Baby er mer tilknyttet til pappaen

[AnonymBruker]

Jeg har en liten jente på 4 mnd. Pga omstendigheter med min helse har jeg vært sykemeldt siden fødsel og pappaen har vært hjemme med oss. Han har gjort det meste av det meste, og selvbildet mitt har bare sunket og sunket. Mye av dette han gjør har vært nødvendig pga helsen min, men så har det ballet på seg i at han gradvis bare tar over de tingene jeg fint kan gjøre selv.  

Etter hvert begynte jeg å føle at det ikke var noen vits at jeg stod opp på morgenen, han gjorde jo alt uansett. Babyen har stramt tungebånd og vil ikke ha pupp lenger, så da må jeg sitte og pumpe mens pappaen gir flaske. Jeg føler meg helt spilt ut på sidelinjen og ser at babyen finner mest trygghet og ro med pappaen sin. Hun er en glad og fin baby, og jeg får også masse smil og kos, men jeg føler en sorg over det jeg mister. Han er liksom "mammaen". 

Jeg tror jeg har havnet i en fødselsdepresjon nå og ting blir bare verre. Jeg sover ikke på natta, jeg står ikke opp på morgenen, jeg har sluttet å gå turer, jeg vil bare bli usynlig og forsvinne. Jeg føler en kjærlighetssorg over babyen og føler hun er tapt for meg 😥. 

Jeg er åpen med pappaen om dette, og han prøver å hjelpe, men som mamma er det noe ekstremt sårt over at pappaen står der med babyen du har bært i magen din og spør om ikke du vil holde henne litt.  Sårt å føle at man er barnevakt til eget barn og sårt å erkjenne at man egentlig ikke føler den connectionen man skal med den lille. Jeg har et barn fra før og føler en helt annen tilknytning med han.

Akkurat nå har jeg bare gitt opp, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få tilbake den gode tilknytningen/nærhet mellom meg og baby. Jeg savner den så innmari... 😥😥😥 

Er det noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre

Ps. Går til psykolog, men har enda ikke kommet dit at vi prater om dette. 

Anonymkode: f5313...8bb

[AnonymBruker]

Ring ned til helsestasjonen og be om en samtale allerede i dag eller i morgen. 

Anonymkode: 0a653...b3a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en liten jente på 4 mnd. Pga omstendigheter med min helse har jeg vært sykemeldt siden fødsel og pappaen har vært hjemme med oss. Han har gjort det meste av det meste, og selvbildet mitt har bare sunket og sunket. Mye av dette han gjør har vært nødvendig pga helsen min, men så har det ballet på seg i at han gradvis bare tar over de tingene jeg fint kan gjøre selv.  

Etter hvert begynte jeg å føle at det ikke var noen vits at jeg stod opp på morgenen, han gjorde jo alt uansett. Babyen har stramt tungebånd og vil ikke ha pupp lenger, så da må jeg sitte og pumpe mens pappaen gir flaske. Jeg føler meg helt spilt ut på sidelinjen og ser at babyen finner mest trygghet og ro med pappaen sin. Hun er en glad og fin baby, og jeg får også masse smil og kos, men jeg føler en sorg over det jeg mister. Han er liksom "mammaen". 

Jeg tror jeg har havnet i en fødselsdepresjon nå og ting blir bare verre. Jeg sover ikke på natta, jeg står ikke opp på morgenen, jeg har sluttet å gå turer, jeg vil bare bli usynlig og forsvinne. Jeg føler en kjærlighetssorg over babyen og føler hun er tapt for meg 😥. 

Jeg er åpen med pappaen om dette, og han prøver å hjelpe, men som mamma er det noe ekstremt sårt over at pappaen står der med babyen du har bært i magen din og spør om ikke du vil holde henne litt.  Sårt å føle at man er barnevakt til eget barn og sårt å erkjenne at man egentlig ikke føler den connectionen man skal med den lille. Jeg har et barn fra før og føler en helt annen tilknytning med han.

Akkurat nå har jeg bare gitt opp, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få tilbake den gode tilknytningen/nærhet mellom meg og baby. Jeg savner den så innmari... 😥😥😥 

Er det noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre

Ps. Går til psykolog, men har enda ikke kommet dit at vi prater om dette. 

Anonymkode: f5313...8bb

Det er nok ikke utenkelig at dette er fødselsdepresjon.

Da trenger man hjelp. Det er noe mange opplever, og det er noe man trenger hjelp for. Jeg ville tatt dette opp med psykolog og evt. andre man går til (har ikke barn så vet ikke hvilken oppfølging mor får etter fødsel).

Legger med en video der noen på youtube snakker om en slik depresjon. Det er viktig å snakke om det og ikke minst er det super viktig for mor å få hjelp.

 

Anonymkode: 79c4d...d68

[AnonymBruker]

Høres ut som en depresjon, og du bør kontakte helsestasjonene eller gjøre dette til pri 1 hos psykologen. 

Det er naturlig at babyen blir mest knyttet til den som tar seg mest av den. Jeg forstår veldig godt at det er sårt som mor når denne personen er far. Instinktene dine skriker at det skulle være deg.
Det er ingen trøst her og nå, men dette kommer til å endre seg. De fleste babyer har denne tette kontakten med mor, men når de blir endre så seiler far opp og blir likeverdig. Så lenge du er tilstede og interessert i barnet, vil du få en tettere tilknyttning etterhvert. 

Anonymkode: 1cfa3...ba6

[AnonymBruker]

Du har allerede fått råd av andre til hvor du kan henvende deg. Jeg vil bare trøste deg med å si at tenk på hvor heldig babyen din er, som er så trygg på pappaen sin. Små babyer har som regel én yndling, for det er først når de er eldre de klarer å være akkurat like glad i f.eks både mamma, pappa og søsken. Som bittesmå har de én favoritt, selv om de selvsagt også kan knytte bånd til flere, og det har jo babyen din gjort til deg. Selv om det er sårt for deg, må du huske på at dette var det absolutt beste som kunne skje babyen når det først er slik at du er sykemeldt og ute av stand til å stille opp for babyen på heltid. Da er det kjempefint at pappaen faktisk tar dette ansvaret, slik at babyen får dekket alle behovene sine. Så lenge du og babyen har en fin relasjon, så kommer dette til å ordne seg i månedene og årene som kommer. Du vil selvsagt kunne få et veldig nært og unikt bånd til barnet ditt selv om hun liker pappaen litt bedre akkurat nå. 

Fremover må du fokusere på å få hjelp og bli frisk, du må først og fremst ta vare på deg selv for å være en god mor. Så må du selvsagt også fortsette med å ha noe tid med barnet hver dag, selv om pappaen har hovedansvaret. 

Anonymkode: 4d0bd...1f2

[AnonymBruker]

Takk for svar dere 💕. Men hvordan klare å tørre å prøve igjen? Jeg er blitt så usikker på å håndtere babyen nå at det veldig fort blir slik at far tar over. Han er den beste spilleren på laget og klarer liksom ikke å slippe meg helt til heller. Jeg føler at han hjelper meg til hjelpeløshet på en måte. Har så lyst å begynne å mestre dette mammalivet igjen, men den psykiske sperren er så vanskelig å komme seg forbi. 

Anonymkode: f5313...8bb