Du som har blitt mobbet, og du som var en mobber.

[AnonymBruker]

Ble mobbet i barndoms og ungdomsårene, både fysisk og psykisk. Dette ble fortrengt, men minnene kom tilbake etter traumatiske hendelser ca 30 år etter, og får nå traumebehandling.

Jeg kjenner at jeg kunne tenke meg å fortelle mobberne at jeg faktisk nå - så lenge etter må få behandling bl.a pga mobbingen de utsatte meg for. Ikke for å få noen unnskyldning eller noe, men for å si at mobbingen deres har preget hele mitt liv. Tenker ikke på å konfrontere, men si ifra at dette preger meg enda. 

Er det flere som har blitt mobbet som har tenkt det samme, og har noen gjort noe med det?

Å du som var en mobber, hva tenker du? Skjønner jo selvsagt at du ikke vil bli påminnet at du var en mobber, eller ville du vite at mobbingen din fikk store konsekvenser for den du mobbet? 

God eller dårlig ide? 

Anonymkode: 0059e...afb

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet mye av en uten empati i ung alder. Han ødelagte hele barndommen min på grunn av sine syke behov for å heve seg selv på min bekostning.

Møtte han noen år senere og da påsto han at vi var bestevenner på den tiden.

Helt fjern.

Jeg har ikke behov for å konfrontere han, han forstår ikke hva han har gjort uansett, han ser bare seg selv og forstår ikke andre uansett. Alt jeg ville sagt til han hadde prellet av som vann på en and, han hadde aldri forstått hva han har gjort uansett.

Så da tenker jeg at det ikke er opp til meg at han skal forstå. Jeg går ikke rundt med nag og bitterhet bare fordi han ikke vet bedre og har sånne behov.

Han får heller ta det opp med Gud når den dagen kommer, og så lever jeg livet mitt videre uten noe påvirkning fra han.

Anonymkode: 2a1fa...94e

[Millimani]

Jeg ble mobbet gjennom hele ungdomsskolen. Deler av barneskolen var også vanskelig, men det var på en annen måte. Det var et elendig klassemiljø på ungdomsskolen, og vi var klasser fra flere barneskoler som var splittet opp, og blandet med klasser fra andre barneskoler. I klassen jeg gikk i var vi elever fra en en stor barneskole, en "mellomstor", og en liten. Du kan si 14 + 6 + 5. Jeg flyttet mot slutten av barneskolen, og den venninna jeg fikk havnet på en annen ungdomsskole. Jeg kan fortsette i det uendelige...

Det har aldri vært snakk om noen type reunion mellom klassene på ungdomsskolen, selv om vi til nå kunne hatt to, ut fra hva som er "vanlig". Klassene fra den største barneskolen vet jeg at hadde flere sammenkomster i årene etter ungdomsskolen, men om de fortsatt driver med det, det aner jeg ikke. Jeg gikk på den jeg kaller den mellomstore. Enkelte i klassen min fra ungdomsskolen kan jeg i dag stå å snakke med, som om vi skulle vært gamle venner med et godt forhold til hverandre. Det er egentlig ganske utrolig, så mye vondt jeg opplevde med utfrysing og lappeskriving fra jentene, stygge kommentarer og tavleskriving fra guttene. Lærere som så med blinde øyne. 

Jeg har aldri konfrontert mobberne, de vet jo selv hvordan de oppførte seg. De vet ikke hva de gjorde mot meg, men de kan heller ikke gjøre noe med det så mange år senere. Vil det hjelpe meg om de plutselig sier "unnskyld" etter så mange år? Det jeg ble utsatt for kan ikke endres. Kan jeg tilgi? Både ja og nei. Ingen venner i klassen, utfrysing, baksnakking, lappeskriving og tavleskriving. Hva er det jeg har gjort, eller hvordan kan det være min feil? Det får være opp til dem å skjønne hva de gjorde. Jeg kunne ikke la de hendelsene spise meg opp, jeg måtte gå videre. Det som skjedde etter ungdomsskolen var at jeg fikk et nytt liv med nye venner, og lot det gamle være slik det hadde vært. Jeg kunne ikke gjøre noe med det. 

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke, jeg vil bare ikke ha noe med de menneskene å gjøre.

Jeg var på den første gjenforeningen, men ikke den neste...hvis den fant sted. Det ble ikke en til i alle fall. Vi skulle hatt tre nå.
Jeg følte ikke noe bitterhet på den tiden da den første gjenforeningen var, men i senere tid så ser jeg hvordan dette "spøkelset" har påvirket meg, og nå er jeg bitter for det. Jeg bare holder meg unna dem, så kan de kanskje tenke at det er en grunn til det. Har ikke vært tilbake på hjemstedet på 10 år og har ikke noe ønske om det heller. Og jeg er ikke venner med disse menneskene på facebook.

Anonymkode: e6bde...a04

[Silva Pluvialis]

.
 

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet gjennom barne- og ungdomsskolen, og de første fire-fem årene etterpå var det som om jeg sjanglet gjennom livet til en person jeg ikke kjente. Jeg visste hva som var forventet av meg, og gjorde alt «riktig», men ikke med hele meg, om det gir mening? Jeg var så vant til å være innestengt av kvelende stengsler at da det plutselig ikke var noe som holdt igjen lenger så klarte jeg ikke å finne balansen. Det var ikke slik at jeg hverken utagerte eller isolerte meg - jeg spilte bare skuespill og gjennomgikk en periode med «inngående antropologiske studier», for å prøve å forstå hvordan det egentlig skulle være. 
 

Det hele munnet ut i et engasjement for psykisk helse i skolen, og jeg brukte «funnene mine» som medarbeider i et undervisningsopplegg om psykisk helse for skoleungdom. Jeg skapte mening for meg selv, samtidig som jeg hjalp andre. 
 

De som mobbet meg har ikke akkurat landet på beina seinere i livet, og utfra det jeg hører fra hjemstedet er de ennå ikke i den kategorien der det ville være noen god avgjørelse å ta kontakt for å «skvære opp» eller hva man skal kalle det. Dette har jeg for så vidt aldri hatt noe behov for, heller, for ingenting de kan si eller gjøre i dag kan gjøre dette her lettere å bære for det forvirrede barnet som tok imot dritt fra dem for 25 år siden. Jeg ønsker dem ingenting. 

Anonymkode: 6018f...031

[AnonymBruker]

Min største mobber tok livet sitt rett etter ungdomsskolen. Har aldri følt noe behov for å konfrontere de andre. Jeg ville heller ikke fått noe ut av det som er så viktig at det er verdt det . 

Anonymkode: a429f...61f

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet. Og ble en mobber. Har sagt unnskyld til den personen. Hun hadde gått videre for lengst. Jeg sliter med traumer etter en oppvekst med omsorgssvikt. Det er riktigere å være forbanna på alle voksne som ikke grep inn. Barn er ikke strafferettslig ansvarlig før de er 15 år, tror jeg.

Anonymkode: 22816...0c4

[AnonymBruker]

mobbing gjennom skole-årene har ødelagt mye av barn og voksenlivet. Utviklet psykiske belastninger og fått et dårlig og utfordrende liv som voksen. Mobbing er grusomt og farlig. Oppdra barna deres, og pass på så de ikke blir mobbere eller mobbeofre!

Anonymkode: 64ae2...ccb

[NewStart87]

Jeg har blitt mobbet hele barne og ungdomsskolen. Har post traumatisk stress og angst som følge av det. Har søkt om erstatning og skal eventuelt i retten. Jeg har ikke behov for å si mobberne mine noe, men heller lærerne som var voksenpersonene som så mobbingen, men ikke grep inn.

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen og det har satt sine spor, selv om jeg har fått jobbet meg gjennom det meste av det nå.

Da jeg var i begynnelsen av tyveårene så fikk jeg vite at han som var den verste mobberen hadde forsøkt å ta livet sitt. Da fikk jeg fred, fordi jeg så hvem av oss det hadde gått bra med og hvem av oss som virkelig slet. Så, nei, jeg har ikke behov for noe mer.

Anonymkode: eee80...53c

[AnonymBruker]

Jeg var vel ikke en mobber, men jeg var med på å fryse ut ei jente som ikke var "kul nok". Vi var bestevenninner gjennom barnehage og barneskole, men da vi begynte på ungdomsskolen fikk jeg beskjed fra de med høyere status at jeg måtte ditche henne hvis jeg skulle være med i gjengen. Det gjorde jeg, og hun var alene hele ungdomsskolen. Der og da tenkte jeg veldig lite på hvordan hun hadde det, og var mest opptatt av meg selv. Ingen voksne grep inn, selv om jeg nå vet at foreldrene hennes tok kontakt med skolen gjentatte ganger. 

I ettertid har jeg hatt fryktelig dårlig samvittighet, og har mange ganger tenkt på å ta kontakt og be om unnskyldning. Møtte på moren hennes ved en tilfeldighet og hadde en lang prat med henne der hun fortalte hvordan datteren gråt seg i søvn hver natt i de tre årene. Helt forferdelig å tenke på. Nå har vi barn i samme alder og har møttes i diverse settinger. Vi prater ikke til hverandre annet enn et hei. Jeg forsøkte litt å føre samtale en gang, men det var tydelig at hun ville bort fortest mulig, så det respekterte jeg. Mye som burde vært sagt, men så vanskelig det er. 

Hadde du tatt kontakt med meg hadde jeg iallefall gjerne tatt en prat. 15åringen meg er en ganske annen enn den jeg er nå 20 år senere, og håper det gjelder for de fleste av oss.

Jeg hadde ikke en problemfri ungdomstid selv heller og fikk en del stygge kommentarer fra enkelte som brant seg fast i min sannhet om meg selv. Blant annet fra en gutt i klassen min som elsket å fortelle meg hvor stygg og tykk og fæl jeg var. Vi møttes på byen en gang, og da kom han med en gang og ba om unnskyldning for det han hadde gjort, og forklarte at det aldri handlet om mitt utseende, men om hans eget selvhevdelsebehov. Det var veldig godt å få den unnskyldningen, selv over 10 år senere.

Anonymkode: 8ccce...e6c

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet mye på barne- og ungdomsskolen. Var helt utestengt og hadde ingen venner. Var den stilleste i klassen, snakket aldri foran klassen og høyt slik at andre kunne høre meg, for da mobbet de meg i friminuttene og på vei hjem.

Dette er rundt 20 år siden, og jeg er ikke sint på mobberne, men heller på de voksne. Lærerne som ikke så noe eller overså det. Jeg er også sint på foreldrene mine, for det er der jeg fikk mest vondt. Omsorgssvikt og ignorering, ingen emosjonell støtte.

Nå er jeg i tidlig 30-årene og har ingen ben å stå på (metaforisk). Ekstremt lite arbeidserfaring, ingen utdanning og avhengig av støtte fra staten. Jeg var så nedbrutt i 20-årene at jeg ikke gjorde noen ting, bare låste meg inne på rommet og søkte tilflukt i PC og gaming.

Anonymkode: 333b3...6b5

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet på barneskole, ungdomsskole og vgs. Allikevel så vet jeg jo godt at det de gjorde er feil, men ikke nødvendigvis så uvanlig. Jeg ser også godt hvorfor jeg ble et lett offer da jeg var et sårbart og forsiktig barn. Har ingen behov for å konfrontere de, noen av de har i dag store problemer og noen er ressurssterke. Jeg lever mitt liv og fokuserer på det, og å fortelle hvor mye det har preget meg til gamle mobbere gjør at jeg bare føler meg svakere. Jeg har tatt kontroll over mitt liv og tenker sjelden på den tiden. 

Anonymkode: 42e98...43c

[Gjest Ezio]

Jeg ble forsøkt mobbet flere ganger ved flere forskjellige skoler, men jeg brydde meg aldri. Var ikke interessert i å henge med disse mobberne uansett, jeg hadde andre venner.

[AnonymBruker]

Jeg var en av de som så at andre ble mobbet, men som ikke sa noe. En av de som ble mobbet kom opp i media, han lagde kunst for å gi oppmerksomhet til psykisk helse og sto frem at han hadde blitt mobbet. Jeg sendte han en melding og sa unnskyld for at jeg aldri turte gjøre noe... men så spurte han om vi kunne møtes, og det turte jeg ikke pga min sosial angst, og så følte jeg med enda verre 😩😩😩😩😩😩😩😩😩😩😩😩😩

Anonymkode: 84e8c...d98

[Hr. Aktiv]

Jeg ble mobbet og tok igjen fysisk i voksen alder. Nå mange år etter så hender det jeg går meg på mobberne i byen e.l. De er livredde meg og det er nesten komisk å se dem bare forsvinne i omtrent panikk. Møter jeg dem på butikken så rusler jeg etter dem mens de prøver febrilsk å unnslippe. De dropper handlekurven eller vogna si og stikker av. 

[Gjest Ezio]

21 minutter siden, Hr. Aktiv skrev:

Jeg ble mobbet og tok igjen fysisk i voksen alder. Nå mange år etter så hender det jeg går meg på mobberne i byen e.l. De er livredde meg og det er nesten komisk å se dem bare forsvinne i omtrent panikk. Møter jeg dem på butikken så rusler jeg etter dem mens de prøver febrilsk å unnslippe. De dropper handlekurven eller vogna si og stikker av. 

#thingsthatneverhappened 🙂 

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var vel ikke en mobber, men jeg var med på å fryse ut ei jente som ikke var "kul nok". Vi var bestevenninner gjennom barnehage og barneskole, men da vi begynte på ungdomsskolen fikk jeg beskjed fra de med høyere status at jeg måtte ditche henne hvis jeg skulle være med i gjengen. Det gjorde jeg, og hun var alene hele ungdomsskolen. Der og da tenkte jeg veldig lite på hvordan hun hadde det, og var mest opptatt av meg selv. Ingen voksne grep inn, selv om jeg nå vet at foreldrene hennes tok kontakt med skolen gjentatte ganger. 

I ettertid har jeg hatt fryktelig dårlig samvittighet, og har mange ganger tenkt på å ta kontakt og be om unnskyldning. Møtte på moren hennes ved en tilfeldighet og hadde en lang prat med henne der hun fortalte hvordan datteren gråt seg i søvn hver natt i de tre årene. Helt forferdelig å tenke på. Nå har vi barn i samme alder og har møttes i diverse settinger. Vi prater ikke til hverandre annet enn et hei. Jeg forsøkte litt å føre samtale en gang, men det var tydelig at hun ville bort fortest mulig, så det respekterte jeg. Mye som burde vært sagt, men så vanskelig det er. 

Hadde du tatt kontakt med meg hadde jeg iallefall gjerne tatt en prat. 15åringen meg er en ganske annen enn den jeg er nå 20 år senere, og håper det gjelder for de fleste av oss.

Jeg hadde ikke en problemfri ungdomstid selv heller og fikk en del stygge kommentarer fra enkelte som brant seg fast i min sannhet om meg selv. Blant annet fra en gutt i klassen min som elsket å fortelle meg hvor stygg og tykk og fæl jeg var. Vi møttes på byen en gang, og da kom han med en gang og ba om unnskyldning for det han hadde gjort, og forklarte at det aldri handlet om mitt utseende, men om hans eget selvhevdelsebehov. Det var veldig godt å få den unnskyldningen, selv over 10 år senere.

Anonymkode: 8ccce...e6c

Jo, du var en mobber. Utfrysning er stille mobbing. 

Anonymkode: 8d82e...26a

[AnonymBruker]

Ble mye mobbet som barn. Bitterheten er ikke først og fremst rettet mot de som mobbet, men de som sto og så på uten å foreta seg noe. 
Føler det som et større svik, enn de som faktisk mobbet. 

Anonymkode: 0b2ac...800