Dårlig samvittighet av å la barnet leke alene

[AnonymBruker]

Ja jeg har altså det. Har en 1-åring som plutselig har blitt kjempeflink å leke alene. Kan sitte lenge på gulvet eller i lekegrinda og putle med feks stableklovn eller biler. Det er jo selvsagt helt utrolig deilig, jeg kan drikke varm kaffe og kanskje strikke litt mens han koser seg - men det gir meg altså tydeligvis dårlig samvittighet. Føler på en eller annen måte at jeg forsømmer han? Selv om han er opptatt med seg selv og ikke gir uttrykk for å ønske selskap. Han gjør selvsagt det også av og til og da leker jeg jo med han! Men prøver jo å la han leke alene når han syns det er greit, er jo viktig det også. 

Noen som har vært i samme situasjon som kan gi råd ift samvittigheten?

Anonymkode: 8f45d...c76

[AnonymBruker]

Det er bare bra at barn lærer å leke alene. Det er ikke sunt å være avhengig av foreldrenes oppmerksomhet 24/7. 

Anonymkode: 373e6...2c8

[AnonymBruker]

Du hemmer barns utvikling om du ikke lar dem lære seg å sysselsette seg selv. Vær tilgjengelig ved behov og ungen har det utmerket. 

Anonymkode: fe870...1bb

[AnonymBruker]

Sitt der og kos deg, han henvender seg til deg når han ønsker. Bare ikke forsvinn inn i en skjerm så går det nok fint 😊

Anonymkode: 216ef...b2b

[^^Belle^^]

Prøv å tenke at dette er en god ting! Det å kunne underholde seg selv er en verdifull egenskap som barnet kommer til å ha goder av resten av livet.

[luianna]

Så flott at han tør å leke for seg selv! Da har du gjort en god jobb som mamma. Da vet han at om han utforsker verden (i dette tilfellet leker for seg selv), så vil du alltid være der når han snur seg og vet at han alltid er velkommen i sin trygge favn igjen når han ønsker og trenger det. 

Du er nok en fantastisk mamma, TS! 

[AnonymBruker]

Det å leke selv er en gave du ikke skal ha dårlig samvittighet for Vi er matet med ideen om at vi må leke med barna, være helt oppi ansiktet deres og gjøre dem til midtpunkt hele tiden. Det trengs jo ikke. De liker å være der ting skjer, at du er i nærheten. Men de trenger ikke å være midtpunktet hele tiden. Hvis han leker selv så er tipset mitt å forstyrre han minst mulig mens han leker. Han er opptatt med sitt arbeid, og du kan med god samvittighet være opptatt med dine ting i akkurat den tiden

Anonymkode: 32e58...729

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg har altså det. Har en 1-åring som plutselig har blitt kjempeflink å leke alene. Kan sitte lenge på gulvet eller i lekegrinda og putle med feks stableklovn eller biler. Det er jo selvsagt helt utrolig deilig, jeg kan drikke varm kaffe og kanskje strikke litt mens han koser seg - men det gir meg altså tydeligvis dårlig samvittighet. Føler på en eller annen måte at jeg forsømmer han? Selv om han er opptatt med seg selv og ikke gir uttrykk for å ønske selskap. Han gjør selvsagt det også av og til og da leker jeg jo med han! Men prøver jo å la han leke alene når han syns det er greit, er jo viktig det også. 

Noen som har vært i samme situasjon som kan gi råd ift samvittigheten?

Anonymkode: 8f45d...c76

Dette er absolutt det beste for ham. Barn som leker selvstendig er mangelvare i dag. Gratulerer med å ha gitt barnet ditt den muligheten.

De fleste foreldre springer som piska skinn etter ungene og må underholde dem hver våken time. Ikke gå i den fella nå som du har muligheten til å la barnet ditt lære seg å trives i eget selskap.

Anonymkode: 2b4db...258

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar ❤️ jeg vet jo han trenger og har godt av å leke alene, men denne selvstendigheten kom så plutselig og helt samtidig som han plutselig ikke ville amme mer og som han plutselig ikke bryr seg om vi samsover eller han sover alene 😅 Så jeg får liksom en følelse av at han brått ikke trenger meg lenger 😂 Helt tullete, jeg vet. Har gått fra klistremerkebaby i månedsvis til en stor, selvstendig gutt nesten over natta. Det er sikkert mye av grunnen til at jeg føler jeg forsømmer han - er på absolutt ingen måte vandt til så mye alenetid 🙈 Deilig så klart, men med en bismak..

Anonymkode: 8f45d...c76

[Danseskjørt]

Jeg hadde, og har der fortsatt, på samme måte. Vet ikke helt hvor den dårlige samvittigheten kommer fra, for jeg vet jo at barna mine har det bra. 
 Prøv å slapp av, du høres ut som en god mamma😊

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for gode svar ❤️ jeg vet jo han trenger og har godt av å leke alene, men denne selvstendigheten kom så plutselig og helt samtidig som han plutselig ikke ville amme mer og som han plutselig ikke bryr seg om vi samsover eller han sover alene 😅 Så jeg får liksom en følelse av at han brått ikke trenger meg lenger 😂 Helt tullete, jeg vet. Har gått fra klistremerkebaby i månedsvis til en stor, selvstendig gutt nesten over natta. Det er sikkert mye av grunnen til at jeg føler jeg forsømmer han - er på absolutt ingen måte vandt til så mye alenetid 🙈 Deilig så klart, men med en bismak..

Anonymkode: 8f45d...c76

Å i morgen vil han bare henge i foten din hele dagen. Sånne ting går opp og ned, å det eneste du kan gjøre er å legge til rette for selvstendig lek, men samtidig vise at du er der når han trenger deg  

Anonymkode: 373e6...2c8

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg har altså det. Har en 1-åring som plutselig har blitt kjempeflink å leke alene. Kan sitte lenge på gulvet eller i lekegrinda og putle med feks stableklovn eller biler. Det er jo selvsagt helt utrolig deilig, jeg kan drikke varm kaffe og kanskje strikke litt mens han koser seg - men det gir meg altså tydeligvis dårlig samvittighet. Føler på en eller annen måte at jeg forsømmer han? Selv om han er opptatt med seg selv og ikke gir uttrykk for å ønske selskap. Han gjør selvsagt det også av og til og da leker jeg jo med han! Men prøver jo å la han leke alene når han syns det er greit, er jo viktig det også. 

Noen som har vært i samme situasjon som kan gi råd ift samvittigheten?

Anonymkode: 8f45d...c76

Dette høres helt riktig ut! Han leker sin lek på egenhånd og er fornøyd med det, men vet at han kan oppsøke deg når han trenger det - og at han får respons når han gjør det. Det er beskrivelsen på en trygg unge, og det er det man vil ha.

Ville øvet meg opp i å takle at han har blitt selvstendig, for dette er bare første steget - bare vent til han begynner på skolen, blir tenåring og flytter hjemme fra

Anonymkode: d1cce...856

[AnonymBruker]

La han leke, han hadde nok sagt tydelig ifra om han ikke var fornøyd  MEN spesielt når han blir eldre: prøv å leke litt med ham om du har muligheten. Ikke hele tiden, men hvis han spør om du kan være med. Mine foreldre var alltid for travle til å leke med meg da jeg var liten, og det har jeg enda med meg..

Anonymkode: 97974...71e

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært opptatt av at sønnen min trenger mye forskjellig, både å leke med meg, være med på ting med meg, samtale og filosofere med meg, leke med andre og ikke minst - leke alene. I tillegg bør barn også kjede seg litt av og til.

Man får det ikke godt med seg selv i livet dersom man ikke klarer å holde på med ting alene. Man må lære å like sitt eget selskap, tåle stillhet og det å være alene.

Det er utrolig viktig for et barns utvikling at det behersker både alenelek, lek med foreldre, etterhvert lek med andre barn etc. Du må ikke ha dårlig samvittighet for det, det er jo det eneste riktige! Så lenge du viser at du er tilgjengelig hvis barnet prøver å ta kontakt, er alt nøyaktig som det skal være 👍

Anonymkode: 69e26...945

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen. Her kan lillesøster på ett pusle lenge for seg selv på gulvet, og det kunne ikke storesøsteren hennes som snart er tre. Storesøster gjør det vel egentlig fortsatt i liten grad. Så jeg har tenkt at det er sånn babyer og småbarn er, de vil ha deg med nede på gulvet hele tiden. Og når hun minste ikke bryr seg om at jeg sitter i stolen med kaffekoppen i stedet for å snakke med henne, så er det nesten så jeg føler at jeg har gjort noe galt. Men egentlig handler det nok om ulikheter i temperament. Jeg liker også å pusle litt for meg selv, så det er kanskje meg hun har det fra. 

Anonymkode: 8847a...961