Økonomi og sosiale utfordringer

[Chriistiinee]

Jeg unngår flere former for nyhetsstrømmer i tider hvor omverdenen deprimerer meg, men tar meg selv i å lese for tidens skyld. Dagene har gått i ett siden juni, hvor jeg har sett meg nødt til å flytte hjem til familien, men uten økonomisk selvstendighet (eller særlig hjelp fra NAV), jobb å gå til eller personer utover min mor å snakke spesielt med, merker jeg at saker omhandlende disse er vanskelige. Et intervjuobjekt fra dagens Dagsrevyen hadde fått tilbudt kurs fra NAV for å komme ut i arbeid igjen; andre får støtte fra dem eller regjeringen. Mange ungdommer trosser tiltak og fester, mens jeg sitter inne og prøver desperat å finne måter å dø på uten at det kanskje skal gå skeis og at jeg får restriksjoner i livet (altså skal det helst ikke virke som et selvmordsforsøk når mamma kommer hjem). Jeg merker det er ekstremt vanskelig ikke å få hjelp, ikke kunne bo for meg selv, ikke ha noen å snakke med mesteparten av dagene og bare sitte foran en skjerm hele dagen. Jeg vet ikke om jeg klarer mer. Det sies alt blir bedre etter pandemien, men det er bare bullshit! Ingenting blir bedre; pandemien er bare en dårlig unnskyldning. Jeg får beskjed om å finne meg en hobby, men tiden har for mange timer å fylle. Jeg blir bare minnet på at jeg aldri duger til noe. TV-titting føles som det eneste jeg er kapabel til, og det har det alltid gjort.

Endret 12. oktober 2020 av Chriistiinee

[Miewyn77]

Vær så snill og ring en hjelpetelefon eller 113. Ikke ta livet ditt. Du kan alltid snu ting rundt til det bedre for deg selv! 

[Chriistiinee]

Jeg skal ikke ta mitt eget liv. Jeg har en mor som sikkert hadde gitt meg dødsdom hvis det hadde skjedd eller blitt forsøkt. Jeg er dog litt lei av at det kun besvares med at jeg ikke må ta mitt eget liv, når det ikke er noen som egentlig bryr seg. Jeg er dårlig til å vise at jeg bryr meg selv, men "alle" er mye mer opptatte enn meg! De har jobb, venner, ting å gjøre, og jeg sitter bare her.

[AfterTheRain]

Ikke gi opp! Det ordner seg, men prøv å finne hjelp. Snakk med legen din om hvordan du har det, og spør om kommunen har en aktiv støttegruppe, eller om du kan få støttesamtaler med en sykepleier. Det finnes en del tilbud hos noen kommuner selv om det er korona. Håper du finner noe hjelp/tilbud.

Hvis ikke kommunen har noe aktivitet, så prøv å finne et kurs du er interessert i (vet ikke hvor du bor, men kommuner med lav smittetall har åpnet opp litt nå i det siste). Eller prøv å finne på noe aktiviteter selv du kan fylle dagene dine med. Ja det høres kjedelig ut men ofte er det bare vanskelig å begynne. Man kan gjøre masse nå også, man kan gå på tur, lese en bok, nyte sola med en kopp kaffe, prøve å fikse ødelagte ting, ommøblere rommet, sykle, fotografere, plante inne, rydde skapene, tenke, lage lister med planer (eller klageliste), organisere bilder og lage album, kjøpe et kjempe puslespill, lage mat, skaffe seg kjæledyr, spørre frivillig-sentralen om de har bruk for hjelp osv.

[Chriistiinee]

26 minutter siden, AfterTheRain skrev:

Ikke gi opp! Det ordner seg, men prøv å finne hjelp. Snakk med legen din om hvordan du har det, og spør om kommunen har en aktiv støttegruppe, eller om du kan få støttesamtaler med en sykepleier. Det finnes en del tilbud hos noen kommuner selv om det er korona. Håper du finner noe hjelp/tilbud.

Hvis ikke kommunen har noe aktivitet, så prøv å finne et kurs du er interessert i (vet ikke hvor du bor, men kommuner med lav smittetall har åpnet opp litt nå i det siste). Eller prøv å finne på noe aktiviteter selv du kan fylle dagene dine med. Ja det høres kjedelig ut men ofte er det bare vanskelig å begynne. Man kan gjøre masse nå også, man kan gå på tur, lese en bok, nyte sola med en kopp kaffe, prøve å fikse ødelagte ting, ommøblere rommet, sykle, fotografere, plante inne, rydde skapene, tenke, lage lister med planer (eller klageliste), organisere bilder og lage album, kjøpe et kjempe puslespill, lage mat, skaffe seg kjæledyr, spørre frivillig-sentralen om de har bruk for hjelp osv.

Jeg har en del erfaringer med sådan, men merker det fort føles ensomt og påtvungent, overfladisk til tider også. Det er psykisk kjipt å måtte ty til støttegrupper eller ha psykolgtimer som eneste fritidsyssel.

[Enda en tulling]

Hm, litt vanskelig å få tak på om du sitter inne fordi du ikke har noen grunn til å gå ut, ikke tør gå ut, eller tolker smittevernsrådene overdrevent strengt. I de to siste tilfellene - ikke gjør vondt verre ved å pålegge deg selv unødvendige restriksjoner, du både kan gå ut, og kan treffe folk, er du bekymret for smitte så treff folk utendørs og hold god avstand.
Innser at det kanskje ikke er så lett å finne jobb om dagen, men hva med frivillig arbeid, gjerne innenfor noe som opptar deg? Hjelper ikke på økonomien selvfølgelig, men det kan jo gi noe meningsfullt å bruke dagene på og å få tankene vekk fra en kjip situasjon. Er du heldig kan det føre til en lønnet stilling innenfor organisasjonen etterhvert, eller i det minste erfaring du kan vise til ved søknad på jobb.

[Gjest byråkrati]

For all del, ikke bli funnet av din mor når hun kommer hjem, uansett hva du gjør. Med mindre hun er en drittkjerring, så ville et slikt syn ødelagt ethvert menenske. Spiller ingen rolle om du syntes du er verdens verste, i din mors øyne er du verdens beste og hun ønsker det beste for deg. Noe sånt ville knust henne

Har du noen gang fått AAP? Om du går til lege og får depresjonsdiagnose, så ville jeg tro at du kan få AAP eller noe. Vet ikke nøyaktig hvordan det fungerer, men ville sjekket ut om det finnes noe penger du kan få til du kommer deg på beina igjen

Endret 12. oktober 2020 av byråkrati

[Edie]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen

Edie, adm.