Høygravid og vanskelige følelser

[AnonymBruker]

Venter baby nr 2 like rundt hjørnet. Sitter dog med så mange vanskelige tanker, og alt kokes ned til at jeg føler ingen glede over tanken på ny baby. Denne graviditeten var ikke planlagt, og det vil bli akkurat to år mellom våre barn. Jeg føler så dårlig samvittighet for å ikke kjenne på noe glede og lykkefølelse over dette, men sånn som ting er nå så føler jeg livet er komplett med første barn. Vanskelig. Vet jo at vi uansett hadde prøvd på flere barn senere om det ikke hadde ordnet seg selv. Synes dette er så vanskelig, vet ikke helt hvordan eller hvem jeg skal ta kontakt med for å få løst opp i tankene? 

 

Sånn som ting er nå føler jeg bare glede over tanken på å snart være ferdig å være gravid. Hjelp! Noen med råd, tips eller lignende problemer?

Anonymkode: 488a4...c7f

[AnonymBruker]

Husker at jeg hadde det sånn, men jeg fikk negative, forferdelige tanker ganske tidlig i svangerskapet. Kanskje alt blir kaos og overveldende fordi vi ønsker å beskytte avkommet vårt? Du kan skrive tankene her eller skrive dem ned. Vit at det er normalt å ha all slags tanker. Tanker er bare noe svever, det blir ikke handling ut av dem. Du bestemmer selv i ditt liv.

Anonymkode: ab0c9...7d3

[AnonymBruker]

Takk ❤️

Anonymkode: 488a4...c7f

[ididi]

Hormonene som fyker rundt i kroppene våre når vi er gravide, gjør mye rart med tankene og følelsene våre. Dette sier ingenting om hvem du er eller hva du kommer til å føle for den nye babyen når den er født og du har kommet deg over barseltid og alt det andre hormonkaoset. Det er bare hormonene som lager kaos.

Mitt råd er at du snakker med jordmoren på helsestasjonen om det du føler. De har masse erfaring og har hørt mye forskjellig. De vet også hva det er lurt å gjøre for deg, og de vil bare det aller beste for deg og hele familien din. Hvis du syns det er vanskelig å si, så kan du sende henne en melding med akkurat det du skrev i forumet her. Så tar hun tak i det og hjelper deg videre. Det er tøft å gå med sånne tanker for seg selv, og det er vanskelig å fortelle andre om det. Du er superflink som forteller om det her - bare dét viser at du ønsker babyen din det beste. 🥰

[AnonymBruker]

Jeg opplevde akkurat det samme da jeg var gravid med nummer to, og var veldig bekymret for det. Var ikke før etter at jeg hadde fått nummer tre at jeg innså at jeg egentlig aldri hadde «bondet» ordentlig med babyen inni magen - det blir for abstrakt for meg. Men jeg har stort sett likt ungene godt når de kommer ut

Men det er helt vanlig, og tror absolutt de fleste er bekymret for hvordan familiekonstruksjonen vil bli når det kommer et nytt barn - og det er jo helt naturlig at lojaliteten ligger hos det barnet man kjenner og elsker, og ikke den ukjente, «fremmende» babyen. Men så går det seg til når man blir kjent med den lille, og den etterhvert finner sin plass som et eget individ, og ikke bare noe som er «i forhold til» det barnet man har fra før. Og babyen vet jo heldigvis ikke noe om hva du føler for den, spesielt ikke når den er inni magen.

Hvis du går til jordmor, kan du jo gjerne snakke med henne om det, eller evt ta kontakt med helsesøster til det eldste barnet ditt, hvis du føler at dette er noe du har behov for å snakke mer ut om. Men bare vit at det er helt normalt, og for de aller aller fleste ordner det seg når babyen har kommet ut, og den verste nyfødt-baby-perioden har gått over. 

Anonymkode: 2671c...26b

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar ❤️ Bare å lese dette fra dere gjør at ting føles lettere, enklere når man hører at det kanskje ikke er en helt ‘’uvanlig’’ tanke. Har jordmortime i neste uke, dog vikarjordmor.. tenker og lufte tanker med henne om det er god match. Igjen, takk til dere som har kommet med svar.

Anonymkode: 488a4...c7f

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar ❤️ Bare å lese dette fra dere gjør at ting føles lettere, enklere når man hører at det kanskje ikke er en helt ‘’uvanlig’’ tanke. Har jordmortime i neste uke, dog vikarjordmor.. tenker og lufte tanker med henne om det er god match. Igjen, takk til dere som har kommet med svar.

Anonymkode: 488a4...c7f

Jeg har det helt likt som deg, "godt" å lese at jeg ikke er alene ❤

Anonymkode: fbbbb...747

[AnonymBruker]

Jeg er også gravid med nr 2, men bare gruer meg til babyen skal komme.. 

Her var graviditeten planlagt. Men vi var begge veldig usikre. Babytiden med førstemann var helt jævlig. Vi fikk absolutt alt av komplikasjoner, og det var så ufattelig tøft. Endte opp med fødselsdepresjon på toppen av det hele. 

Vi hadde egentlig tenkt to tette, men nå blir det tre år mellom dem. Vi orket ikke tanken i det hele tatt før han var to år, å prøve på en til. Hadde vel bestemt oss for å la være. Men så så vi at ting ble bedre, og bestemte oss for å prøve. 

Men vi kvier oss begge to så forferdelig til en ny babytid... Jeg blir helt på gråten av tanken, får vondt i magen. Og det hjelper IKKE på alle som skal gratulere og komme med idioti-floskler som "Nyyyt den magiske og fantastiske tiden!!" "Du gleeeder deg vil til permisjonen, nyyyyyt det, koooooooooooos deg".. Og jeg vil bare spole over hele den jævla fantastiske nydelige satans babytiden, jeg vil ikke  

Her jeg bor er alt av helsevesen ute å kjøre pga korona, så har ikke fått snakket med noen. Har en psykolog jeg har gått til etter fødselsdepresjonen, men har ikke vært der siden mars, pga først korona, så har hun vært sykemeldt, og pga koronaen er det ingen som tar over.. Kommer ikke til hos jordmor, for helsestasjonen er helt ute å kjøre, og prioriterer ikke ikke-førstegangsgravide.. Og fastlegen har aldri tid til å prate, hun sitter ytterst på stolen og vil bare føyse meg ut så fort som mulig. 

*sukk*

Så du er ikke alene

Anonymkode: 7a598...88c

[ididi]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også gravid med nr 2, men bare gruer meg til babyen skal komme.. 

Her var graviditeten planlagt. Men vi var begge veldig usikre. Babytiden med førstemann var helt jævlig. Vi fikk absolutt alt av komplikasjoner, og det var så ufattelig tøft. Endte opp med fødselsdepresjon på toppen av det hele. 

Vi hadde egentlig tenkt to tette, men nå blir det tre år mellom dem. Vi orket ikke tanken i det hele tatt før han var to år, å prøve på en til. Hadde vel bestemt oss for å la være. Men så så vi at ting ble bedre, og bestemte oss for å prøve. 

Men vi kvier oss begge to så forferdelig til en ny babytid... Jeg blir helt på gråten av tanken, får vondt i magen. Og det hjelper IKKE på alle som skal gratulere og komme med idioti-floskler som "Nyyyt den magiske og fantastiske tiden!!" "Du gleeeder deg vil til permisjonen, nyyyyyt det, koooooooooooos deg".. Og jeg vil bare spole over hele den jævla fantastiske nydelige satans babytiden, jeg vil ikke  

Her jeg bor er alt av helsevesen ute å kjøre pga korona, så har ikke fått snakket med noen. Har en psykolog jeg har gått til etter fødselsdepresjonen, men har ikke vært der siden mars, pga først korona, så har hun vært sykemeldt, og pga koronaen er det ingen som tar over.. Kommer ikke til hos jordmor, for helsestasjonen er helt ute å kjøre, og prioriterer ikke ikke-førstegangsgravide.. Og fastlegen har aldri tid til å prate, hun sitter ytterst på stolen og vil bare føyse meg ut så fort som mulig. 

*sukk*

Så du er ikke alene

Anonymkode: 7a598...88c

Du kan ringe Hjelpetelefonen. De har tid til å snakke med deg, og de hjelper folk som har det  tøft. Man trenger ikke være nær selvmord for å trenge hjelp. Det er helt idiotisk og håpløst at kommunen ikke prioriterer svangerskapsomsorg. Man VET at hjelp i dette trinnet forebygger trøbbel senere.

Jeg vet ikke om du klarer å tro på det, men for de fleste, så er nummer 1 og 2 veldig forskjellige i barseltida. Nummer 1 kan f.eks. ha kolikk, hyle døgnet rundt, nesten aldri sove, gulpe hele tida og ha fjorten bæsjelekkasjer om dagen, mens nummer to er en sovebaby som bare våkner tjue minutter hver tredje time for å spise og så sove igjen.

Det finnes jo ingen garanti, og jeg skjønner veldig godt at dere gruer dere. Nyfødtperioden er ikke så fantastisk. Jeg hadde en relativt sett enkel barseltid, men det var likevel tøft. Lite søvn, aldri pause (min sov aldri mer enn maks 20 min. av gangen på dagtid, og maks tre ganger), kjempevondt etter klipping og sying, og alt for mye besøk og ting å ordne like før jul. Og blødende sår etter hemorroider som ikke ville gå vekk (og har blitt kronisk). Ingen virkelig trøblete ting, men jeg var likevel en vandrende zombie. Jeg kan bare forestille meg hvordan det må være med komplikasjoner hos mor og/eller baby. Dere har alt av medfølelse fra meg.

Husk at det sannsynligvis blir enklere denne gangen og at dere har masse erfaring som vil hjelpe dere enormt.

Og hvis du trenger en å snakke med som bare er en helt vanlig småbarnsmamma, så kan du sende meg en pm. Det gjelder selvfølgelig trådstarter også. ❤️

Endret 9. oktober 2020 av ididi