Krevende familieforhold - høygravid

[lolady]

Hei.

 

Har hele livet hatt et særs utfordrende forhold til far preget av brutte løfter, null og niks oppbacking osv. Kort fortalt var han aldri der for meg, kun bestemte «faste» dager han ofte droppet. Dette har naturligvis ført til et turbulent forhold. Hans mor ser ikke at denne mannen kan begå noen som helst feil og tar fullt og helt hans parti. Jeg har valgt p se gjennom fingrene med dette for å ha et bra forhold til mkn bestemor, selvom dette har innebært å egentlig akseptere at hun støtter min fars oppførsel.

 

For 1 år siden kuttet jeg kontakten med far for fullt, det ble altfor mye. Lettere med ingen kontakt mot slik ustabilitet og såre minner jeg alltid har måttet forholde meg til. Nå er jeg høygravid og min bestemor har plutselig bestemt seg NÅ for å kutte kontakten med meg pga dette med pappa.. Hva tenker dere om dette? Syns det er hjerteskjærende at hun ikke bryr seg mer om hverken barnebarnet sitt, eller oldebarnet sitt som jeg skal føde hvert øyeblikk😥 Lurer på om noen har tips til hvordan keg kan få det bedre.. Hele greia gjør meg så deprimert at jeg er redd det skal gå seg utover barseltiden..

[lolady]

Ingen?

[AnonymBruker]

Hva med å skrive et brev til henne, og forklare hvordan du har opplevd denne oppveksten og hva det har gjort med deg at far droppet deg? Det er lov å sette henne litt på plass, og fortelle henne at det ikke er din feil eller ditt ansvar at far har sviktet og at han (og hun!) som voksne og de eldste er de som har fullt ansvar for relasjonen til sine barn og yngre slektninger. At han har fortsatt å svikte all den tid du har kjent ham og ikke ORKER å være barnet som må mase seg til at far gidder! Hun må se forbi denne teite oppfatningen sin, jo, egne barn kan gjøre feil. Å dekke over dem gjør henne ikke til en god mor, det gjør henne medansvarlig for hans dårlige oppførsel!

Jeg vokste opp med en far som heller ikke var tilstede og en farmor som staaaadig tok kontakt og LOVET at far skulle komme, ringe osv. noe han selvfølgelig aldri gjorde. Jeg kuttet ut farmor til slutt, fordi jeg slik som du opplever med far, bare ble minnet på hvor lite greit det er når voksne holder på slik.

Hadde jeg vært deg hadde jeg satt meg ned, skrevet til henne, kanskje også adressert far; eventuelt gitt dem begge en siste sjanse til å være tilstede for deg og barnet du bærer på, og så avskrevet dem som egoister hvis dette ikke når frem. Du har viktige dager foran deg, de gjør det bare surt og vanskelig. Forsøk å fokusere på barnet som kommer og vær fornøyd med at DU hvertfall har gjort en innsats for å ha en god relasjon. Lykke til!

Anonymkode: 79f06...b09

[AnonymBruker]

Har selv ikke snakket med min far på 12 år og ikke snakket med bestemor på 6 år. 
 

Har født to barn de ikke har møtt, og tredje er rett rundt hjørnet. 
 

De vil jo gjerne møte barna, men min far får aldri komme inn i livene deres. Det er trist at bestemor da tar et slikt parti og velger oss helt bort. Bestemor kunne vi dratt til, men hun kjefter alltid om det at jeg ikke har kontakt med min far, så vitsen er liksom borte. Hun er jo ikke noe å ha i livet heller da. 
 

Det er lov å sørge litt innimellom for det også. Det kan du også gjøre. Sorg trenger ikke være konstant. Bare ta deg tiden til den av og til,og slik aldri la sorgen kontrollere deg og det du vil. 

Anonymkode: 3cebb...cb8

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har selv ikke snakket med min far på 12 år og ikke snakket med bestemor på 6 år. 
 

Har født to barn de ikke har møtt, og tredje er rett rundt hjørnet. 
 

De vil jo gjerne møte barna, men min far får aldri komme inn i livene deres. Det er trist at bestemor da tar et slikt parti og velger oss helt bort. Bestemor kunne vi dratt til, men hun kjefter alltid om det at jeg ikke har kontakt med min far, så vitsen er liksom borte. Hun er jo ikke noe å ha i livet heller da. 
 

Det er lov å sørge litt innimellom for det også. Det kan du også gjøre. Sorg trenger ikke være konstant. Bare ta deg tiden til den av og til,og slik aldri la sorgen kontrollere deg og det du vil. 

Anonymkode: 3cebb...cb8

Det er IKKE barns ansvar å være de som holder orden i relasjonene, det er de eldste som skal være brobyggere! Som barn er man så utsatt, og selv når man blir voksen er det mor og far som er MOR OG FAR. Jeg blir så oppgitt av å høre om besteforeldre som tar slike standpunkt - men det viser jo -hvorfor- far er og har blitt som han er, og ikke tar vare på familierelasjonene sine... 

Leit at du ikke når frem til bestemor, det er jo barna (som alltid) som taper. Uff, at det er så mange vanskelige i den generasjonen der som legger ansvaret for alt mulig på de som kommer etter!!

Anonymkode: 79f06...b09

[lolady]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har selv ikke snakket med min far på 12 år og ikke snakket med bestemor på 6 år. 
 

Har født to barn de ikke har møtt, og tredje er rett rundt hjørnet. 
 

De vil jo gjerne møte barna, men min far får aldri komme inn i livene deres. Det er trist at bestemor da tar et slikt parti og velger oss helt bort. Bestemor kunne vi dratt til, men hun kjefter alltid om det at jeg ikke har kontakt med min far, så vitsen er liksom borte. Hun er jo ikke noe å ha i livet heller da. 
 

Det er lov å sørge litt innimellom for det også. Det kan du også gjøre. Sorg trenger ikke være konstant. Bare ta deg tiden til den av og til,og slik aldri la sorgen kontrollere deg og det du vil. 

Anonymkode: 3cebb...cb8

Tør ikke ta kontakt da hun har sagt tydelig at hun ønsker å ta avstand.. Det verste er egebtlig at jeg hadde tenkt å såvidt slippe opp for far bare pga kontakt med halvbroren min og at barnet mitt kjenner til den delen av familien selvom det har vært tøft for meg.. Om jeg så gjør det, føler jeg det blir skikkelig dårlig om bestemor da automatisk skal snu med vinden og ville ha kontakt igjen, det kommer jeg nok ikke til å akseptere for å si det sånn..

[lolady]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å skrive et brev til henne, og forklare hvordan du har opplevd denne oppveksten og hva det har gjort med deg at far droppet deg? Det er lov å sette henne litt på plass, og fortelle henne at det ikke er din feil eller ditt ansvar at far har sviktet og at han (og hun!) som voksne og de eldste er de som har fullt ansvar for relasjonen til sine barn og yngre slektninger. At han har fortsatt å svikte all den tid du har kjent ham og ikke ORKER å være barnet som må mase seg til at far gidder! Hun må se forbi denne teite oppfatningen sin, jo, egne barn kan gjøre feil. Å dekke over dem gjør henne ikke til en god mor, det gjør henne medansvarlig for hans dårlige oppførsel!

Jeg vokste opp med en far som heller ikke var tilstede og en farmor som staaaadig tok kontakt og LOVET at far skulle komme, ringe osv. noe han selvfølgelig aldri gjorde. Jeg kuttet ut farmor til slutt, fordi jeg slik som du opplever med far, bare ble minnet på hvor lite greit det er når voksne holder på slik.

Hadde jeg vært deg hadde jeg satt meg ned, skrevet til henne, kanskje også adressert far; eventuelt gitt dem begge en siste sjanse til å være tilstede for deg og barnet du bærer på, og så avskrevet dem som egoister hvis dette ikke når frem. Du har viktige dager foran deg, de gjør det bare surt og vanskelig. Forsøk å fokusere på barnet som kommer og vær fornøyd med at DU hvertfall har gjort en innsats for å ha en god relasjon. Lykke til!

Anonymkode: 79f06...b09

Vil faktisk skrive brev ja.. Men syns det blir som å trygle om at hun skal være i livet mitt om du skjønner? Det er virkelig ikke noe jeg ønsker.

[AnonymBruker]

Har du ingen annen familie? I så fall ville jeg konsentrere meg om de positive relasjoner og ikke spille tid på resten. 

9 hours ago, lolady said:

(...) Hans mor ser ikke at denne mannen kan begå noen som helst feil og tar fullt og helt hans parti. Jeg har valgt p se gjennom fingrene med dette for å ha et bra forhold til mkn bestemor, selvom dette har innebært å egentlig akseptere at hun støtter min fars oppførsel. (...) Nå er jeg høygravid og min bestemor har plutselig bestemt seg NÅ for å kutte kontakten med meg pga dette med pappa.. Hva tenker dere om dette?

Forholdet til din bestemor har aldri vært et 'godt forhold'. At hun bryter kontakten med deg er en logisk konsekvens av å ha tatt din fars parti. Slutt å bry deg, det er hennes tap. Nå får du snart et barn selv, og da vil det stå mye klarere for deg hva som betyr noe og hva som ikke gjør det. 

Anonymkode: bebca...3aa

[AnonymBruker]

Jeg har gått gjennom mye det samme og vet hvor vondt det er å miste familie. Venter nr. 2 nå, det vet ikke familien min og det er sårt stå utenfor. 

Ta deg tid til å sørge over det som ikke ble og de brutte forventningene til "normale" familieforhold. Bestemor kommer ikke til å endre seg. Du må enten svelge kameler for å holde kontakt, eller velge å respektere deg selv og dine egne grenser.

Hva som er rett for deg er det ingen som kan svare på. Lykke til. 

Anonymkode: e3a9a...cd8

[Juniper]

Det er jo denne bestemora som har oppdratt din far og gitt han de verdiene som han lever livet sitt etter. Hun er en stor del av pakka!

Du kan ikke forvente normal oppførsel av folk som har et selvsentrert og destruktivt mønster. Jeg anbefaler at du lar det ligge, og heller fokuserer på annen familie og venner. 

[lolady]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du ingen annen familie? I så fall ville jeg konsentrere meg om de positive relasjoner og ikke spille tid på resten. 

Forholdet til din bestemor har aldri vært et 'godt forhold'. At hun bryter kontakten med deg er en logisk konsekvens av å ha tatt din fars parti. Slutt å bry deg, det er hennes tap. Nå får du snart et barn selv, og da vil det stå mye klarere for deg hva som betyr noe og hva som ikke gjør det. 

Anonymkode: bebca...3aa

Bei du sier noe der.. Vi har alltid hatt et tett bånd til tross for alt rundt pappa. Syns bare det er så forferdelig brutalt at hun skal ta et slik valg først nå!☹️ Hvilket menneske klarer å la være treffe sitt eget oldebarn liksom😨

[AnonymBruker]

50 minutter siden, lolady skrev:

Bei du sier noe der.. Vi har alltid hatt et tett bånd til tross for alt rundt pappa. Syns bare det er så forferdelig brutalt at hun skal ta et slik valg først nå!☹️ Hvilket menneske klarer å la være treffe sitt eget oldebarn liksom😨

Er meg som er cd8 over. Akkurat dette skjedde med meg også. En familie og bestemor som inntil da hadde vært støttende og sett hva forholdet hadde gjort med meg, snudde plutselig 180 over en uke. 

Man kan ikke forandre dysfunksjonelle familieforhold alene. Slike forhold er dype systemsvikt, og mm. alle er villige til å jobbe med problemet så står man alene som syndebukk. 

Anonymkode: e3a9a...cd8

[AnonymBruker]

Har egentlig ikke så mye å komme med av råd. Men tenker at når en bestemor velger sitt barn (din fars) pari, kan dette kanskje handle om barndommen hun selv har gitt din far - at hun har dårlig samvittighet selv for noe?

 

Dette kan være en forklaring. IKKE en unnskyldning!

Anonymkode: 90228...462