Barn som plutselig vegrer seg for samvær

[AnonymBruker]

 

Jeg har et barn med eksen, og det ble slutt mellom oss da dette barnet var spedbarn. Det var et opprivende brudd, og jeg måtte kjempe for å få treffe barna det første året. Spedbarnet fikk jeg treffe bare sporadisk, men da barnet nærmet seg ett år fikk jeg endelig ha det på overnatting.

Dette barnet er nå 7 år, og vi har hele tiden hatt et nært og godt forhold. Samvær har variert fra annenhver uke til annenhver helg og ferier, alt ettersom hvor mor har bodd i landet. For ca ett år siden flyttet mor et stykke unna meg, og jeg fikk igjen kun annenhver helg med barna.

Litt etter litt har yngstebarnet begynt å vegre seg for å overnatte hos meg. Dette har aldri vært et problem før, snarere tvert i mot, barna har ikke hatt lyst til å dra tilbake til mor etter samvær. Nå har det vært flere samvær hvor jeg kun har fått med meg eldste barnet (som for øvrig ønsker å flytte til meg, men mor nekter) på samvær, og yngste blir igjen hos mor. Jeg har forsøkt å si til mor at det pleier å ordne seg når hen først kommer hit, at det er kun i det hen skal dra at hen synes det er vanskelig, men mor lager ståhei og mener vi ikke kan presse hen til å bli med mot sin vilje.

Nå er jeg redd avstanden mellom oss bare blir større, da jeg nok en gang ikke fikk med meg yngste på samvær i høstferien, fordi mor nektet å "presse" barnet. Jeg ser jo et mønster her, at de gangene mor har egne planer når barna skal til meg, oppfordrer hun barnet til å bli med på samvær, men ellers tviholder hun på ungen.

Jeg mener dette er en avgjørelse vi voksne skal ta i fellesskap, ikke et valg barnet skal måtte ta stilling til? Hva mener dere, bør barnet få bli hos mor uten at mor i det hele tatt prøver å oppfordre til samvær (bortsett fra når det ikke passer for mor å ha ungen), eller bør vi si at "slik blir det", da vi vet at barnet slår seg fort til ro med det som er bestemt?  

Anonymkode: 5cdfc...45e

[AnonymBruker]

Noen her med erfaringer de vil dele?

Anonymkode: 5cdfc...45e

[AnonymBruker]

Vegrer barnet seg for overnatting hos deg når mor har egne planer?

Anonymkode: 0d5e5...69f

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vegrer barnet seg for overnatting hos deg når mor har egne planer?

Anonymkode: 0d5e5...69f

Nei, for da er barnet innstilt på overnatting, og vet at hen ikke har valget om å sove hos mor. 
 

Ts

Anonymkode: 5cdfc...45e

[AnonymBruker]

Mener at barnet må bestemme, er jo ikke dens feil at dere ikke bor sammen. Følte det samme når jeg var liten og ble tvunget til å være hos den ene foreldren. Samvær er mer viktig for foreldrene enn barnet, det trives vanligvis mer med å bare bo på en plass enn å flytte på seg hele tiden. 

Anonymkode: ff8df...40e

[AnonymBruker]

Jeg sluttet å ville dra på samvær da jeg var 8 år. Ble presset av far til å komme og han ga meg mye skyldfølelse for at jeg ikke ville. I dag har jeg minimalt med kontakt med ham. 

Anonymkode: 72fa4...1d0

[AnonymBruker]

Så jeg skal bare slutte å ha samvær med barnet mitt? 
 

jeg presser ikke barnet. Hen får jo være hos mor om hen vil det, men jeg synes kanskje mor bør oppfordre barnet til å bli med, i stedet for å gi hen valget om å være hjemme med henne. 
 

TS 

Anonymkode: 5cdfc...45e

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, for da er barnet innstilt på overnatting, og vet at hen ikke har valget om å sove hos mor. 
 

Ts

Anonymkode: 5cdfc...45e

Da er det jo i så fall mor som ikke selv motiverer barnet til samvær med mindre hun selv har planer og ikke har mulighet til å ha barnet. Dette høres trist ut for deg. Vet ikke om løsningen er å presse barnet. Tror det må gå via mor. Ville startet med familievernkontoret, kanskje de kan hjelpe mor til å forstå viktigheten av samvær. 

Kan jo si jeg selv ikke hadde regelmessig nok samvær med faren min. Jeg var 1 år da de ble skilt, 36 nå. Det var i grunnen begge foreldrene sin feil. Men jeg savnet faren min og bærer nok fortsatt nag til begge for at de ikke klarte å lage en god avtale. Vi barna stod midt i en skvis med skittkasting og manipulering. 

Anonymkode: 71202...c67

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da er det jo i så fall mor som ikke selv motiverer barnet til samvær med mindre hun selv har planer og ikke har mulighet til å ha barnet. Dette høres trist ut for deg. Vet ikke om løsningen er å presse barnet. Tror det må gå via mor. Ville startet med familievernkontoret, kanskje de kan hjelpe mor til å forstå viktigheten av samvær. 

Kan jo si jeg selv ikke hadde regelmessig nok samvær med faren min. Jeg var 1 år da de ble skilt, 36 nå. Det var i grunnen begge foreldrene sin feil. Men jeg savnet faren min og bærer nok fortsatt nag til begge for at de ikke klarte å lage en god avtale. Vi barna stod midt i en skvis med skittkasting og manipulering. 

Anonymkode: 71202...c67

 

Ja, som sagt så føler jeg ikke at vi presser barnet, men mor vil ikke en gang oppfordre til samvær, om hun selv ikke har egne planer og det er beleilig at barna er borte. Vi har vært i utallige møter med Familievernkontoret, uten særlig store endringer i samarbeidet. Skal bestille ny time nå, for å diskutere dette med yngste barnet, så får håpe det hjelper denne gangen.

Det er trist å lese at du har fått lite tid med faren din gjennom oppveksten. Du sier det er begge foreldrene dine sin skyld. Det er en av grunnene til at jeg ønsker å ta tak i dette, og ikke bare "godta" at jeg får mindre samvær med det yngste barnet. Jeg vil kunne si til hen når hen blir voksen, at jeg gjorde alt i min makt, og at jeg virkelig ønsket å være sammen med hen. 

Her har mor manipulert både barna og andre i rundt oss, og jeg er redd for at hun greier å ødelegge forholdet mellom meg og yngste barnet. Det eldste barnet er jeg ikke redd for, hen og jeg er veldig nære, og hen ønsker å bo fast hos meg. 

 

TS 

Anonymkode: 5cdfc...45e

[AnonymBruker]

Av og til er det enklest og mest fristende og komfortabelt å bare bli der en er. Nå skal vi kose oss hjemme. Se på film og krype oss sammen i sofaen med godterier.

Hadde mine unger fått bestemt alt selv uten at jeg pushet og motiverte dem litt utenfor komfortsonen, så hadde de aldri prøvd noe nytt. Aldri blitt vant til det nye, som ble til kjent og kjært det også.

Klart det er kjekt å dra til far. Og med rette motivasjonen, så blir det noe å glede seg til også. Og når han blir vant til det, så gleder han seg ihvertfall!

Av og til kan det være bagateller som gjør at en ikke vil noe. Yndlingsleken er der ikke (ta den med!). Mor har bedre fårepølse (kjøp den fårepølsen hos far også!). Det meste kan gjøres noe med. Gis far en sjans, så har gutten 2 kjente og kjære hjem som han gleder seg til å være i! Men det nytter ikke hvis mor demotiverer han til å bli hos henne! Han må få sjans til å bli vant til å være hos far! Det er ikke pressing å pushe på en fin måte på ting som ikke er farlig/skadelig. Barnet har rett til å bygge et nært forhold til far!

Anonymkode: 0d5e5...69f