Å føle seg nedprioritert i vennskap

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne, vi har vært nære venninner i endel år. Vi har en felles interesse som har ført til mye tid sammen, og jeg har virkelig satt pris på å ha henne som min venn. Jeg har delt mye med henne og hun har delt mye med meg, og vi har hatt mye moro sammen.

For en tid siden gikk hun gjennom et traumatisk samlivsbrudd. Fra dag 1 i dette bruddet har jeg stilt opp for henne, støttet, trøstet, hjulpet praktisk med bl.a. flytting (flere ganger), tilstedeværelse ved overleveringer til/fra samvær, rådgivning samt tatt vare på hennes forpliktelser innenfor vår felles aktivitet. Alt har jeg gjort fordi hun er viktig for meg, og fordi jeg har ønsket å kunne bidra for henne. Jeg har satt endel av mine egne ting til sides for å støtte henne og hennes behov, tilpasset mye for å få alt til å gå opp. 

Det jeg har ønsket gjennom denne tiden, er at vi en dag skal kunne komme tilbake til en "normalitet", ha hyggelige aktiviteter sammen og bruke tid sammen på annet enn det som handler om eksen hennes og alle problemene i forbindelse med samlivsbruddet. Har selvfølgelig full forståelse for at sånne prosesser tar tid, og at det vonde og vanskelige ikke bare går over... 

Det som gjør at jeg skriver dette er at jeg den siste tiden opplever at hun gjør veldig mye hyggelig, bare ikke med meg. Hun velger ofte å være sammen med andre venninner, har hyggelige vinkvelder, venninnebesøk, turer osv. Og hun er flink å dokumentere dette i sosiale medier. Dette gjør utrolig vondt, og jeg bruker mye krefter på å "be the better person" i denne situasjonen, og unnskylde henne med diverse. Men egentlig vil jeg bare konfrontere henne med hvor vondt jeg har det av denne situasjonen. Jeg er nok en person som fremstår som veldig tydelig og sterk i mine meninger, og føler at hun har søkt denne støtten mye ifht eksen og deres brudd. Når hun vil beklage seg over han så er det greit å tømme det på meg, men jeg føler ikke at jeg er bra nok til å få del i de positive aktivitetene hennes for tiden. Jeg opplever også at hun kommer med "hvite løgner"/unnlater å fortelle om planer, for å holde meg unna. Når vi først gjør avtaler om noe sosialt utenom  det hun trenger av støtte, så blir det alltid avlyst med grunn at hun er sliten, må komme seg bort en tur osv......

Jeg har forsøkt å tenke at dette kan jeg bare skylde på meg selv, som har vært så avhengig av èn venninne, når jeg kanskje hadde hatt bedre av å ivareta flere vennskap, men dette er det jeg har klart å prioritere de siste årene, da jeg også selv har gått/går igjennom tøffe ting privat. Hun er ei jente med stor sosial omgangskrets, og hun er veldig opptatt av fasade og hvordan hun fremstår i lokalsamfunnet etter bruddet som var opprivende av forskjellige årsaker. Mens jeg er litt mer på utsiden, og er nok ikke veldig foretrukket som sosialt selskap. Er bare veldig ensom, og det er en skikkelig dårlig følelse å bære på.....

Noen som har gode tanker/råd? 

Anonymkode: 7b421...2d5

[Gjest Bamse20]

Noen ganger så er det sånn at man vil finne på ting med andre folk også.

Kanskje hun vil utforske flere ting med andre? 
Kanskje hun følte at det ble litt mye med dere to at hun trengte en pause, men hun vil sikkert ikke si ifra?

Mye av dette høres ut som at hun brukte deg for og få hjelp til diverse ting, og etter hun var ferdig så droppa hun deg og fant nye venner.

hun er jo ikke en ordentlig venn, det ser du jo? 

Gå videre  med livet, om hun virkelig bryr seg mye om deg så skriver hun nok til deg om du stopper og skrive til henne, så får du se.

[PM75]

Det kan være at hun føler at hun har delt for mye av sine tanker og opplevelser med deg & så trekker seg tilbake. Da er det lettere å forholde seg til andre som ikke vet om alt som har skjedd og er sagt. 

 

 

[AnonymBruker]

Hva med å ta en pause i å være den som tar kontakt. Og tar hun kontakt bare for å tømme negative tanker så lag deg unnskyldninger til at du må avslutte samtalen ganske tidlig. Beskytt deg selv litt og sett grenser. Det beste ville dog være å ta det opp med henne, er det vanskelig ansikt til ansikt så skriv til henne. Fortell det du fortalte oss her i HI. 

Anonymkode: 87934...8ae

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ei venninne, vi har vært nære venninner i endel år. Vi har en felles interesse som har ført til mye tid sammen, og jeg har virkelig satt pris på å ha henne som min venn. Jeg har delt mye med henne og hun har delt mye med meg, og vi har hatt mye moro sammen.

For en tid siden gikk hun gjennom et traumatisk samlivsbrudd. Fra dag 1 i dette bruddet har jeg stilt opp for henne, støttet, trøstet, hjulpet praktisk med bl.a. flytting (flere ganger), tilstedeværelse ved overleveringer til/fra samvær, rådgivning samt tatt vare på hennes forpliktelser innenfor vår felles aktivitet. Alt har jeg gjort fordi hun er viktig for meg, og fordi jeg har ønsket å kunne bidra for henne. Jeg har satt endel av mine egne ting til sides for å støtte henne og hennes behov, tilpasset mye for å få alt til å gå opp. 

Det jeg har ønsket gjennom denne tiden, er at vi en dag skal kunne komme tilbake til en "normalitet", ha hyggelige aktiviteter sammen og bruke tid sammen på annet enn det som handler om eksen hennes og alle problemene i forbindelse med samlivsbruddet. Har selvfølgelig full forståelse for at sånne prosesser tar tid, og at det vonde og vanskelige ikke bare går over... 

Det som gjør at jeg skriver dette er at jeg den siste tiden opplever at hun gjør veldig mye hyggelig, bare ikke med meg. Hun velger ofte å være sammen med andre venninner, har hyggelige vinkvelder, venninnebesøk, turer osv. Og hun er flink å dokumentere dette i sosiale medier. Dette gjør utrolig vondt, og jeg bruker mye krefter på å "be the better person" i denne situasjonen, og unnskylde henne med diverse. Men egentlig vil jeg bare konfrontere henne med hvor vondt jeg har det av denne situasjonen. Jeg er nok en person som fremstår som veldig tydelig og sterk i mine meninger, og føler at hun har søkt denne støtten mye ifht eksen og deres brudd. Når hun vil beklage seg over han så er det greit å tømme det på meg, men jeg føler ikke at jeg er bra nok til å få del i de positive aktivitetene hennes for tiden. Jeg opplever også at hun kommer med "hvite løgner"/unnlater å fortelle om planer, for å holde meg unna. Når vi først gjør avtaler om noe sosialt utenom  det hun trenger av støtte, så blir det alltid avlyst med grunn at hun er sliten, må komme seg bort en tur osv......

Jeg har forsøkt å tenke at dette kan jeg bare skylde på meg selv, som har vært så avhengig av èn venninne, når jeg kanskje hadde hatt bedre av å ivareta flere vennskap, men dette er det jeg har klart å prioritere de siste årene, da jeg også selv har gått/går igjennom tøffe ting privat. Hun er ei jente med stor sosial omgangskrets, og hun er veldig opptatt av fasade og hvordan hun fremstår i lokalsamfunnet etter bruddet som var opprivende av forskjellige årsaker. Mens jeg er litt mer på utsiden, og er nok ikke veldig foretrukket som sosialt selskap. Er bare veldig ensom, og det er en skikkelig dårlig følelse å bære på.....

Noen som har gode tanker/råd? 

Anonymkode: 7b421...2d5

Dette kan jeg kjenne meg igjen i. Samme historien med skilsmisse og meg som psykolog. Og andre som moro-venner. Jeg er selvfølgelig skuffet. Men har valgt å ikke ta skuffelsen så tungt. Delvis fordi jeg skjønner at hun trenger å snakke om andre ting med andre mennesker, og at hun får noe av andre der som hun ikke får av meg. Du nevner din venninnes behov  for å holde fasade, som kan være en årsak her.

Hos deg (og meg) får venninnen trygghet og utløp for vanskelige ting i livet, og jeg tar det som et kompliment at noen føler trygghet og stoler på meg på den måten. Jeg er et hjem å komme til. 

Nå forsøker jeg å snu samtalene våre over på hyggeligere ting. Når vi treffes har jeg i bakhodet at samtalen ikke skal dreies over på eksen og det vonde, men heller emner som gjør at vi ler. Og innser at jeg som person ikke er en overfladisk partyprinsesse som er mer brukbar på instabilder. 

Jeg er kanskje heldigere enn deg på den måten at jeg har andre venner jeg finner på mer sprelske ting med, og derfor kan legge bort sårheten for den andre venninnen. Og jeg innser selv at jeg "bruker" mine venner forskjellig. Noen er rett og slett mer frie og være sammen med på fest, og andre er finere å snakke fortrolig med. Jeg har f.eks en venninne jeg aldri drar på tur sammen med, fordi vi er så forskjellige der. Da vet jeg at jeg må kompromisse hele turen. Det sliter på vennskapet. 

Se det som en styrke at hun velger deg foran andre i situasjoner som også sier noe om deg. Og finn deg andre personer å gjøre morsomme ting sammen med. Å gjøre seg avhengig av bare en venninne er sårbart i seg selv. 

Anonymkode: d6e3e...ebe

[-Titania-]

Vær stille litt du, og la det være opp til henne å ta kontakt.

[AnonymBruker]

Jeg har brent meg flere ganger på å være «psykolog» og mental støtte for venninner. Det endte opp med at jeg var den de ringte til for å tømme seg med sine problemer, og jeg var trofast og lyttet hver gang, timesvis, uten at jeg fikk sagt noe om meg selv. Dette var to venninner som jeg har hatt siden barndommen og som jeg så på som bestevenninner. Det tok meg mange år før jeg såg mønsteret og skjønte hva som foregikk, jeg trodde faktisk at dette var slikt som krevdes av meg og at jeg måtte stille opp. Så fikk jeg masse negative kommentarer fra dem og ble alltid trykt ned av dem, de skulle hevde seg på mine vegne. Det er utrolig manipulatorisk av dem å holde på slik, min rolle var å ta i mot deres drit. 
 

I ettertid ser jeg at jeg og har tømt meg litt vel mye til andre, (ikke disse to) og det angrer jeg på. For et vennskap skal ikke være slik.

Den dag i dag har jeg et mye mer balansert forhold til vennskap, og det vil jeg også anbefale deg Ts; ikke bli for intens og for nær, selv om det er godt ment. Noen få mennesker tåler det, men min erfaring er at de aller aller færreste liker at det blir for intenst, på den ene eller andre måten. Ikke vær tilgjengelig for andres problemer hele tiden, ikke lag deg en rolle der du blir noens støtte, for da er det kun det du ender opp som. 

Anonymkode: 0f8c5...4db

[AnonymBruker]

Først: at du har bare en venninne er ikke din venninnes feil. At du har prioritert henne over egne behov og å etablere flere vennskap er galt, ja, men det er ikke hennes feil at du bommet. 

Deretter: å «hjelpe» folk over lengre tid enn noen uker er som oftest ren u-hjelp. Overlatt til seg selv ville nok din venninne klart seg helt fint. Trolig er du, ikke hun, dine som har fått mest ut av å være «uunnværlig». At en part i et vennskap bestemmer seg for at den andre behøver mye hjelp er som oftest vennskapets død. Hvorfor? Fordi tanken nedverdiger den som mottar hjelpen. 
 

Så søker din venninne mot de vennene som ser henne som sterk, selvstendig og en som ikke trenger hjelp. Fordi hun (og vi alle) ønsker å være denne personen. Og da må en distansere seg fra folk som ønsker å «hjelpe».

Ta en titt på motivasjonen din, Ts. Hjalp du henne? Eller trengte du desperat å føle seg nødvendig? Sånn egentlig? Deri ligger årsaken til vennskaps-havariet.

Veien ut? Å erkjenne at hun ikke trenger og aldri trengte hjelp. Og be henne med på ting som er morsomme og som du har lyst til.

Anonymkode: b59c3...924

[AnonymBruker]

Hun tar deg for gitt. Hun prioriterer alle andre enn deg og kunne ikke ha brydd seg mindre om dine følelser.

Hvorfor du har forventinger forstår jeg ikke.

Du bør droppe henne, hun vil aldri sette pris på deg eller se din verdi. Du burde finne noen som ønsker å gjøre det.

Anonymkode: 36858...761

[Tatja]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ei venninne, vi har vært nære venninner i endel år. Vi har en felles interesse som har ført til mye tid sammen, og jeg har virkelig satt pris på å ha henne som min venn. Jeg har delt mye med henne og hun har delt mye med meg, og vi har hatt mye moro sammen.

For en tid siden gikk hun gjennom et traumatisk samlivsbrudd. Fra dag 1 i dette bruddet har jeg stilt opp for henne, støttet, trøstet, hjulpet praktisk med bl.a. flytting (flere ganger), tilstedeværelse ved overleveringer til/fra samvær, rådgivning samt tatt vare på hennes forpliktelser innenfor vår felles aktivitet. Alt har jeg gjort fordi hun er viktig for meg, og fordi jeg har ønsket å kunne bidra for henne. Jeg har satt endel av mine egne ting til sides for å støtte henne og hennes behov, tilpasset mye for å få alt til å gå opp. 

Det jeg har ønsket gjennom denne tiden, er at vi en dag skal kunne komme tilbake til en "normalitet", ha hyggelige aktiviteter sammen og bruke tid sammen på annet enn det som handler om eksen hennes og alle problemene i forbindelse med samlivsbruddet. Har selvfølgelig full forståelse for at sånne prosesser tar tid, og at det vonde og vanskelige ikke bare går over... 

Det som gjør at jeg skriver dette er at jeg den siste tiden opplever at hun gjør veldig mye hyggelig, bare ikke med meg. Hun velger ofte å være sammen med andre venninner, har hyggelige vinkvelder, venninnebesøk, turer osv. Og hun er flink å dokumentere dette i sosiale medier. Dette gjør utrolig vondt, og jeg bruker mye krefter på å "be the better person" i denne situasjonen, og unnskylde henne med diverse. Men egentlig vil jeg bare konfrontere henne med hvor vondt jeg har det av denne situasjonen. Jeg er nok en person som fremstår som veldig tydelig og sterk i mine meninger, og føler at hun har søkt denne støtten mye ifht eksen og deres brudd. Når hun vil beklage seg over han så er det greit å tømme det på meg, men jeg føler ikke at jeg er bra nok til å få del i de positive aktivitetene hennes for tiden. Jeg opplever også at hun kommer med "hvite løgner"/unnlater å fortelle om planer, for å holde meg unna. Når vi først gjør avtaler om noe sosialt utenom  det hun trenger av støtte, så blir det alltid avlyst med grunn at hun er sliten, må komme seg bort en tur osv......

Jeg har forsøkt å tenke at dette kan jeg bare skylde på meg selv, som har vært så avhengig av èn venninne, når jeg kanskje hadde hatt bedre av å ivareta flere vennskap, men dette er det jeg har klart å prioritere de siste årene, da jeg også selv har gått/går igjennom tøffe ting privat. Hun er ei jente med stor sosial omgangskrets, og hun er veldig opptatt av fasade og hvordan hun fremstår i lokalsamfunnet etter bruddet som var opprivende av forskjellige årsaker. Mens jeg er litt mer på utsiden, og er nok ikke veldig foretrukket som sosialt selskap. Er bare veldig ensom, og det er en skikkelig dårlig følelse å bære på.....

Noen som har gode tanker/råd? 

Anonymkode: 7b421...2d5

Man har mange typer venner, f.eks. partyvenner og deppevenner. Så har man 'deg-kan-jeg-stole-på-venner'. Du er en slik for henne. Viktig likevel, at du ikke lar deg utnytte, for grensen er hårfin... Kan du snakke med henne om dine ting?

[AnonymBruker]

Jeg har ihvertfall opplevd at kontakt blr gå begge veier. Hvis det bare er den ene parten som tar kontakt, så er det jo enveiskjørt. Eller bare den ene som øser ut med problemer, og den andre tar imot. Det virker usunt. Tenker at støtte, glede, selskap og initiativ bør gå nogenlunde begge veier i et sunt vennskap. 

Anonymkode: d6ba8...19c

[AnonymBruker]

På 11.10.2020 den 10.10, PM75 skrev:

Det kan være at hun føler at hun har delt for mye av sine tanker og opplevelser med deg & så trekker seg tilbake. Da er det lettere å forholde seg til andre som ikke vet om alt som har skjedd og er sagt. 

 

 

Enig. Høres ut til at vennskapet har fått for mye bagasje, og er endret. Hun trenger å forholde seg til folk som ikke kjenner alt det vonde, for å få det på avstand selv. Hun vil videre, og historien deres gjør at du holder henne igjen. 

Anonymkode: 49d7a...b0d

[AnonymBruker]

Takk for gode svar, de satte i gang en del tankeprosesser hos meg. Godt å kunne få andres innspill, man kan jo gå seg fast i ens egne tankemønster. Har bestemt meg for å fokusere mer på å finne min egen glede i hverdagen, og være flinkere til å vedlikeholde de vennskapene som jeg ikke har vært så god på å pleie i denne perioden. Hun vil fortsatt være en del av min omgangskrets, men jeg må kanskje sette mer grenser og være bedre på å håndtere de vanskelige følelsene som kan dukke opp når jeg føler meg avvist og uønsket....

 

TS

Anonymkode: 7b421...2d5

[AnonymBruker]

På 11.10.2020 den 22.29, Tatja skrev:

Man har mange typer venner, f.eks. partyvenner og deppevenner. Så har man 'deg-kan-jeg-stole-på-venner'. Du er en slik for henne. Viktig likevel, at du ikke lar deg utnytte, for grensen er hårfin... Kan du snakke med henne om dine ting?

Jeg går også igjennom en del i mitt eget liv, som jeg godt kunne snakket med henne om, og som jeg tidligere har snakket med henne om, men det har ikke vært rom for det det siste året. Føler at hun er lite mottakelig for andres vansker, når hun har det vanskelig selv, så da velger jeg heller å være en støtte for henne.... 

Anonymkode: 7b421...2d5

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går også igjennom en del i mitt eget liv, som jeg godt kunne snakket med henne om, og som jeg tidligere har snakket med henne om, men det har ikke vært rom for det det siste året. Føler at hun er lite mottakelig for andres vansker, når hun har det vanskelig selv, så da velger jeg heller å være en støtte for henne.... 

Anonymkode: 7b421...2d5

Det hørtes ikke bra ut...

Da blir det en belastning som ikke kan vare fordi du utsletter deg selv.

Hvis hun trenger støtte og ikke er i stand til å gi noe støtte tilbake så trenger hun profesjonell hjelp mer enn å dumpe problemene sine på en venn.

Anonymkode: 36858...761

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går også igjennom en del i mitt eget liv, som jeg godt kunne snakket med henne om, og som jeg tidligere har snakket med henne om, men det har ikke vært rom for det det siste året. Føler at hun er lite mottakelig for andres vansker, når hun har det vanskelig selv, så da velger jeg heller å være en støtte for henne.... 

Anonymkode: 7b421...2d5

Slik var mine to «bestevenninner» og. Det var kun rom for deres problemer, og ikke for mine. Jeg betydde ingenting og mine problemer var ingenting. Kjenner jeg fortsatt blir sint når jeg tenker på hva jeg fant meg i. Veldig bra at du velger å fokusere på andre venner nå. 

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det hørtes ikke bra ut...

Da blir det en belastning som ikke kan vare fordi du utsletter deg selv.

Hvis hun trenger støtte og ikke er i stand til å gi noe støtte tilbake så trenger hun profesjonell hjelp mer enn å dumpe problemene sine på en venn.

Anonymkode: 36858...761

Helt enig. Du beskriver så godt det som skjedde med meg, selvutslettelse. Veldig skadelig om man ikke er obs på det. Når det er noen som står deg nær, så tenker du automatisk at de vil ditt beste og at de er til å stole på. At du bare har å stille opp, for det er det en god venn gjør. Det er ikke alltid tilfelle. Skulle ønske det hadde vært like mye fokus på skadelige vennskap som det er på skadelige kjærlighetsforhold, f eks. 

Anonymkode: 0f8c5...4db