Kunne du blitt kjæreste med en som var bipolar?

[AnonymBruker]

Har et par spørsmål rundt dette. 

1. Hvis du ble kjent med en som du likte kjempegodt, ble forelsket i og kjente på kjærlighet overfor - men som forteller at han/hun er bipolar og går på medisiner, kunne du da gått inn i det forholdet eller ville du droppet det?

2. Hvis en du var gift/samboende med, fikk diagnosen bipolar etter årevis med ustabilitet, raseri, beskyldninger osv......og du var på vei ut av det. Ville en bipolar-diagnose fått deg til å bli, siden du nå vet at vedkommende kan medisineres og diagnosen forklarer mye av problemene?

Til info: jeg er verken på vei inn eller ut av et slikt forhold og er heller ikke i et. 

Anonymkode: b3f11...3d3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har et par spørsmål rundt dette. 

1. Hvis du ble kjent med en som du likte kjempegodt, ble forelsket i og kjente på kjærlighet overfor - men som forteller at han/hun er bipolar og går på medisiner, kunne du da gått inn i det forholdet eller ville du droppet det?

2. Hvis en du var gift/samboende med, fikk diagnosen bipolar etter årevis med ustabilitet, raseri, beskyldninger osv......og du var på vei ut av det. Ville en bipolar-diagnose fått deg til å bli, siden du nå vet at vedkommende kan medisineres og diagnosen forklarer mye av problemene?

Til info: jeg er verken på vei inn eller ut av et slikt forhold og er heller ikke i et. 

Anonymkode: b3f11...3d3

1. Hadde du blitt sammen med en som har kreft? Og som fikk stråling og cellegift? Selvfølgelig kan man være sammen med en som er bipolar og medisinert. Medisinene vil sannsynligvis holde sykdommen i sjakk. 
 

2. Jeg hadde nok gitt det et forsøk, men vært klar på hva jeg forventet av vedkommende. 

Anonymkode: e248e...141

[AnonymBruker]

Personer med bipolar lidelse er like forskjellige som andre personer. Jeg er bipolar, går på medisiner og er stabil. Man kan ikke merke på meg at jeg er bipolar. Jeg er jo ikke pling i bollen som mange ser for seg at bipolare er 🤷🏼‍♀️ Jeg har en samboer, jeg studerer og lever et helt vanlig liv. Syns mange er litt vel dømmende når det kommer til bipolar lidelse, mer kunnskap om sykdommen hadde nok fjernet mange av fordommene. 

Anonymkode: c4b51...17a

[AnonymBruker]

1. Usikker. Erfaring fra nær familie og et tidligere forhold, samt egen helsesituasjon med bl.a. lav toleranse for stress gjør at det måtte vurderes.

2. Been there, done that, skulle forlatt mye tidligere.

Anonymkode: 69df2...6d7

[AnonymBruker]

Nei, nei, nei og absolutt ikke. Jeg har vokst opp med en bipolar forelder, som har vært en så stor belastning for meg og resten av familien, at så vondt vil jeg faktisk ikke meg selv. Det har aldri vært plass til noen andres problemer på grunn av denne personens bipolare lidelse. Det var et helvete å vokse opp, og marerittet fortsatte langt ut i voksen alder. Fremdeles er dette en relasjon som er forferdelig vanskelig å håndtere. Og du har aldri støtten i å ha en voksenperson der. Du er den eneste voksne i forholdet med en bipolar, og barna har en forelder for lite.

Ei venninne har også vokst opp med en bipolar forelder, og familiedynamikken er nøyaktig den samme som i min. Selv om alle bipolare er forskjellige, så er min erfaring at det desverre er likhetstrekk i en del av de tingene som er belastende for de nærmeste. Og den bipolare sin egen opplevelse av dette er som oftest rimelig virkelighetsfjern. Personen tror den har et helt annet funksjonsnivå enn den egentlig har, og evner ikke å forstå belastningen de rundt blir utsatt for.

Så for meg er dette en absolutt dealbreaker, og etter min erfaring er det kanskje den vanskeligste diagnosen man kan ha når man skal fungere i et samliv med en annen person. 

Anonymkode: 388a7...fff

[AnonymBruker]

Har du møtt en person med bipolar lidelse, ja da har du faktisk kun møtt en person med bipolar lidelse. Alle er forskjellige og det er ikke sykdommen som definerer det mennesket.

Har selv bipolar lidelse, er medisinert og har det helt greit. Allikevel er jeg redd for å fortelle om diagnosen til de jeg evt. dater, fordi jeg forventer å bli avvist. Derfor unngår jeg som regel å involvere meg for mye, og gir meg så fort det blir seriøst. Det er jo egentlig veldig synd, da jeg ønsker å være i et forhold og kanskje også få barn etterhvert. Det med barn er jeg også usikker på, da jeg ikke ønsker at eventuelle barn skal få samme diagnose. Tror ikke jeg vil ha noen problemer med å ta vare på et barn da. 

Anonymkode: 2452a...928

[AnonymBruker]

Kunne jeg sikkert, men det teller jo negativt. Vil tro det ikke er lurt å buse ut med diagnosen før du blir kjent. I hvertfall om du er en mann

Anonymkode: 5772a...097

[AnonymBruker]

1. Jeg kunne blitt sammen med en som hadde diagnosen, var klar over problemet og var medisinert og dermed hadde raseri/sinne osv under god kontroll. Måtte vært åpen om det fra starten av, tidlig i datingfasen. 

2. Jeg ville ikke forblitt i et forhold om det var mye vondt som hadde skjedd før diagnosen kom på plass. Det er kanskje dobbeltmoralsk av meg, men slik er det. Jeg har levd med en partner som har psykisk mishandlet meg, og det nekter jeg å være i nærheten av igjen, selv om det kunne ha blitt stabilisert. 

Anonymkode: eacdf...8fd

[AnonymBrukern]

Jeg hadde ikke blitt sammen med en som har bipolar lidelse. Det er fordi en i familien har det og ser hvor ille det kan bli. Han blir helt jævlig og noen ganger farlig på sitt værste. Vet at ikke alle blir like ille som han, men hadde nok ikke tatt sjansen

[Lisa Rowe]

Ja, så lenge vedkommende var stabil. Jeg har to venninner med bipolar lidelse i tillegg til at bestemoren min har lidelsen, og jeg kan si at alle tre er like ulike som alle andre tre individer vil være. En lidelse vil selvsagt gi de noen fellestrekk/symptomer, men måten det utarter seg på og måten de håndterer det på er veldig individuelt. Selv om du kjenner én person med lidelsen, så betyr ikke det at alle andre med lidelsen er helt lik. Jeg har selv psykiske lidelser og hadde synes det var kjipt å bli satt i bås på grunn av det. Jeg er et unikt individ på lik linje som alle andre mennesker uten en diagnose. 

Det siste spørsmålet er jeg ikke helt sikker på. Det er vanskelig å si uten å ha vært i situasjonen, men kjenner jeg meg selv godt nok så tror jeg ikke at jeg hadde klart å forblitt i et forhold som hadde skadet meg i lengre tid, diagnose eller ei. 

[AnonymBruker]

Tror jeg hadde lest den boka om Christine Koht.

og så litt faglitteratur.

Anonymkode: 28671...f1f

[AnonymBruker]

Nei og nei, fordi jeg har en far og 2 søstre med bipolar. Har ikke vokst opp med dem, men jeg har sett hvordan diagnosen har preget hele familien og hvor skadelig det er når en voksen/ forelder ikke ønsker å la seg behandle for problemet, samt at den oppveksten gjorde at søstrene mine ble mer sårbare for å aktivere sykdommen... har ingen kontakt med de, det blir som å sette seg på en Berg og dalbane uten sikkerhetsbøyle, orker ikke å forholde meg til sykdommen og alle dens sider.

Anonymkode: c70ce...567

[AnonymBruker]

1) Nei, jeg hadde ikke gått inn i et slikt forhold. Jeg er voksen og har ansvar for små barn, som jeg ønsker stabilitet for.

2) Ja, jeg hadde avsluttet et slikt forhold. 

Anonymkode: 89953...4e1

[AnonymBruker]

1. Ja. 

2. Raseri og beskyldninger? De jeg kjenner som har bipolar lidelse veksler mellom å være manisk/hypoman og deprimert. Sinneproblemer og beskyldninger ville jeg ikke tolerert uansett om personen hadde en diagnose eller ikke, så dette forholdet ville jeg vært ute av for lenge siden.

Anonymkode: b278f...826

[AnonymBruker]

Nei. Jeg har sett hvordan en person med en slik lidelse har sugd all energi ut av partneren sin gjennom flere år. Det er nesten som et sort hull. Akkurat nå sliter denne partneren med helsen sin, og det er null støtte og forståelse for det. Veldig trist å være vitne til. 

Anonymkode: 9a1e8...aea

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere med diagnosen, og ser det kan arte seg forskjellig fra person til person. Det er jo også forskjellige grader av lidelsen.

Min erfaring er at noen kan man greit være venner med, men kjæresteforhold har ikke gått bra. Jeg var selv samboer med én som fikk diagnosen mens vi var sammen. Diagnosen forklarte jo mye og han begynte på medisinering, men jeg opplevde ikke at forholdet ble mindre vanskelig å få til. De som hadde kjent ham lenge - familie og gamle venner - holdt avstand til ham når han var "som verst", og overlot all pårørendejobb til meg. Det ble rett og slett for mye for meg, det gikk på helsa løs; også økonomi, fungering på jobb og i sosialt liv.

Anonymkode: b8137...9ee

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har et par spørsmål rundt dette. 

1. Hvis du ble kjent med en som du likte kjempegodt, ble forelsket i og kjente på kjærlighet overfor - men som forteller at han/hun er bipolar og går på medisiner, kunne du da gått inn i det forholdet eller ville du droppet det?

2. Hvis en du var gift/samboende med, fikk diagnosen bipolar etter årevis med ustabilitet, raseri, beskyldninger osv......og du var på vei ut av det. Ville en bipolar-diagnose fått deg til å bli, siden du nå vet at vedkommende kan medisineres og diagnosen forklarer mye av problemene?

Til info: jeg er verken på vei inn eller ut av et slikt forhold og er heller ikke i et. 

Anonymkode: b3f11...3d3

1. Nei det kunne jeg ikke. Fordi jeg er bipolar selv

2. nei jeg ville dratt fordi en diagnose retter ikke opp i det helvete jeg måtte finne meg i fra denne partneren, diagnose eller ei

Anonymkode: 42010...00d

[AnonymBruker]

De jeg kjenner som har vært i forhold med en bipolar, har blitt fullstendig ødelagt. De har blitt helt utslitt, de har blitt selvutslettende da sykdommen tar så stor plass, de har blitt nedpsyket og rakket ned på i de periodene hvor den bipolare føler seg "uovervinnelig" og er et selverklært geni, og absolutt alt har dreid seg om den bipolare og denne sykdommen. I tillegg har det vært veldig vanskelig for dem å skille personen fra sykdommen - hvor slutter mannen, og hvor starter sykdommen. For det er jo han som gjør alt dette. Jeg har sett utprøving av medisiner, jeg har sett medisiner som har fungert over en årrekke plutselig slutte å fungere. Jeg har sett hjelpesløsheten disse jentene har stått i, og den altfor ofte manglende støtten fra det offentlige helsevesenet. Jeg har sett forsøk på tvangsinnleggelser hvor det offentlige har sviktet fullstendig. Jeg har sett psykoser som har utartet seg som trakassering av alt og alle, og den ødeleggende effekten det har på den som forsøker å leve sammen med den bipolare, når både arbeidsplasser og kommunepolitikk blir dratt inn i den bipolares fantasikrig. Jeg har sett den bipolare gå inn for å rive ned alt og alle rundt seg, i en helt sinnsykt selvutslettende vrede som ingen, absolutt ingen andre burde stå i nærheten av. Og så har jeg sett den bipolare prate så godt for seg, ordlegge seg som bare et selverklært geni kan gjøre, så godt og velformulert at de pårørende blir stående med ansvaret og skylda for alt sammen.

Nei, bipolare er ikke egnet som samboere og kjærester. Du tar i tilfelle på deg en fulltidsjobb, og så går du med i forsøket på å redde dem. 

Anonymkode: 388a7...fff

[Lorieen]

1. Nei. Vært der før og aldri, aldri mer.

2. Nei.

[RoH]

Hvordan nøyaktig er bipolare mennesker? Har alle blå øyne, er 173 høye?