Du som har blitt mobbet, og du som var en mobber.

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var vel ikke en mobber, men jeg var med på å fryse ut ei jente som ikke var "kul nok". Vi var bestevenninner gjennom barnehage og barneskole, men da vi begynte på ungdomsskolen fikk jeg beskjed fra de med høyere status at jeg måtte ditche henne hvis jeg skulle være med i gjengen. Det gjorde jeg, og hun var alene hele ungdomsskolen. Der og da tenkte jeg veldig lite på hvordan hun hadde det, og var mest opptatt av meg selv. Ingen voksne grep inn, selv om jeg nå vet at foreldrene hennes tok kontakt med skolen gjentatte ganger. 

I ettertid har jeg hatt fryktelig dårlig samvittighet, og har mange ganger tenkt på å ta kontakt og be om unnskyldning. Møtte på moren hennes ved en tilfeldighet og hadde en lang prat med henne der hun fortalte hvordan datteren gråt seg i søvn hver natt i de tre årene. Helt forferdelig å tenke på. Nå har vi barn i samme alder og har møttes i diverse settinger. Vi prater ikke til hverandre annet enn et hei. Jeg forsøkte litt å føre samtale en gang, men det var tydelig at hun ville bort fortest mulig, så det respekterte jeg. Mye som burde vært sagt, men så vanskelig det er. 

Hadde du tatt kontakt med meg hadde jeg iallefall gjerne tatt en prat. 15åringen meg er en ganske annen enn den jeg er nå 20 år senere, og håper det gjelder for de fleste av oss.

Jeg hadde ikke en problemfri ungdomstid selv heller og fikk en del stygge kommentarer fra enkelte som brant seg fast i min sannhet om meg selv. Blant annet fra en gutt i klassen min som elsket å fortelle meg hvor stygg og tykk og fæl jeg var. Vi møttes på byen en gang, og da kom han med en gang og ba om unnskyldning for det han hadde gjort, og forklarte at det aldri handlet om mitt utseende, men om hans eget selvhevdelsebehov. Det var veldig godt å få den unnskyldningen, selv over 10 år senere.

Anonymkode: 8ccce...e6c

Sorry to break the news,men du var en mobber

Anonymkode: 0e8ac...2d5

[Gjest Ezio]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Sorry to break the news,men du var en mobber

Anonymkode: 0e8ac...2d5

Alle barn har på et eller annet tidspunkt vært en mobber.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Ezio skrev:

Alle barn har på et eller annet tidspunkt vært en mobber.

Ja for det var jo en kommentar med mening....

Anonymkode: 0e8ac...2d5

[Chomsky89]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sorry to break the news,men du var en mobber

Sikker ikke at personen Ikke var " en mobber" men enkelte ord som feks "mobber" bruker vi jo litt annerledes en definisjonen, slik at ikke majoriteten faller inn under dette.  Vi tenker jo heller ikke på  alle som per definisjon er kriminell, som en kriminell

Endret 12. oktober 2020 av Chomsky89
Manglet ord som endret hele poenget.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de som mobbet som barn/ungdom antagelig ikke husker dette på samme måte. De fleste av dem har nok omskrevet historien i sitt eget hode, og husker ikke sin egen rolle i ting. 

Jeg har møtt den ene mobberen min som voksen, og har egentlig jevnlig kontakt med denne. Personen oppfører seg som om vi er venner, og at det ikke har skjedd noe spesielt i vår fortid. (Jeg oppfører meg hyggelig, men litt upersonlig, ettersom dette er en person jeg ikke ønsker å slippe helt inn i livet mitt.) 

Så vidt jeg husker, var alle mine skoleår sterkt påvirket av at det var veldig hierarki, og de fleste gjorde det de kunne for å hevde seg selv. Av de som utestengte og mobbet på barneskolen, så har jeg egentlig ikke så mange vonde følelser. Det rettet seg opp gjennom ungdomstiden av seg selv, og flere av dem har jeg god tone med siden den gang. 
For min del var ting mye mer sårt i ungdomsårene, og det er mobberne fra den gang jeg sliter med å skulle forholde meg til fortsatt. 

Ser ikke at en unnskyldning ville gjort noen forskjell for hvordan jeg har det, og tenker derfor at det ikke er noe jeg skal bruke energi på å KANSKJE få. Jeg ville forventet å få en benektelse. 

Anonymkode: 71140...932

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Chomsky89 skrev:

Enkelte ord bruker vi litt annerledes en definisjonen slik at ikke majoriteten faller inn under dette.  Vi tenker ikke på  alle som per definisjon er kriminell, som kriminell.

Javel

Anonymkode: 0e8ac...2d5

[Gjest Ezio]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja for det var jo en kommentar med mening....

Anonymkode: 0e8ac...2d5

Den ga like mye mening som kommentaren jeg siterte.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Ezio skrev:

Den ga like mye mening som kommentaren jeg siterte.

Om du ikke klarer å se meningen med min kommentar,så ligger problemet hos det

Anonymkode: 0e8ac...2d5

[Gjest Ezio]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Om du ikke klarer å se meningen med min kommentar,så ligger problemet hos det

Anonymkode: 0e8ac...2d5

Om du ikke klarer å se meningen med min kommentar, så ligger problemet hos deg 😉 

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet på barne og ungdomskolen, hatet livet med å gå på skole der. På videregående gikk det veldig over, fikk en ny krets og ble litt "voksen" som plutselig gjorde meg mer attraktiv også begynte jeg på en skole hvor å være skoleflink ikke var noe man ble mobbet for (var ikke bare det på barne/ungdomskolen da). Måten jeg merker mest at det preget meg var at jeg var iskald de neste årene som sikkert er måten man lærte å håndtere bøllene på grunnskolen. Heldigvis tok det ikke mange år siden ungdomsskolen for å se at den gjengen stort sett er folk som kommer til å leve i lavstatusyrker for resten av livet, eller på nav mens jeg kan få en spennende karriere, men det er definitivt noe som har preget meg. Tror kanskje det er en av de viktigste bidragsyterne til at jeg er ganske lite empatisk, eller spesifikt, jeg forstår lett hva folk føler, jeg bare bryr meg ikke. Lenge trodde jeg at jeg var blitt anti-sosial i den psykiatriske forstanden, som gjorde meg skikkelig deprimert, men heldigvis var ikke det tilfellet og jeg ble litt mer åpen etter jeg forelsket meg skikkelig for første gang. Den dag i dag vil nok de fleste si at jeg er ganske "kald" mot fremmede men veldig lojal og varm mot venner/kjæreste. Det er egentlig umulig å si hva som skyldes mobbing og hva som ville blitt uavhengig, men jeg er i alle fall sikker på at det preget meg på en eller annen måte.

Anonymkode: 2d3a2...18b

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, du var en mobber. Utfrysning er stille mobbing. 

Anonymkode: 8d82e...26a

Ja det er sant. Jeg ser at det ble feil. 

Anonymkode: 8ccce...e6c

[Gjest Ezio]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Heldigvis tok det ikke mange år siden ungdomsskolen for å se at den gjengen stort sett er folk som kommer til å leve i lavstatusyrker for resten av livet, eller på nav mens jeg kan få en spennende karriere, men det er definitivt noe som har preget meg.

Flere mobbere jeg kjenner til fra mitt miljø er meget suksessfulle, så dette er en sannhet med modifikasjoner.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette går under mobbing, da mobbing kanskje er noe som går over tid? Deler uansett min historie. Godt å få det ut av hjertet.

Det var en del erting og "småmobbing" i klassen min på barneskolen. Man lærte seg etterhvert at hvis man ikke var en del av de som sa morsomme og frekke ting til andre, eller iallefall lo tydelig med på vitsen, ble man selv et offer. Men det var aldri grusom, gjentatt mobbing der ingen grep inn (såvidt jeg vet). Bare "småmobbing". Kallenavn av og til, latter når noen ble sinte over kallenavnene... Guttene var mer fysiske, men de fleste gutter liker å lekesloss, så føler ikke det var noe kjempestort problem.

På ungdomsskolen ble det verre. Jeg vet ikke om noen skikkelige mobbesaker, men ertingen, baksnakkingen og "småmobbingen" fortsatte. Men der var det enda tydeligere at man måtte velge en side. Det oppsto klikker, og jeg havnet selvfølgelig helt alene i en klasse der jeg ikke kjente noen fra før av. Så da var det å hive seg rundt å bli venner med hvem som helst, så man ikke havnet utenfor.

Den første personen jeg hang meg på begynte å baksnakke, lage lyder og le høyt av ei annen jente i klassen. Feig som jeg var, livredd for å bli alene, lo jeg med. Der og da ble jeg selv en del av problemet.

Jeg byttet omsider til en annen vennegjeng. De var lik, men med enda mer skikkelig stygg baksnakking, knising, stirring... Nok en gang lo jeg med, snakket med, og fulgte etter det de sa og gjorde. Frykten for å bli mobbet selv ble enda større, og jeg følte at jeg hadde absolutt ikke noe valg.

Litt senere fikk de tydeligvis nok av meg, og jeg ble deres neste offer. Jeg var rolig og stille, så var nok lett å velge meg som offer. Hva som trigget det hele vet jeg ikke, men jeg ble utestengt på dagen, og gjort narr av foran hele gruppa. Jeg trakk meg tilbake, og fant til slutt en "normal" gruppe jeg kunne være med.

Men jeg har aldri vært den samme siden den dagen jeg selv ble utsatt for det de gjorde mot meg. Jeg var allerede veldig sjenert og usikker før det hele skjedde. Etterpå falt liksom alt i grus. Jeg husker fortsatt hvordan det hele skjedde, og hvordan jeg følte meg. Det ble på en måte stille rundt meg, og ting gikk i sakte film. Nå stoler jeg nesten ikke på noen. Jeg føler ingen vil ha noe med meg å gjøre. Jeg tenker folke er flaue over å bli sett med meg. Jeg trekker meg tilbake fra hvert eneste vennskap jeg noen gang har hatt med en gang jeg føler noe er litt feil. Jeg husker blikkene og knisingen som plutselig oppsto når jeg gikk mot de jeg trodde var vennene mine. Denne knisingen og stirringen pågikk i flere måneder til sammen, litt før og litt etter rundt der utestengingen skjedde.

Jeg har mange ganger tenkt på å kontakte de som var verst mot meg (detaljer jeg ikke går innpå her), og konfrontere de. Spørre om de husker det. Om hvordan deres ungdomsår gikk. Spørre om de selv har barn, og hvordan de har tenkt å oppdra dem. Men det blir nok bare med tanken. Jeg tenker at jeg selv var jo en del av de som gjorde narr av andre. Kanskje fortjener jeg dette. For hva husker den andre jenta som ble ledd av av dette? Husker hun meg? Har hun varige men? Jeg har ikke kontakt med henne heller. Men jeg håper hun har det bra, og ikke har brydd seg om det feige meg gjorde som 13-åring. For det handlet jo aldri om henne, men om mitt desperate ønske for å ikke bli helt alene. (Ironisk nok, her er jeg, snart 30, og uten ordentlige venner.)

Anonymkode: 8eab0...2aa

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Ezio said:

Flere mobbere jeg kjenner til fra mitt miljø er meget suksessfulle, så dette er en sannhet med modifikasjoner.

Der er jeg enig.

En jeg husker fra skolen, som var veldig frekk og baksnakket folk så fort de fikk snudd ryggen til, jobber nå innen politikken. (Nei, vil ikke si hvem det er, er ikke en av de største uansett, folk har neppe hørt om dem.)

En annen jeg vet om eier eget firma. En annen er nå storbonde. 

Selv har jeg en drittjobb med kjempedårlig lønn, etter å ha brukt nærmere 8 år i NAV, og mange mislykkede forsøk på å fullføre videregående.

Så at mobbere gjør det dårlig, og de som selv ble mobbet gjør det bra, tror jeg ikke stemmer noe mer enn om det skulle være omvendt. Ingenting som tilsier at det skal være sant.

Anonymkode: 8eab0...2aa

[Gjest ti10]

1 time siden, Ezio skrev:

Alle barn har på et eller annet tidspunkt vært en mobber.

Det er forskjell på mobbing og erting.

[Gjest Ezio]

5 minutter siden, ti10 skrev:

Det er forskjell på mobbing og erting.

Mobbing er erting over tid.

[AnonymBruker]

Sorry, men jeg syns det er en elendig idè. Hva får du ut av at de vet dette fortsatt preger deg? 
Blir litt som kvinnene som snakket direkte til han serievoldtektsmannen i California. Jeg skjønte ikke at de gadd å si noe til ham, for han bryr seg ikke. 

Anonymkode: 7758b...af8

[AnonymBruker]

2 timer siden, Ezio skrev:

Alle barn har på et eller annet tidspunkt vært en mobber.

Dette sier du for å rettferdiggjøre at du selv var en mobber.

Jeg har aldri mobbet noen, og aldri ertet noen. Jeg ble mobbet selv og kunne aldri gjort det mot noen andre.

Jeg vitnet også i en rettssak mot en av mine verste mobbere, mitt vitnemål bidrog til at han ikke fikk plett på rullebladet. Jeg kunne tatt hevn men jeg har ikke det genet. Vi er ikke alle like.

Anonymkode: e6bde...a04

[AnonymBruker]

3 timer siden, Uatskillelig skrev:

Jeg tok det opp med min mobber, og fikk faktisk en beklagelse. Det hører kanskje til sjeldenhetene - så jeg vet ikke om jeg bør anbefale deg det samme når jeg ikke kjenner til omstendighetene - men, jeg ville vurdert det om jeg var deg. Det kan hjelpe deg å få plassert skylden der den hører hjemme. 
 

Samme her, har fått beklagelser og forklaringer fra mange, faktisk.

Anonymkode: bd887...e04

[Gjest Alexz]

2 timer siden, Ezio skrev:

Alle barn har på et eller annet tidspunkt vært en mobber.

Nei