27 år og føler meg "ferdig-levd". Hva er galt?

[AnonymBruker]

Det føles ut som at jeg har opplevd alt som er å oppleve. Jeg har ingen giv eller motivasjon for fremtiden min. Jeg syns det meste oppleves meningsløst og at jeg nå er for gammel til å oppfylle drømmer. Jeg sliter med å bonde med andre, jeg er liksom aldri på bølgelengde med noen. 

Situasjonen min per nå er jeg veldig misfornøyd med. Livet mitt ble overhode ikke som jeg tenkte og trengte, jeg føler meg ofte utrolig mislykket og jeg kjenner på masse skam for at jeg ikke har oppnådd det som "alle andre" på min alder har oppnådd. 

Jeg studerer og har en kul deltidsjobb. Utad virker det sikkert som at alt er ok, men det er langt fra sannheten. Jeg sliter med å passe inn med mine yngre medstudenter. De er (naturligvis) festglade og eventyrlystene. Jeg føler meg veldig ferdig med den fasen av livet. Jeg har opplevd det som er å oppleve på fest, og jeg har reist mye og opplevd mye mer enn gjennomsnittspersonen. Samtidig har jeg "falt fra" de på min alder, da de er ferdig utdannet, i fast jobb og etablert med partner. Jeg opplever å ikke ha den samme grad av ro som de har fått, og heller ikke økonomi til å "leve opp" til deres standard. 

Jeg ønsker meg en trygg jobb, en kjæreste og en omgangskrets, men jeg sliter veldig med å skaffe meg dette. Jeg har prøvd hardt i to år å etablere meg her jeg studerer uten veldig stort hell. Jo, jeg kjenner folk og jeg har folk å lese med, men det er ikke nære relasjoner.

De siste årene har jeg opplevd større tap på privaten som kanskje forpester tilværelsen litt. Høyt konfliktnivå i nær familie har ført til at familien min praktisk talt er oppløst. Jeg har telefonkontakt med broren min og treffer pappa noen ganger i året. Ellers er det dårlig fra mamma og lillesøsteren min sin side. Dette er noe jeg tok, og enda tar, utrolig tungt. Jeg ble også singel i fjor etter 4 års samboerskap. Dette førte også til at jeg mistet venner. 

Jeg tar meg selv ofte i å tenke tilbake noen år og ønske at jeg valgte annerledes "den" og "den" gangen, men dette er jo meningsløst. Fortiden kan jeg ikke gjøre noe med. Likevel ser det ut til at livet mitt har blitt et stort kaos, jeg står helt alene i det og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Jeg angrer innmari mye på at jeg ikke startet på studier tidligere da jeg innbiller meg at det ville vært enklere å ha funnet likesinnede på studiet (men dette er det ingen garantier for...). Jeg anger veldig på at jeg vinglet så mye i valg av studier, og jeg angrer på at jeg ikke evnet å sette pris på det jeg hadde før. Jeg hadde så store forventninger til hva livet skulle bringe at jeg hele tiden var på søken etter "noe bedre". Jeg tror det har ødelagt mye. Nå studerer jeg noe jeg syns er faglig spennende, og jeg er ferdig med bachelor til våren. Men jeg føler meg ukompetent likevel, og får angst av tanken på å gå ut i arbeidslivet (jeg har bra snitt). Jeg er redd for at jeg har tatt meg vann over hodet - igjen. At jeg enda en gang forventer for mye av meg selv og livet mitt, og at jeg fortsatt har greid å plassere meg selv på feil sted.

Per nå lever jeg på en slik måte at det ikke er mer for meg der ute. Jeg er så og si isolert fra omverden utenom skole og jobb, og det er fordi at jeg ikke gidder eller føler lyst på å gå ut og oppleve noe mer. Dette kan da umulig være normalt når jeg er 27 år! Jeg føler meg som jeg er 90 år... Hva kan jeg gjøre for å snu på dette? Jeg er, ironisk nok, veldig motivert til å komme meg ut av denne dritten. Så tips, erfaringer eller synspunkt tas imot med stor takk!

Anonymkode: 96550...be1

[AnonymBruker]

Et tips kan være å roe ned tankekjøret ditt, tenk heller at gjort er gjort og fokusere mer på det positive i nåtid og det som driver deg gjennom hverdagen (f.eks. deltidsjobben og det faglige på skolen). Ta en dag om gangen, tenk en dag om gangen, gjennomfør en dag om gangen.

Jeg har også surret mye med studievalg før jeg endelig fikk landet en bachelorgrad. Under studiene var jeg ofte bitter på valgene jeg hadde tatt og tenkte på den stadig voksende lånet fra lånekassen, følte jeg ikke fikk noe ut av de bortkastede årene, ingen venner. Festing gadd jeg ikke lenger, og følte mye på det at jeg ikke hadde tilhørighet til noe, at jeg falt mellom to stoler. Ikke ville jeg feste, ikke hadde jeg gode venner å være med på daglig basis, ikke hadde jeg jobb eller hus eller stiftet egen familie. Og det var kanskje mye av problemet, at jeg sammenlignet meg med andre hele tiden. Oppå det hele hadde jeg angst for å fullføre utdanningen, for jeg følte meg aldri god nok, og det gav også trangen til å søke etter noe annet, noe bedre. Heldigvis tok jeg meg selv i nakken på at jeg var kommet langt med utdannelsen tross alt, og det mest fornuftige var å fullføre for en gangs skyld. Overgangen til arbeidslivet gikk mye bedre enn det jeg hadde håpet på. Jeg kan signere på at arbeidslivet er lettere enn utdanningen.

Drivkraften min gjennom studiene var å bli ferdig med det, det var det eneste som virkelig telte for meg. Under utdannelsen tenkte jeg konstant på studiene på fritiden, men nå har jeg virkelig frihet på fritiden. 

Anonymkode: 4243a...b0f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Et tips kan være å roe ned tankekjøret ditt, tenk heller at gjort er gjort og fokusere mer på det positive i nåtid og det som driver deg gjennom hverdagen (f.eks. deltidsjobben og det faglige på skolen). Ta en dag om gangen, tenk en dag om gangen, gjennomfør en dag om gangen.

Jeg har også surret mye med studievalg før jeg endelig fikk landet en bachelorgrad. Under studiene var jeg ofte bitter på valgene jeg hadde tatt og tenkte på den stadig voksende lånet fra lånekassen, følte jeg ikke fikk noe ut av de bortkastede årene, ingen venner. Festing gadd jeg ikke lenger, og følte mye på det at jeg ikke hadde tilhørighet til noe, at jeg falt mellom to stoler. Ikke ville jeg feste, ikke hadde jeg gode venner å være med på daglig basis, ikke hadde jeg jobb eller hus eller stiftet egen familie. Og det var kanskje mye av problemet, at jeg sammenlignet meg med andre hele tiden. Oppå det hele hadde jeg angst for å fullføre utdanningen, for jeg følte meg aldri god nok, og det gav også trangen til å søke etter noe annet, noe bedre. Heldigvis tok jeg meg selv i nakken på at jeg var kommet langt med utdannelsen tross alt, og det mest fornuftige var å fullføre for en gangs skyld. Overgangen til arbeidslivet gikk mye bedre enn det jeg hadde håpet på. Jeg kan signere på at arbeidslivet er lettere enn utdanningen.

Drivkraften min gjennom studiene var å bli ferdig med det, det var det eneste som virkelig telte for meg. Under utdannelsen tenkte jeg konstant på studiene på fritiden, men nå har jeg virkelig frihet på fritiden. 

Anonymkode: 4243a...b0f

Takk for tipset, og for at du deler din erfaring! Føler jeg kjenner meg veldig igjen i din opplevelse, og det er nesten litt betryggende å vite at det er andre som har opplevd samme situasjonen. Og det er veldig hyggelig at du opplevde overgangen til arbeidslivet som noe positivt. Føler det er mest fokus på hvor fælt og vanskelig det er å komme ut i arbeid. Innerst inne gleder jeg meg jo til å komme ut i arbeid, det er jo derfor jeg studerer. At det ordnet seg for deg gir meg håp og litt mer motivasjon. Jeg skal forsøke å avvikle grublingen min, og heller ta en dag av gangen. 

Anonymkode: 96550...be1