Samliv og IVF. Trenger råd.

[Humilus]

Hei! Jeg har nylig startet opp med 2.forsøk. Men først litt bakgrunn for historien;

vært gift i 3 år. Vi giftet oss ganske raskt etter at vi ble kjent (innen to år) og på den tiden bodde vi ikke sammen. Flyttet inn hos han når jeg giftet meg. Ekteskapet har vært tungt fra dag 1. Vi begge har mistet mødrene våre etter lange sykedomsforløp, samtidig som vi har prøvd å bli kjent på «på nytt». Vi elsker hverandre veldig høyt og vi har klart å komme oss gjennom de verste kneikene. Han er en veldig sosial type men har store vanskeligheter med å vise følelser eller å trøste meg når jeg hr det vondt. Jeg derimot elsker å gi alt og alle klemmer og er altfor følsom. 
 

her er greia; han mener det er MITT problem at jeg ikke takler humørsvingningene som kommer av synarela osv. Jeg må finne en måte å takle det på i følge han. Ja jeg kan bli veldig hysterisk til tider. Han har sitt eget firma i tillegg så han jobber så og si 12 timer daglig om ikke mer. Vi ble enige etter forrige runde at han skulle være mye mer hjemme spesielt i helgene. Han jobber som aldri før og jeg føler meg skikkelig dritt og ensom. Dette har jeg fortalt til han og jeg føler nå vi står litt fast. 
 

er det noen her som har vært igjennom noe av det samme? Par terapi er ute av bildet... vær så snill å kom med noen råd.. han mener det ikke er noe poeng å holde på med IVF hvis jeg blir så «vanskelig» 

[AnonymBruker]

Så leit å høre. 

Men hvordan "vanskelig" blir du da? Kan du utdype? 

Anonymkode: a6776...7f8

[LittKoko]

Jeg synes mannen din høres urettferdig ut. Ja du blir hysterisk, men kroppen din blir jo belastet av hormoner. Alle takler det ulikt, jeg blir ganske hysterisk selv. Men jeg har sagt til mann, at dette gjør jeg for oss.(Jeg har kjempe lyst på barn selv, men ikke uten han) Det er bare tilfeldig at det er jeg som fysisk må gå gjennom behandlingen, men hvis han ikke har planer om å stille opp så Vil jeg heller ikke gå gjennom dette. Det skal jo til slutt bli VÅRT barn. At han ikke kan tåle at du er hysterisk når du må gå gjennom en behandling som vil gi han et barn også, det synes jeg høres urimelig ut. 
 

Jeg må selvfølgelig si at selvom min mann stiller opp så godt han klarer så vil han ikke alltid klare det. Jeg reagerer på at mannen din sier at «det er ditt problem». Ikke greit synes jeg! Men jeg har nå kontaktet psykiatrisk sykepleier i min kommune, for å ha noen å tømme tankene til når vi begynner på runde to. Selvfølgelig er det belastende for han også når du får en kraftig reaksjon, så det er lurt å ha noen å tømme seg til. (Men synes allikevel at han skal forsøke å stille opp så godt han klarer i steden for å la deg gå gjennom det alene). Jeg har ikke begynt hverken på behandling eller hos psykiatrisk sykepleier enda. Men regner med og håper at det gjør prosessen noe enklere. Kanskje det er en ide for deg?

 

Selv om det er hormoner som gjør det og selv om man vet det, så er det utrolig vonde følelser og tanker å gå gjennom. I hvert fall i min erfaring. Håper du får støtte hos din mann og at du muligens kan få hjelp fra en psyk. sykepleier eller liknende.