Deprimert mann, eller er det meg som er problemet?

[AnonymBruker]

Mannen min er enig i at fyller alle kriteriene for depresjon (har snakket med fetter som er psykiater), men er ikke interessert i å ta det noe videre. Dagane og årene går, og jeg holder på å bli gal av å være den som må holde stemningen oppe med tre små barn, i tillegg til følelsen av å gå på en knivsegg og aldri vite hva han kan bli irritabel av. I tillegg kommer tvilen om det er jeg som er problemet. Han har tross alt ikke en diagnose, og har på sett og vis alltid vært litt melankolsk og innesluttet. Samtidig har han forandret seg (til det verre) etter vi fikk barn og noen andre endringer i livet. Alt er et ork og sukk og stønn, og været er «alltid» dårlig (i følge ham). Han er ikke interessert i å snakke med noen, i alle fall ut i fra det han har gitt uttrykk for til meg. Hva kan jeg gjøre? 
 

 

Anonymkode: 0fd60...6bd

[AnonymBruker]

Du kan forlange at han gjør noe for å bedre situasjonen, og gjerne hjelpe ham med det praktiske rundt dette. Sette ultimatum på at du blir nødt å gi barna et sunt oppvekstmiljø og om han ikke kan bidra til det, må du forlate ham. 

Anonymkode: 8e6df...cc8

[AnonymBruker]

Det er helt feil å skylde på seg selv for at mannen din ikke tar tak i sine problemer fordi de går utover deg og deres familie. Det kommer bare til å gjøre deg syk også. 

Anonymkode: f1c28...568

[AnonymBruker]

Du kan sette hardt mot hardt. Enten så går han til behandling, eller så går du fra han.

Å leve med en psykisk syk person som nekter hjelp vil ikke gjøre livet ditt godt i lengden. Det høres brutalt ut, men tenk litt over det. Eksen min hadde det jeg tror var en depresjon han nektet å ta tak i. Han våknet alltid i dårlig humør, og alt var galt. Det var først når forholdet tok slutt (av mange årsaker) at jeg kjente at mitt humør også ble bedre. Jeg er naturlig en blid og fornøyd person, og jeg våknet til fint vær og muligheter hver dag. Tenkte at om jeg skulle finne en ny partner, så var det helt nødvendig at han var en positiv person. Nå våkner jeg ved siden av min solstråle av en mann, og dagene er fine fra starten av. 

Du blir påvirket av å være med han, og om han nekter å endre noe, så er det egentlig ikke et forhold lengre. Du må sette deg selv og barna først her. Det er ikke fin feil at han ikke vil ha hjelp, men du kan gjøre noe med det.

Anonymkode: 0d753...07f

[AnonymBruker]

Takk for refleksjoner fra alle dere tre som har svart. En stor del av problemet er jo også, som sikkert heller ikke er uvanlig, at han ikke erkjenner at humøret hans påvirker familien. Han er faktisk ikke enig i at han er/virker å være i dårlig humør. Han kan si ting som «det må være lov å få ut litt frustrasjon» hvis jeg nevner dette med å sukke og stønne, bare som ett eksempel. Eller han kan si at han ikke kan kontrollere hvordan jeg oppfatter ham. 

I tillegg har jeg inntrykk av at han holder med de som mener at «det hjelper ikke ALLTID å snakke om ALT». 

Min drøm er jo også å våkne opp med akkurat ham, blid og lett i humøret begge to, kunne spøke og ha selvironi, ha en lett tone i det hele tatt; og så vil jeg liksom støtte meg til håpet om at han kan få det bedre og dermed endre holdning. Han KAN jo være lett og ledig og ha lyst sinn, feks når han er ute med kompiser. Men det er det jo livets «solskinnsside». Hvis han bare kunne hatt samme holding i møte med hverdagens store og små (miniatyriske) oppgaver og utfordringer..  😔

 

TS

Anonymkode: 0fd60...6bd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du kan forlange at han gjør noe for å bedre situasjonen, og gjerne hjelpe ham med det praktiske rundt dette. Sette ultimatum på at du blir nødt å gi barna et sunt oppvekstmiljø og om han ikke kan bidra til det, må du forlate ham. 

Anonymkode: 8e6df...cc8

Takk for råd. Hvordan tenker du jeg best mulig kan hjelpe ham med det praktiske rundt det? Jeg tror det er noe i det du sier, fordi han trenger backing/heiagjeng, men uten å føle at jeg styrer showet helt liksom (som jeg tror han ofte føler ellers 😕 ).

Anonymkode: 0fd60...6bd

[AnonymBruker]

TS over ⬆️

Anonymkode: 0fd60...6bd

[AnonymBruker]

Her kjenner jeg meg igjen! Mannen min våkner alltid gretten, sukker, banner og klager over bagateller i løpet av dagen, men sprudler når han feks snakker på telefonen med en kompis, eller drar ut på hobbyen sin. Han suger ut energien min, men jeg blir pga ungene. Men én dag drar jeg ut den døren og ser meg aldri tilbake. 

Anonymkode: 3ed3c...ecb

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her kjenner jeg meg igjen! Mannen min våkner alltid gretten, sukker, banner og klager over bagateller i løpet av dagen, men sprudler når han feks snakker på telefonen med en kompis, eller drar ut på hobbyen sin. Han suger ut energien min, men jeg blir pga ungene. Men én dag drar jeg ut den døren og ser meg aldri tilbake. 

Anonymkode: 3ed3c...ecb

Ja, da har vi det litt likt, men jeg VIL faktisk være med ham. Det er i alle fall sånn jeg føler det nå (vi har vært sammen i 12 år). Jeg tenker at han er en veldig bra mann på veldig mange områder, og at han fortsatt har det jeg falt for ved ham. 
 

Men hvis jeg skal tåle et helt liv med ham, så må han endre holdning eller gjøre noe med depresjonen sin, hvis det er det han har da. Syns egentlig en stor del av problemet er at jeg ikke vet om han er deprimert eller ikke. Er han deprimert, så har jeg sympati med ham. Da er det også faktisk noe å gjøre med saken. Er han ikke deprimert så er det kanskje ikke så mye å gjøre noe med. Da bare er han sånn liksom 😕

Anonymkode: 0fd60...6bd

[AnonymBruker]

TS over igjen ⬆️

Anonymkode: 0fd60...6bd

[AnonymBruker]

Kan det være en løsning at dere får litt avstand mellom dere da? feks at du drar til din familie i ferien i en uke, at du tar langhelger vekke fra negativiteten hans, mens han får tid til å føle på følelser og gå turer. 

Kansje alliere deg med din fetter som kan komme på besøk til dere og gå turer med din mann? så kan de snakke sammen.

Anonymkode: 3420f...bd7

[AnonymBruker]

På 11.10.2020 den 17.14, AnonymBruker skrev:

Kan det være en løsning at dere får litt avstand mellom dere da? feks at du drar til din familie i ferien i en uke, at du tar langhelger vekke fra negativiteten hans, mens han får tid til å føle på følelser og gå turer. 

Kansje alliere deg med din fetter som kan komme på besøk til dere og gå turer med din mann? så kan de snakke sammen.

Anonymkode: 3420f...bd7

Det var et fint og konkret forslag. Takk. Vi har små barn, så det er nettopp sånne ting som er litt vanskelig å få til, men det er ikke umulig. Og om ikke nå, så kanskje om en tid frem. Men en del av problemet er at jeg oppfatter han som veldig sliten når han må være alene med ungene, noe som igjen gjør meg utrolig sliten på flere plan (blant annet bekymra for at ungene merker at han er sliten og stressa, og føler på at det er deres skyld og at de er en belastning). Og så ender det med at jeg ikke har samvittighet ovenfor hverken han eller ungene til feks å dra på en helgetur. Tar meg i å tenke at «er det en av oss som skal få en helgetur, så må det være han, han som tydeligvis er mest sliten og «deprimert» av dette familielivet». Jeg klarer meg liksom helt fint hjemme alene med ungene, selv om jeg også så klart er kjempesliten. 
 

Mange motstridende tanker her ja 😕
 

TS

Anonymkode: 0fd60...6bd

[AnonymBruker]

Prøver han å gi deg skylden for sin egen depresjon?

Anonymkode: f81cd...db5

[AnonymBruker]

Du beskriver min samboer på en prikk! 
forskjellen er at vi ikke har barn, og jeg har nå valgt å gå... 

jeg satte hardt mot hardt. Han tok likevel ikke tak i tingene... 

 

Anonymkode: 1efae...694

[AnonymBruker]

Høres ut som min ektefelle. Vi er midt i en skilsmisse nå. Jeg gleder meg til å våkne alene uten å bli dratt ned i humøret hennes hver morgen og måtte tråkke på eggeskall for å ikke si noe feil som skaper enda dårligere stemning. Min partner er deprimert (diagnostisert av lege/psykolog) men det hjelper ikke å vite at det skyldes depresjon så lenge det ikke blir noe bedre. Har holdt ut i 10 år, orker ikke mer nå. 

 

Anonymkode: 328cb...f5f

[AnonymBruker]

Sånn er min mann også .

Han er henvist til DPS. Jeg er på vei til å bli deprimert selv.

Anonymkode: fc84a...02e

[AnonymBruker]

Skulle tro vi har samme mann... jeg fikk til slutt nok og gikk. Helt nylig, så han er her enda mens han leter etter leilighet. Men jeg ble så lei av å aldri vite hva som trigga, alltid møte et surt ansikt, alltid høre klaging om alt. Han klarer ikke for alt i verden å se det positive i ting. Jeg er glad i han, jeg skulle ønske vi kunne fortsette. Men hverken jeg eller ungene har godt av å gå rundt det der daglig. Og det var ungene som til syvende og sist gjorde at jeg valgte å avslutte ting etter 15 år og. De har ikke godt av å skulle forholde seg til en ustabil og sinna pappa hele tida. 

Anonymkode: 52098...e05

[AnonymBruker]

. 

Anonymkode: fc84a...02e

[AnonymBruker]

Anbefaler å gi han et ultimatum. Enten søker han hjelp, eller så går du. Det der er ikke sunt for hverken deg eller barna. Negativitet er smittsomt. Følelsen av at alt er slitsomt og et ork er smittsomt. Barn overtar veldig lett dette og kan få en negativ innstilling til livet senere også. 

Anonymkode: b5351...971

[AnonymBruker]

Har det ganske likt. Vi har bare ett barn på 7. Vært gift i over 10 år. Han har angst/depresjon og går på tabletter for det. Han har gått på lykkepillen i snart tre år og bruker det som unnskyldning til å ikke ta tak i problemene sine. Jeg snakket med legen min om det for jeg var i ferd med å bli utbrent selv. Legen min sa at poenget med lykkepillen er at man skal klare å komme såpass ovenpå at man skal orke å gjøre ting som virker positivt for sin helse. Det gidder ikke min mann. Han flykter til skjermen døgnet rundt. Eneste grunnen til at jeg fremdeles er gift med han er fordi jeg frykter hvordan vårt barn vil få det med han 50% av tiden ... han bruker skjermen som barnevakt for han gidder ikke finne på noe. Han synes det er helt greit å være inne i huset hele helga uansett hvor fint vær det er ute feks. 
Jeg er blitt nummen ovenfor han men klarer å late som ovenfor barnet vårt. Jeg kommer aldri igjen til å orke å være fysisk med han. 
Sorry ingen gode råd men for min egen del så hadde jeg ønsket at jeg klarte å reise min vei. 

Anonymkode: b805a...15b