La barna bestemme samværet?

[AnonymBruker]

Barna mine (våre) vil ikke lenger til bf i helgene. Det har vært slik i flere år. De er nå 6 og 9. Bf er flink til å aktivisere barna, og bidrar egentlig veldig bra i tillegg til at samarbeidet har vært bra. Men barna trives da altså ikke. Deres hjem er hos meg, og de er mer knyttet til meg. I tillegg sover de dårlig hos faren og klarer ikke å finne roen. Jeg setter egentlig pris på den alenetiden jeg får når barna er borte, men er det helt høl i huet og la barna allerede nå si at de bare vil være hos meg? Kan legge til at vi startet samværet med 50/50, og er nå nede på torsdags kveld - søndags formiddag.

Anonymkode: f07e6...c55

[AnonymBruker]

Les her inne du https://www.skilsmisse.net/barn/barn-rettigheter.html

Anonymkode: 226eb...080

[AnonymBruker]

Dersom far er egnet til å ha omsorg for barna så er nok det absolutt beste på sikt å la han ha fast samvær, med overnattinger. Hva tenker far selv, da? Jo mindre barna treffer far jo dårligere blir tilknytningen, og barna har faktisk behov for pappaen sin også. 
 

 

Anonymkode: 997a5...50b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Les her inne du https://www.skilsmisse.net/barn/barn-rettigheter.html

Anonymkode: 226eb...080

Er fullt klar over dette. Her handler det jo om en bf som elsker barna og gjør alt for de. Men barna gråter likevel daglig og vil hjem til meg. De sover også veldig dårlig. Så selv om det er bra at barna omgås far, så er de jo også skadelidende og har det vondt fordi de savner meg så mye.

Anonymkode: f07e6...c55

[AnonymBruker]

Hva med å ta kontakt med far og prøve å få en dialog om hva som foregår ?

Han er glad i barna og prøver å aktivisere de, men allikevel så mistrives barna? 
Her er mangler det en del info , og det er noe som skurrer her..

Anonymkode: c1d98...05c

[Gjest Dævendøtte]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er fullt klar over dette. Her handler det jo om en bf som elsker barna og gjør alt for de. Men barna gråter likevel daglig og vil hjem til meg. De sover også veldig dårlig. Så selv om det er bra at barna omgås far, så er de jo også skadelidende og har det vondt fordi de savner meg så mye.

Anonymkode: f07e6...c55

Hva om du bidrar litt ekstra for at barna skal trives hos faren? Snakk positivt om helga de skal ha hos far, si at du koser deg selv om ungene er borte, samarbeid med bf om helga som kommer og lag samværet til noe spennende. 

At det er normalt å savne litt, men også at det er normalt å være sammen med pappaen sin. Ikke lag det sårt eller gi noen dårlig samvittighet, men spill på lag med bf sånn at det kan fungere bedre. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barna mine (våre) vil ikke lenger til bf i helgene. Det har vært slik i flere år. De er nå 6 og 9. Bf er flink til å aktivisere barna, og bidrar egentlig veldig bra i tillegg til at samarbeidet har vært bra. Men barna trives da altså ikke. Deres hjem er hos meg, og de er mer knyttet til meg. I tillegg sover de dårlig hos faren og klarer ikke å finne roen. Jeg setter egentlig pris på den alenetiden jeg får når barna er borte, men er det helt høl i huet og la barna allerede nå si at de bare vil være hos meg? Kan legge til at vi startet samværet med 50/50, og er nå nede på torsdags kveld - søndags formiddag.

Anonymkode: f07e6...c55

Nei. Barna skal ikke bestemme selv når de er så unge. 

Jeg har selv en 10-åring. Om han fikk bestemme så ville han ha vært kun hos meg siden han var 3 år. Han savner meg mye når han er der og syns sommeren er verst da det er så mange uker sammenhengende, men det er noe som vi jobber oss sammen. Jeg velger å snakke positivt om faren. At han trenger litt tid med far også, at det er viktig at de er sammen og blir kjent, selv om han føler seg nærmere meg og savner meg så er jeg alltid tilgjengelig når han kommer hjem igjen. Jeg ELSKER min sønn, men det er far og jeg som tar de voksne avgjørelsene. Jeg har ikke gått inn for å frarøvet noen av dem muligheten til å være sammen. Familie er viktig! 

Anonymkode: afabe...35e

[AnonymBruker]

Nei, barna kan ikke bestemme samværet. 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor barna ikke vil til faren? Du skriver at han er glad i dem, at han ville gjort alt for dem og at han aktiviserer dem? 

De skal altså ha lite samvær med far fordi de savner deg? Nei, det kan ikke en 6 åring og en 9 åring bestemme. 

Jeg var sikker på at det handlet om Mye eldre unger. 

Anonymkode: 65624...85b

[AnonymBruker]

Du sier barna gråter hver dag og sover dårlig der, er det bare jeg som tenker at det må være noe mer som foregår som de ikke greier å uttrykke? 

Jeg ville aldri tvingt barnet mitt til å overnatte hos noen de ikke føler seg trygge hos eller vil være til, uansett hvem det er. Du må undersøke nærmere hva problemet her er. I verste fall kan de bli traumatiserte av dette senere og tro at de ikke har kontroll over sine egne liv og kropp.

Anonymkode: 8a1ca...3d3

[AnonymBruker]

Hvis det skjer deg noe, hva da hvis de kjenner faren sin dårlig....?

Anonymkode: 40837...100

[AnonymBruker]

Her må du komme til bunns i hvorfor de ikke vil til far. Når argumentet er at de savner deg, så får jeg følelsen av at det ligger noe dårlig samvittighet her? Ungene tror at du har det så ille uten dem at de lar dette påvieke dem? Det er ikke uvanlig at unger snapper opp foreldrenes holdninger, så hvis du er ensom og alene når de er borte så kan de få dårlig samvittighet for å dra. 

Anonymkode: 97048...67b

[Gjest Ezio]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barna mine (våre) vil ikke lenger til bf i helgene. Det har vært slik i flere år. De er nå 6 og 9. Bf er flink til å aktivisere barna, og bidrar egentlig veldig bra i tillegg til at samarbeidet har vært bra. Men barna trives da altså ikke. Deres hjem er hos meg, og de er mer knyttet til meg. I tillegg sover de dårlig hos faren og klarer ikke å finne roen. Jeg setter egentlig pris på den alenetiden jeg får når barna er borte, men er det helt høl i huet og la barna allerede nå si at de bare vil være hos meg? Kan legge til at vi startet samværet med 50/50, og er nå nede på torsdags kveld - søndags formiddag.

Anonymkode: f07e6...c55

Nei, barna skal ikke få ansvaret for å velge dette nå, da det kan få katastrofale følger i deres forhold, og skal ikke ansvarliggjøres i et slikt valg så tidlig, selv om det fremstår som deres eget valg. Barna sier det mest sannsynlig for å "please" deg, pga noe du kanskje ubevisst fremviser av atferd. Barn er naturlige "pleasere".

50/50 samvær er ikke bra for barn heller.

[AnonymBruker]

Tror faktisk det ligger mye i, som folk også nevner her, å fremsnakke samværet med den andre forelderen. Var selv skilsmissebarn med annenhver uke samvær. Barn tar på seg mye ansvar og får ofte dårlig samvittighet. Husker at lillebroren min ofte ville være hos mamma istedenfor pappa da vi var små. Nå i ettertid har han sagt at dette var fordi mamma gav han (mulig ubevisst) dårlig samvittighet når han ikke var med henne. Hun ringte alltid og maste på oss i pappas uker, og hver gang vi gjorde noe kult med pappa eller fikk noe fint, var det aldri positive ord fra mamma. Hun pleide å si ar hun ble syk av å savne oss når vi ikke var med henne, og gav uttrykk for at hun ikke hadde det bra i pappas uker. Pappa derimot sa aldri et negativt ord om mamma, og vi følte aldri at han var ensom eller slet når vi ikke var der. Han ønsket oss alltid en fin uke når vi skulle til mamma, og mente det! Så det var lettere for broren min å lette på samvittigheten ved å være mer hos mamma, selv om han  egentlig helst ville være hos pappa. De delte mange interesser, og er veldig like. Dette turte han aldri å innrømme fordi han ikke ville såre mamma. Jeg er mye eldre enn broren min, og det samvittighetsspillet funket ikke på meg. Jeg var like mye hos begge to, er like glad i dem, og de fine folk på hver sin måte.

Nå som både bror og jeg er blitt voksne, har vi ofte snakket om at mamma forsøkte å sabotere pappas samvær ved å spille på samvittighet og snakke han ned. Det er hun som har kommet "dårligere" ut av det til slutt. Jeg vet at det er mange barn som opplever det samme som oss, og foreldre burde vite at barna glemmer ikke. Når de blir store legger de to og to sammen og forstår smålige handlinger fra de voksne. I vårt tilfelle har vi i dag et sterkere bånd til pappa. Han har alltid ønsket det beste for oss, og har gitt oss de beste følelsene i barndommen. Dette glemmes ikke. 

Anonymkode: 68b79...c6b