Følelsene svinger for samboer pga graviditet

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i mange år og vi har et godt vennskap og forhold. Vi er flinke til å kommunisere og vi vet hvor vi har hverandre. Men etter jeg ble gravid (er halvveis) så har jeg veldig få følelser for han. Jeg orker ikke sex, ikke tanken på det en gang. Ikke bare med han, med noen. Jeg onanerer ikke og føler meg for det meste trøtt og har humørsvingninger. Jeg prøver å ikke la dette gå utover han men han begynner å lure veldig på hva som skjer med meg. Jeg føler at hver gang han snakker til meg så er det masete og slitsomt. Jeg er i perioder deprimert og jeg tror han er redd for at jeg har en episode med det, men det føles ikke sånn. Jeg føler meg av men ikke deppa. Han blir needy når jeg er av noe som i tillegg gjør meg enda mer av og jeg får dårlig samvittighet som gjør meg enda mer sliten.

Er det noen som kjenner seg igjen? Er dette svangerskapsdepresjon? 

Skal selvsagt fortelle han hva som foregår men jeg vil ikke såre han. Vil helst høre om dette er normalt før jeg snakker om han.

Anonymkode: b27c4...a73

[AnonymBruker]

Det er veldig normalt, noen opplever det ekstremt, andre opplever det bare litt.
Jeg har det ekstremt, og er per nå alene i huset fordi jeg sendte kjæresten til familien en tid - de bor langt unna og jeg unnet ham å ha det litt hyggelig og ikke gå her og tråkke sammen med meg når jeg bare vil være i fred og føler meg sjuk.

Hvis du googler dette vil du se at SÅ mange har det slik som deg. Om han synes det er rart, kan han også google det- det er utrolig vanlig. 

Anonymkode: c7b27...fe1

[AnonymBruker]

Helt normalt men det kan være greit å prate om det så han vet hvor han står. 😊

Anonymkode: a518f...728

[AnonymBruker]

JA du MÅ SNAKKE MED HAN OM DET.

 

Nei, det er ikke svangerskapsdepresjon. Det kalles humørsvingninger pga hormoner har gått bananas i kroppen 

Anonymkode: 1c747...d63

[WonderWomaan]

Såre han? Hva da såre han? Du er gravid. Hormonene tar over. Hva da såre han. Er heller han som må få vite hva som skjer og så må han bare bite tennene sammen siden dere tok et valg om å få baby. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt likt i graviditeten. Helt ekstremt i første og starten av andre trimester, så gikk det helt over før det kom tilbake på slutten igjen. Nå etter fødsel har jeg ikke ofret det en tanke, nå er alt "normalt". 

Jeg må innrømme at jeg tenke tanken på at jeg måtte kaste han ut, dette måtte ta slutt og det kunne aldri bli oss to etter dette. Men det er heldigvis hormonene som prater, det går over ❤️

Anonymkode: 53170...d97

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Før så kunne han bare si at vi skulle ha samleie eller kysde meg eller noe, og nå blir jeg irritert. Det er vanskelig for jeg finner ikke særlig mye positivt om dagen. Stakkars mann.. Han forstår meg, men likevel får jeg dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 6a8da...a19

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, og holdt en veldig åpen dialog med mannen min om dette. Jeg tror det kan være viktig. For oss så fungerte det å fokusere på at det var hormondrevet. Og jeg brukte heller ikke ordene som lite følelser for han, selv om jeg kjente følte det slik. Jeg forklarte heller hvordan jeg blir letter irritert og kan være irrasjonell til tider, at jeg gjerne ser det i ettertid (etter en spesiell hendelse feks), at jeg ikke kjenner igjen meg selv osv. Det jeg synes var vanskeligere å håndtere var at den enorme kjærligheten jeg fikk for barnet mitt fikk meg til å stille veldig spørsmål til følelsene mine for mannen min. Egentlig følte jeg at han var veldig i veien og jeg fantaserte om å slippe å ha han rundt meg. Jeg trengte lite støtte etter fødsel og ville helst bare være sammen med barnet vårt. Jeg kjente det så sterkt at jeg ikke en gang klarte snakke med mannen min om det, jeg orket ikke innrømme det for noen fordi da ble det enda mer virkelig, og jeg hørte jo i hodet mitt hvor fælt det var. I ettertid ser jeg at dette også bare var kroppen proppet med hormoner og tilvenning til ny livssituasjon. Nå er sønnen vår snart 2 år og jeg elsker mannen min høyere enn før. Jeg merker kjærligheten for han har endret seg og jeg føler oppriktig talt den alltid vil komme i andre rekke (barnet først) men det er en solid og varm kjærlighet og jeg gleder meg til resten av livet sammen med han. Jeg er glad jeg stolte på at jeg skulle finne tilbake til denne. 

Jeg vet ikke om dette var til hjelp, men dette var min erfaring med irritasjon og følelsesmangel gjennom graviditet og etter fødsel. Jeg håper du finner ut av det. Lykke til videre  

Anonymkode: ca170...49a

[AnonymBruker]

Dessverre helt normalt. Følelsene mine for mannen svingte også mye, fra å føle at jeg ikke lenger hadde følelser til å være nyforelsket. Du må snakke med mannen og forklare at dette er normalt under graviditeten, så han må ikke ta det personlig eller tro at forholdet er over. Sannsynligvis ordner det seg enten i løpet av svangerskapet eller etter fødsel. 

Anonymkode: 254e9...fff