Sørger for å få oppmkersomhet og sympati

[AnonymBruker]

Først, jeg mener aldri at noen som har mistet noen bruker sorgen for å høste sympati og oppmerksomhet. Å miste noen er det vanskeligste og tøffeste man kan gå gjennom, men jeg har en venninne som sørger over mange, hun har ikke nødvendigvis vært så mye sammen med den som har dødd, men kanskje vært venner for noen år siden eller noen hun har møtt sporadisk, men hun sørger så utrolig mye hver gang noen hun har kjent eller kjenner går bort. Hun går gjennom en sorgprosess hver gang, som om det er et søsken hun har mistet. Hun snakker om den som har dødd hele tiden, er nedfor og er lite snakkesalig og ønsker å bli trøstet, noe jeg også gjør, men det kan bli litt mye i blant.

For en uke siden mistet en felles venninne av oss broren sin og hun er knust, har stilt opp for henne og sagt at hun kan ringe meg når hun har behov for det, hun har takket for at jeg viser omsorg, men så er det denne venninnen som ikke kjente broren hennes så godt (hun har jo hatt kontakt med han når hun har vært på besøk og sånt), hun er også knust, gråter og er rar og merkelig når jeg ringer eller sender henne meldinger og blir nesten irritert når jeg forsøker å snakke om andre ting, for hun klarer ikke det ettersom hun er sørger. Hun som faktisk har mistet et søsken er mer tilgjengelig og takker alltid når jeg spør hvordan hun har det og forteller at jeg er her for henne. Det virker nesten som at jeg må vise samme omtanke for den som ikke har mistet noen kjær, og jeg merker (dessverre) at jeg begynner å få nok. Det er så mange hun har sørget over og som hun fremdeles sørger over, og nå er det enda en person hun sørger over. Jeg blir lei, og får dårlig samvittighet, for jeg vil være en god venninne og stille opp for vennene mine, men jeg begynner også å bli litt oppgitt.... (Føler meg som verdens dårligste person som skriver det).

Hva skal jeg egentlig gjøre? Skal jeg trøste henne på samme måte som jeg trøster den andre venninnen min eller er det noe jeg kan si for å få henne til å tenke?

Anonymkode: 9d992...149

[AnonymBruker]

Du kan si at hun kan ikke grave seg sånn ned i hver eneste sorg. Det er ikke bra for henne og det er slitsomt for dere. Enden på visa kan bli at ingen orker å være venn med henne. Hun har tydeligvis rotet seg inn i er spor med sorg og påfølgende omsorg og trøst. 

Anonymkode: a7876...682

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan si at hun kan ikke grave seg sånn ned i hver eneste sorg. Det er ikke bra for henne og det er slitsomt for dere. Enden på visa kan bli at ingen orker å være venn med henne. Hun har tydeligvis rotet seg inn i er spor med sorg og påfølgende omsorg og trøst. 

Anonymkode: a7876...682

Ja, det er jo en fin egenskap å vise omsorg, men slik det er nå er det hun som vil ha omsrog, og det får hun, men altså, jeg syns det må finnes grenser. Det er så vanskelig å skulle ta dette opp med henne, for jeg er nesten sikker på at hun vil bli fornærmet. 

Anonymkode: 9d992...149

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan si at hun kan ikke grave seg sånn ned i hver eneste sorg. Det er ikke bra for henne og det er slitsomt for dere. Enden på visa kan bli at ingen orker å være venn med henne. Hun har tydeligvis rotet seg inn i er spor med sorg og påfølgende omsorg og trøst. 

Anonymkode: a7876...682

Jeg prøve faktisk å si det til henne en gang for mange år siden, sikkert ti år siden nå, at hun ikke kan grave seg ned hver gang noen hun kjenner dør, da ble hun jo irritert og mente at jeg ikke forsto hvor mye vedkommende betydde for henne. 

Anonymkode: 9d992...149

[AnonymBruker]

Noen føler jo mer enn andre, og spesielt døden kan være sjukt skummelt for noen. De innser at livet ikke er for alltid, og kanskje det er mer frykt og angst, enn sorg, som hun bare ikke vet hvordan hun skal takle. Men det føles godt å ha noen som bryr seg om deg, man føler seg levende og betydningsfull. 
 

Men i dont know. Jeg blir bare dyp på kvelden. 

Anonymkode: 7b742...049

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen føler jo mer enn andre, og spesielt døden kan være sjukt skummelt for noen. De innser at livet ikke er for alltid, og kanskje det er mer frykt og angst, enn sorg, som hun bare ikke vet hvordan hun skal takle. Men det føles godt å ha noen som bryr seg om deg, man føler seg levende og betydningsfull. 
 

Men i dont know. Jeg blir bare dyp på kvelden. 

Anonymkode: 7b742...049

Det er sant, og jeg bryr meg veldig mye om henne og ønsker henne alt vel, men skulle bare ønske at hun ikke sørget sånn hver gang. Oppfatter nesten at hun oppsøker ting som vekker de vonde følelsene 😔

Anonymkode: 9d992...149

[Silva Pluvialis]

Har hun opplevd noen traumatiske tilknytningsbrudd i oppvekst, f.eks., mistet en nær omsorgsperson i oppveksten, vokst opp i fosterhjem eller blitt adoptert? 

Adskillelse, brudd i tilknytning og død kan være svært triggende for de som har hatt mye tapsopplevelser i barndommen. Det kan gi separasjonsangst, umulig forhold til døden og eviglange sorger som aldri går over. Det handler ikke om å dyrke sorgen, og man kan ikke ta seg sammen. Det blir rett og slett en trigger som blir så stor at den blir retraumatiserende. 
 

 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Uatskillelig skrev:

Har hun opplevd noen traumatiske tilknytningsbrudd i oppvekst, f.eks., mistet en nær omsorgsperson i oppveksten, vokst opp i fosterhjem eller blitt adoptert? 

Adskillelse, brudd i tilknytning og død kan være svært triggende for de som har hatt mye tapsopplevelser i barndommen. Det kan gi separasjonsangst, umulig forhold til døden og eviglange sorger som aldri går over. Det handler ikke om å dyrke sorgen, og man kan ikke ta seg sammen. Det blir rett og slett en trigger som blir så stor at den blir retraumatiserende. 
 

 

Nei, hun har vokst opp i et trygt hjem med fine foreldre og hun har et nært forhold til sine foreldre. 

Klarer ikke å forstå hvorfor hun tar slikt så tungt, har spekulert om hun liker å få sympati. Hun har en tendens til å fremstille ting mer dramatisk enn de er. Det føles slemt å skrive det, men det er nå engang slik det er. 

Anonymkode: 9d992...149

[AnonymBruker]

Jeg hadde det litt som venninnen din i en periode der jeg "våknet" litt opp og skjønte at unge mennesker faktisk også dør. Jeg hadde alt for mye empati når noen jeg kjente enten fikk påvist potensielt dødelig sykdom eller døde. Det er utrolig slitsomt og vanskelig å føle det sånn. Jeg klarte til slutt å distansere meg fra disse tankene, for jeg skjønte jo at det ikke var bra for meg å gå helt i kjelleren bare fordi moren til en venninne fikk påvist brystkreft og så syk ut. Nå skal det sies at jeg aldri søkte hverken trøst eller sympati hos andre for denne sorgen, for jeg var både flau og skammet meg over å føle slik for noen jeg ikke stod veldig nær. Jeg tenkte også at fokuset burde være alle andre steder enn på meg i en slik situasjon. 

Kan du ta en prat med venninnen din hvor du uttrykker bekymring for hennes velferd når hun føler så mye empati med andre? Altså at du vrir det den veien at hun føler du omtaler henne positivt, en person med mye empati og omsorg for andre, men som trenger å justere følelsene for å ikke bli syk/deprimert selv på grunn av denne empatien? Da tror jeg også du fort finner ut av om hun faktisk sliter med at hun har for mye empati/setter seg for mye inn i andres følelser, eller om hun bare har et oppmerksomhetsbehov. 

Anonymkode: 79a08...aae

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde det litt som venninnen din i en periode der jeg "våknet" litt opp og skjønte at unge mennesker faktisk også dør. Jeg hadde alt for mye empati når noen jeg kjente enten fikk påvist potensielt dødelig sykdom eller døde. Det er utrolig slitsomt og vanskelig å føle det sånn. Jeg klarte til slutt å distansere meg fra disse tankene, for jeg skjønte jo at det ikke var bra for meg å gå helt i kjelleren bare fordi moren til en venninne fikk påvist brystkreft og så syk ut. Nå skal det sies at jeg aldri søkte hverken trøst eller sympati hos andre for denne sorgen, for jeg var både flau og skammet meg over å føle slik for noen jeg ikke stod veldig nær. Jeg tenkte også at fokuset burde være alle andre steder enn på meg i en slik situasjon. 

Kan du ta en prat med venninnen din hvor du uttrykker bekymring for hennes velferd når hun føler så mye empati med andre? Altså at du vrir det den veien at hun føler du omtaler henne positivt, en person med mye empati og omsorg for andre, men som trenger å justere følelsene for å ikke bli syk/deprimert selv på grunn av denne empatien? Da tror jeg også du fort finner ut av om hun faktisk sliter med at hun har for mye empati/setter seg for mye inn i andres følelser, eller om hun bare har et oppmerksomhetsbehov. 

Anonymkode: 79a08...aae

Takk for at du tok deg tid til å svare. Dette svaret hjalp meg veldig og det du skriver er jo riktig også, man kan ende opp med å bli deprimert av å ha det slik ❤️

Anonymkode: 9d992...149

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 8.10.2020 den 0.30):

Nei, hun har vokst opp i et trygt hjem med fine foreldre og hun har et nært forhold til sine foreldre. 

Klarer ikke å forstå hvorfor hun tar slikt så tungt, har spekulert om hun liker å få sympati. Hun har en tendens til å fremstille ting mer dramatisk enn de er. Det føles slemt å skrive det, men det er nå engang slik det er. 

Anonymkode: 9d992...149

Kan det være at hun tar innover seg andres sorg og ikke klarer å skille seg selv fra andres følelser?

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Kan det være at hun tar innover seg andres sorg og ikke klarer å skille seg selv fra andres følelser?

Jeg takler ikke døden overhodet selv, men for meg er det en del av PTSD bl.a. grunnet traumatiske tilknytningsbrudd i oppveksten. Jeg har fått påvist separasjonsangst. Det er overhodet ikke for å få sympati, altså. Det er helt forferdelig å ha det sånn, og siden dødsfall er traumatisk for meg, så gjør det også at jeg på en måte ramler inn i andres sorg om de mister noen. Jeg kan til og med føle meg føler meg skyldig eller ansvarlig for situasjonen selv om jeg ikke kjente personen som døde.

Jeg skjuler jo dette så godt jeg kan, men ja, det går inn på meg når noen mister noen de er glad i. Ikke fordi jeg mener sorgen handler om meg, men rett og slett fordi jeg får så intenst vondt av den andre personen at dens sorg nesten blir overført til meg. Jeg lever meg veldig inn i situasjonen og empatien går helt til hodet på meg.

Vet ikke om det er tilfellet for venninnen din. Kan jo være at hun vil ha oppmerksomhet. Det vet jeg ikke, og jeg kjenner henne ikke, men noen mennesker har et umulig forhold til døden og takler ikke tap i det hele tatt. Eller de har så mye empati at de ikke klarer å skille på ’’sitt eget’’ og ’’andres’’, og dermed ramler inn i en sorg som egentlig ikke tilhører dem. I bunn kan det være et ønske om å hjelpe den andre uten å vite hvordan, og en følelse av maktesløshet knyttet til at vennen har det vondt uten at man kan gjøre noe for å få bort smerten vennen bærer. Vet ikke om du skjønner hva jeg mener.

 

Jeg blir også påvirket når noen jeg kjenner (selv om vi ikke har hatt god kontakt) dør, men jeg oppsøker ikke de triste følelsene. Hvis jeg begynner å lese alle kondolansene, lese om og se bilder av vedkommende og å bruke mye tid på å tenke om de, ville jeg også blitt veldig trist, men jeg gjør ikke disse tingene, for det er rett og slett ikke sunt. Jeg har gjort dette noen ganger og har blitt påvirket av det, men jeg forsøker å ikke gjøre det. Det er viktig å ta vare seg selv og sin helse. Klem❤️

Anonymkode: 9d992...149

[Silva Pluvialis]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir også påvirket når noen jeg kjenner (selv om vi ikke har hatt god kontakt) dør, men jeg oppsøker ikke de triste følelsene. Hvis jeg begynner å lese alle kondolansene, lese om og se bilder av vedkommende og å bruke mye tid på å tenke om de, ville jeg også blitt veldig trist, men jeg gjør ikke disse tingene, for det er rett og slett ikke sunt. Jeg har gjort dette noen ganger og har blitt påvirket av det, men jeg forsøker å ikke gjøre det. Det er viktig å ta vare seg selv og sin helse. Klem❤️

Anonymkode: 9d992...149

❤️

Tror jeg ville prøvd å snakke litt med henne for å høre om det er noe som ligger bak eller hvorfor hun reagerer som hun gjør. Ikke sikkert hun har noe godt svar, men hun vil i alle fall ha noe å tenke over. Det kan ofte være nyttig å stoppe opp og tenke over hvorfor man går i de samme mønstrene om og om igjen. Ofte er det jo noe uforløst eller ubearbeidet bak som fører til affektiv dysregulering, overdreven empati/ansvarsfølelse og oppmerksomhetsbehov eller hva enn som måtte ligge bak. Det kan være hun vil ha oppmerksomhet, men det kan også være andre grunner.

 

[Gjest tranedatter]

Kanskje burde snakke med en psykolog. Lære seg skille mellom egne følelser (empati for att noen har mistet noen) og egen sorg (HUN har mistet noen).

Klart det er trist når noen dør eller blir alvorlig syk. Men en voksen person burde kunne nyansere sorgfølelsen fra tristhet/empati.

 

Er ellers enig med #9 og Anonymkode: 79a08...aae, i det hen skriver.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Noen føler jo mer enn andre, og spesielt døden kan være sjukt skummelt for noen. De innser at livet ikke er for alltid, og kanskje det er mer frykt og angst, enn sorg, som hun bare ikke vet hvordan hun skal takle. Men det føles godt å ha noen som bryr seg om deg, man føler seg levende og betydningsfull. 
 

Men i dont know. Jeg blir bare dyp på kvelden. 

Anonymkode: 7b742...049

Sånn kan jeg ha det men så er jeg klar over at det ikke er normalt så jeg søker ikke oppmerksomhet for det og velger heller å brukt kognitive teknikker for å stoppe det. Nå er det slik at ikke alle er klar over at de har ett problem rett og slett fordi det alltid har vert sånn. Hvis ingen sier ifra, hvordan skal man da vite det alle vet men jeg ikke vet?? Sånn sett er det helt innafor at du ts sier ifra at du opplever sorgen hennes som unormal og for mye og at dette er noe du har observert som en rød tråd gjennom mange år. 

Anonymkode: 10632...e77