Er pappa i himmelen?

[Gjest Anonymous]

Hei andre her :-)

Koselig å komme over en side der man kan dele erfaringer,tips ,råd osv :-)

Jeg er en alenamamma med to barn, dattern er fra første samboskap og gutten fra andre samboerskap. Far var veldig sjalu og forholdet gikk ikke så bra etter at jr ble født, vel første året var alt bare fryd,men så kom usikkerheten hans, humøret som gikk opp og ned osv. Etter endel krangling ba jeg far om å flytte orket ikke dette lenger, far flyttet til Sverige (av alle steder) i august 2000, han kom et par ganger på besøk,men så droppet han ut og etter litt mas fra meg så fikk jeg en sms der det sto : du kunne like gjerne tatt abort mens du hadde muligheten,så hadde vi sluppet dette nå! Vondere ord kunne jeg ikke fått.

Jeg tok kontakt med fam.rådgivning, han møtte ikke og etter 3 meklingstimer mottok jeg meklingsattest hvor det sto at far ikke møtte opp. (hva den skulle være verdt) Så prøvde jeg å oppmuntre far til å ha kontakt, sendte bilder og tegninger,men neida, ikke et ord tbk. Jula kom og 3 årsdagen kom, hørte ingenting fra far..

Jr ble rammet av hjernehinnebetennelse i fjor og far ble kontaktet via sin mor, men neida ingen kontakt hørte vi da heller..

Far fikk for 1.8 år siden en ny dame, nå bor de sammen bare noen holdeplasser unna, der har han bodd siden han traff henne, for 3 mnd siden så traff jr og jeg faren, vi parkerte på samme parkeringsplass, jeg ble veldig så paff da jeg traff far og spurte om han ville si hei til gutten, ha sa hei og jr sa sjenert hei tbk. Så spurte jeg om han ville snakke mer med gutten,men da sa far : nei han hadde glemt han og tenke ikke mer på han var svaret. Farsdagen i fjor lot jeg jr ringe sin far for å gratulere, da la bare far på røret.. Den nye dama til far har en sønn fra før som er rundt 10 år gammel,den gutten har aldri hatt kontakt med egen far , men nå fungerer far til jr som verdens beste stefar, følger på treninger osv. Grunnen til at jeg vet dette er at jeg kjenner noen av tidligere venninner av fars nye kjæreste. Jeg har ingenting i mot henne.

Nå de siste dager har jr begynt å snakke om fin far,men kun ved navn og jeg overhørte en samtale med en kamerat og jr der han sa : **** han er ikke her,men han bor i himmelen, han kommer ikke hit. Og han har mange ganger snakket om sin far som at han er død. Så spør han meg om han er i himmelen, jeg har sagt mange ganger før at pappan hans jobber langt unna og kan da desverre ikke være sammen med jr.. Nå kommer tydligvis de store og vanskelig spm...

Har noen andre erfaringer rundt dette? Hva skal jeg fortelle, ærligheten er for tøff, men noe midt i mellom? dette ble langt,men takk til dere som leste........

[tuji]

Jeg ville ikke fortalt sannheten enda, det er ikke sikkert han ville forstå at det er pappas feil, ikke hans. Ville derimot tatt en prat med far (dersom det er mulig) og fortelle hvordan situasjonen er. Hvis det ikke går an å snakke med ham, ville jeg skrevet et brev. Han kan ikke bare stikke fra ansvaret på denne måten. Er det mulig at den nye dama har en finger med i spillet? Kanskje du også skal bruke litt tid på å forklare sønnen din at far ikke nødvendigvis er i himmelen selv om han ikke er hjemme. Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Hei Tuji

Takk for svar, jeg har forsøkt å snakke med far -mange ganger, men han sier at han ikke skal ha mer med gutten og gjøre, at jeg valgte å gjøre det slutt osv og da får jeg ta gutten selv! Far endrer nok ikke mening i denne situasjonen, har skrevet brev og lagt ved mange bilder osv,men ikke respons. Vet ikke hvor vidt denne dama hans har noe med dette å gjøre, har faktisk selv snakket med henne for en lang stund tilbake, da hadde han ikke sagt til henne at han ikke hadde samvær med gutten, far har også en sønn fra før på 12 år som han har kontakt med og hun trodde da at far var på tur med begge sine gitter den gang, jeg har fortalt henne at de mer enn gjerne kunne ha gutten hos de, den gang virket hun ok, men det er jo aldri godt å vite..

Slaget far-sønn er nok tapt, prøver å gjøre jr sitt liv bra som mulig videre.. Men det vil jo alltid dukke opp spm.

[Gjest Mammamia_1]

Jeg tenkte jeg skulle svare siden jeg er i samme situasjon.

Det er ikke noe enkelt svar, og det finnes heller ikke noen fasitløsning på dette. Alle barn er forskjellige, og svarene vil avhenge litt av det.

Jeg kan derimot si noe om hva jeg har gjort.

Da hun var mindre (3-4-5 år) svarte jeg at pappa ikke hadde tid til å besøke oss. Samtidig fikk hun bekreftelse på at det var lov å synes at dette var dumt og leit.

Da hun begynte på skolen, var imidlertid det svaret "gått ut på dato". Jeg tok derfor kontakt med en barnepsykolog jeg kjenner for å få luftet mine tanker og meninger rundt dette, og for å få råd om hvordan jeg skulle takle det. Jeg har alltid ønsket å være så ærlig som mulig overfor henne, slik at hun også senere vil vite at hun kan stole på meg. Problemet mitt var altså ærlighet overfor den muligheten at far kanskje (undere kan skje ) ville ønske kontakt på et senere tidspunkt.

Jeg vil altså være ærlig samtidig som jeg vil at hun skal kunne tilgi sin pappa hvis han noengang ønsker kontakt igjen. Løsningen ble å si at det hender at noen pappaer er veldig dumme enkelte ganger, og at pappa kanskje ikke vil se henne fordi han er sint på meg. Samtidig forsikret jeg henne om at det ikke hadde noe med henne å gjøre, for han kjenner henne jo ikke. Og at alle som kjenner henne er glad i henne. Samtalene blir nok litt lenger enn jeg gjengir her, men det er ihvertfall hovedtrekkene. Jeg kom rett og slett til den konklusjon at det er lettere å tilgi noen for å være dum, enn å tilgi dem for å være "drittsekker". Og det vil også forhåpentligvis forhindre at hun tror det er hennes feil.

Jeg vet ikke om dette var til noen hjelp for deg, og det finnes sikkert også mange andre måter å løse dette på.

Lykke til.

Mammamia

[Gjest popit]

Dette er alltid så vanskelig, men i min situasjon så er det besteforeldrene som ikke har hørt fra seg og når ungene spør om dem er døde, så sier jeg :vet ikke.

Du kan jo ikke vite det når det ikke er noe kontakt, og du lyger heller ikke.

Dette har hjulpet her i alle fall.

Da kan det komme spørsmål om hvordan det er i himmelen og da er det bare å fantasere om paradiset, en nydelig plass der det sikkert er sol og glade mennesker hele tiden.

[Psst...]

Jeg er enig med mammamia. Hold deg til sannheten i mest mulig grad, men forklar mer etterhvert som de blir eldre. Fortell gjerne hvor dum han er som ikke innser hva han mister ved å ikke ha kontakt.

Hvis du velger å fortelle noe annet enn sannheten, og han får høre den via omveier, tror jeg ikke det gjør saken noe bedre for ham. Det er du som må forberede ham på å takle spørsmål om emnet, og ikke minst å takle savnet etter en farsfigur. Da bør du ikke risikere at han får slengt mot seg noe han ikke var klar over. Dessuten er tilliten dere imellom kanskje ekstra viktig siden du er den eneste omsorgspersonen han har.

Lykke til.

[Bettie]

Jeg synes mammamia's svar var godt.

Man skal ikke lyve for barn, men noen ganger er det ikke nødvendig å fortelle hele sannheten heller.

Drittsekker finnes desverre overalt......