Overspisingslidelse

[AnonymBruker]

Jeg er på en skikkelig drittplassi livet, å har etter en del måneder nå forstått at jeg bruker mat. Det startet nok for en del år siden. Har aldri vært kjempestor, på det meste har jeg hatt en bmi på ca. 27. 

Nå har jeg gått ned, å har det siste halve året hatt en bmi på mellom 21 og 22. Men jeg kjemper hver dag, hver eneste dag.. ikke turt å si noe til legen heller. Men nå begynner det tære på meg.

Pleier være "flink" i ukedagene, å holder stort sett spisemanien til helgen. Å jeg hater meg selv etter en slik helg. Jeg vet jeg ikke burde, kroppen blir i ulage. Men det verste er at jeg på en måte planlegger det. Klarer ikke tenke på annet. Jeg koser meg ikke, å føler meg som sagt dritt etterpå. Det er kortvarig lykke.

Vil legen tro meg, jeg er jo normalvektig...

Har såvidt begynt å høre på spis deg fri nå. Føler at den treffer meg veldig. 

Det har skjedd mye dette året, å jeg har slitt ekstra mye. 

 

Hvordan snu dette, helst for egen maskin? Tips eller råd fra andre som har følt dette på kroppen selv? Som forstår? 😢

Anonymkode: 2fc93...2e2

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Har vel egentlig hatt det så lenge som jeg kan huske. Er jojo-slanker også. Nå veier jeg mer enn noen gang (BMI 35). Hva er spis deg fri?

Jeg har egentlig ikke noen råd. Men føler med i tråden her, for råd fra andre.

Anonymkode: ce59f...28e

[AnonymBruker]

Dette må du si til legen! Jeg ville anbefalt å spørre om henvisning til psykolog, da det virker som at det er noen underliggende grunner til overspisingen. 

Jeg ser at du helst vil snu det uten å få hjelp fra noen. Det er jo selvsagt ikke umulig, men veldig vanskelig vil jeg tro. Jeg har hatt en del spisevansker selv (ikke helt likt, men kan kjenne meg igjen), og det kjennes jo ut som man har null kontroll når det først skjer. For min del handler det om en del sterke følelser som tar fullstendig overhånd, og som det har hjulpet mye å få snakket med noen om.

Kanskje et "frekt" spørsmål, men kan jeg spørre hvordan en sånn spisehelg ser ut?

Anonymkode: b2778...30e

[AnonymBruker]

Jeg "kurerte" meg selv ved å slutte å skulle være "flink" og isteden sette pris på alt det kroppen min gir meg og får til. 

Anonymkode: 60f51...e67

[Mayoo]

Så glad for at noen har opprettet en tråd om dette!
Jeg har dessverre ingen råd å komme med da det akkurat har gått for meg at jeg har en overspisingslidelse. Helt ærlig så forstår jeg ikke hvorfor det ikke har gått opp for meg før, for dette er noe jeg har slitt med i mange år. Både som normalvektig og overvektig - nå som overvektig. Jeg delte på mandag et innlegg i en annen tråd så kopierer det bare inn her:

 

"Etter en helg med altfor mye mat, som jeg valgte og toppe med McDonald's i går kveld ble det plutselig helt klart for meg at jeg har en overspisingslidelse (selvdiagnosert). Skjønner egentlig ikke hvorfor det ikke har gått opp for meg før, da det er jo helt tydelig, måten jeg misbruker mat på er jo ikke normalt. Føles rart å skrive det, men jeg misbruker faktisk mat. 

Jeg våknet opp klokken halv 3 i natt og fikk ikke sove lenger, fordi jeg følte meg skikkelig dårlig og fyllesyk etter helgens utskeielser, selv om jeg ikke har drukket en dråpe alkohol. Det er helt tydelig at kroppen gir beskjed om at måten jeg behandler den på ikke er greit. 

Jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal få bukt med problemet, men jeg fikk litt mer forståelse for situasjonen min. Og jeg håper det å faktisk være klar over og obs på at jeg faktisk har et problem kan hjelpe meg. 

Jeg har laget meg et par retningslinjer jeg skal følge: 
- Det er helt slutt på McDonald's, Burger King osv. Hadde egentlig tenk å skrive at jeg må holde meg vekke ut året, men nei, jeg må slutte helt. Nå høres det ut som jeg er der ofte, det er jeg ikke. Kanskje en gang i mnd, annenhver måned, men det er noe jeg har "unnet meg" innimellom. 
- Ingen fastfood i minst 6 mnd, vi snakker pizza, pasta, burger osv. Pleier heller aldri å bestille så mye fastfood, men er redd jeg kan finne på å erstatte McDonald's med andre usunnheter. 
- Slutte å bruke mat som belønning. Det går opp for meg at jeg har brukt overspising som en belønning og motivasjon. Det har sånn sett aldri trengt å handle om usunn mat heller, bare store mengder av mat. Sier ikke det at jeg skal slutte å kose meg med god mat, bare at jeg må bli obs på mengdene av mat. 
- Bli flinkere på å lage akkurat nok til middag, jeg takler ikke å ha rester liggende. De forsvinner fort. 
- Jeg bør kutte ut brus i hverdagen, for jeg lurer på om det kan trigge noe, uten at jeg vet. 
- Jeg må planlegge ukene og måltidene mine mer. Handle mandag og fredag. Jeg skal ikke ha for mye eller for lite mat liggende. 

Denne listen er sikkert fullstendig uinteressant for dere, men det hjelper for meg å dele det med dere, da føles det ut som jeg har forpliktet meg på en helt annen måte.
Og om noen har innputt og erfaringer og komme med setter jeg stor pris på det 🖤"

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle tilbakemeldinger! 

Spis deg fri er en bok (lydbok) som forklarer litt mer om hvorfor noen spiser som de gjør. Google den, å så finner du den på Spotify. Har bare lytter til de første kapitlene enda, men de er på Facebook også. Fått mange aha opplever allerede.

 

Hvordan  en slik helg kan se ut... syns det er flaut å slite med dette. Har ikke sagt det til noen...

Ofte så lever jeg på smertegrensen kcal messig i ukedagene. Veldig lite karbo. også. Helgene kan enten være det samme, at jeg "sulter" meg på dagen, for så å overspis på kvelden. Jeg er mest glad i søtt. Ikke noen store utskeielser på mat eller fastfood. Det som irriterer meg er jonat jeg vet, å jeg kan så mye om kosthold!

Jeg kan da på kvelden spise både is, gjærbakst eller kake, smågodt, noe salt og sjokolade. Altså alle tingene.  Eller jeg kan skeie ut med både god frokost og middag, for så å spise like mye godt. Det som irriterer meg er alle unnskyldningen jeg finner for meg selv, som bare er tull.

Men ja jeg også bruker mat. Jeg kan ønske å være alene bare for å spise.. Jeg spiser ikke nødvendig fordi det er godt. Jeg koser meg ikke. Men jeg vil spise alene, egentlig til alle måltider.

Så grunnen til at jeg holder meg på normal bmi nå er jo fordi jeg ikke klarer en mellomting. Jeg både overspiser OG sulter meg 😢 

Mayoo: takk for innlegget ditt! Trist st du også sliter med det.

 

Hadde det vært en plass man kunne hatt en felles gruppe, litt anonym? Kanskje man kunne støttet opp om hverandre 😊 

Men jeg ser jo at psykolog kanskje burde vært innblandet..

Anonymkode: 2fc93...2e2

[AnonymBruker]

Hei ts! Glad du oppretter tråd her. Tror vi er mange som sliter. Jeg har som deg slitt hele livet med dette. Hadde på det meste en bmi på 26. Tok tak nå i sommer og kommet på 22 av bmi. Og vil fortsatt ned til 20. Poenget er uansett ikke det, men trangen til å spise usunt, mye og helst alene. Alle tankene om det og at hver dag er en eneste stor kamp. Jeg sulter meg ikke direkte, ettersom jeg spiser få store måltid av fett og protein, og faster 16:8. Men det er stor forskjell fra å være «stappmett» hele tiden, spise det man har lyst til. Og selv om jeg ikke var fornøyd med å spise og føle meg uvel, så tror jeg at jeg var gladere generelt. Nå med lettere kropp burde jeg vel være glad hele tiden, men tror ikke jeg er lykkeligere nei. Og det er helt motsatt enn hva jeg egentlig ønsker. Kjenner du deg igjen?

Anonymkode: fe9c7...6bb

[AnonymBruker]

Hei!

Ja faktisk! Jeg trodde at med en lettere kropp skulle jeg bli lykke, være glad hele tiden. Men det er jeg ikke. Det er nesten verre.

Kanskje fordi problemet i bunn ikke er fikset?

Takk for svar!

Anonymkode: 2fc93...2e2

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje fordi problemet i bunn ikke er fikset?

Ja, det tror jeg også. Men forstår ikke helt selv hva «problemet» mitt er. Hva det grunnleggende «psykiske» som gjør dette. Annet enn at jeg vet at jeg har brukt mat og søtsaker som trøst fra jeg var barn. Ble mobbet, og ved sykdom og skade begynte overspisingen husker jeg. Som om jeg ikke klarte å slutte å spise. 
Hva tenker du veien videre er for å komme til bunns med problemet? Kommer du til å kontakte lege/psykolog? Det sitter langt inne for meg å fortelle dette til noen som helst.

Anonymkode: fe9c7...6bb

[AnonymBruker]

Det som hjelper meg er planlegging av måltider og ikke gå i butikken. Handler kun gjennom matbutikker på nettet for en stund fremover. 

Anonymkode: 0f741...948

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det tror jeg også. Men forstår ikke helt selv hva «problemet» mitt er. Hva det grunnleggende «psykiske» som gjør dette. Annet enn at jeg vet at jeg har brukt mat og søtsaker som trøst fra jeg var barn. Ble mobbet, og ved sykdom og skade begynte overspisingen husker jeg. Som om jeg ikke klarte å slutte å spise. 
Hva tenker du veien videre er for å komme til bunns med problemet? Kommer du til å kontakte lege/psykolog? Det sitter langt inne for meg å fortelle dette til noen som helst.

Anonymkode: fe9c7...6bb

Nei jeg vet heller ikke hva som har utløst det. Jeg har hverken opplevd mobbing eller en fæl barndom.

Fælt at du ble mobbet 😔

Eneste jeg kan komme på er at jeg de siste årene lurer på om barnet mitt kan ha arvet adhd diagnose fra meg. Jeg er ikke utredet, men barnet mitt fikk diagnosen for 4- 5 år siden. Har begynt å kjenne meg litt igjen, er veldig urolig inni meg, å har et tankjekjør uten like. Tror kanskje jeg spiser for å dempe de følelsene der. Jeg finner ikke plassen min i livet på en måte. Aldri gjort. Var et sjenert og stille barn.

Jeg har tenkt mye i det siste på om jeg skal starte hos legen. Men det sitter langt inne. Sliter med flink pike syndrom, å dette passer jo absolutt ikke inn.

Hva tenker du, hvordan hjelp tror du at hadde vært til hjelp for deg?

Anonymkode: 2fc93...2e2

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er på en skikkelig drittplassi livet, å har etter en del måneder nå forstått at jeg bruker mat. Det startet nok for en del år siden. Har aldri vært kjempestor, på det meste har jeg hatt en bmi på ca. 27. 

Nå har jeg gått ned, å har det siste halve året hatt en bmi på mellom 21 og 22. Men jeg kjemper hver dag, hver eneste dag.. ikke turt å si noe til legen heller. Men nå begynner det tære på meg.

Pleier være "flink" i ukedagene, å holder stort sett spisemanien til helgen. Å jeg hater meg selv etter en slik helg. Jeg vet jeg ikke burde, kroppen blir i ulage. Men det verste er at jeg på en måte planlegger det. Klarer ikke tenke på annet. Jeg koser meg ikke, å føler meg som sagt dritt etterpå. Det er kortvarig lykke.

Vil legen tro meg, jeg er jo normalvektig...

Har såvidt begynt å høre på spis deg fri nå. Føler at den treffer meg veldig. 

Det har skjedd mye dette året, å jeg har slitt ekstra mye. 

 

Hvordan snu dette, helst for egen maskin? Tips eller råd fra andre som har følt dette på kroppen selv? Som forstår? 😢

Anonymkode: 2fc93...2e2

Jeg har slitt med samme problemet jeg også et par år, enten er det ene eller det andre som man er avhengig av, enten det er snus eller røyk, eller mat, men mat har alltid vært hoved avhengigheten for meg, spesielt når man er deppa.. 

Anonymkode: 56b4c...fd1

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg vet heller ikke hva som har utløst det. Jeg har hverken opplevd mobbing eller en fæl barndom.

Fælt at du ble mobbet 😔

Eneste jeg kan komme på er at jeg de siste årene lurer på om barnet mitt kan ha arvet adhd diagnose fra meg. Jeg er ikke utredet, men barnet mitt fikk diagnosen for 4- 5 år siden. Har begynt å kjenne meg litt igjen, er veldig urolig inni meg, å har et tankjekjør uten like. Tror kanskje jeg spiser for å dempe de følelsene der. Jeg finner ikke plassen min i livet på en måte. Aldri gjort. Var et sjenert og stille barn.

Jeg har tenkt mye i det siste på om jeg skal starte hos legen. Men det sitter langt inne. Sliter med flink pike syndrom, å dette passer jo absolutt ikke inn.

Hva tenker du, hvordan hjelp tror du at hadde vært til hjelp for deg?

Anonymkode: 2fc93...2e2

Hei,

Jeg har også slitt mye med overspising og småspising (må ha noe hele tiden), for å dempe uro. Jeg mistenker også at jeg har adhd, men var stille og sjenert som barn, så ble aldri fanget opp. Spiseproblemer er forøvrig ikke uvanlig hos de med adhd, har jeg lest.

Synes du skal snakke med legen, kanskje nevne at du også lurer på om du har adhd.

Anonymkode: c6690...18d

[AnonymBruker]

Jeg var overspiser og bulimiker, og ser på meg selv som frisk i dag. Kan kjenne igjen det dere alle skriver.

Jeg gikk til fastlegen og fikk henvisning til kognitiv gruppeterapi som var helt fantastisk! Kjempehardt arbeid, men etter 5 måneder i terapi og ca 1-2 år av videre egenarbeid i etterkant så føler jeg at jeg har et normalt forhold til mat. 

Vil oppfordre alle til å oppsøke hjelp. Etter min mening ville jeg ikke klart å bli frisk på egenhånd, fordi sykdommen hadde blitt så mye en del av mitt integrerte tankesett at jeg ikke kunne skille min egen personlighet og egne tanker fra sykdommens.

Håper på å kunne spre litt håp, det er mulig å bli frisk! Jeg kan bli skikkelig lei meg når jeg tenker på hvordan jeg hadde det med meg selv i de årene jeg var syk, og det unner jeg ikke noen!

Anonymkode: cab3d...d17

[AnonymBruker]

Begynte å overspise når jeg slutta og røyke, vurderer nesten å begynne igjen.

Anonymkode: 60079...dc8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har begynt å kjenne meg litt igjen, er veldig urolig inni meg, å har et tankjekjør uten like. Tror kanskje jeg spiser for å dempe de følelsene der. Jeg finner ikke plassen min i livet på en måte. Aldri gjort. Var et sjenert og stille barn.

Jeg har tenkt mye i det siste på om jeg skal starte hos legen. Men det sitter langt inne. Sliter med flink pike syndrom, å dette passer jo absolutt ikke inn.

Hva tenker du, hvordan hjelp tror du at hadde vært til hjelp for deg?

Der er vi helt like. Urolig på innsiden. Tankekjør uten like. Jeg har «sånn halvveis» blitt diagnosert ADD. Ikke noe hyper på utsiden. Jeg var også sjenert og stille som barn, har tatt mer min plass i voksen alder.

Og flink pike så det holder. Slitsomt på alle måter.

Jeg vet ikke helt om ønsker å ta det opp med noen enda. Kanskje avvente ett år. Jobbe mer med å lande på ønsket vekt, stabilisere også så hva jeg føler. Vanskelig dette.

Anonymkode: fe9c7...6bb

[AnonymBruker]

Jeg har hatt problemer med mat, siden jeg var 4 år. Har hatt anoreksi, bulimi og overspising. Bmi på det meste var 37. Har og vært svært undervektig. Nå er jeg på vei ned i vekt, og har et nazi regime, for jeg klarer det ikke på en annen måte. Men tenker det er sunnere, enn den verste overspisingen. Jeg har store traumer fra barndommen, Og har gått i behandling for det. Men får ikke hjelp med spiseforstyrrelsene. Har prøvd både hos lege og DPS. 

Anonymkode: 51ce4...d2f

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Der er vi helt like. Urolig på innsiden. Tankekjør uten like. Jeg har «sånn halvveis» blitt diagnosert ADD. Ikke noe hyper på utsiden. Jeg var også sjenert og stille som barn, har tatt mer min plass i voksen alder.

Og flink pike så det holder. Slitsomt på alle måter.

Jeg vet ikke helt om ønsker å ta det opp med noen enda. Kanskje avvente ett år. Jobbe mer med å lande på ønsket vekt, stabilisere også så hva jeg føler. Vanskelig dette.

Anonymkode: fe9c7...6bb

Ja det er veldig vanskelig. Kaos av følelser, som man døyve med mat, som gir enda mer tankekjør. Ond sirkel..

Har du startet utredning? Men blir ikke behandlet for det?

Nei jeg er heller ikke hyper på utsiden. Men har mange andre symptomer, som bare blir tydligere og tydligere. Men barnet mitt har heller aldri vært hyper på utsiden, så adhd utarter seg sååå forskjellig. 

Hvor mange kilo til vil du gå ned? Hvordan plan har du for å holde vekten? Har du klart å unngå all overspising siden du startet slankingen?

Jeg klarte unngå det i 5 mnd. Men det har vært flere episoder nå etter sommeren, hvor ting har vært tungt psykisk også.

Anonymkode: 2fc93...2e2

[AnonymBruker]

❤️❤️ Kjenner meg igjen.. 

Jeg veier 57 kilo og er per dd normalvektig. Jeg greier omså gå uten mat i 1-2 døgn, men om jeg spiser, ja da er det oftest MYE, spes på kvelden! (planlegger oftest hva jeg skal spise, men sklir alltid ut). Jeg har et svært usunt forhold til mat. Går ikke til psykolog, men tenkte oppsøke det snart. 

Anonymkode: 877cc...89e

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det som er skrevet her, jeg er dog usikker på om jeg har en overspisingslidelse? 
 

Jeg la på meg kraftig som 16 åring, rundt 30kg, men begynte raskt på diet og er nå normalvektig (21 i bmi). Men det siste året har jeg blitt helt besatt av mat. Jeg tenker på mat hele tiden, alt jeg ikke kan spise spesielt. Jeg sliter med å holde meg om kvelden, da blir det ofte mye mat som har bremset vektnedgangen, det er dog sunn mat men det overstiger kaloribehovet for vektnedgang. 
 

Enkelte dager kan jeg få et innfall å kjøpe inn mye usunt som kjeks, smågodt, bakst, sjokolade, is osv og spise alt alene. Det trenger ikke smake godt heller, jeg vil bare spise. 
 

Jeg har ofte våknet om natten og spist kjempe mye mat, noe jeg er svært flau over. Da spiser jeg alt jeg kommer over. 😳

Jeg er dog streng dagene etter slike «episoder» og bruker mye fasting for å kompansere. Men, jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne ha et normalt forhold til mat hvor jeg spiste frokost, lunsj, middag og det var det. 

Anonymkode: 656fb...2cd