Du er i en livskrise. Livet raser sammen. Hva trenger du?

[Gjest Bobleplasten]

Ja, "spør mer" fikk meg til å tenke på dette.

Jeg så også en plakat om sorg. Der sto det at man ikke skulle si "bare ring meg hvis du vil prate" eller "fortell meg hvis jeg kan gjøre noe for deg". 

Da overlater vi ansvaret til den som allerede strever til å sette i gang trøst og kontakt.

Den traff meg i magen.

Derfor. Om krisen hadde truffet deg. Om mannen gikk i fra deg, om du ble tungt deprimert, om du mistet jobben, om du mistet et nært og kjært familiemedlem. Hva hadde DU trengt at noen (nesten uppfordret) gjorde for deg?

Jeg hadde trengt at noen kom og gjorde husarbeid for meg. Type sagt "jeg kommer tirsdags kveld og blir så lenge du trenger det". Støvsugde, tok klesvask og ryddet inn og ut av oppvaskmaskinen. Kanskje laget en middag.

[AnonymBruker]

Kanskje at man tok med barna en tur på kino eller noe, slik man fikk egentid. Også lufte hunden og handle slik man slapp å møte noen.

Anonymkode: 94f9f...1ba

[AnonymBruker]

En hengeløkke og en krakk.

Neida. Jeg hadde nok trengt å få slippe å høre ting som " har du prøvd å blablabla " ,altså velmenende råd som for meg egentlig bare føles som å bli spytta på. Også kunne jeg trent noen som hadde vasket huset og laget mat da jeg ikke klarer å dusje selv engang.

Anonymkode: 656e5...73f

[Ullvott]

Jeg hadde trengt at noen tok kontakt og inviterte meg til å gå en tur (på et konkret tidspunkt, ikke bare "en eller annen gang"), inviterte meg på middag, tok meg med på kino, ja stort sett: fikk meg ut. Alt dette savnet jeg da jeg selv fikk kreft for noen år siden. Det var en skikkelig livskrise, og den psykiske påkjenningen var minst like tøff som den fysiske. Jeg fikk MANGE velmente hilsninger av typen som nevnes i hovedinnlegget, men jeg er enig i at slike hilsninger sender mye av ansvaret tilbake til den som trenger hjelp.  

Man har ulike personlige grenser, og for meg ville uoppfordret hjelp til husarbeidet føltes invaderende. Om noen kom hjem til meg med et ferdig middagsmåltid eller noe, ville jeg derimot satt pris på 😀

Endret 11. oktober 2020 av Ullvott

[AnonymBruker]

At noen hadde passet barna eller tatt dem med på noe for å få egentid hvor man ikke må holde det verste/meste inne. I tillegg få mld som spør hvordan det går veldig jevnlig slik at det ikke er opp til meg å ta kontakt å føle jeg er en byrde.

Anonymkode: 20f42...6af

[Hippogriff]

At noen avtalte en kveld de kunne komme innom og dele en flaske vin med meg. Bli et par timer og så gå igjen i rett tid.

Gå en tur utendørs med meg, i marka eller langs turstier eller i byen.

Ta meg med ut på lunsj eller et glass vin så jeg kom meg ut av huset.

Ta kontakt med meg jevnlig på sosiale medier og høre hvordan det gikk.

For folk det er naturlig å treffe i jobbsammenheng - oppsøke meg for å pludre litt og la meg få muligheten til å velge å snakke med dem. Eller velge å la være. 

Alt det der har jeg opplevd at folk har gjort. Satte utrolig stor pris på det. Folk er snille. 

 

[Nymerïa]

Jeg trenger spørsmålene "Hvordan har du det?" og "Er det noe jeg kan hjelpe med?" framsatt på en måte som gjør det tydelig at det er mer enn bare høflighetsfraser.

Dessverre har jeg personer i omgivelsene som reagerer på måten at de ringer meg, gråter og forteller meg at de har det såå forferdelig fordi x har skjedd meg, de kan ikke sove om natta osv og jeg må holde dem oppdatert fordi de er helt fra seg. Kort oppsummert, alt handler om deres behov for trøst selv om det er jeg som har opplevd noe ille. Jeg har dermed en tendens til å være ganske lukket i slike situasjoner, fordi jeg ikke klarer å ta innover meg andres følelser når jeg står midt oppe i noe vanskelig selv. Jeg trenger derfor at andre er helt sindige og spør. Eventuelt foreslår.

Endret 11. oktober 2020 av NymeriaRhoynar

[Silva Pluvialis]

En god klem. ❤️
 

 

[AnonymBruker]

Jeg hadde trengt at noen kom og bare var der. Bare stakk innom. "Jeg kommer tirsdag kl.14 og jeg blir til kl. 18. Jeg stiller ingen krav til deg, jeg bare er der". 

Kanskje dratt meg ut av huset, ut på tur, ut på kino, ut og gjort et eller annet. 

Anonymkode: e528c...29b

[AnonymBruker]

I min livskrise så trengte jeg at noen tok meg med på normale ting. Kino, fest, restaurant, med forståelse for at jeg kanskje ikke er så veldig glad, men at noen dro meg med for å se at livet skal gå videre. 

I tillegg til at nære venninner bare sendte et hjerte, eller ville prate mer der det var behov. 

Dødsfall i dette tilfellet. 

Anonymkode: 8a4d9...b71

[Hippogriff]

5 minutter siden, NymeriaRhoynar skrev:

Dessverre har jeg personer i omgivelsene som reagerer på måten at de ringer meg, gråter og forteller meg at de har det såå forferdelig fordi x har skjedd meg, de kan ikke sove om natta osv og jeg må holde dem oppdatert fordi de er helt fra seg. Kort oppsummert, alt handler om deres behov for trøst selv om det er jeg som har opplevd noe ille. Jeg har dermed en tendens til å være ganske lukket i slike situasjoner, fordi jeg ikke klarer å ta innover meg andres følelser når jeg står midt oppe i noe vanskelig selv. 

Herregud er det flere som opplever dette? Det gjør nesten godt-vondt å høre. Alltid lurt på hva de tenker med, de som driver med dette. Jeg reagerer også akkurat likt som deg - vet godt hvem som er de siste som får vite ting, de får beskjed når jeg selv er kommet godt igang med bearbeidelsen. 

[AnonymBruker]

Har stoisk tilnærming til livet, så tar både ups and downs med fatning. Trenger av og til litt tid til å prossesere, men en god natts søvn fikser det meste.

Anonymkode: a9b48...616

[Sheik]

Om noen sa til meg «jeg vet du har det vanskelig, men jeg kommer i kveld kl 19 og lager kakao». Bare å vise meg at de stiller opp, i stedet for tomme ord som «si i fra om jeg kan gjøre noe».

[Ullvott]

10 minutter siden, NymeriaRhoynar skrev:

 

Dessverre har jeg personer i omgivelsene som reagerer på måten at de ringer meg, gråter og forteller meg at de har det såå forferdelig fordi x har skjedd meg, de kan ikke sove om natta osv og jeg må holde dem oppdatert fordi de er helt fra seg. Kort oppsummert, alt handler om deres behov for trøst selv om det er jeg som har opplevd noe ille. Jeg har dermed en tendens til å være ganske lukket i slike situasjoner, fordi jeg ikke klarer å ta innover meg andres følelser når jeg står midt oppe i noe vanskelig selv. Jeg trenger derfor at andre er helt sindige og spør. Eventuelt foreslår.

 

1 minutt siden, Hippogriff skrev:

Herregud er det flere som opplever dette? Det gjør nesten godt-vondt å høre. Alltid lurt på hva de tenker med, de som driver med dette. Jeg reagerer også akkurat likt som deg - vet godt hvem som er de siste som får vite ting, de får beskjed når jeg selv er kommet godt igang med bearbeidelsen. 

Jeg trodde jeg var alene om å oppleve dette. Takk for at dere deler.

Den av mine nære som er mest utpreget på dette går for å være SÅÅÅÅ empatisk og god. Joda... skulle bare ønske den empatien kunne vært litt mer konstruktiv

[AnonymBruker]

- At noen var sammen med barna, tok de med ut. 

Mistet et barn seng i 2. trimester, er det verste jeg har opplevd til nå. Da trengte jeg omsorg, klemmer og en skulder å gråte på. Ord blir ofte overflødige i slike situasjoner. 

Anonymkode: aa799...600

[Invicta]

Jeg hadde trengt noen som tålte en trøkk. Som tålte å se meg stygg og hudløs og liten, og bare være der, selv om jeg grein og var negativ. Det ser jeg på som ganske utopisk, så da blir nummer to sms, sjokolade, alkohol og gode joggesko. 

[AnonymBruker]

Det du sier om husarbeid, ts. Det hadde jeg selv trengt i perioden med fødselsdepresjon og fysisk sykdom samtidig. Fødselsdepresjon slapp taket, men er fremdeles fysisk syk og har problemer med enkelt husarbeid, ville blitt kjempeglad om noen kunne vasket gulv feks. Vet at flere hadde gjort det om jeg spurte, men får meg ikke til å be om det. Så det har endt opp med at mannen gjør så å si alt av husarbeid og er kjempesliten.

At noen bare turte å hjelpe uten å bli spurt først ❤

Anonymkode: 8451f...edb

[AnonymBruker]

Jeg liker når de sier at det bare er å si fra, at jeg må vite at de er der for meg. Sist jeg opplevde en krise så trakk jeg meg litt inn i meg selv, men jeg hadde noen jeg visste jeg kunne ringe, visste at hadde sluppet alt de hadde i hendene og kommet til meg om jeg ba dem om det. For meg betød det utrolig mye bare å vite det, jeg tenkte faktisk mye på hvor utrolig takknemlig jeg er for vennene mine og at jeg ikke hadde klart meg uten dem. Så for meg holdt det at de sa de var der for meg, og ringte litt, sendte meldinger, inviterte meg på ting men med forståelse for om jeg ikke ville. 

Jeg hadde opplevd det som invaderende om de skulle komme her hele tiden.

Anonymkode: bdaa8...0c1

[AnonymBruker]

At noen sier: jeg kommer klokka 17 og lager mat vi kan spise sammen. Eller at noen tar med barna mine på noe hyggelig når jeg ikke orker selv. At noen vil være sammen med meg selv om jeg ikke har overskudd til å snakke så mye, glemmer ting og mentalt er på nivå med en geleklump. Noen som kommer med nybakt brød på døra bare for å vise omtanke. 

Anonymkode: 85468...31b

[AnonymBruker]

At folk ikke er så redde for å gjøre noe feil at de ikke gjør noen ting. 
 

At man ikke skal være då redd for å være til bry.

At man mener det man sier. Hvis du ikke har tenkt å komme på besøk ikke si du skal.  

Anonymkode: 762c9...bf4