler han at jeg sier at nå ønsker/trenger jeg... 

Det er ok det, når det mest er forståelse og aksept for ulikheter, uten en vond og evig pågående mental dragkamp, hvor begge to er såre over å ikke få forståelse for hvem man er og hva man trenger, og også stadig få tilbakemelding om at man feiler i å være det partner trenger. 

For å være ærlig, vi måtte ha hjelp for å komme til det å akseptere hverandre, uten å føle det som vanskelig, og gjøre det til en dragkamp. Vi trengte at noen som så det utenfra måtte si at vi begge to hadde helt rett, at begge to gjorde det helt feil, og at begge to hadde det nøyaktig like vanskelig med å stå i en slik mental dragkamp. At vi brøt hverandre ned og forholdet ned ved å ikke klare å bare akseptere at vi er ulike, uten å føle oss ikke - forstått i egne behov da. 

Å forstå og akseptere har tatt bort drakampen, gjort det at vi er ulike til noe ufarlig, og har ført til at istedenfor kamp om å ha rett har vi nå begge vilje til å ha grei dialog om hvordan vi begge to skal ha det greit, selv om vi er ulike. 

Å føle seg feil hele tiden er bare forferdelig vondt, og det blir en vond situasjon for begge. 

Kan du klare å akseptere at dere er ulike, og at han ikke elsker deg mindre fordi han er den han er? 

 

[AnonymBruker]

Først av alt må du slutte å tenke at hvis du gjør/sier sånn, så kommer han sikkert til å gjøre/si sånn. Vær deg selv. Gjør det på din måte, og så er han seg selv, og reagerer slik han gjør. Gjerne overhodet ikke slik du trodde. Ikke ta sorgene på forskudd!

Virker som han er turbo om dagen, og hviler ut om kvelden (kan jeg låne han til julerengjøringen??). Mens du vil ta det rolig om morgenen, og heller få gjort noe senere, eller mer spredt ut over dagen.

Tåler han at du sitter med kaffe i sofaen mens han rydder kjøkkenet?

Kan du prøve å gjøre ditt mens han gjør sitt, uten å la det påvirke deg?

At han får vondt i magen er da hans problem, ikke ditt. Med mindre det går ut over sexlivet.

Har dere alltid vært så forskjellige? Eller er det corona-stress? Bli-pappa-stress?

Kan du leve med at dere er så forskjellige resten av livet? Du kan ikke regne med at han kommer til å forandre seg. Og han har ikke gjort noe galt heller. Han er bare ulik deg. Ingen av dere sitter på fasiten.

Anonymkode: 09bb4...028

[Rosatoast]

Jeg sier som noen andre her, dere burde avslutte prøvingen og heller gå til parterapi eller kommunisere forholdet på en annen måte. For det virker ikke som at dere to passer så godt sammen, dere utfyller ikke hverandre - dere har totalt forskjellige behov og verdier.. Det å gå gravid, få barn oppi alt dette - det hadde ikke barnet hatt noe godt av, og forholdet deres hadde raknet sakte, men sikkert (det har allerede raknet en del virker det som). Og dette barnet ville ikke fått det noe bra. Ikke mannen din heller, fordi han må rydde og vaske hele tiden, han hadde fått ett sammenbrudd. Også har vi deg oppi det hele, som hadde gått inn i en dyp depresjon. Også må jeg understreke, dere to klarer tydeligvis ikke prate sammen - så hvorfor tenker dere at dere er klare for å oppdra ett menneske sammen?

Dette var for å "sette det på spissen", men det kan absolutt være realitet. Revurder forholdet - og nr 1 er KOMMUNIKASJON. 
Vet ikke hvor mange ganger, hvor mange tråder jeg ser her inne - hvor kvinner og menn ikke klarer å kommunisere sammen i parforholdet, det er helt tragisk. Noen må ta tak, kvinne 💪

[Hippogriff]

Syns Trolltunge hadde et veldig godt innlegg. 

Tenker at dere kan jobbe med å akseptere hverandre. Jeg var også i et forhold der vi var propeller på ulike tidspunkter av dagen. Vi måtte for det første lære oss å fordele oppgaver mellom oss, mer enn å skulle ha ansvar "sammen". For vi ble jo aldri enige om når ting skulle gjøres. For det andre måtte vi lære oss både å akseptere at den andre kunne ligge i sofaen og se en film mens vi selv var propeller, og ikke minst akseptere (og øve på å overse) at den andre var propell mens vi selv prøvde å slappe av. Den virkelige suksessen var å fordele ansvar og oppgaver. Da kunne den som akkurat da var "propellen" styre seg helt selv. 

Så jeg tenker dere kan fikse dette, men dere må snakke sammen, og han må lære seg å stoppe opp innimellom og i alle fall bremse før han blir sint eller får vondt i magen. 

 

Endret 14. oktober 2020 av Hippogriff
Skrivefeil

[AnonymBruker]

Det dere mangler er først og fremst kommunikasjon. Du må fortelle han hva du tenker, og ikke minst hva du trenger for å ha det bra.
 

Ikke dumt å oppsøke parterapeut for å få hjelp til å snakke bedre sammen. Utsett prøving til dere forstår hverandre bedre. 
Husk at han ikke vet hvordan det er å være deg, og omvendt.

lykke til ♥️

Anonymkode: 37346...59f

[AnonymBruker]

Parterapi fikser dette. Man får verktøy for å kommunisere slik at man kan få en bedre hverdag.

Anonymkode: e86f6...d7c

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS, et spørsmål før jeg kan vite hva jeg bør råde deg til; har han alltid vært slik eller har dette endret seg i nyere tid? 

Anonymkode: c5537...469

Dette lurer jeg og på. For om han alltid har vært slik, tenker jeg at han er kanskje litt tvangspreget iforhold til renhold og orden, og da er det slik han er. Det må i så fall ts leve med.

Men hvis dette har oppstått i forbindelse med oppstart av "prøving", tenker jeg at ts muligens må ta det som et signal om at han ikke er helt komfortabel med dette, og at all styringen er en måte å unnslippe planen om å lage barn på. Da må ts stille spørsmålet, og så må de sammen finne ut av om de går frem i et tempo som passer for begge to.

Anonymkode: df2dc...850

[AnonymBruker]

Du har fått gode råd ang å få til en bedre kommunikasjon.

Vil bare dele min erfaring ang bilkjøringen du nevner. Min mann ble lik da vi kjøpte en bil med mange flere hestekrefter enn vi var vant til. Han ble brå, og det var ubehagelig.
Jeg forklarte ham at jeg blir fysisk uvel av den typen kjøring (blir også lett båtsyk/kvalm på tivoli osv), så vi måtte finne en løsning. Mine forslag var at enten måtte han endre kjørestilen når jeg sitter på, eller så må jeg kjøre når vi er sammen (vanligvis deler vi på det). Han innså at det var best å endre kjørestilen. Han er sannsynligvis bråere og kjenner på g-kreftene når han er alene i bilen, men kjører mye mer behagelig når jeg er der. 

Anonymkode: a1296...a1b

[Hactar]

For meg høres det ut som hovedproblemet er at han er voldsom og stresset med det han gjør, så det egentlig føles som han ikke trives med alle gjøremålene. Hvis det slamres og dunkes og bannes hele dagen fordi mannen stresser over å ha for mange selvvalgte ting på agendaen, ville jeg funnet det veldig stressende å leve med. Som å ha en unntakstilstand som oppussing gående permanent.

Jeg kjenner mange aktive mennesker med mye på agendaen, men de har ikke det tvangspreget over seg som det later til at mannen her har. De har fortsatt overskudd til familien sin også, og de utfører oppgavene sine uten unødvendig spetakkel.

Jeg ville ventet med barn. Dere må til bunns i hvorfor han føler behovet for å være i konstant aktivitet for så å kollapse i taushet, for slik det er nå, er fokuset hans alle andre steder enn på relasjonen til deg. Jeg tror et barn fort kan velte lasset her, om det er slik at han ikke kan slappe av med litt rot og uferdige prosjekter. Med et barn, må man rett og slett koble seg på menneskene rundt seg, selv om det er husarbeid som venter. Det tror jeg ikke han vil klare om han ikke blir mer bevisst på sine egne handlingsmønstre og er villig til å prøve endre dem.